Det har hendt at når en av oss har gått i land fra en båt at vittige sjeler roper ”Bore går fra borde”. Denne gangen er det ”bord går fra Bore”. Høyt var det elsket, men som det står hos Forkynneren: Det er en tid for alt.
Marie satte for noen dager siden klenodiet inn i et kulturhistorisk perspektiv, men selv om de avsluttende linjer antyder at hun kanskje hadde sett for seg en forlenget levetid for bordet, får hun i alle fall det lengste ordet:
Lenge kunne vi si at det gamle spisestuebordet vårt var i shabby chic-stilen. Nå er bordet bare shabby. Men det er trist å hive ut en gammel venn.
Ikke spør meg hva shabby chic-stilen egentlig betyr. Det er noe med slitt, men likevel OK, og det skal også ha noe fransk over seg, noe med Provence og krydderduft. Så langt jeg skjønner lever shabby chic-stilen side om side med den minimalistiske retningen som har preget særlig yngre norske hjem i lengre tid.
Jeg skjønte etter hvert at det store og trauste trehvite spisebordet vårt som har fulgt hjemmet på diverse flyttinger og vært en trofast del av inventarer siden barna var små, ja, det fortjente ikke betegnelsen shabby chic. Shabby derimot.
Men hvem blir ikke litt shabby og slitt etter mange års tjeneste i et aktivt hjem? Bordet er på ingen måte trehvitt lenger. Det er tregulgrått, med sterke innslag av riper og streker etter kulepenner, gafler, kniver, lekebiler, tusjer - og ikke minst merket av trykksverte fra en milliard aviser som har ligget på dette bordet og gitt oss nødvendig kunnskap gjennom mange år. Skrubbe bordet? Jo da, mange ganger, men det ble slett ikke penere. Det er klart bordet er altfor stort, altfor slitt, altfor umoderne.
Furumøbler har vært inderlig umoderne lenge. Det er bare at noen av oss ikke er i sync, ikke er i takt med møbeltrender. Vi beholder møbler så lenge at vi hiver dem først når det faktisk er like før de blir moderne igjen.
Da vi giftet oss i steinalderen, var teak det eneste saliggjørende. Vi kjøpte teakbokhyller, teakbord, teakstoler. Riktignok fikk en teakstol dødsstøtet da teakbokhyllene ramlet ned fordi vi i vår uvitenhet hadde fylt dem med bøker. En fredelig søndag tok bokhyllearrangementet overbalanse, bøker og hyller og metallstenger braste over bordet og slo beinet av en teakstol.
«Vi skulle jo ikke ha fylt bokhyllene med bøker,» fikk vi vite hos forhandleren da vi klagde. Teakbokhyller var til litt bøker og litt pynt, fikk vi høre. Bokhyllene ble plastret og fulgte oss i mange år til teak var inderlig umoderne. De siste årene sto de i kjelleren. Da vi omsider fikk kastet dem, gikk det ikke mer enn noen måneder før jeg leste i et ukeblad at nå ville teak bli moderne igjen.
Det samme gjaldt respatexbord, men da med motsatt fortegn. Min mødregenerasjon som
hadde skrubbet nok trehvite kjøkkenbord i sin tid, omfavnet respatexen da den kom; lys, glatt og lettvint. Jeg syntes den bare var stygg. Aldri respatex på mitt kjøkken, sa jeg senere i livet da jeg fikk tilbud om et gammelt respatexbord. Jeg skulle sagt ja. For plutselig ble respatex moderne igjen. Akkurat som disse elokserte kaffekjelene og bollene i blått og rødt vi brukte på 60-70- tallet, som vi ble mektig lei av og kastet etter hvert. Jeg hadde noe i kjelleren til siste flytting. Da forsvant de. Jeg skulle ikke ha kastet dem, for det v iste seg at de da var i ferd med å bli moderne.
Mange døtre har snoket i mødres kjellerhyller for å se om det ikke kunne være noen elokserte godisfunn der. Fremdeles lever retrostilen som dukket opp for noen år siden og lignet slik vi hadde det på 1970-tallet da vi malte alt i brunt og gult og oransje, og da det var marimekkotekstiler overalt. Jeg leste nylig i et ukeblad at nå kunne yngre kvinner gå på jakt i sin mors sengetøyskap for å se om det ikke lå gammelt sengetøy i brunt, gult, oransje med store rundinger-stilen, for det kunne man nå lage knasmoderne stueputer av.
Oops, jeg kvittet meg med noe sengetøy i den gamle brun-gule-rundinger-stilen for et års tid siden.
Slik er det å være i utakt med trender og tidsånd. Og derfor strever jeg litt med å hive ut det digre gamle spisestuebordet. Jeg har bommet før, hatt møbler så lenge og kastet dem like før de ble moderne igjen.
Kanskje blir velbrukt trehvitt den kommende stilen? Kanskje er unge par i ferd med å bli inderlig lei av minimalistiske stuer, som gir en følelse av at her bor det egentlig ingen, her har det bare vært en interiørstylist som har dandert på plass, men eierne har tatt inn på hotell fordi stilen og uberørtheten ikke skal forstyrres.
Motebestemmere sitter kanskje nå et sted og hvisker sammen: «Nå må vi få folk til å kjøpe nye møbler. Er ikke tiden inne for den frodige stilen, med mye ting og tang og møbler som ser gamle og brukte ut? Når folk betaler 2000 kroner for en hullslitt dongeribukse, betaler de vel 20.000 for et nytt spisestuebord som er behandlet slik at det ser slitt ut?» Kanskje hvisker de sammen og tenker slik, moteskaperne. Hvis så, vil spisestuebordet vårt bli så i det innerste moderne med alle sine merker etter levd liv. Kanskje vil rotet i hyllene også bli trendy, kanskje kommer morgendagens stylister til å kalle det frodig og livsbejaende.
IKEA vil kanskje slutte å lage disse millionene av skap og skuff er og oppbevaringsdingser der man skal føle at meningen med livet er å rydde. Kanskje gir en ny trend folk lov å slippe rotet ut. Hvis det skjer, kan vi for første gang i livet bli i sync med hva som er in.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar