(Pastor Manders til fru Alving i «Gengangere).
Stemmeplikt? Forslaget fra Inkluderingsutvalget er overensstemmende med Immanuel Kants sinnelagsetikk: Den gode vilje er det høyeste av alle goder og forutsetningen for alle andre goder. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre mennesker gjør akkurat det samme. Men det gode må ikke bli det bestes fiende.
Plikt er et honnørord i fra den pietistiske arv. Noe man føler man må gjøre, utføre sin åndelige plikt. Plikt er også et sosialdemokratisk honnørord med allmenn gyldighet: ”Gjør din pligt. Krev din Rett” (faneinnskrift for Nordens Klippe, avd 53. NAF – Norsk Arbeidsmannsforbund) og tittelen på tidligere LO-leder Yngve Hågensens selvbiografi.
Men stemmeplikt må ikke bli myndighetenes krav.
Hensynet til innvandrebefolkningen
Innvandrerbefolkningen deltar mindre både i det politiske systemet og på sivilsamfunnets arenaer enn befolkningen for øvrig. Ved valget i 2007 avga 31 prosent av innvandrerne fra Øst-Europa stemme. Blant norske statsborgere med ikke-vestlig bakgrunn deltok 37 prosent. Ved kommunevalget i 2007 var tallene henholdsvis 22 og 28 prosent.
Jo nærmere den utøvende makten man kommer, desto mindre speiles mangfoldet i befolkningen. Det er få representanter for innvandrerbefolkningen i ledelsen i arbeidslivets organisasjoner, media, frivillige organisasjoner. Særlig alvorlig er det høye fraværet av representanter i maktens korridorer.
Derfor, som det står i ”NOU 2011:14 – mål, strategier, tiltak”: ”Målet må være at innvandrerbefolkningen skal delta og ha innflytelse i politikk og sivilsamfunn i forholdsmessig like stor grad som resten av befolkningen”.
God vilje. Og det fremlegges mange gode tiltak som det i ulike sammenhenger er viktig å realisere.
Ingen ny tanke
Tanken om stemmeplikt er ikke ny. I alt er et 28 land/delstater som har ulike former for stemmeplikt i Europa, mest praktisert i Belgia, Kypros, Hellas, Liechtenstein og den sveitsiske kantonen Schaffhausen. Sanksjonene er gjerne beskjedne.
Allerede i 1999 ble tanken om stemmeplikt lansert av stortingsrepresentant Sigrun Eng (Ap) fra Buskerud. Hun var bekymret for at «hjemmesitterpartiet» skulle bli enda større enn ved forrige kommunevalg.
Bystyrekandidat Fredrik Mellem (Oslo Ap) mente i 2007 at det skulle koste å la være å stemme: ”For de som måtte ha et eller annet forskrudd religiøst eller politisk prinsipp om ikke å stemme – bør det aldeles ikke være noe unntak. Det kan godt koste litt å ha idiotiske prinsipper”. Samme år ble tanken lansert av daværende leder i KrFU, nå stortingsrepresentant, Kjell Ingolf Rogstad (Aust-Agder).
Retten til å ikke delta
Det er mye god vilje i norsk politikk nå. Etter 22. juli blir det spurt: Hvordan skal vi opprettholde den gode vilje til mer demokrati, raushet og anti-rasisme?
Det blir ikke mer demokrati av stemmeplikt. Tvangstiltak for høy valgdeltakelse kan ikke rettferdiggjøre innskrenkninger i den enkeltes frihet, en frihet som i dette tilfelle ikke er ødeleggende eller innskrenkende for andre. Et lite mindretall på tre (av 17) i utvalget frykter at stemmeplikt kan skape forakt for det politiske systemet. De har et åpenbart poeng.
Stemmeplikt innebærer en kontroll av velgernes atferd, og vil være et av stadig flere små skritt som bidrar til å forskyve maktbalansen mellom folk og myndigheter i feil retning. Men hva gjør en stadig økende mistro mot og kontroll av enkeltindividet med samfunnet?
Frihet til å velge må også innebære muligheten til å la være å stemme, uavhengig av begrunnelse.
Jeg er ikke redd for at forslaget skal vedtas, men det er bekymringsverdig at et så stort utvalg, ledet av Høyre-mannen Osmund Kalheim, kan antyde en slik ordning. Det er verd å merke seg at da utvalget ble opprettet ble sammensetningen kritisert for å være ekskluderende og lite representativ. Misnøyen kom både fra innvandrerorganisasjoner og Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle gi råd til myndighetene i minoritetsspørsmål.
Stemmerett er en av demokratiets viktige hjørnestener. Stemmeplikt vil være å fjerne noe av fundamentet. Frihet til å velge må også innebære muligheten til å la være å stemme, uavhengig av begrunnelse. For noen kan det være et prinsipp. ”En stemme i kommunevalget er en stemme for fortsatt sentralisering av makt. Jo flere som stemmer, jo mer styrker det sentraliseringen”, kommenterer Frank Rossavik i Morgenbladet.
Han mener at dersom folk synes det er greit at staten bestemmer nesten alt, er det bare å støtte systemet og stemme i vei. Hvis folk ikke føler at sammensetning og fylkesting «ikke vedkommer deres egne liv og politiske ønsker, og gjerne vil ha en endring, bør også hjemmesitting anses som en legitim handling – terror eller ei».
Rossaviks utsagn er en betimelig påminnelse om at en stemmeprosent på 61,2 i kommunevalget i 2007 og bare 57,5 i fylkestingsvalget, kan ha flere årsaker.'
(Artikkelen er skrevet for minervanett.no, der jeg kommenterer 3-4 ganger foran valget)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar