Igår, på stranden, ble det hele levende igjen. Vår generasjons fortid. Da jeg i en time med journaliststudenter for noen år siden snakket om 70-tallet og nevnte begrepet folkeavstemning, var det bare spørsmålstegn. Jeg tok det for gitt at de hadde EF/EU-historikken i Norge inne. Der tok jeg feil. På samme måte som det er en rekke fenomener i våre dager som er fremmed for 70+ men allmennkunnskap for de unge, er det historie fra 2.verdenskrig og utover som kan være ganske så ukjent, kanskje helt uinteressant for dem.
Gjestene til Maria har i årenes løp lagt igjen bøker. Av alle slag og på flere språk. Og der fant jeg den, ”Spionen som kom inn fra kulden” av John le Carré. Den mest berømte av alle agentromaner. Boken som Time Magazine satte øverst på sin topp 100-liste over krim og spenning i det 20.århundre. Boken som bladet kalte «Trist, sympatisk portrett av en mann som levde på løgner og påskudd så lenge at han har glemt hvordan det er å fortelle sannheten». Med en sugende dramatikk og en overraskende slutt. En innsiktsfull historie om den kalde krigens kalde realiteter. En nervepirrende thriller om spionasje, intriger, spill og dobbeltspill . Om etterretningsbyråer på begge sider som praktiserte de samme skitne metodene og taktikker i navnet av nasjonal sikkerhet. En liten revolusjon i forhold til t ofte altfor romantisk syn på spionasje og agentvirksomhet. Et møte med den virkelige, harde og iskalde verdenen til etterretningsagenter og dobbeltagenter, der det innimellom fantes nyanser mellom det kraftige hvite og svarte. Med agenter som ble styrt som marionetter, om et menneskesyn som i enkelte situasjoner er meget diskutabelt.
Mange i Vesten reagerte svært negativt på boken da den kom, senere er den hedret med flere prisen. Diskusjonen var ikke i nærheten av de norske reaksjonene da major Langeland i 1948 stilte noen spørsmålstegn ved den Autoriserte Historien om Norge og 2.verdenskrig, den boken ble forbudt. – en skam for den norske rettsstaten. Men enkeltes holdning til le Carrés agentbok var ikke helt uten paralleller til reaksjoner på den sterke danske filmen ”Armadillo” eller kanskje vel så mye den høyst aktuelle beretningen om norske soldaters opplevelser i Afghanistan i det som noen fremdeles insisterer på ikke er en krig.
Boken kom på norsk i 1964. Det året jeg ble gift med Marie, det året jeg begynte i min første faste jobb. I Vårt Land, med 21.000 kroner i lønn. Om jeg var for ung til å ha fulgt det kommunistiske statskuppet i Tsjekkoslovakia, den eneste demokratiske nasjonen i Øst- og Sentral-Europa, eller Korea-krigen de tre første årene på 50-tallet, sto opprøret mot kommuniststyret i Ungarn som brutalt ble slått ned av sovjetiske tropper i friskt minne. Cuba-krisen i 1962 var kanskje det nærmeste vi hadde vært en ny verdenskrig.
Og det var bare 3 år siden ”Skammens Mur” ble reist og delte Berlin i to på en helt annen bokstavelig og grusom måte enn situasjonen hadde vært etter iverksettelsen av den delingen av Europa som de tre store – Stalin, Roosevelt og Churchill –var blitt enige om våren 1945. Øst-Berlin under sovjetstyring, vest under de allierte. Men i 1961 var det blitt slik at Øst-Tyskland ville ikke, kunne ikke leve med en situasjon der 15 pst av innbyggerne i den sovjetkontrollerte sonen allerede hadde reist til vesten, svært mange var velutdannet ungdom.
Piggtrådsperringer, betongmur, lyskastere, vakttårn, grenseland, ”skutt blir den som ”. Og det ble de, over 150 i de 28 årene den sto til de dramatiske hendelsene rundt 1990 da Jernteppet falt og det ikke lenger var slik som Ruyard Kipling skrev i en helt annen sammenheng: ”East is east and west is west, and never the twain shall meet”.
Dette er en viktig bakgrunn for å forstå reaksjoner og holdninger anno 2010, det er aldri tilstrekkelig å betrakte fortiden gjennom dagens briller uten å legge inn korrigerende faktorer. Selv møtte jeg dette klart da jeg i Innsynsutvalget leste mer enn 4000 registrerings-/overvåkningsmapper fra POT, der man ikke kan unnskylde de brudd på lov og reglement som skjedde, men der altså den nære historie den gang er en sentral nøkkel til å forstå at det kunne skje.
En skulle tro at 65 år etter at den første verdenskrig tok slutt, ville bokutgivelser om hendelser den gang ebbe ut. Slik er det jo ikke. Med avstand i tid kommer også mer varierte refleksjoner,nyanser, forklaringer, anger, erkjennelse. Historier om de ukjente heltene, om kvinners innsats i forsvarskampen.
Om kvelden kommer jeg til rommet og kjøper Aftenposten (4,60 euro!)på veien.I den stadig mer interessante kulturdelen finner jeg to illustrasjoner til det jeg har nevnt: en fortelling om hvordan to brødre fra Trøgstad valgte ulik side under 2.verdenskrig, og om en frontkjemper som har skrevet historien om sin kamp på Østfronten.
Om jeg husker reaksjonene rundt ”Spionen som kom inn fra kulden”, var likevel plottet helt blåst vekk. Jeg leste den derfor omtrent som en ny, og den holder seg uhyre godt både som ren thriller og som en historisk GPS på sporet av den innimellom tapte tid.
Jeg vet at vi ikke skal se krigsår og etterkrigstid med 2010-briller. Jeg vet at Hitler var Den Onde og de allierte De gode. Likevel bør det være mulig å sette et kritisk søkelys på begge sider. Jeg har for eksempel store problemer med å forstå og akseptere nødvendigheten av britenes bombing av Dresden i februar 1945, da 3900 tonn høyeksplosive bomber la 39 kvkm av bysentrum i grus, drepte 25000 og ødela store kulturverdier uten at de militære gevinster var spesielt store. Men overgrep og forbrytelser fra vestlig side kan aldri ”sidestilles med det som foregikk av systematiske overgrep på nazistenes side, en slik relativisering er fullstendig uholdbar” (seniorforsker Terje Emberland, Holocaustsenteret).
Helt siden jeg holdt på med historie mellomfag har jeg lurt på om det ville være mulig å få en beretning om Norges krig som ikke var skrevet av de som var aktive under den. Hva sier forskningen, hva er det bred enighet om, hvor er nyansene som var vanskelig å få øye på tidligere og enda vanskeligere å markedsføre? Det bør være en utfordring å få organisert et prosjekt der dagens historikere summerer opp de større linjer, gir en fremstilling og vurdering av det som skjedde og ikke skjedde i Norge 1940-45 og om landssvikoppgjøret.
Tenker jeg da jeg kommer inn fra varmen og legger ”Spionen som kom inn fra kulden” tilbake i bokhyllen. Den er stadig meget lesbar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar