Paradokser og epidemier i helse-Norge

Eldretsunami? Heller beretningen om en varslet bølge.

”Tsunami - en serie med bølger skapt i et vannmassiv av en impulsiv forstyrrelse som vertikalt forskyver en vannkolonne. En slik forstyrrelse kan for eksempel være jordskjelv, skred, vulkanutbrudd, eksplosjoner eller nedfall fra verdensrommet, for eksempel meteoritter” (Wikipedia).

Du skal ikke bedrive ord. Skal ikke bruke et begrep som er totalt misvisende. Eldrebølgen er ingen “impulsiv forstyrrelse“, intet jordsskjelv. Det røde bølgeflagget har vært synlig lenge. Demografien (“det vitenskapelige studium av de kvantitative sider ved menneskelige populasjoner, særlig deres størrelse, sammensetning og utvikling”) har fortalt oss at

* Vi lever lenger enn før. Bedre ernæring, mindre slit, medisinske fremskritt.
* Eldre har nye krav, er friskere, har mer penger
* De neste fire årene vil antall eldre over 67 år femdobles
* Langvarige og kroniske sykdommer vik skape mer uførhet og lidelse
* Frem til 2030 blir det behov for 140.000 nye årsverk i helse- og
sosialsektoren
* Vi vil trenge 5000 flere sykehussenger
* I 2030 kan vi ha 46 % flere eldre enn i dag
* 1967: fire yrkesaktive for hvert person utenfor arbeidslivet- 2009: to for
hver. 2030: ??

Du trenger ikke å ha en master i samfunnsmedisin, sosiologi eller statistikk for å tegne fremtidens behov, krav og problemer.
Vi vet.

Paradoks nr.1: Menneskelivets grammatikk er snudd bak-frem. I dag er det å være eldre yngre enn å være gammel. Til nød tenker vi at vi kan bli/er eldre, men vi vil ikke være gamle.

Paradoks nr.2: I Vesten bruker vi ufattelige ressurser på å forlenge livet, privat og offentlig. Samtidig ser det ut som om vi er dypt bekymret for hva dette vil innebære av ressursstress (obs! 6 s’er i et 13-bokstavers ord, noen bedre?).

Paradoks nr.3: I den norske folkesjel er det en dyp skepsis overfor “fremmede”, i alle fall hvis de har en ikke-hvit hudfarge. Men hvem er det som allerede i dag tar tunge tak i eldreomsorgen, og hvor skal vi hente morgen- og overmorgendagens innsatsdivisjoner ?

Paradoks nr.4; Vi satser stadig mer på kurative (behandlende) oppgaver i helsesektoren, mens forebyggende tiltak nedprioriteres. Det synes å være viktigere med brannmenn enn med rehabiliterende brannforebyggere.
35.000 brukere kan få et eldresentertilbud for samme beløp som 3 - tre - sykehjemplasser (Oslo-undersøkelse). Det er enorme beløp å spare dersom eldresentra gjennomsnittlig kan utsette behovet for plass på sykehjem med et par dager pr. bruker.

Paradoks nr.5: Man er opptatt av fragmenter som skygger for helheten, mer opptatt av kortsiktig gevinst og bunnlinje enn av langsiktige tiltak. “Kostnadseffektivitet” og ”anbudsutsetting” er blitt moteord. Kanskje er det i lengden dyrere å presse ned de beløp som er nødvendig for stell av pasienter/hjemmehjelpstrengende? Kan eldres livskvalitet svekkes - og dette i neste omgang innebære økt press på dyrere institusjonsplass senere - dersom f.eks. Bymisjonen og Frelsesarméen tvinges ut av omsorgsoppgaver?

En forhåpentlig helt grunnløs frykt: Når Petroleums-Norge faser ut, vi har forsømt å utvikle ny og fremtidsrettet industri/teknologi, og vi har brukt Oljefondet hemningsløst til å løse dagens krav, hvordan vil helsebudsjettene se ut? Er det da vi for alvor vil få se en konkretisering av tankene om å droppe medisineringen av de aller eldste av hensyn til de unge? Oppleve at aktiv dødshjelp blir et begrep for at eldre, syke mennesker må dø tidligere enn nødvendig? Måtte konstatere at livsprosesser som ved livets inngang avbrytes gjennom “selvbestemt” abort, i verste fall kan få en parallell ved livets utgang, en “andrebestemt” død?

*****


Noen diagnoseforsøk
Epidemi (utbrudd av en smittsom sykdom som sprer seg raskt) nr.1: Konsulentene gjør sin inntogsmarsj i helsesektoren. Helse Øst bruker nå rundt 500 mill.kr årlig på slike tjenester. Blir hvite frakker og uniformer erstattet med keiserens nye klær? Er det konsulentene som har skapt navneskifte-epidemi? Som er opptatt av branding (markedsføring) av de ulike institusjoner? Bare navneskiftet av Regionsykehuset i Tromsø (tidligere RiTø) til Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) betyr at mer enn 3 mill.kr. går med til å skifte skilt, logo, brevhoder og stempler.

Epidemi nr. 2: Omorganisering. Brukes veldig mange krefter på reformer som ikke varer i mange år, både for sykehus og i allmennpraksis? Det var ikke dumt å ta sykehusene fra fylkene, slik at man kunne konsentrere komplisert sykdomsbehandling til enkelte sykehus, for å få større volum og erfaring. Men dette ble gjennomført med kostbar administrasjon, og uten å spørre hverken brukere (pasienter) eller allmennleger hva de synes om planene og virkningene.
Eksempelvis: Årlige bestillingsdokumenter er så omfattende at riksrevisjonen mener Stortingets føringer lider drukningsdøden i møte med detalj-floden.

Epidemi nr.3: Direktør-syken. I Helse Sør-Øst er det ansatt 122. Av dem er 28 direktører.

En påstand: “Sykehus-Norge er nå så topptungt at det lett skapes feil inntrykk av hva som er viktig i organiseringen av helsevesenet“ (Jomar Kuvås i Aftenposten 7.12).