Thailand på tå hev

Jeg bor på et hotell 2 km fra ”krigssonen” i Bangkok. Hadde jeg ikke visst at næmere 30 er døde og rundt 1000 såret i slaget mellom rødskjortene og regjeringen i byens finans- og politikk-senter, ville jeg imidlertid ikke ha merket noe som helst. Ville jegf ikke hatt peiling på at landet kan være på randen til borgerkrig. Rundt hotellet er gatelivet avslappet, ”som vanlig” sier de som arbeider her.

Men spisesalen og restaurantene i hotellkomplekset er mye stillere enn de pleier å være. Mange turister hører på det hjemlige utenriksdepartementers advarsler, men airbussen fra Oslo var fullsatt på alle 58 radene. Ute er lufttemperaturen pluss 33, inne fungerer luftavkjølingen, og bassenget er lettsvømt. Damen i gul silke spiller ufortrødent på sitt strengeinstrument i foajéen, to tyskere forteller entusiastisk om sine opplevelser på Wat Arun-templet og det flytende marked, og sjåføren forsikrer at 03.30 i morgen tidlig vil han være klar til å bringe oss til flyplassen, med Paro i Bhutan som neste mål – ekspedisjonens egentlige bestemmelsessted. ”Normal trafikk ut av byen”, sier han, men ergrer seg over at rødskjortene skaper trafikk-korker fordi de har laget kontrollstasjoner for innkommende biler og forlanger å få gjennomsøke dem for å se om de bringer soldater eller utenbys politi til hovedstaden. Politi og soldater ser på selvtekten uten på gripe inn. Lov og orden er for tiden permittert, gatens juss er enn så lenge kseptert.

Jeg er ingen utenriksekspert, kan slett ikke mene noe som helst om krisens bakenforliggende årsaker, og hotellbetjening,og ansatte i omkringliggende butikker er neppe noe statistisk gjennomsnitt av befolkningen. Jeg registrerer imidlertid at de fleste av dem er sinte og oppgitte over det de opplever som regjeringens feighet og tilbakeholdenhet, og spesielt er de skuffet over at intet skjedde etter at statsminister og hærsjef i helgen opptrådte sammen i en fjernsynssending. Andre har sympati med de røde og sier at myndigheter og aksjonister må prøve på finne en felles grunn.

”Velkommen tilbake 11.mai” bukker resepsjonisten mens han ytrer et forsiktig håp om at det til da vil bli mer normale tilstander.
Mon det. Veien til anarki og borgerkrig er ikke stengt, og blir koirtere jo lkenger lovløsheten varer. ”Dersom de gule skjortene som støtter det etablerte, kommer i bevegelse, vet vi ikke hva som kan skje”, hvisker kelneren, selv om vi er de eneste gjestene i den italienske restauranten.

Thailand synes å gå på tå hev.