Erik Olsen ved Havforskningsinstituttet er en av de fremste forskerne når det gjelder oljeutviklingen utenfor Lofoten og Vesterålen. Han har vært en sentral leverandør av forskningsmaterialet som miljøvernminister Erik Solheim i dag mottar om oljens konsekvenser for fisken utenfor Lofoten.
Han har tidligere i år sagt at dette området ikke bør åpnes for petroleumsvirksomhet. På Facebook forteller han at han er støttespiller for SV og medlem av gruppen ”Fortsatt Rødgrønt flertall”. Dette er for øvrig helt i tråd med Havforskningsinstituttets syn de siste syv årene, og forskningsdirektøren bekrefter at Olsen kommuniserer instituttets syn.
Men Høyres miljøpolitiske talskvinne, Siri A. Meling, fra oljefylket Rogaland, synes dette er uheldig, hun mistenkeliggjør forskeren: ”Med den engasjerte historien Olsen har i denne saken, kan han mistenkes for å blande kortene”.
Dette er et slag under det politiske beltested. Det er en rekke forskere i Norge med klare og høyst ulike partipolitiske preferanser som slett ikke lar disse påvirke sin forskning.
Er det for eksempel slik at Meling synes det er helt OK hvis forskere som er engasjert i Høyre kommer ut med resultater som hun liker, mens det motsatte er tilfelle når det gjelder for eksempel forskere som sympatiserer med SV?
Et det politiske ideal i oljesaken det som Bent Høie, Høyres frontfigur i Rogaland uttrykker slik: ”Vi tar ingen forbehold om at miljø- og ressursspørsmål skal hindre oljeboring i Lofoten. og Vesterålen”.
Nei, hvorfor bry seg med forskning – og slett ikke hvis man er uenig.
”Atombomben er både kjekk og grei. Men vi har ikke noe naturlig miljø for den her på Øvre Singsaker”, sa Flettfrid. Siri A. Meling bør ta seg i vare slik at hun ikke kan oppfattes slik: ”Forskningen er både kjekk og grei. Men vi har ikke noe naturlig miljø for den her i Høyre.
Meling har et åpenbart poeng. Et av de største problemene med miljødebatter i vår tid, og da i særdeleshet debatten om klimaproblematikk, er forskere som ønsker å være politikere i kombinasjon med politikere som ønsker å bruke forskning for unnta sine politiske preferanser fra politisk debatt.
SvarSlettErik Olsen er et klart eksempel på det førstnevnte - noe jeg tør skrive under på etter å ha vært involvert i hans prosjekter.
Problemet er at HI's vurderinger ikke er matematikk der et bestemt svar følger av premissene. Tvert i mot er det bokstavelig talt hundrevis av antagelser som gjøres, de fleste på skjønnsmessig basis. Det skal god selvdisiplin til for å selge strikk som metervare. Og når man ikke bare har politiske preferanser, men fremstår som en politisk aktivist for et parti og samfunnsyn som er innbitt motstander av petroleumsaktivitet per se, vel da skal man være mer enn menneskelig for ikke å la skjønnsmessige vurderinger tippe til inntekt for eget ståsted.
Når HI konkluderer med at bestandsdødelighet etter et utslipp kan ligge mellom 0 og 100% så er ikke det en ekspertvurdering, men en trassig insistering på at gitt at alt går galt alltid og samtidig så kan det bli ille. Nærmest som et barn som tramper i sandkassen og ikke vil høre. Det er ikke vitenskap, men det er politisk aktivisme.
Pressen gjør med sine begrensede evner og enda mer begrensede mandat sitt beste for å være kritisk til makt i Norge. Men det som litt løselig kan grupperes under miljøbevegelsen er befriende unntatt fra maktkritikk fra pressen. Dette til tross for at det er hevet over enhver tvil at denne bevegelsen etterhvert forvalter betydelig makt i kraft av mulighet til å sette dagsorden og ikke minst økonomiske muskler - særlig Greenpeace.
Er det journalistenes uttalte venstrepreferanser som lager en blind flekk? For det kan da ikke være slik at miljøorganisasjonene har rett alltid?
Eller er ikke miljø og klimaforskeres tette bindinger til ekstremparti som De Grønne og andre venstreradikale grupperinger like "godt stoff" som klimaskeptikeres nokså fantasifulle koblinger til oljebransjen?