I Stavanger skal ordfører Leif Johan Sevland dele ut byens første Ildsjelprisen til en av dem under den tradisjonelle idrettsmottakelsen 1.nyttårsdag. Der hedres vanligvis alle som har vært på topp i ulike NM gjennom året, nå skal det også gå heder, ære og 25.000 kroner til en som gjennom flere år har gjort en stor frivillig innsats for idretten i Stavanger og som ikke er ansatt eller ha annet lønnet verv for sitt idrettsarbeid.
Jeg har sittet i juryen. Oppgaven har vært kjekk – fordi frivilligheten er grunnplanken, selve bærebjelken for norsk idrett. Uten den ramler idrettsbevegelsen sammen. Derfor må den frivillige innsatsen pleies, belønnes og dyrkes. Den har vært vanskelig – fordi det er så mange fremragende kandidater blant de 26 forslagene som er kommer fra lokale lag.
I velbegrunnede formuleringer fra forslagsstillerne (klubber/lag) om kandidatene, står de rosende ordene i kø som foran iskiosken en varm 17.mai. Da jeg leste dem, fikk jeg umiddelbare nostalgiske følelser fra oppveksten i Molde. Der hadde du Mikal Fosseide, som omtrent hver eneste dag, i år etter år etter år var daglig på stadion og tok seg av alt som var av forefallende arbeid i Molde Fotballklubb (MFK), men først og fremst nedla han et kjempearbeid for klubbens yngste. Ingen var for liten, ingen hadde for svake ferdigheter til at ikke Mikal så dem, inspirerte dem, utviklet dem.
Mikal begynte som aktiv spiller som 17-åring i 1924, spilte aktivt på A-laget i 14 år, før han ble trener på alle plan. Han ble en meget benyttet dommer, og
også nedla et stort arbeide som klubbens "vaktmester", med oppmerking av banen til alle kamper, og med å holde orden i garderoben.
Den gang hadde Norges Fotballforbund noe som het Gull-, Sølv- og Bronseballen. De ble utdelt etter tekniske ferdigheter, og Mikal ble aldri lei av å terpe teknikk, "det er selve basisen for å bli en god spiller", påpekte han. Jeg våger å påstå at den innsatsen han la ned blant de unge, er en grunn til at det stod frem spillere som Torkild Brakstad, Harry Hestad, Jan og Tor Fuglset, Odd og Jan Berg, Stein Olav Hestad (ja da, dette er slekten til dagens meget solide MFK-klippe, Daniel Berg Hestad), velkjente navn i norsk toppfotball som var med og førte MFK opp i eliten. Etterhvert fikk klubben 6 NM for junior (Jo Nesbø var med på vinnerlaget i 1978!).
For oss som drev friidrett var Erling Skaget en tilsvarende klippe. Alltid til stede, alltid interessert, alltid overalt når det var stevner - og dem var det mange av, for Erling mente vi ble bedre ved å konkurrere.
Som leder på klubb- og kretsplan møtte jeg flere slike støtter, og når vi vender tilbake til 2009, nikker jeg gjenkjennende til begrunnelsene vi var igjennom for å finne den første vinner av Ildsjelprisen i Stavange, jeg vet de er gjeldende for mange, mange i Idretts-Norge:
”Et fyrverkeri på treningene”, ”bruker nesten all sin fritid”, ”ekspert på å formidle inspirasjon og glede”, ”har hatt de fleste verv i styret i over 20 år”, ”gjort en formidabel innsats for å bygge opp igjen idrettslaget”, ”engasjert seg i arbeidet for å integrere flyktninger om utøvere”, ”bruker gjerne 2-3 uker av sin ferie til dugnadsinnsats”, ”drar i gang dugnader og utfører dem”, ”inspirerer andre til å tro at det umulige er mulig”, ”vi er ikke alltid like flinke til å formidle hvor stor pris vi setter på ham i hverdagen”, ”utrettelig arbeid og fantastisk entusiasme”, ”har aldri pensjonert seg fra sporten han elsker”, ”lyser opp framtiden”, ”har vært med i 40 år i alle verv som finnes”, ”aldri vanskelig å be om å steppe inn”, ”sosial oppfølging av barn og ungdom”, ”har gått ned i stilling for å få nok fritid til å jobbe”, ”selve ryggraden i laget”, ”har øst av sin fritid i alle år”, ”instruktør for de yngste 5 dager i uken”, ”klubben hadde vært død for mange år siden uten ham”, ”ofret mye av sin fritid”, ”det som ikke gjøres av andre, tar han seg av”, ”i nærmere 30 år vært en ildsjel”, ”utvist et fantastisk engasjement”, ”like entusiastisk som for 30-40 år siden”, ”pådriver for å befeste og videreutvikle”, ”utrettelig arbeid og evne til å ikke gi opp”, ”like opptatt av å utvikle på elite- som mosjonsnivå”.
Alle honnørordene forteller at Stavanger-idretten hadde sett ganske annerledes ut uten frivillighet, klubbkjærlighet og omsorg for kommende generasjoner. På mer generelt samfunnsplan er det grunn til å minne om at sammenlignet med andre land har Norge relativt færre og mindre kriminalitetsbelastninger, utstøtingsproblemer og sosial uro/mistilpasning.
Dette skyldes ikke minst det med- og mellommenneskelige ledd, frivillighets-Norge.
I alt deltar 58% av befolkningen med frivillig arbeid. Det tilsvarer 113 500 frivillige årsverk. For nesten alle idrettslagene i landet er virksomheten i all hovedsak basert på frivillig innsats. Over 84 prosent av lagene baserte 90 prosent eller mer av driften på frivillig innsats. Verdien av idrettens frivillighet er rundt 8 milliarder kroner.
Idrettens og frivillighetens ildsjeler - hva skulle vi gjort uten dem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar