Midt-Østen, Kongo og julekrybber

Min første julekrybbe kjøpte jeg i Betlehem i 1968. Den er akkurat slik som alle andre Betlehem-krybber, men hver advent minner den om at byer og landsbyer i Israel og Palestina, det hellige land som en gang ga oss Bibelen, ikke er preget av hyggelig førjulsstemning med lys og juleavslutninger og kalendere og pepperkaker, men av sorg og fortvilelse. Sirener og skrik. En mur som skiller.

Og den minner om Basil, lederen for et banehjem i Øst-Jerusalem som jeg møtte hjemme i Betania.
Basil fortalte en aktualisert legende:
John F.Kennedy og Khrustsjov møtte Gud i himmelen.
- Tror du Jernteppet kan heves i vår levetid?
Gud trodde det.
Så kom Nelson Mandela og de Klerk.
- Tror du at apartheid kan forsvinne og at det kan bli fred i Sør-Afrika før årtusenskiftet?
Jo, Gud trodde det også.
Til slutt kom Golda Meir og Yassir Arafat.
- Kan det bli fred i Midt-Østen i vår tid?
Gud sukket. -Nei. Ikke i min tid heller.

Marie sukker når vi skriver 1.søndag i advent i Heimen. Da vet hun hva som kommer. Da ta jeg bøker og kunst ut av hyller og skap og små bord, og jeg danderer omsorgsfullt 25 krybber. Forseggjorte krybber og helt enkle krybber, store krybber og små krybber. Med figurer i de nydeligste tekstiler og farger fra Krakow, i papir fra Budapest, i stein fra Chile, av gips fra Kina, av ibenholt fra Kamerun, av keramikk fra Auckland, av messing fra Santiago de Compostela, av glass fra Hadeland. Stilrene og håndlagede, smakløse og masseproduserte. Et bilde av livet selv.

Men helt spesiell - en krybbe av en slags hyssing og tråd fra Kongo, med Josef og Maria som fattige afrikanere og tre vise menn som stammehøvdinger.
Jeg kjøpte den under et besøk på en yrkesskole i Bukavu, der Kirkens Nødhjelp har vært involvert. Jeg møtte skjebner som levendegjorte uhyggelige hendelser jeg hadde lest om, men som ble uhyggelig sterkere når du møtte offer.
En 16 år gammel gutt fortalte hadde skutt og drept en mann da han var 13 år. De lokale styrkene hadde gitt ham et gevær, med beskjeden: Drep – eller bli drept! Guttesoldaten på 13 år hadde tatt mange live. Han bar tydelig preg av det, men samtidig uttrykte han håp. På skolen fikk han utdannelse som snekker, og han regnet med å få jobb etterpå.

Det gjorde også en 17 år gammel jente. Da hun var 13, skulle hun en dag gå til bestemoren, men ble tatt av en gruppe soldater og brakt inn til deres leir i jungelen, der hun hver eneste dag i nesten et år ble serievoldtatt. Hun klart nesten mirakuløst å flykte da hun ble gravid. Nå utdannet hun seg til bilmekaniker, håpet var tent, hun og den tre år gamle datteren skulle klare seg gjennom hverdagen som ventet.

De to historiene var sørgelig alminnelige, de to jeg møtte var heldige som hadde overlevd. Jeg kom til Bukavu fra nabolandet Rwanda. Der sloss hutuer og tutuer. Jeg møtte alle 40-50 fra en landsby på et møte under et stort tre. Der satt alle innbyggerne. En av dem reiste seg og fortalte hvordan familien var blitt angrepet av tre menn med svære kniver. Han klarte å gjemme seg, men far, mor, to søstre og en bror ble brutalt stukket ned og drept.
En annen i den store ringen reiste seg og sa: Jeg var en av dem som gjorde dette. Og så forklarte han hvordan propagandaen gjennom radio nesten hadde hjernevasket ham og de andre til å drepe alle som var av en annen stamme.
Da gikk den første bort til ham, omfavnet ham og sa: ”Dette må vi legge bak oss. Vi kan ikke skape et nytt Rwanda bygget på hat”.

Nei, fremtiden må bygges på Håpet. Barnet i krybben.