Vangsgutane slår til igjen

Og det skjedde i de dager da tyskerne nettopp hadde hærtatt Norge
at redaktør Hans Aarnes i Nynorsk Vekeblad ville ha et motsvar til
de to amerikanske rakkerungene Knoll og Tott som herjet i Hjemmet.
Det skulle handle om to norske gutter som bare gjorde det som
godt var,og dermed fikk vi tegneserien - biletrekkja som det het
på originalspråket - om Vangsgutane.

Gamle Noreg, nørst i grendom, er større enn noen vet av, sier
dikterne, og i Todalen på Nordmøre fant Leif Halse all inspirasjon
hantrengte til å fortelle om heltene som lever det gode liv på
landet. Og det fortsatte de med gjennom krigsårene og
folkerepublikken Gerhardsen, der Einar brakte folket framover og
folkevogna brakte det omkring. Det var tiden før Se og Hør gjorde
landet til et sladrerike, før Tone Danli Aaberge, Jan Thomas og
bønder som jaktet på kjærligheten ble nasjonalt felleseie. Før en
liter Cola ble billigere enn en liter melk.

Vangsgutane hører hjemme i tiden da radioens tidssignal ga landet
en felles rytme, før Radio 1 tok vare på det lokale mangfold
ved å spille både Sissel Kyrkjebø/Odd Nordstoga og Carla Bley
i ukene før jul, før NRK og TV 2 holdt oss i åndeløs spenning mens
de live-overførte Obama-kortesjens farefulle ferd langs en
avstengt E6 fra Gardermoen til en hovedstad utstyrt for filmingen
av MaxManus 2, før Tiger Woods jaget flere enn det grønne gressets
18 hull og før Thorbjørn Jagland ga begrepene ”spleiselag” og
”alle skal være med” et nytt innhold.

Du skal ikke skrape mye i en nordmann før du finner en bonde. Slik
er Vangsgutane våre alles fettere, vi er fremdeles et bonde- og
bygdefolk med en tynn og nyanskaffet urban ferniss.

I årets hefte møter vi en gammel kjenning; Tarald Turist (Jarle
Trå?), som skal på fototur i Trollheimen. Vangsgutane er med som
sherpaer. Hjemme igjen har klimaendringene resultert i regn og
storflom som tar med seg hus og broer. Steinar Vangen blir tatt av
flommen, men blir berget av Sterk-Ola (en fjern slektning av
Sigbjørn Johnsen).

I den andre historien møter vi illgjerningsmennene Fanten og
Feiaren som driver tyvslakting i fjellet (formodentlig på alle
pelsdyrene som dyrebeskyttelsesforeningen Noah har sluppet ut).
Det blir en dramatisk jakt med skyting og brann, men det ender
godt, og alle er enige om at det har vært en kjekk tur.

Neste år kommer nok oppfølgeren om Steinar og Kåres både
lengre og mye tøffere ferd i NAV-naturens farefulle og krevende
elementer

Heftet er subsisiert av Distriktenes Utbyggingsfond og
Senterpartiet, og det er naturlig å anbefale det som velegnet
julegave til alle motstandere av kommunesammenslutninger.

En riktig god jul til alle kongerikets Vangsgutar - alle kjekke
og greie gagns mennesker som bare gjør det som godt er. Til
sentrumsekstremistene i KrF og Venstre, alltid på jakt etter
det gode kompromiss. Til Per Sandberg og vennene i Frp, vår
alles Larris, som stadig prøver å få lurt seg med i det gode
selskap.

God jul til handlingsregelens praktiserere, 2009s multisvar
på Ole Brumm. Det var han som på spørsmålet om han ville ha
melk eller honning, svarte ja takk, begge deler. Og det var
han som spurte: Hvor skal vi hen? Ingen steder, sa Kristoffer
Robin. Og så gikk de dit.

Og for ikke å erte på oss likestillings-og forbrukerombudet,
god og reklamefri jul både til the comeback-girl Erna og til
vangsjentene Kristin og Liv Signe som med uutslukkelig iver
prøver å få tatt innersvingen på klimaridder Don Quijote
Stltenberg og den magre ridders trofaste tjener Sancho Panza
Schjøtt Pedersen.

Hold ut - det gode skal seire til slutt, i regjeringskvartalet
som i Vangsgutane.

PS. Vangsgutane har i pakt med tidsånden gått globalt. Deres
halvsamlede erker er i år utgitt i USA av forlaget Astrid My
Astrid Publishing, under navnet ”The boys from Vangen”.
Den er med tekst både på engelsk og norsk, og forlaget skal ha
gjort henvendelser til Michelle Obama om å skrive et forord til
opplag nr.2 - helst med Nobelpennen - etter at hun kjøpte fire
jakker fra Olena med seg hjem fra Oslo.