Jeg fikk spørsmålet en gang på vårparten – og i dag ser jeg i Aftenposten at undersøkelsen blant pressefolk, statsvitere og historikere er blitt en del av bakgrunnsmaterialet for en om våre 34 statsministre fra 1873 til 2010. Ingen lett oppgave - enhver må vurderes ut fra den tid man levde i, det er lite fruktbart å måle fortid med 2010-briller.
Olav Njølstad, historier og forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, trekker opp noen store linjer, mens to av landets mest kunnskapsrike og reflekterte og profilerte journalister, Per Egil Helle (Aftenposten) og Gudleiv Forr (Dagbladet), gjennomgår karriérene til de 34.
Konklusjonen til Per Egil Hegge er at ”du lever i et lykkelig land hvis du kan klare deg med en statsminister som er arbeidssom og begavet. Det er noe annet dersom du har verdenshistorien på besøk hver dag”.
De som får karakteren ”mest vellykket” er Einar Gerhardsen, Frederik Stang, Gunnar Knudsen, Christian Michelsen, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. ”De hadde alle noen få saker som de ville gjennomføre, og i stor grad lyktes med dette”, sier Njølstad. De berømmes også for godt lederskap.
Totalt sett faller vurderingene av de seks på topp nokså nær min egen. Men jeg er minst like fascinert av Frederik Stang(1808-1884) som av Einar Gerhardsen, som har en suveren førsteplass i undersøkelsen. Det aller viktigste av Stangs innsats skjedde likevel i tiden før han ble vår første regjeringssjef med tittelen statsminister.
Fra 1814 var det en stattholder som leder regjeringen samtidig som Norge hadde en statsminister i Stockholm som rangerte høyere. Fra 1856 fikk vi en førstestatsråd i Oslo, men formelt ble stattholderstillingen først avviklet av kong Oscar II i 1873.
Frederik Stang vokste opp i Stavanger og var et flogvit, men skolegangen i barneårene i var privat og tilfeldig. 13 år gammel dro han til latinskolen i Bergen, begynte på jusstudiet 16 år gammel, tok eksamen da han var 20 og ble foreleser to år senere, statsråd 37 år gammel (1845). I 1861 ble han førstestatsråd, totalt var han i regjeringsposisjon i 35 år .
”Hans syn var en slags form for demokratisk elitisme” (idéhistorikeren Rune Slagstad). Regjeringen skulle ved sin ekspertise være oppdragende og sørge for at beslutningene planmessig tjente allmennvellet, og ikke bare var utslag av tilfeldigheter eller snevre egeninteresser.
Hans vidsyn og innsikt gjorde at han ble drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling ved midten av 1800-tallet. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias første jernbane ble bygget mellom Christiania og Eidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr. Frederik Stang skapte noe nytt og verdsifullt på utrolig mange samfunnsområder.
Når Hegge og Forr skal rangere, de minst vellykkede statsministrene, er det bare Thorbjørn Jagland som kommer med fra tiden etter 1945. Det ble et ”misforhold mellom vyer og gjennomføringsevne” (Forr. Jeg synes Jagland kom mer til sin rett som stortingspresident, da utvidet han på en måte stillingens karakter og kom med flere velbegrunnende og fremtidsrettede visjoner. Men det er nok ultimatumet med 36,9 pst som blir hengende ved ham.
Suverent dårligst vurderes nok Jens Hundseid fra Vindafjord, statsminister 1931-32. Det skyldes nok først og fremst hans forhold senere. Hundseid ble 1945 dømt til ti års fengsel pga. det slette eksempelet han som eneste statsminister og partileder fra mellomkrigstiden ga ved å slutte seg til NS (straffen ble ettergitt 1949).
Blant de fem mest arbeidssomme finnes både Willoch, Bondevik og Stoltenberg,og blant de mest selvopptatte Bondevik, Brundtland og Willoch.
For alle politisk interesserte er dagens artikkel i Aftenposten en fin forhåndssmak på boken.
( I en parentes: Forr og Hegge utgjorde sammen med senere historieprofessor Edgeir Benum med fryktinngydende lag fra Steinkjer Unge Venstre i nasjonale kunnskapskonkurranser rundt 1960)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar