La dem få bli

Skal barns beste være viktigere enn innvandringspolitiske hensyn? Skal vi gi opphold til barn som har levd flere år i Norge fordi foreldre med asylavslag ikke kan returneres?

Svaret på begge spørsmål bør i menneskerettenes og humanitetens navn være ja.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter slår fast at ”Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse”. Flyktningkonvensjonen forbyr stater å sende en asylsøker til et sted hvor hans liv eller frihet kan være truet.

Dette gjør at norsk asylpolitikk føres i en vanskelig balansegang mellom innvandringsregulerende hensyn og våre menneskerettighetsidealer. Hvem dekkes av beskyttelsesbegrepet? Hvem møter en stengt dør? Hva er en konsekvens av vurderinger fra FNs høykommisær for flyktninger, og hva er et resultat av norske politiske hensiktsmessighetsvurderinger?

I Norge finnes det i dag mennesker som har levd her i mange - inntil 17 - år uten rettigheter, ofte i stor nød. Samtidig vet vi at i noen saker -.flere de siste årene enn tidligere - er anbefalinger fra UNHCR oversett. Regjeringen har strammet inn på asylpolitikken.

12 sentrale norske organisasjoner ber nå regjeringen om å utarbeide bestemmelser som tydliggjør at barns beste skal ha forrang for innvandringspolitiske hensyn, og at barn som har levd lenge i Norge, eksempelvis fire år, gis oppholdstillatelse sammen med familien sin. De ber også regjeringen om å utarbeide en bestemmelse som sikrer at det blir en fast grense for hvor mange år et menneske kan være i Norge ulovlig, uansett alder. Dette er i samsvar med et forslag som UDI hadde for syv år siden.

Norsk asylpraksis er i hovedsak i tråd med UNHCRs anbefalinger, sier justisministeren. "I hovedsak” er et tøyelig begrep. ”Norske utlendingsmyndigheter foretar en individuell vurdering av de konkrete asylsakene og en generell vurdering av forholdene i søkernes hjemland. UNHCR uttaler seg bare om forholdene i de enkelte land”. Men er det ikke slik at alle norske vurderinger går bare en vei – ut av landet?

Dette er et vanskelig saksområde der de store bokstavene ikke bør misbrukes. sjelden. Jeg misunner ikke de som må fatte avgjørelser som får enorme konsekvenser for menneskene det gjelder. Men idealer om solidaritet med mennesker i nød, vårt globale og humanitære ansvar er honnørord som aldri må glemmes. Vi må si nei mange ganger, det viktige må være å være romslige og si ja til dem som trenger det mest. Blant dem er spesielt barn men også de voksne som i årevis har levd i Norge i stor usikkerhet om hva som blir deres endelige skjebne.