Berging og redningsdåder

Tønnes Houge Puntervold fra Egersund var 26 år da han i januar 1852 stod i Ognabukta og så skonnerten “Christine Magdalene” fra Bergen, lastet med stykkgods, havarere på vei hjem fra Newcastle. Opplevelsen gjorde at han ble en av redningssakens ivrigste forkjempere, og samme år skrev 33 stavangerskippere til Marinedepartementet og understreket behovet for en redningstjeneste. Som et resultat av påtrykket ble det året etter opprettet fem stasjoner med rakettoppskytningsapparater på de mest utsatte stedene på Jæren og Lista, fire av dem på Jæren: Reve, Husveg, Obrestranda og Kvalbein. Senere kom det stasjoner også på Wiig og Raunen.

Historen om redningsstasjonen på Reve ble en del av min oppvekst, eller rettere: mine lange sommerferier på Reve (og hos bestefar på Bore) på slutten av 40-og 50-tallet. Onkel Thor var ansvarlig for stasjonen, som står den dag i dag. Både han, onkel Jon og Øystein Refve var aktive redningsfolk, og onkel Thor og tante Solveig fortalte levende om oldefar Thore C. Refve og bestefar Thore Refve, som var pionerer i redningstjenesten og fikk sine utmerkelser for det. Også mor hadde mange beretninger fra sin oppvekst på Reve i begynnelsen av 1900-tallet om aktiviteten når nødsbudskapene kom og mannskapet måtte trå til.

Utstyret var enkelt - og effektivt. Var uværet så kraftig at det var umulig å sette ut redningsbåt ved havsnød og forlis - og det hendte ikke sjelden på det utsatte Jærens Rev, måtte et rakettapparat med redningsstol tas i bruk. En redningsline med instruks på norsk og engelsk ble skutt om bord slik at de skipbrudne kunne hale til seg en sterkere trosse og montere vandringsblokk og redningsstol med inn- og uthaler. Folk på land kunne så hale en og en inn på det tørre.

Men redningsrakettene hadde naturligvis sine begrensninger, selv om hesteskyss fikk dem helt ned i strandkanten på Reve ble avstanden stundom for stor. Kvinneforeningen til Norsk Selskap for Skibbrudnes Redning i Stavanger begynte tidlig samle inn penger til redningsbåten "TRYG", som fra 1894 reddet rundt 100 sjøfolk.
Reve-stasjonen var i drift helt til 1993, den var den siste som ble lagt ned, og mannskapet på stasjonen reddet til sammen 216 mennesker i disse årene.

Hvorfor jeg skriver om dette nå? Historiene ble levende for meg da etter at jeg nå har lest en av årets bøker, “Bragd - og berging, om forlis og redningsaksjoner" (Lagunen forlag). Oterhals en av flere entusiaster som heldigvis supplerer og utvider først og fremst lokalhistoriens, men også norgeshistoriens både hverdager og større anledninger, som skriver om mennesker og naturkrefter. Oterhals har i alt 25bøker bak seg, de fleste med tema fra Møre, men også mer generelt som denne om redning og forlis, og ellers om bl.a. fraktfart, berømte båter og sterke menn, sterke kvinner, stormhav osv.
Slike bøker når sjelden eller aldri frem til de store avisene, men lokalt er gjerne interessen stor.

Norskekysten har en dramatisk historie, og Oterhals beretninger om en for de aller fleste av oss ukjente verden på de ytterste skjær og i havets dyp, om bergingsmennenes slit og bragder for å redde liv og berge verdier, er facinerende lesning. (oterhals@adsl.no)