Tre uker hadde klart seg

Er valgkampen avlyst? Hvorfor skal den offisielle minnemarkeringen være så sent som 21.august når valgkampen etter avtale mellom partiene begynner 13.august? Trenger egentlig Ap drive valgkamp? Er det brudd på borgfreden å skrive artikler om muslimhets og integrering? Å markere anleggsstarten på E18-strekning? Å bruke ordet snikislamisering?

Det altoverskyggende tema i offentlighet og privat er stadig hendelsene på Utøya og i regjeringskvartalet. Der ord blir fattige, taler blomster et tydelig språk. Likevel merker de av oss som ikke har personlige relasjoner til ofre og berørt at hverdagen langsomt vender tilbake. Vi forbereder oss på banaliteter oppblåst til markedstilpasset megaformat, til en normalitet der mengdene av inntrykk som flimrer forbi er så stor at de får svært lite tid til å feste seg skikkelig på netthinnen, og vi har konstante problemer med å sortere og sile og kanalisere det som er viktig inn til de deler av hjernen der tilegnelse, kritisk refleksjon og egen ettertanke foregår.

Noen av ukens kommentarer:
Vi skal møte terroren med åpenhet, sa politikerne. Så la de lokk på all meningsutveksling. Nå våger politikerne knapt uttale seg om noe som helst.
Kyrre Nakkim, politisk redaktør i NRK

Vi er et parti og en organisasjon i dyp sorg og har fortsatt begravelser foran oss. Også neste uke vil det være begravelser, og det skal være to arrangementer på Utøya for etterlatte og overlevende. De to arrangementene vil kreve veldig mye av oss som parti.
Raymond Johansen,Ap-partisekretær

Medarbeidere rundt statsminister Jens Stoltenberg sier det rett ut: De forstår ikke hvordan en valgkamp skal kunne gjennomføres Selv en kort valgkamp fremstår som uoverstigelig Mens Norge sakte normaliseres, har Aps toppolitikere bare så vidt startet å sørge. De går inn i enda en uke der de skal begrave sine døde. Valgkampen er i praksis avlyst.
Elisabeth Skarsbø Moen, VG

Jeg merker godt at kollegaer er rystet, særlig i ungdomspartiene er mange sterkt merket. I AUF og AP er situasjonen selvfølgelig enda verre. Mange av deres beste mennesker er enten borte, skadet eller sterkt traumatisert. Da skulle det bare mangle om ikke det politiske Norge stilte seg solidarisk og utsette valgkampen noen få, lusne uker.
Torbjørn Røe Isaksen, Høyre

Litt unyansert sier man nå: Glem enkeltsakene i din kommune, stem rødgrønt i sympati med Utøya og Ap!
kjendisbloggeren nicecap, Bjørn Hansen, Trondheim)

Bitre stridigheter om lokalsykehus blekner i forhold til terrorhandlingen. Ap har fått et moralsk overtak de må forvalte nennsomt
Elisabeth Skarsbø Moen

Når først minnemarkeringen ble lagt så sent som 21. august, synes jeg de øvrige partiene godt kunne ha ventet med valgkampåpning til den 22. – selv om de måtte mene at Ap har mer enn god nok drahjelp i det som skjer i det offentlige rom før den tid.

På tre uker vil det være mer enn nok anledning til å presentere , debattere, kritisere.
Men da trenger vi ingen blek, spesielt neddempet valgkamp. Det ligger ikke i ønskene om mer demokrati og åpenhet. Ønsker man at flere skal avgi stemme, da må alternativene tre klart frem, da må de kommunale og fylkeskommunale problemstillinger i fokus. Skal den nye veitraséen gå i Øvrebygda eller Nedrebygda? Trenger vi egentlig en ny videregående skole i fylket, eller er det bedre å oppjustere og utvide de gamle? Bybane eller buss? Hvem har den beste ordførerkandidaten?

Og samtidig vet vi at en rekke rikspolitiske saker har direkte – stadig mer og mer – innflytelse på det kommunale selvstyre. Øremerkede midler, skattefordeling, strandlov, kommunesammenslåing, fraflytting. sykehus. Derfor hører rikspolitiske saker hjemme i årets valgkamp, men det er ikke rikspolitikerne som står på valg. Oppmerksomheten må ligge på kommune, på det parti og de kandidater man har størst tillit til, som står for en politikk som den enkelte mener er den beste for lokalsamfunnet. Stortingets sammensetning skal vi ta stilling til i 2013.

For noen vil tradisjonelle saks-problemstillinger veie tyngst. For andre føles det åpenbart riktig i år å gi en stemme til Arbeiderpartiet, i sympati, for å ha vist godt og trygt lederskap. Jens Stoltenberg har vist seg som en Stor leder. Han står ikke på noen valgliste, men en del vil stemme på Ap for å gi et konkret uttrykk for sin beundring og takknemlighet. En del Ap-velgere har klatret ned fra gjerdet, mobiliseringen er i gang. Hvor går ungdommen? Innvandrerne?

I de meget foreløpige reaksjonene ser vi at Ap er fem prosentpoeng lavere i kommunevalgmåling enn i stortingsvalgmåling – det sier kanskje noe om prioritering og vurdering. Folks begrunnelser for å stemme slik de gjør, har alltid vært svært ulike. Intet valg er bedre eller mer kvalifisert enn noe annet – det er nettopp dette som ligger i at den enkelte av oss har én stemme, og at summen av disse stemmene heter demokrati.

Ikke overdriv betydningen av valgkamp. Den betyr ikke all verden for den enkeltes partivalg, svært mange har preferansene klare før den siste innspurten, de siste blå ballongene, røde rosene, nøkkelringene, karamellene, husbesøkene, bodene og teltene på Karl Johan og Arneageren, brosjyrene, nettsidene, avisdebatten, analysene (stundom av medarbeidere med begrenset kjennskap til hverdagene utenfor østafjells).

Men valgkamp kan bevisstgjøre, har mobiliseringseffekt, kan skape økt deltakelse – men også oppgitthet over verbale feider uten substans. De som ikke helt vet hvilket parti de skal velge første gang, denne gang – jeg er ikke redd for at en forkortet valgkamp vil gjøre det vanskeligere for dem å ta et valg. Den som leter vil finne.

Valgkampen må ikke misforstått neddempes. Den trenger temperatur. Det må ikke spilles med sordin, men med klare og skarpe toner. Den beste måten å markere veien videre etter 22.07 vil være en valgkamp som engasjerer, utfordrer, kritiserer, viser reell uenighet, stiller opp alternativer. Og da kan vi ikke ha en «håndbok for god partioppførsel», skulle vi få innslag noen vil kalle overtramp, må vi ha den tiltro til velgerne at de kan vurdere også dette.