Det er denne trusselen Oljefondet og Statoil satser på i Canada. I Alberta-provinsen ligger verdens nest største oljereserver i form av oljesand - en tjæreaktig masse man kan hente ut raffinerbar bitumen (karbonstoff).
• Estimatene fra Alberta Energy and Utilities Board går opp til 177 milliarder fat olje.
• FNs klimapane advarer mot denne typen tungolje. Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.
• Statoil antar at oljereservene i lisensene som nå kjøpes opp, er på rundt 2,2 milliarder fat olje. Det tilsvarer omlag tre års oljeproduksjon på hele den norske sokkelen.
• Når oljeproduksjonen er på topp i feltet, vil CO2-utslippene på over 7 millioner tonn CO2 i året.
• ”Bare kull er verre enn slik utvinning av oljeutvinning” (Fatih Birol, sjeføkonomen i Det internasjonale energibyrået IEA).
Indianerne i Alberta opplever at oljesandutvinningen har ført til 30 prosent flere krefttilfeller og ødelegger naturen, og dermed livsgrunnlaget dere. Gigantiske maskiner graver dypt i grunnen, der det for ikke så lenge siden sto gammel skog. Fuglene holdes på avstand med luftkanoner. For å få opp flytende olje sprøytes enorme mengder vanndamp ned i brønnliknende konstruksjoner og underminerer alle kandiske klimamål.
Hva sier så Statoil selv?
”Statoils engasjement i oljesand tar utgangspunkt i verdens energirealiteter:
• Verdens energietterspørsel forventes å øke sterkt de kommende tiår, hovedsakelig drevet av befolkningsvekst og høyere levestandard.
• Fossile brensler vil i overskuelig fremtid være de viktigste energibærerne i verdens energiforsyning.
• Fornybar energi vil på sikt utgjøre et større bidrag, men det tar tid å utvikle en industri i det omfang vi her snakker om.
Oljesand vil være en nødvendig del av det fremtidige energibildet. Det er mange som har store forventninger til hva Statoil skal levere. Det er bra! Vi arbeider hardt hver eneste dag for å redusere klimagassutslippene fra vår virksomhet, samtidig som vi bidrar til at verden skal få tilgang til nok energi. Sammenhengen mellom befolkningsvekst, økt levestandard, energietterspørsel og klima er utfordrende dilemmaer i debatten og utgjør også de energirealitetene som ligger til grunn for StatoilHydros engasjement i Canada” (konsernsjef Helge Lund)
(Se hans uttalelse på http://74.125.77.132/search?q=cache:b33VGQPhUFcJ:www.statoil.com/no/NewsAndMedia/Multimedia/features/Pages/chronicleOilSandCanada.aspx+Statoil+%2B+oljesand&cd=3&hl=no&ct=clnk&gl=no)
”Jeg kan ikke love at Statoil vil etablere CO2-fangst i Canada, ennå. Dette vil være en hjørnestein i porteføljen vår i minst 25 år. Det er en ressurs vi trenger” (Merete Heggelund, Statoils stabssjef i Canada).
Og hva sier Staten, som eier 2/3 av Statoil? Et Greenpeace-forslag om å trekke seg ut av prosjektet på konsernets generalforsamling tidligere i år, fikk bare støtte fra 0,15 prosent av de fremmøtte aksjonærene. Regjeringen vendte tommelen ned.
Et forsøk fra KrF i Stortinget om å tvinge fram en stans på deltakelsen i Canada, ble nedstemt. Representanter fra SP, SV og Ap som tidligere hadde uttrykt misnøye med engasjementet, var blant flertallet. ”Hele oljeeventyret har skjedd i samspill mellom kommersiell strategi og aktiv politikk. Vi er stolte av at vi har stilt krav til selskapene. Nå går de private aktørene foran og viser samfunnsansvar, men staten holder kjeft” (Line Henriette Holten Hjemdal, KrF).
To andre observerte reaksjoner: 1. Norges Teknisk Naturvitenskapelige Institutt er med på prosjektet. Rektor Torbjørn Digernes har et fascinerende forsvar, helt i tråd med mange norske bedrifters/politikeres møte med utlandet: ”Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi i firmaet X) hadde latt være å (levere denne gassen til gasskamrene). Noen andre hadde uansett solgt den".
Morgenbladet kommenterer sarkastisk: Altså: Hvis ikke vi nordmenn går inn i diktaturet X, vil amerikanerne gjøre det (og de er verre enn oss). Amerikanerne vil hevde at hvis ikke de går inn, vil russerne/kineserne gjøre det (og de er enda verre). Russerne/kineserne vil hevde at hvis ikke de går inn, så ... et eller annet. Og hvis vi ikke utvinner oljesand, vil jo alternativet være kull. Og hvis ikke kull? Energimangel. Og dermed fattigdom! Og opprør! Og så har vi helvete løs.
Rektor Digernes’ logikk kan dessuten brukes til alt: Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi i firmaet X) hadde latt være å (levere denne gassen til gasskamrene). Noen andre hadde uansett solgt den. Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi, forskerne X) hadde latt være å (finne opp disse masseødeleggelsesvåpnene). Noen andre hadde uansett funnet dem opp”.
Statssekretær Hilde Singsås følger opp (overfor Dagbladet i dag): ”Miljøet blir ikke bedre av at vi selger våre aksjer til noen som bryr seg mindre om miljøet”. Finnes det noe området der dette resonnementet ikke kan brukes. Singsås?
Stavanger Aftenblad hadde tidligere i år et interessant intervju med Inge Lisenka Wallage. Som sjef for StatoilHydros kommunikasjon om den internasjonale virksomheten, måtte Wallage meisle ut oljeselskapets informasjonsstrategi rundt det omstridte oljesandprosjektet i Canada – blant annet.
Etter å ha forsvart Statoil satsinger i omstridte oljeprosjekter, men fikk hun nok: Hun tok seg jobb i Greenpeace. ”I Statoil følte jeg ofte at i spørsmål som hadde miljømessige konsekvenser, var ikke kloden noe reelt, bare noe filosofisk” sier Wallage.
Jonas Gahr Støre bruker ord som ”befriende”, ”fri og uavhengig stemme som ikke skal tekkes Norge”, ”forstår poenget hans”. Ja vel, men hva så? Jeg har stor respekt for Støre, han er den beste. Likevel: Er det lenger fra ord til handling enn fra Oslo til København?
Grusomt. Grusomt.
SvarSlett