Når Regjeringen må gi etter

I politiske vurderinger er det ofte en fordel å vurdere de kryssende hensyns relative styrke. Det siste året, og særlig i tiden etter valget, er maktarroganse et begrep som er benyttet også utenfor utover opposisjonsrekkene.

Statsminister Jens Stoltenberg gjorde i biodiesel-saken et dristig forsøk på å etterleve dr. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest som står alene. Påfølgende gallup-tall ga ingen bekreftelse på sannheten i Ibsens ord, og kryss i taket, det er nå kommet en sak der Regjeringen gir etter: Sivilombudsmannens (SO) rett til å få alle nødvendige dokumenter for å kunne utøve den kontroll av forvaltningen Stortinget har pålagt ham.

Det er en meget fornuftig helomvending. Den forteller at Offentlighetsloven skal etterleves, og den burde være et klart signal til både embetsmenn, politikere og informasjonsmedarbeidere. Jeg er imidlertid skeptisk at dette er beveggrunnen, vedtaket er nok helst en dyd av nødvendighet for ikke å lide et prestisjenederlag i Stortinget, fordi en enstemmig kontrollkomite her tar grep og nekter å bøye seg for Regjeringskvartalets ønsker.

Til saken: Bergens Tidende er av de avisene som er flinkest til å bruke Offentlighetsloven. I januar ba avisen om innsyn i en juridisk betenkning regjeringsadvokaten hadde laget for OED i forbindelse med økonomiske disposisjoner en avgått departementsråd hadde gjort i tiden som toppembetsmann. Olje- og energidepartementet sa nei. SO ville se dokumentene. Nei igjen.

SO skrev så til statsministerens kontor (SMK) og minnet om lovens ord: "SO kan kreve de opplysninger han trenger for å kunne utøve sitt verv". Og videre fra SO: ”Det er ikke opp til forvaltningen å avgjere hvilke dokumenter SO skal ha tilgang til når det gjelder sine oppgaver".

Etter å ha tygget på dette i tre uker svarte SMK at man ikke har kompetanse til å overprøve et departement. Statsminister Jens Stoltenberg svekket ikke imaget av å være konfliktsky og usikker i noen situasjoner. Han bidro ikke til at SO fikk svar på sitt spørsmål: Hvorledes skal SO kunne utføre kontrolloppgavene sine dersom han blir nektet innsyn?

Det var ikke førte gang Kongens Råd talte Kontroll midt imot. Sylvia Brustad nektet i sin tid å utlevere et notat til riksrevisjonen. Magnhild Meltveit Kleppa nektet innsyn i dokumenter da Terra-saken ble gransket. Riksrevisjonen fikk også nei fra Erik Solheim i forbindelse med risikovurderinger. Og kort tid før høstens valg hemmeligstemplet regjeringen en rekke rapporter fra Riksrevisjonen. Sakene gjelder blant annet mangelfullt vedlikehold av veier, dårlig sykehusledelse og Regjeringens innsats for et inkluderende arbeidsliv.

”Det er heilt uakseptabelt at den som skal kontrollera freistar å bestemme kva dokument kontrolløren skal få tilgang til. Slik kan vi ikkje ha det” (Anders Anundsen, Frp, leder av kontrollkomiteen, til BT). Ja og amen.

Nå har regjeringen snudd – i én sak. Statsministerens kontor (SMK) vil nå gi SO det dokumentet han ba om i januar. Men ikke uten kamp. Her var det Stortinget som utøvde en makt som sjelden har vært i bruk etter at bakroms-parlamentarismen ble innført: Jens, Kristin og Liv Signe blir enige om et kompromiss som er så skjørt at det ikke tåler en eneste forandring, slik at Stortinget (uansett partifarge) dermed må gå kommunalansatte vedlikeholdsarbeidere en høy gang når det gjelden sandpåstrøing.

Nok er nok, sa kontrollkomitéen og ga klar beskjed. Det hjalp ingenting at den samordnende ånd (han som Stortinget ikke får se), Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, formante de rødgrønne om ”sakens alvor”. Heller ikke at regjeringsapparatets nest øverste embetsmann, assisterende regjeringsråd, på en skremmende måte, misbrukte begrepet ”assisterende”, da han tok for seg stortingsrepresentanter: ”Han syns eg hadde sagt nok om denne saka, at det ikkje var grunn til at eg engasjerte meg meir etter at eg hadde uttala meg kritisk til BT om behandlinga” (Rune Skjælåen, Sp).

Dagens blomst til Bergens Tidende for våkenhet og evne til å stå distansen, og til Kontrollkomitéen ved leder Anders Anundsen og den gamle Ap-oberst Martin Kolberg. Stortinget har her gjort som kong Sverre. Det kan gjerne synge oftere: ”..også vi når det blir krevet”.