Mer TV på norsk

Kunne TV2 heve norsk kultur høyt på forventningens armer? Stanse amerikaniseringen? Gjøre TV-produksjonen i nasjonal, mediespråket norsk og nynorsk? Ja. En ny fjernsynskultur ville gro i bygd og by.

Slik oppfatter Hans Fr. Dahl (Dagbladet 29.11) stortingsrepresentantenes eufori under behandlingen av spørsmålet om en ny norsk fjernsynskanal i 1990, og han deler ut merkelappene ”rørende, ute av takt med virkeligheten, urealistisk”,

Tja. I 1983-85 var jeg leder i det utvalget statsråd Lars Roar Langslet nedsatte for å ”vurdere etablering av en ny permanent riksdekkende fjernsynskanal i Norge”.
Det ble begynnelsen til bruddet med NRk-monopolet.. Alle 13 medlemmer av utvalget – blant dem Rolv Wesenlund og Erik Rudeng – var enige om behovet for et TV2-system, først og fremst ut fra kulturpolitiske overveielser, men også næringspolitiske. 11 ville ha en frittstående kanal, og 10 av oss ville finansiere den med reklame. Vi ønsket et opplegg med et nettverk av lokale/regionale sendeselskaper, med en riksenhet/sentralredaksjon for nyheter/aktualitetsprogram og innkjøp fra andre produsentmiljøer. Minst 70 pst norskproduserte programmer , ansvarsforeholdes delt i tid.

I 1985 betegnet Hans Fr.Dahl dette opplegget som ”fyldig dokumentert, gjennomarbeidet og overbevisende”.

TV2 ble ikke slik vi foreslo. For mange kan vel denne kommentaren virke som en røst fra steinalderen . Men jeg mener også i dag at det er en stor kulturpolitisk utfordring å hjelpe frem mer norsk TV-egenproduksjon. Det er viktig å være et oppegående kulturfolk som produserer selv, gjerne "produserer seg selv".
Vi bør må vite hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvilke verdier vi har med oss. Det redde, usikre identitetsløse eller identitetssplittede menneske frykter medmennesker og omverdenen. Den som føler seg trygg i og på sitt miljø, har lite å frykte. Mot et press utenfra, er det vesentlig å hegne om og utvikle vårt eget kulturelle miljø.

Kanskje var Stortingets TV2-beslutning et tideverv. Som regel kan vi først i ettertid se overganger
- bare tilbakeskuende
utvelgende
kan vi si at dette var dagen
det kritiske øyeblikk
som alltid er nå og her
(T.S.Eliot)

Jeg mener at det i dag faktisk er enda viktigere enn det var i 1985 å ha en nasjonal identitet. Ikke som en selvforelsket Narcissus; mytens skikkelse som forgapt og fullstendig bevegelseshemmet ikke kunne tenke seg fordypelse i noe annet enn sitt speilbilde - før han druknet i det. Men jeg er naiv og rørende urealistisk nok til lå tro at nasjonal fjernsynsproduksjon er med og bygger sunn nasjonal identitet, til å mene at det hadde vært en strategisk kulturpolitikk å overføre offentlige midler til et produksjonsfond for ambisiøse og ressurskrevende produksjoner, både i og utenfor NRK.

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig. Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Vinje skrev om at
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit

Kulturell identitet er evnen til ikke å forvirres og forføres av hva som helst, fordi man har en fortøyning, et ankerfeste, gjerne med lange fangliner, men solid tilknytning i fortøyningsfestet. Slik at man kan hale seg inn, få landkjenning, føle fotfeste, kalles til besinnelse.

Et det utenkelig at også TV2 kan hjelpe oss mer med dette?