Feil å overse SD

Partiet er nasjonalistisk og fremmedfiendtlig og krever stans i ”islamiseringen” av det svenske Folkhemmet. Mange medlemmer er reinspikka rasister. Media har prøvd å overse dem, de slipper ikke til i valgsendingene, blir mobbet og enkelte ganger angrepet korporlig på valgmøter. De etablerte partiene frykter kaos dersom de kommer på vippen etter valget i helgen.

Jeg skriver om Sverigedemokraterna (SD), som kan prestere utsagn av typen:
• ”Kurdere er genetisk kriminelle”
• ”Innvandrere fra land som Afghanistan eller Afrika i kan ha over 2000 parasitter i kroppen. Hundene våre har ikke så mange en gang. Og de settes i karantene når de kommer til landet. Disse kommer direkte inn”

SD er et sterkt nasjonalistisk parti som blant annet består av personer med bakgrunn i organisasjonen Bevara Sverige Svenskt og åpent nynazistiske grupper. Antirasistisk senter har karakterisert SD som et fasadeparti, hvor ekstreme krefter forsøker å komme i maktposisjon gjennom en noe mer spiselig profil enn den tradisjonelle nynazismen med dens skinheads og ariske symboler.

I de vestlige land finner vi alltid små brunfargede grupper, reminisenser av fascisme, nazisme og nazisme. Skal det etablerte samfunnet holde seg for nesen og behandle dem som et hvilket som helst annet lovlig parti når de samler seg i partier? Eller det det beste å isolere dem, behandle dem som paria?

I Ytringsfrihetskommisjonen var vi opptatt av rasistiske, nazipregede og alle andre slags typer hatefulle ytringer. Vårt utgangspunkt var at ytringsfrihet er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, og at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminernede holdninger få komme til uttrykk. Det er først når de er uttrykt at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

I åpne samfunn der ytringsfriheten har vært stor, tror jeg det har vært mindre grad av diskriminering enn i lukkede samfunn, har den oftest fungert som et vern mot diskriminering. Lovbestemmelser som begrenser ytringer i det offentlige rom,ved å unndra rasistiske ytringer offentlig kritikk, virker etter mitt syn i retning av større utbredelse av rasistiske holdninger.

I våre demokratier bør det være full frihet til å gi uttrykk for meninger, hvor kontroversielle og motbydelige de enn måtte være. Også våre mest grunnleggende verdier må kunne debatteres. Det er bedre at meningsbrytingen skjer i full åpenhet enn at den tvinges under jorden, der muligheten til å få prøvd holdningene og korrigert feiltakelsene er små. Ytringer er alltid symptombærere. Blomstrer rasismen, blomstrer også rasistiske ytringer.

Men ytringsfriheten må likevel veies opp mot en annen menneskerett, nemlig retten til ikke å bli utsatt for rasisme. Det er en vanskelig grensedragning, men jeg føler at det går et skille der hvor verbal rasediskriminering går over i praksis, for eksempel på utesteder, eller der de som tar til orde for rasediskriminering gjør det på en måte som utløser trakassering og vold overfor innvandrere eller flyktninger.

Vide grenser for ytringsfriheten skjer ikke uten omkostninger. Men skal den ha noen mening, må den nettopp gjelde de upopulære, de avskyelige meningene - endog om de skulle være klart udemokratiske. Vi kan bare redde demokratiet ved å praktisere det, selv om prisen blir at man låner talerstolen ut til folk som vil ødelegge det.

Fremmedfrykt og innvandringsmotstand kan bringe SD inn i riksdagen med et overraskende stort antall representanter. Jeg tror at både de etablerte partiene og mediene har gjort en feil ved å prøve å ignorere partiet, holde dets synspunkter utenfor den allmenne debatten. Kanskje kan en del av stemmene komme fra dem som misliker det som oppfattes som forsøk på begrensninger av demokratiske rettigheter.

Men jeg håper sterkt på et valgresultat som innebærer at min spådom er helt på viddene.