Fotball-EM og entusiasme

Fotballpresident – enn så lenge – Sondre Kåfjord oppfatter en ”enorm interesse ” (Aftenposten) for et norsk svensk EM i 2016. men en spørreundersøkelse viser at 4 av 10 (3 8pst) nordmenn ikke bryr seg om søknaden. 72 pst av dem som har tatt standpunkt, synes det er riktig å søke. Det betyr at det er nærmere 43 pst som synes Norge skal søke om fotball-EM.

Kåfjord er ”veldig fornøyd” med tallene, de stemmer overens med den oppfatningen jeg har av entusiasmen rundt om i landet”. Dette gjelder nok først og fremst Oslo, Stavanger, Trondheim og Lillestrøm - som eventuelt skal få kamper og utvidede og oppgraderte baneanlegg – og der det er antydet såkalte basecamps, steder i nærheten av kamparenaene der lagene skal bo og kanskje trene.

Kåfjord synes ”det er vanskelig å skjønne at så mange egentlig ikke har tatt standpunkt”” og han har "egentlig ingen forklaring på hvorfor det er slik”. Kanskje skyldes det for liten medieoppmerksomhet, undres han.

Nå er kanskje ikke fotball det mest underutviklede stoffområde i norske medier. Men ikke sjelden ser vi nå at de vanligvis varme fotballhjerter i denne sammenheng har veket plassen for de kalde hjerner. En ting at slike bevilgninger heller bør gå til breddeidretten. Man har rett og slett ikke kjøpt eventyrfortellingene om hvor stort og gildt dette skal bli, og om alle inntektene som bokstavelig skal flomme inn i statskassen (som for eksempel alkoholavgift). Man har spurt om behovet for nytt riksstadion (kan kanskje fylles under cupfinale og i aller beste fall i en Champions League-kamp). Og det er stilt betydelige spørsmålstegn ved beregninger av for eksempel publikumstilstrømning (Norge ligger ikke akkurat sentralt i Europa).

Kanskje kan mye av skepsisen mot gigant-planene skyldes at fotballen i Norge har et kjempestort omdømmeproblem. Sponsorsjefen i landets største bank, Jacob Lund, sier det slik: ”Man har brukt penger som fulle sjøfolk, og jeg antydet allerede for ti måneder siden et underskudd på 600 millioner i norsk toppfotball og tok vel ikke for hardt i. Men problemet er at når det kommer kritiske bemerkninger går man i selvforsvar. Vi har spillerlønninger som gir utbetalinger på 1,5-2,0 millioner kroner, og så må spillerne hvile fordi de er utslitt etter å ha løpt 90 minutter”.

Dette er urettferdig mot sjøfolk, de er økononomisk lang mer edruelige enn fotball-Norge. Det dreier seg om millionlønninger til middels gode fotballspillere, spillerimport av noen få virkelig gode og mange som bare bidrar til å stenge ute norske talenter, urimelige krav til stadion-standard i 1.divisjon, og altså om et milliard-tilskudd fra fellesskapets kasse til EM. Jeg viser til mine kommentarer om fremmedlegionærene, Nordlie, Stoltenberg, og lønn, og om fotballøkonomi.

Det kommer sikkert nye undersøkelser i Fotballforbundets regi, som vil bli offentliggjort dersom resultatene tolkes positivt. Generelt er det min erfaring at oppdragsundersøkelser bør man alltid være skeptisk overfor. Det er viktig å vite hvilke spørsmål som er stilt, og hvordan de er formulert. Dessuten sniker det seg ikke sjelden inn en følelse at byråene som foretar målinger er velvillige i sin presentasjon. Man lever av fornøyde oppdragsgivere. Spesielt når det gjelder såkalte ”samfunnsregnskaper” er det grunn til å være på vakt. Et fotball-EM i Norge vil bli en svært dyr fornøyelse. Noe vil det gå utover – kanskje er det en idé å spørre entusiastene hvor de vil hente milliardene fra.