Shabby in memoriam

En kjær venn har forlatt oss. Etter 36 år med nær kontakt og betydelig aktivitet av de fleste slag på Nordstrand, Ullandhaug og i Stavanger sentrum, ble spisebordet vårt båret ut av Fretex i går. Hva som blir dets videre skjebne, er usikkert. Det kan bli gjenfødt som familie-, hytte- eller kjellerbord. Men den 250 cm lange og 100 cm brede bordplaten er tung. Hvis ingen vil ha møbelet havner det på skraphaugen, og enhver fortsatt kontakt vil være umulig.

Det har hendt at når en av oss har gått i land fra en båt at vittige sjeler roper ”Bore går fra borde”. Denne gangen er det ”bord går fra Bore”. Høyt var det elsket, men som det står hos Forkynneren: Det er en tid for alt.

Marie satte for noen dager siden klenodiet inn i et kulturhistorisk perspektiv, men selv om de avsluttende linjer antyder at hun kanskje hadde sett for seg en forlenget levetid for bordet, får hun i alle fall det lengste ordet:

Lenge kunne vi si at det gamle spisestuebordet vårt var i shabby chic-stilen. Nå er bordet bare shabby. Men det er trist å hive ut en gammel venn.
Ikke spør meg hva shabby chic-stilen egentlig betyr. Det er noe med slitt, men likevel OK, og det skal også ha noe fransk over seg, noe med Provence og krydderduft. Så langt jeg skjønner lever shabby chic-stilen side om side med den minimalistiske retningen som har preget særlig yngre norske hjem i lengre tid.

Jeg skjønte etter hvert at det store og trauste trehvite spisebordet vårt som har fulgt hjemmet på diverse flyttinger og vært en trofast del av inventarer siden barna var små, ja, det fortjente ikke betegnelsen shabby chic. Shabby derimot.

Men hvem blir ikke litt shabby og slitt etter mange års tjeneste i et aktivt hjem? Bordet er på ingen måte trehvitt lenger. Det er tregulgrått, med sterke innslag av riper og streker etter kulepenner, gafler, kniver, lekebiler, tusjer - og ikke minst merket av trykksverte fra en milliard aviser som har ligget på dette bordet og gitt oss nødvendig kunnskap gjennom mange år. Skrubbe bordet? Jo da, mange ganger, men det ble slett ikke penere. Det er klart bordet er altfor stort, altfor slitt, altfor umoderne.

Furumøbler har vært inderlig umoderne lenge. Det er bare at noen av oss ikke er i sync, ikke er i takt med møbeltrender. Vi beholder møbler så lenge at vi hiver dem først når det faktisk er like før de blir moderne igjen.

Da vi giftet oss i steinalderen, var teak det eneste saliggjørende. Vi kjøpte teakbokhyller, teakbord, teakstoler. Riktignok fikk en teakstol dødsstøtet da teakbokhyllene ramlet ned fordi vi i vår uvitenhet hadde fylt dem med bøker. En fredelig søndag tok bokhyllearrangementet overbalanse, bøker og hyller og metallstenger braste over bordet og slo beinet av en teakstol.

«Vi skulle jo ikke ha fylt bokhyllene med bøker,» fikk vi vite hos forhandleren da vi klagde. Teakbokhyller var til litt bøker og litt pynt, fikk vi høre. Bokhyllene ble plastret og fulgte oss i mange år til teak var inderlig umoderne. De siste årene sto de i kjelleren. Da vi omsider fikk kastet dem, gikk det ikke mer enn noen måneder før jeg leste i et ukeblad at nå ville teak bli moderne igjen.

Det samme gjaldt respatexbord, men da med motsatt fortegn. Min mødregenerasjon som
hadde skrubbet nok trehvite kjøkkenbord i sin tid, omfavnet respatexen da den kom; lys, glatt og lettvint. Jeg syntes den bare var stygg. Aldri respatex på mitt kjøkken, sa jeg senere i livet da jeg fikk tilbud om et gammelt respatexbord. Jeg skulle sagt ja. For plutselig ble respatex moderne igjen. Akkurat som disse elokserte kaffekjelene og bollene i blått og rødt vi brukte på 60-70- tallet, som vi ble mektig lei av og kastet etter hvert. Jeg hadde noe i kjelleren til siste flytting. Da forsvant de. Jeg skulle ikke ha kastet dem, for det v iste seg at de da var i ferd med å bli moderne.

Mange døtre har snoket i mødres kjellerhyller for å se om det ikke kunne være noen elokserte godisfunn der. Fremdeles lever retrostilen som dukket opp for noen år siden og lignet slik vi hadde det på 1970-tallet da vi malte alt i brunt og gult og oransje, og da det var marimekkotekstiler overalt. Jeg leste nylig i et ukeblad at nå kunne yngre kvinner gå på jakt i sin mors sengetøyskap for å se om det ikke lå gammelt sengetøy i brunt, gult, oransje med store rundinger-stilen, for det kunne man nå lage knasmoderne stueputer av.

Oops, jeg kvittet meg med noe sengetøy i den gamle brun-gule-rundinger-stilen for et års tid siden.

Slik er det å være i utakt med trender og tidsånd. Og derfor strever jeg litt med å hive ut det digre gamle spisestuebordet. Jeg har bommet før, hatt møbler så lenge og kastet dem like før de ble moderne igjen.

Kanskje blir velbrukt trehvitt den kommende stilen? Kanskje er unge par i ferd med å bli inderlig lei av minimalistiske stuer, som gir en følelse av at her bor det egentlig ingen, her har det bare vært en interiørstylist som har dandert på plass, men eierne har tatt inn på hotell fordi stilen og uberørtheten ikke skal forstyrres.

Motebestemmere sitter kanskje nå et sted og hvisker sammen: «Nå må vi få folk til å kjøpe nye møbler. Er ikke tiden inne for den frodige stilen, med mye ting og tang og møbler som ser gamle og brukte ut? Når folk betaler 2000 kroner for en hullslitt dongeribukse, betaler de vel 20.000 for et nytt spisestuebord som er behandlet slik at det ser slitt ut?» Kanskje hvisker de sammen og tenker slik, moteskaperne. Hvis så, vil spisestuebordet vårt bli så i det innerste moderne med alle sine merker etter levd liv. Kanskje vil rotet i hyllene også bli trendy, kanskje kommer morgendagens stylister til å kalle det frodig og livsbejaende.

IKEA vil kanskje slutte å lage disse millionene av skap og skuff er og oppbevaringsdingser der man skal føle at meningen med livet er å rydde. Kanskje gir en ny trend folk lov å slippe rotet ut. Hvis det skjer, kan vi for første gang i livet bli i sync med hva som er in.

Ta statsrådskifter jo før jo heller

Intet i norsk politisk debatt er så kjekt som spekulasjoner om statsrådskifter. Fasiten av den siste tidens betraktninger i media: Spørsmålet er ikke om, men når Terje Riis-Johansen må forlate regjeringen.

I dag kan Aftenposten fortelle at minst fire fylkesledere i Sp har gitt partiledelsen klar beskjed om at Riis-Johansen må få avløsning. Hovedgrunnen skal være at han ikke har maktet å bruke partiets handlingsrom i olje- og energidepartementet. At han har vært for svak og latt seg diktere av statsminister Stoltenberg. Det vises til håndteringen av biodiesel, Hardanger og utlysing av flere letekonsesjoner for olje og gass.

En kilde sier til Aftenposten at dersom Riis-Johansen går mens partigavesaken fortsatt ruller i media, ”vil det se om som en regelrett oppsigelse”. Poenget er nok at uansett når det skjer en utskiftning av en eller flere Sp-statsråder vil det bli koblet til den senere tids uro rundt partiet. Slik sett kan det like gjerne vitne om handlekraft dersom en utskiftning skjer raskt.

Tidpsunktet for statsrådsskifter avhenger mest av Jens Stoltenbergs vurdering av ”den beleilige tid” (jfr. det gode råd også til politikere i brevet til Kolosserne 4.1: ”Omgåes i visdom med dem som er utenfor, så dere kjøper den beleilige tid”). I dette tilfelle tror jeg beleilige tid er like etter at statsbudsjettet er lagt frem, og at det vil være psykologisk lurt og først og fremst revitaliserende om ikke bare Sp-statsråder får avløsning. Enkelte også fra Ap og SV kan erstattes uten at det vil bli sett på som en svekkelse av kollegiet.

Når det gjelder partiledere: VGs politiske slugger Eirik Mosveen skrev nylig at Marit Arnstad (48) har bestemt seg for å gjøre comeback i politikkens eliteserie. Hensikten er ikke bare å bli statsråd igjen, men å ta over som leder av Sp. Mosveen repeterte også det han tidligere har skrevet om at partileder Navarsetes posisjon i partiet ikke har vokst seg sterk: ”Flere av hennes nærmeste medarbeidere sliter med å skjule sin irritasjon og oppgitthet over hennes måte å lede partiet på”.

På twitter kommenterer Arnstad: ”Det dukker stadig opp anonyme kilder som hevder at jeg har sagt ting jeg vet med meg selv at jeg aldri har sagt. Sukk.”

Jeg tror henne, men i omgivelsene kan likevel noen ha tolket - eller kanskje like mye ønsket - situasjonen slik.

Jeg antar at
a) Liv Signe Navarsete vil fremover møte lupegransking hos det politiske kommentarkorps
b) at Sp-grasrota mer og mer vil etterspørre Marit Arnstad som den som kan skape ny tillit og fornye partiet. På litt lengre sikt er heller ikke her spørsmålet om, men når hun kommer (hvis hun vil). Det er sjelden man møter en politiker som omtales så positivt både i hele det politiske miljø og i media.

Magnhild Meltveit Kleppa skal ifølge enkelte kommentatorer være på vei ut av Regjeringen. Jeg har tidligere i år skrevet at jeg tror parlamentarisk leder Trygve Slagsvold Vedum, (31) er på vei inn. Hans oppgave i Stortinget er lite meningsfull i en situasjon der alle viktige saker avgjøres med statsminister, samordningsminister og to andre partiledere rundt det rødgrønne bord.

To interessante observasjoner ligger i ”avstemninger” på Nationens nettside. Avisen er ikke en partiavis, men det store flertall av lesere sokner naturlig til partiet. Kl.10.30 i dag var det bare 27,6 pst av dem som hadde brydd seg med å trykke på ”stem” (794) som svarte ja på spørsmålet: Tror du Liv Signe Navarsete er leder i Senterpartiet ved neste stortingsvalg? 66,3 pst trodde ikke det.

Enda mer avslørende er imidlertid svarene (1755) på et spørsmål om ”tror du på Sp-toppene som sier at de ikke visste noe om pengestøtten til partiet?” 72,6 pst tror ikke på partitoppene, 24,1 pst gjør det, mens 3,3 pst ”ikke bryr seg”.

Sp-spådom: Om ikke lenge vil partiets profil tegnes av Marit Arnstad, Trygve Slagsvold Vedum og Ola Borten Moe (usaklig observasjon: du verden som han ligner på sin bestefar, statsminister Per Borten)

Hoppjenter, Red Bull og våpen

Forfatteren George Bernard Shaw spurte ved en middag sin borddame: – Vil du gå til sengs med meg for en million pund? – Selvfølgelig, tror du jeg er dum? – Vil du gå til sengs med meg for 10 pund? – Hva tar du meg for? – Det har vi allerede fastslått, nå diskuterer vi bare prisen!

Raufoss-bedriften Nammo ble ny sponsor for de norske hoppjentene. Norges Skiforbund markerte seg som en sterk motstander av Aksel Lund Svindal og Petter Northugs samarbeid med energidrikken Red Bull, og var også i harnisk over Northugs deltagelse i poker-VM.

Om Northugs pokerspill sa gen. sekr. Inge Andersen i Norges Idrettsforbund: ”Jeg håper han for framtiden velger andre arenaer å profilere seg på, enn innenfor spill som er forbudt i Norge. Han er kanskje vår mest profilerte toppidrettsutøver, og et forbilde både for barn og voksne”.
Bra.

Om den samme Northug og Aksel Lund Svindals avtale med energidrikken Red Bull, sa Andersen: ”Vi har heller ikke noe mål om at norsk idrett skal bidra til å markedsføre blandevann for sprit”.
Bra - så lenge det varte.

Om samarbeidet med Nammo sier Andersen: ”Dette også er innenfor det som defineres som del av en ansvarlig, norsk forsvarspolitikk, der Norge som samfunn jobber med å skape en sikker fremtid for verdenssamfunnet”.
Er det så enkelt?

Vi har strenge regler for våpeneksport i Norge, men norskeide fabrikker i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp. Norske våpen ikke skal selges til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene.

Nammo kjøpte i 2007 opp den amerikanske våpenprodusenten Talley og er i dag USAs ledende produsent av skulderavfyrte våpen som panservernraketten M72.
Vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte. Det ville bedre sikre at kjøperland ikke selger våpen videre til land som Norge ikke tillater som mottakere . Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette.

Hos det politiske flertallet i Norge har det til nå vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har.

Norge bør kreve sluttbrukererklæring ved all våpeneksport og innføre et system for å kontrollere dette. Norske inspektører må kunne reise rundt og sjekke at våpnene blir brukt slik våre allierte har sagt. USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne hos terrorister. Blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsksprodusert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk.

Ingen bestemmelser er fullkomne Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

Våpen og ammunisjon fra Norge må kunne spores tilbake til kjøper, og vi må få større åpenhet om norsk våpeneksport. Staten bør bruke sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonen foregår.

Norges Idrettsforbund og Skiforbundet? 3x16 for uryddig svev og stygg sleiv i nedslaget.

(Dette er en lørdagskommentar i Klassekampen 25.september)

Fotballens attityd

Til de foresatte i eliteklubben Rosenenga,(med kopi til andre eliteklubber:
”Vi ser det slik at elev Per Abdullah bør har gode muligheter til å kunne spille i eliteserien. Han har allerede utviklet en frapperende evne til å falle, særlig inne i straffefeltet, når han takles. Han er også blitt en effektiv trøyeholder, men siden dommerne her tillater mye, står en del igjen å lære. Et demonstrasjonskurs fra fagfolk i eliteserien i neste uke vil trolig være nyttig og gi like stor effekt som besøket fra Norsk Skuespillerforbund.

Per Abdullah må arbeide med bevegeligheten i skulder- og håndleddene, slik at utslaget med hendene etter en dommeravgjørelse som går ham imot kan virke enda mer troverdig. Ansiktsuttrykket i slike situasjoner har han fått god kontroll med; oppgitthet, forundring, overraskelse – alt ettersom situasjonen krever . Men her som på andre feltet stiger kvalitetskravene. Enkelte dommere klarer ikke å belønne spillernes fremføringer på kampscenen, her er det viktig at trenerne (se senere) følger opp med dommerkritikk.

Når det gjelder det verbale forhold til dommeren, er Per Abdullah lærevillig og har øvd inn noen klassiske infam-pasninger. Men her vil rutinen bli viktig. Et par tilfelle fra de siste kampene i eliteserien har gjort at vi strammer litt inn på ordbruken: Vi har tidligere sagt at ”dommeren bruker hvit stokk” er over streken, nå er også ”dommeren hadde hvit trøye” blitt dømt uakseptabelt. Her er vi stadig på jakt etter å utprøve grensene, men arbeidet vanskeliggjøres ved at dommerne har noe ulik praksis og at det er uvisst hvilke episoder som rapporteres til NFF.
Etter en episode i 1.div.sist helg har vi også påpekt at det er bedre å sparke sint i jorda enn å sparke ned bordet med innbyttertavla.

Oppsummering: Per Adbullah har skjønt hva som kreves av en elitespiller, og hans kunstneriske attityd-utvikling lover det beste.

Generelt: På 3. og siste trinn i akademiet vil oppmerksomheten først og fremst omfatte psykologi og økonomi. Når dommeren kan være så ufin at han for eksempel på 10sekunder gir to gule kort for munnbruk , kan det bli vanskelig å skape sympati i allmennheten hvis man like etterpå tilkjennegir at ”jeg var så forbannet at jeg ikke klarte å styre meg”. Dette er ikke god psykologi.

I økonomidelen vil vi stresse at underbetalte spillere som kanskje bare tjener rundt 1 million kroner årlig, likevel ikke kan vente den store forståelse hvis de snakker på seg gule eller røde kort slik at klubben i enkelte kamper må spille med redusert mannskap. Det kan gi uheldige utslag på tabellen og mindre klubbinntekter.

I økonomiavsnittet i vår årsmelding kommer vi til å sette et lite spørsmålstegn ved Fotballforbundets bruk av 26 mill.kr. til planer om EM i fotball på norsk grunn. Kanskje burde midlene heller gått til å styrke Fotballakademiet slik at våre aktører kan komme på høyde med de beste internasjonale fotballfilmingsstjernene.

Det er bra at Fotballforbundet skjerper kravene til komfort og utstyr på alle arenaer ikke bare i Eliteserien, men også i 1. og 2.divisjon. Flere kommuner må her strammes opp, det må ikke være slik at det gode blir det aller bestes fiende. NFF har alltid toppet idrettens kravsliga (Olympiatoppen naturligvis unntatt). Vi vil derfor anbefale at man også skjerper arenakravene nedover i divisjonene. Nettopp i en situasjon der kommunene må skjære ned på sine budsjetter, er det viktig at NFF står fast på bestemmelsene om økt standard.

NB Til vårt oppfriskningskurs for trenere – ”Gode bortforklaringer” - har vi fått utarbeidet en ordbok for trenere. Den er basert på Ron Atkinsons motto: ”Jeg kommenterer aldri dommerens innsats og gjør ikke noe unntak for den kødden der”.
Blant de mange mulighetene nevner vi: sjokkerende dårlig, fratok oss seieren, så ikke handsen i straffefeltet, motstanderen hadde 12 mann på banen, en dommer skal ikke løpe rundt på banen og være spåmann, han forsøker å lyve seg bort fra feilen sin. klønete, håpløst inkompetent til å dømme på dette nivået, latterlig dømming, hån mot dommerstanden, dømmer alltid i disfavør av oss.

I denne sammenheng vil vi også anbefale at NFF tar en liten prat med sportslige ledere som underkjenner eller endog unnskylder treneres alltid saklige vurderinger. Husk på at noen av dem ”diskuterte sikkert taktikk med jordmora da hun klipte navlestrengen” (Jan Åge Fjørtoft om Kjetil Rekdal) og at andre til tider føler seg som ”en tungvektsbokser som henger i tauene. Det oppleves som om vi har fått en på hakespissen” (Åge Hareide).

I forholdet til dommeravgjørelser er det spesielt viktig å ha et kortsiktig perspektiv. Det som gjelder er her og nå. Å si at dommerpluss og –minus jevner seg ut i løpet av en sesong for de enkelte lagene, er å vise svakhet. Langsiktighet er for pyser.

Med sportslig hilsen Fotballakademiet

Norsk småstein i Kina-sko

Kinesiske dissidenter nomineres til Fredsprisen. Kinesiske myndigheter har i flere år advart: ”ren innblanding i Kinas indre anliggende…..slutt med disse ubehagelighetene… som småstein i skoen, konstant ubehagelig”.

Fem kineserer er blant de 237 som kan få årets pris. To dager etter at nominasjonsfristen utløp, var Kina ute med en advarende pekefinger. Den mest kjente av dem, Liu Xiaobo, kan bli et tema når Stortingets utenrikskomité mandag møter kinesiske ledere.

Liu Xiaobo (54) er Kinas mest kjente regimekritiker. 1. juledag i fjor, mens USA og den vestlige verden feiret juleferie, ble han dømt til 11 års fengsel for det myndighetene mente var undergravende virkomshet. Liu ble en viktig figur i demokratibevegelsen i Beijing våren 1989, og har siden vært betraktet som en av landets mest ubøyelige kritikere av kommunistpartiets enerådige styre. Da Kina arrangerte OL i Beijing, var Liu en av forfatterne av det såkalte «Charter 08»-initiativet, et åpent brev signert over 300 intellektuelle, journalister og advokater. Brevet inneholder en lang rekke krav til politiske reformer, demokratisering av lovgivningsprosessene og respekt for menneskerettighetene og enkeltindividet. Det var inspirert av demokratiforkjemperen Vaclav Havels politiske deklarasjon «Charter 77», som banet veien for fløyelsesrevolusjonen i Tsjekkoslovakia i 1989.

Havel og en rekke andre nobelprisvinnere har stilt seg bak Lius kandidatur til fredsprisen.

Når det finnes sterke kandidater som trass i undertrykkelse og forfølgelser har arbeidet aktivt for menneskerettighetene, er det viktig at disse trekkes frem. I så måte forsvarer kinesiske dissidenter prisen.Jeg synes at å ære Liu Xiabo med Nobels fredspris vil være en sterk understrekning av at de internasjonale menneskerettighetene må gjelde alle og overalt. Også i Kina, som har erkjent og underskrevet den over 60 år gamle FNs menneskerettighetserklæring, men til nå ikke har latt praksis følge ord. Selv om det i de senere årene i noen sammenhenger er blitt mer frihet, viser det seg gang på gang at åpenlys opposisjon mot kommunistpartiets maktmonopol møtes med undertrykkelse. Lederne er redde for uro, for oppløsningstendenser. Det er derfor at enhver antydning om pris til opposisjonelle møtt med sterke reaksjoner fra myndighetene.

Nobelkomitéens leder, Thorbjørn har lovet at også årets tildeling blir en overraskelse. ”Det blir en interessant pris, men på en annen måte. Vi tenker nok annerledes enn pressen og mange av ekspertene”, sier han til Drammens Tidende. Det kan bety mye, men virker kanskje ikke spesielt gunstig for Xiaobo.

Thorbjørn Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han har ønsket å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.

Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Jeg synes dobbeltrollen bør diskuteres – aktive politikere og leder av politiske institusjoner/organisasjoner/sammenslutninger kan på generelt grunnlag svekke utlandets bilde av en totalt uavhengig Nobelkomité.

Fredsprisen til en kinesisk regimekritiker? I så fall vil man følge tildelingene til markante menneskerettighetsforkjempere som tyskeren Carl von Ossietzky ( 1935), sørafrikaneren Albert John Lutuli (1960), russeren Andrej Sakharov (1975), burmeseren Aung San Suu Kyi (1991) og den iranske advokaten Shirin Ebadi ( 2003).

8.oktober får vi svaret.

Slutt for rødgrønt?

Innebærer valgnederlaget en oppløsning av det rødgrønne alternativet Socialdemokraterna (S), Vänsterpartiet (V) - som før het Vänsterpartiet Kommunisterna - og Miljøpartiet (Mp)? Vil den norske utgaven holde sammen frem til valget i 2013?

Problemstillingene diskuteres med økende frekvens. En del sosialdemokrater i Sverige mener at partiet tapte på samarbeidet, at velgere ble skremt bort av V-leder Lars Ohlys kommunistiske fortid og av det som de oppfattet som ensaks-partiet Mp. Andre i partiet fremholder at den eneste sjansen til å stå imot borgerligheten er å holde sammen i et fortsatt samarbeid.

Det er litt vanskelig å skjønne den store parlamentariske redselen for Sverigedemokraterna (SD). Kaos blir det bare dersom SD og de rødgrønne fremmer et mistillitsforslag som får flertall. Det virker ikke særlig aktuelt. Men for å sikre majoritet er et samarbeid i en eller annen form mellom regjeringen og Mp. Det siste vil i så fall selge seg dyrt, men det blir et valg mellom a) å gå i regjeringssamarbeid for å oppnå miljøforbedringer, og b) heise det rene flagg uten gjennomslagsmuligheter.

Dette er en problemstilling det norske SV er velkjent med og som partiet til nå har sett seg tjent med - tross alt. Senterpartiet har hatt et mer pragmatisk forhold til samarbeidet, de problemer man slåss med i øyeblikket er selvforskyldte.
Valgresultatene neste høst for begge partiene vil være avgjørende for entusiasmen. Frem til 2013 blir det en vanskelig balanseakt mellom regjeringslojalitet og egne markeringer – det dreier seg om velgernes tillit til alternativet.

Det er ingen hemmelighet at innad i Ap er det stadig flere som mener at samarbeidet med et særinteresseparti og et parti som har ”sosialistisk” i navnet og en rekke standpunkter i reell motstrid med Ap-programmet, ikke har vært til partiets fordel. Hvis det ikke skulle bli blåblått flertall, ville Ap i mindretallsregjering være en bedre løsning, fremholdes det. I en slik situasjon vil et ansvarlig Høyre kunne være støttespiller i viktige saker.

På den andre siden kan det imidlertid tenkes at dersom det rødgrønne flertallet ryker og Høyre/Frp ikke får flertall alene, vil Høyre kunne danne en mindretallsregjering alene og støtte seg på ulike partier i ulike saker.

Jeg tror Ap vil styrke seg på meningsmålingene fremover og at forskjellen opposisjon-regjering vil minske, men uansett (dessverre) kommune- og fylkesresultater vil valget neste høst først og fremst bli vurdert som en rikspolitisk test. Men det er interessant at 3 av 10 svenske velgere stemte ulikt ved de nasjonale og de lokale valgene søndag(felles valgdag). Politisk shopping griper om seg, for mange synes øyeblikket å være viktigere enn det langsiktige og prinsipielle.

Det første norske samarbeidet over tradisjonelle grenser, skjedde i 1935 da Ap og det daværende Bondepartiet inngikk et kriseforlik. Det sikret Ap regjeringsmakt, støtte for industrisatsning og innføring av omsetningsavgift, mens Bondepartiet fikk økte priser på smør og kjøtt og innføring av korntrygd. I Sverige og Danmark skjedde lignende samarbeid.

I 1945 ble det dannet en samlingsregjering i juni, med representanter fra flere partier og Einar Gerhardsen som statsminister. Etter en overbevisende valgseier til Ap (41 pst.) ved valget i november samme år, ble det en ren Ap-regjering, og slik fortsatte det (med et lite, men på sikt viktig borgerlig mellomspill fire uker i 1961) frem til 1965.

Etter 1965 har Norge hatt åtte koalisjonsregjeringer, men det rødgrønne samarbeidet i 2005 var første ”crossover”.

På sikt tror jeg at dersom Ap ønsker å lede en flertallsregjering, vil man være vel så interessert i å få KrF og Venstre med på laget som å fortsette med SV. Dersom vi skulle få en mindretallsregjering av enten Ap eller Høyre, ville Stortinget kunne få tilbake noe av den makt som nå er gått tapt fordi alle vanskelige (det blir stadig flere av dem) saker må ordnes mellom Stoltenberg, Navarsete og Halvorsen. Når de har trukket tau og funnet frem til kompromisser, er disse ofte så skjøre at de ikke tåler endringer. Selv blant rødgrønne stortingsrepresentanter murres det over både dette og det lille antall saker som Stortinget får til behandling.

(I fargelæren er rød en primærfarge som ikke kan blandes med andre.
Grønn er en komplementærfarge som oppstår når man blander primærfargene rødt og gult.
Blå er den tredje primærfargen.
I estetikken er rød varm og blå kald)

Staten er for og imot, gir og tar

Staten er imot pengespill og staten er for pengespill. Staten begrenser og staten utvider. Den advarer og den stimulerer. Høyre- og venstrehånden er i klar utakt – også på dette feltet.

Utenlandske selskaper opererer på nettet – og der synes gevinst- og ikke minst tapsgrensene å tangere uendeligheten. 50.000 personer i Norge har problemer med gambling. En av dem er Bjarte Baasland. Torsdag skal Høyesterett prøve hans stevning av spillselskapet Centrebet. Bjarte mener selskapet må stå ansvarlig for at han gamblet bort over 60 mill.kr. på nettspill. Jeg kjenner Bjarte og skal ikke gå inn på hans sak, men det hadde vært interessant å få spillselskapene og deres markedsføring under lupen. Tåler den offentlighetens lys?

Hvem som er mest utsatt for ulike grader av spilleavhengighet? Unge menn. Problemet er dobbelt så stort blant unge som hos eldre. Flertallet av dem som sliter har opplevd at spillingen går ut over arbeid, utdanning, familie, parforhold eller venner. Angst eller depresjon er aktuelle begreper for mange. Mange har spilt fra seg gård og grunn og ektefelle. Hver femte spilleavhengige ungdom har prøvd å begå selvmord.

”Etter at faren døde i 2006, spilte Kåre Mæhlum (42) bort hele arven på 600000 kroner. 20000 kunne bli borte på en dag. Samtidig raknet helsen. Livet ble levd fra sengen og foran spilleautomatene. Så fikk han hjelp på Blå Kors, av den ideelle stiftelsens program for spilleavhengige. Et par sprekker til tross erklærer han stolt at han nå er kvitt spilletrangen.” (Aftenposten 6.sept.2010) Ikke alle tilfeller ender like bra som dette.

Norge er ikke Las Vegas. Det er stor forskjell på aggressive gamblingstilbud på nettet og spill på hjemlig grunn. Men kanskje er det likevel slik for en del at det som begynner i det små i Norge bare er starten på nettsatsning?

I 2006 kom et seddelforbud, året etter et automatforbudet og fra i år er også bingoautomater forbudt. Dette har vært effektive grep, 90 prosent av behandlingstilbudene har opplevd en nedgang i antall personer som søker behandling for å redusere avhengigheten. Rusfeltet har vist at regulatoriske virkemidler er den mest effektive forebygging. En undersøkelse gjennomført av SINTEF i fjor, viste at det var fem ganger så høy spillefrekvens på spilleautomater som nettpoker. 12.000 spilleautomater ble fjernet. I 2007 var 490.000 som spilte på automatene, var det i fjor 85.000. Omsetningen har stupt med minst 90 prosent.

Ikke alle synes å være glade for dette. Selv om det ble spilt for 10,9 milliarder kroner i fjor, er Norsk Tipping bekymret: Lotto-spilleren (omsatt nesten 3,8 milliarder) blir stadig eldre. Selskapet ønsker 1500 ”barskere” automater i bingohaller, og det ønsker en jackpotgevinst. Euro Jackpot - med minimale vinnersjanser – skal gi muligheter til å spille om nærmere 100 mill.kr hver uke – og en mulig oppsamlingspot på over 700 mill.kr.

”Når pottene er store, er det flere som spiller, også de som er i 20-årene”, sier Norsk Tipping. Det tror jeg så gjerne.

Og når tippingen først er i farten, vil den gjerne installere 2000 automater på skjenkesteder. ”Snille maskiner”, sier styreleder Lars Sponheim. ”Vi har fått et oppdrag fra Storting og Regjering om å få utplassert disse snille maskinene, men vi har ikke fått plassert så mange som vi ønsker, så nå sikter vi oss inn mot utelivsbransjen, der vi vet det er et stort potensial.”

Den enes reduserte fristelser og bedre liv er den andres reduserte økonomiske stilling. Frivillige organisasjoner som Røde Kors, Redningsselskapet, Norges Skiforbund osv har mistet opptil tresifrede millioninntekter. Men slike tap kan ikke rettferdiggjøre økte muligheter for spilleavhengighet.

Norsk Tipping bør få høre fra sin eier at aggressive fremstøt, større gevinster og økte fristelser, ikke harmonerer med den sosiale profil den rødgrønne regjeringen burde stå for. KrF har her et konstruktivt forslag oml å vedta momsfritak for frivillige lag og organisasjoner, og oppjustere skattefradraget for gaver til disse, slik at de slipper å basere sin økonomi på å tjene penger på andres ulykke.

Og når det gjelder den høyre og den venstre statshånd - mon det ikke er slik som Anne Gustavsen skriver i Korsets Seier at det for samfunnet koster mer å hjelpe de spilleavhengige og deres familier enn det de ideelle organisasjonene får inn via spilleautomatene.

Glimt fra POT-overvåkningen

Om jeg som medlem av Innsynsutvalget (”Mappeutvalget”) kunne si noe om vi hadde funnet overvåkningsmetoder som lignet på dem som har vært fremme i de aktuelle Treholt-påstandene?

Spørsmålet kom fra en journalist denne uken, og jeg svarte ikke. Gi du et taushetsløfte, står du fast på det. Men det som er interessant og som jeg kan si noe om, det er ”modus operandi” som fremgår av offentliggjorte mappeutdrag, eller sitat fra avgraderte dokumenter uten identifikasjon. Jeg har samlet mange slike, og de er gjengitt som et tillegg til Innsynsutvalgets rapport (http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/Rapporter/Sluttrapport_IU.pdf).

Noen få:
En av hans venner fikk plutselig også, på en mystisk måte, ervervet tilleggsgrunn, slik at han hadde fullt innsyn til sin kommunistnabo.
(Lederartikkel i Moss Dagblad)

Tidligere har det vært avslørt at Løfnes’ hytte i Bamble har vært romavlyttet. Blant dokumentene er det også avskrifter av samtaler foretatt i hjemmene deres i Bærum utenfor Oslo. Familien mener at det ikke kan være fanget opp på annen måte enn ved at det har vært plassert mikrofoner i huset.
(Klassekampen 16.februar 2002)

”…..kom to sivilkledde politimenn på døra hjem til oss….og sa de hadde ransakingsordre. De hevdet at jeg hadde tatt et fjernsyn på en butikk……De gikk gjennom huset…….Til og med i skrivebordsskuffer og diverse mindre skap… Jeg mener dette må ha vært en fingert sak for å få komme inn i huset vårt og få kartlagt vår politiske virksomhet”.
(NN)

Endatil hennes sønn ble overvåket og utspurt da han som toåring gikk i barnehage”.
(Intervju med Eva Løfsnes i Bergens Tidende)

Selv kjæresten…….- som den gang var bare 16 år – ble oppsøkt på sin jobb av to polititjenestemann.
(Demokraten)

Overvåkingspolitiet ville vite hva NKP-er Signe Ødegård gjorde hjemme. Derfor ble ektemannen forsøkt vervet for å holde øye med henne……..”Det er jo forferdelig ekkelt, det som står i brevet. Jeg var ikke klar over at han var blitt satt under et slikt press. Når man ikke kan si til ektefellen sin at man er innkalt til Overvåkningspolitiet, ødelegger det jo for tilliten. Det var selvsagt ikke en utløsende årsak til at ekteskapet gikk i oppløsning, men det kan ha vært en medvirkende årsak”.
(Signe Ødegård til Dagbladet 24.august 2001)

Ved stortingsvalget i 1957 undersøkte manntallsfører i Hornnes kommune i Aust-Agder stemmesedler for å kontrollere hvem som var kommunister i bygda. Overvåkeren sendte følgende skriv til politimesteren i Kristiansand: ”Som manntallsfører deltok jeg på en del av opptellingen i Hornnes i forbindelse med stortingsvalget 1957. Av de som hadde stemt på forhånd merket jeg meg…….og det nummeret de fikk under opptelling av forhåndsstemmene”
(Klassekampen 7.mars 2001)

”Jeg vet hvem som har skrevet rapporten (at han hadde samme nazistiske synspunkter som sin far)………Han kunne aldri tilgi meg etter vi bulka med politibilen og jeg oppga den korrekte lengden på bremsesporene i rapporten min”.
(Aasmund Haugen, tidl, politimann, til Klassekampen 21. februar 2003)

For mitt vedkommende var to amatørfoto av et landskap tilstrekkelig for å gi POT fullmakt til telefonavlytting og postkontroll i fem år”.
(Tore Skjærseth i Adresseavisen)”

Per Flatberg mener han har all grunn til å tro at han var avlyttet som generalsekretær (i Norges Naturvernforbund) fra 1979 til 1980, og videre etter at han tiltrådte som informasjonsleder i Folkeaksjonen i Alta i 1981. "Det er jeg overbevist om. Jeg har klare indikasjoner på telefonavlytting. Ringte det til oss, fikk vi avspilt samtaler i andre enden av røret”.
(Per Flatberg til Adresseavisen 27.februar 2002)

”En gang jeg ringte fra Tynset til Norges Naturvernforbunds telefonnummer i Oslo, havnet jeg tre ganger til Justisdepartementets sentralbord, forteller Hans J. Engan som i dag arbeider som overlege ved Tynset Sjukehus”.
(Adresseavisen 27.februar 2002)

Forskerkolleger reagerer med sinne på at Torstein Hjellum er blitt overvåket for sin vitenskapelige virksomhet.. ”Ulovlig avlytting av Hjellums kontortelefon midt på 80-tallet”. ”Registrering av en avispolemikk om klasseanalyse mellom Hjellum og forskerkollegene Tom Colbjørnsen, Gudmund Hernes og Knud Knudsen”. Dokumentene bekrefter også at POT hadde kilder på universitetet.
(bt.no (Bergens Tidende) 13.september 2002

Arbeidsplassene kontrollert
Min viten skriver seg fra erfaring innen personaladministrasjon i en av våre største statsbedrifter og i et av våre største industrikonsern, men det antas at lignende forhold har forekommet også i andre statlige og større private og halvstatlige bedrifter og organisasjoner.
Følgende kan meddeles:
I løpet av 1950 ble det i hemmelighet etablert et overvåkingsnett over hele den statlige bedrift med såkalte pålitelige kontakter på de større arbeidssteder. Disse kontakter fikk i oppdrag å ha øyne og ører åpne for å komme på sporet av personer som man mente var kommunister eller hadde sympatier i den retning…..All rapportering foregikk muntlig og under påbud om den strengeste taushetsplikt.
År 1955 ble jeg ansatt….fikk allerede fra starten i all fortrolighet orientering om at ingen kunne ansettes før søkeren var ”sjekket politisk”………
I 1960…..overtok jeg personlig ansvaret for kontakten med overvåkingspolitiet…..Sjekking foregikk som regel pr. telefon til vår kontakt (ved det politikontor vedkommende hadde ansvaret for)……….I tillegg til ”politiske” opplysninger fikk vi alle opplysninger fra strafferegister og bøteregister alm. Vandelsopplysninger fra lokalt politi eller lensmann. ….et illustrerende eksempel….Den best kvalifiserte søker ble sjekket. Han viste seg å være registrert av overvåkingen uten årsak i egne holdninger eller handlinger, men utelukkende på følgende grunnlag: Hans far hadde vært medlem av N.K.P! …….Denne sjekkingen var en ufravikelig tjenesteplikt pålagt av toppledelsen overfor alle personalsjefer i konsernet……ev. noteringer ble makulert etter hvert som sakene var avsluttet…….
(tidl. personalsjef (Magnus Hole) Jacobsen under konferanse i Justisdepartementet den 6.mai 1977)

Også i pressen
”Det var helt vanlig at arbeidsgivere i Nord-Norge ga opplysninger om sine ansatte til Politiets Overvåkningstjeneste”.
(Halvard Hjelmeland, professor, Universitetet i Tromsø, til NRK 21.august.2002
”Da jeg overtok som sjefredaktør i 1982, merket jeg at folk fra POT regelmessig var på besøk i huset (avisa ”Nordlys”) hos bestemte medarbeidere. Det plaget meg fryktelig, særlig etter hvert som pressefolk ble mer yrkesetisk bevisste, og avisa rev seg løs”.
(Ivan Kristoffersen til Dagbladet 10.april 2003)

”Det er trist og fullstendig absurd at journalister i jobb ble avlyttet så seint som i 1983, sier Arntzen, som jobbet sammen med John Arne Markussen på Dagbladets Nord-Norge-kontor fra 1981 til 1985, og mener POT har opptrådt respektløst overfor journalisters kildevern. - POT var jo ganske fantasifulle i Nord-Norge på 60- og 70-tallet, men for meg er det overraskende at de overvåket pressefolk til langt ut på 80-tallet, sier Arntzen, som jobbet ved Dagbladets Tromsø-kontor fra 1968 til 1988 og dekket blant annet Alta-striden. Han tror overvåkingen mot Markussen hadde sammenheng med Dagbladets standpunkt i Alta-saken. - Vi tok standpunkt mot kraftutbyggingen. Jeg går ut fra at det må ha vekket interesse hos hysjtjenesten, sier han. Han har og jobbet ved Lofotpostens Tromsø-kontor og fikk da flere henvendelser fra POT. - De ønsket film fra møter vi hadde dekket, og møter de regnet med vi skulle dekke. Det dreide seg særlig om møtene i Norsk-Sovjetisk samband. Jeg avslo naturligvis og syntes den massive overvåkingen av hederlige mennesker var latterlig, sier Arntzen”.
(Dagbladet 8.april 2003)

”Det er opprørende å vite at jeg har vært overvåkingsobjekt i min yrkesutøvelse som journalist. Det berører Dagbladet og ikke minst mine kilder og kontakter. - Kildevernet er absolutt, og et av de viktigste redskapene vi pressefolk har for å kunne gjøre en god, uavhengig og kritisk jobb. Folk som kontakter meg og snakker med meg skal kunne vite at de gjøre det i full fortrolighet og i visshet om at de er beskyttet. Sett fra overvåkernes ståsted må det jo kunne være ideelt å ha 'kontroll' på en pressemann og arbeidsleder med stor kontaktflate og innflytelse. Og hvordan skal det gå med pressens maktkritiske funksjon når makthaverne kikker oss, som har denne kontrolloppgaven, i kortene?
(John Arne Markussen i Dagbladet 7.april 2003)

”Jeg ble mildt sagt overrasket og litt skremt over at POT har egen mappe på meg. Fra 1977 til 1992 har de grundig informasjon om hva jeg har foretatt meg som journalist, i fagforeningssammenheng og om mitt samiske ståsted……POT har også kopier av den korrespondanse jeg hadde med russiske kolleger, samt rapporter fra private besøk i mitt hjem”.
(Johs Kalvemo, journalist i NRK-Sameradioen, til Aftenposten)

”Det er heller ikke langt fra Moss Arbeiderparti til politiet i byen. For når Thoresen i sitt ansettelsesintervju sier at hun ”ikke var noen tilhenger av AKP-ml”, kan overvåkerne vise til at ”undersøkelser foretatt av representanter for Moss Arbeiderparti brakte på det rene at dette neppe var tilfelle”…….Bente Thoresen vil bli fulgt nøye i tiden framover, og enhver opplysning av interesse vil bli meddelt hertil”.
(www.journalisten.no 17.januar 2003)

Vanskelig å tro for en som kom sørfra
"Jeg har hørt mange fortelle om overvåkingen i Kirkenes. Fortellingene har vørt vanskelig å tro for en som kommer sørfra og ikke har følt historien på kroppen. Det har vært fristende å bruke diagnoser om ”paranoide vrangforestillinger” når folk har fortalt om detaljert overvåking av bevegelser, åpning av brev, avlytting av telefonsamtaler osv. bevisene i form av kilovis med utskriftes av POTs arkiver gjør imidlertid at all tvil feies vekk. Det dreier seg ikke om paranoia hos de som fortalte om overvåkingen; her dokumenteres at et stort antall personer har vært utsatt for massiv overvåking på arbeidsplassen, i fritida, fått avlyttet telefonen og åpnet posten. POT har hatt hjelp av en rekke lokale informanter for å skaffe all denne
Det som går som en rød strek gjennom rapportene er at det er en rekke feilaktige observasjoner, i tillegg er det mest av informasjon tolket på verst mulig måte. Materialet gjennomsyres av negative beskrivelser av de overvåkede personligheter.……….
De fleste løste problemene på sin egen måte. De sterkeste maktet nok presset, men mange sleit med nerver og alkoholisme. Selvmord er også rapportert.
Vi har begynt å få dem til konsultasjoner. Vi får glad for at noen går til legen, og ikke velger andre, mer destruktive for å prøve å bearbeide sine følelser etter at de nå har fått innsyn i sine mapper. Frustrasjon, fortvilelse, sinne, harme, aggresjon, skuffelse, mistenksomhet, apati og søvnproblemer er bare noen av de følelsesmessige reaksjoner de overvåkede føler.
Partisanene fikk sin rettmessige oppreisning av kong Harald gjennom hans tale i Kiberg i 1996. De ulovlig overvåkede har ikke fått noen slik offisiell beklagelse eller unnskyldning fra det offisielle Norge. I påvente av en slik unnskyldning får vi hjelpe dem på mest muliog måte når de kommer til oss på legekontoret."
(Harald G. Sunde, allmennlege i Kirkenes, i ”Utposten” nr.1, 2003)

Feil å overse SD

Partiet er nasjonalistisk og fremmedfiendtlig og krever stans i ”islamiseringen” av det svenske Folkhemmet. Mange medlemmer er reinspikka rasister. Media har prøvd å overse dem, de slipper ikke til i valgsendingene, blir mobbet og enkelte ganger angrepet korporlig på valgmøter. De etablerte partiene frykter kaos dersom de kommer på vippen etter valget i helgen.

Jeg skriver om Sverigedemokraterna (SD), som kan prestere utsagn av typen:
• ”Kurdere er genetisk kriminelle”
• ”Innvandrere fra land som Afghanistan eller Afrika i kan ha over 2000 parasitter i kroppen. Hundene våre har ikke så mange en gang. Og de settes i karantene når de kommer til landet. Disse kommer direkte inn”

SD er et sterkt nasjonalistisk parti som blant annet består av personer med bakgrunn i organisasjonen Bevara Sverige Svenskt og åpent nynazistiske grupper. Antirasistisk senter har karakterisert SD som et fasadeparti, hvor ekstreme krefter forsøker å komme i maktposisjon gjennom en noe mer spiselig profil enn den tradisjonelle nynazismen med dens skinheads og ariske symboler.

I de vestlige land finner vi alltid små brunfargede grupper, reminisenser av fascisme, nazisme og nazisme. Skal det etablerte samfunnet holde seg for nesen og behandle dem som et hvilket som helst annet lovlig parti når de samler seg i partier? Eller det det beste å isolere dem, behandle dem som paria?

I Ytringsfrihetskommisjonen var vi opptatt av rasistiske, nazipregede og alle andre slags typer hatefulle ytringer. Vårt utgangspunkt var at ytringsfrihet er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, og at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminernede holdninger få komme til uttrykk. Det er først når de er uttrykt at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

I åpne samfunn der ytringsfriheten har vært stor, tror jeg det har vært mindre grad av diskriminering enn i lukkede samfunn, har den oftest fungert som et vern mot diskriminering. Lovbestemmelser som begrenser ytringer i det offentlige rom,ved å unndra rasistiske ytringer offentlig kritikk, virker etter mitt syn i retning av større utbredelse av rasistiske holdninger.

I våre demokratier bør det være full frihet til å gi uttrykk for meninger, hvor kontroversielle og motbydelige de enn måtte være. Også våre mest grunnleggende verdier må kunne debatteres. Det er bedre at meningsbrytingen skjer i full åpenhet enn at den tvinges under jorden, der muligheten til å få prøvd holdningene og korrigert feiltakelsene er små. Ytringer er alltid symptombærere. Blomstrer rasismen, blomstrer også rasistiske ytringer.

Men ytringsfriheten må likevel veies opp mot en annen menneskerett, nemlig retten til ikke å bli utsatt for rasisme. Det er en vanskelig grensedragning, men jeg føler at det går et skille der hvor verbal rasediskriminering går over i praksis, for eksempel på utesteder, eller der de som tar til orde for rasediskriminering gjør det på en måte som utløser trakassering og vold overfor innvandrere eller flyktninger.

Vide grenser for ytringsfriheten skjer ikke uten omkostninger. Men skal den ha noen mening, må den nettopp gjelde de upopulære, de avskyelige meningene - endog om de skulle være klart udemokratiske. Vi kan bare redde demokratiet ved å praktisere det, selv om prisen blir at man låner talerstolen ut til folk som vil ødelegge det.

Fremmedfrykt og innvandringsmotstand kan bringe SD inn i riksdagen med et overraskende stort antall representanter. Jeg tror at både de etablerte partiene og mediene har gjort en feil ved å prøve å ignorere partiet, holde dets synspunkter utenfor den allmenne debatten. Kanskje kan en del av stemmene komme fra dem som misliker det som oppfattes som forsøk på begrensninger av demokratiske rettigheter.

Men jeg håper sterkt på et valgresultat som innebærer at min spådom er helt på viddene.

Om 100 år er er allting glemt - men...?

Hvis jeg var ivrig Senterparti-tilhenger, ville jeg i dag trøste meg til Edgar Faures ord om at ”i politikk kan man bli slått knockout og likevel seire”. Eller kanskje vel så mye: ”Ingenting er så bra i politikken som dårlig hukommelse” (John Kenneth Gaalbraith). Og opptil flere politikere statsråder har smertelig fått erfare at ”det å bli statsråd er den mest brutale voksenopplæringen som kan tenkes” (Gudmund Hernes).

Habilitet: En offentlig tjeneste¬mann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak, hvis tjenestemannen direkte eller indirekte kan ha personlige interesser i utfallet av en sak…..Hvis den som er inhabil er en ”overordnet”, så er også dennes underordnede inhabile…..Konsekvensen av at et vedtak er fattet av en person som er inhabil, er at vedtaket er ugyldig (Forvaltninhgsloven).

Å være ”inhabil” betyr å mangle evne, myndighet eller kompetanse til å behandle eller treffe avgjørelser i en sak. Uttrykket brukes for å vise at det kan foreligge spesielle forhold som kan svekke tilliten til at du er upartisk ved behandlingen av saken.

Korrupsjon: Når en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret og forpliktelsene som er knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma. (NHO)

Integritet: Helhet, uavhengighet; ukrenkelighet (Store Norske Leksikon). Å gjøre det rette uansett hvordan omstendighetene er. Å gjøre det du sier du vil gjøre. Ordholdenhet. Uttrykk for hvor prinsippfast du er, hvor mye du står på dine meninger, og om du handler etter din overbevisning.

Eksemplets makt: Det viktige poenget ved flere av statsrådenes handlinger – eller helst mangel på handlinger: Den som gir lover og regler følger dem ikke selv. Enten bevisst ””gjelder ikke meg i min situasjon”, fordi de er ubetenksomme eller kanskje helst fordi de ikke kjenner bestemmelsene. Når vanlige skattebetalere for eksempel ilegges 12.000 kr i bot fordi de ikke har tollklarert en klokke kjøpte for kr. 17.000, er det ikke unaturlig å spørre om overtredelser av regler skal få ulik behandling, Respekten for slover og bestemmelser svekkes: ”Når de kan, må også jeg kunne…...”.

Jeg tror ikke et øyeblikk at de gaver som har vært omtalt, har innvirket på statsrådenes holdninger eller avgjørelser, men det er problematisk at tanken kan melde seg.

Rådgjerd: Forenklet og mer romslig regelverk.

Dobbeltmoral: Anne-Grethe Strøm-Erichsens forhold til gaver står i skrikende motsetning til hennes egen ”opprydning” i militære rekker. Jeg forstår svært godt reaksjonene fra viseadmiral Jan Reksten. Han ble forsøkt presset ut av Forsvaret på grunn av noen tusen i reiseytelse betalt av Siemens (merket for smøring og korrupsjon, men eneste konsekvens for selskapet var at varsleren mistet jobben!) Han gikk av, fikk full oppreisning fra Sivilombudsmannen to år senere (Strøm-Erichsen og forsvarssjef Diesen fikk refs i samme anledning).

Partigaver: LO gir store beløp og venter å få mye igjen. Det får de, om ikke alltid så mye de ønsker. Landbrukets organisasjoner satser penger på Senterpartiet, og får sine gevinster. Osv. Interesseorganisasjoner sprer midler for å styrke egne interesser. Det er derfor det skal være stor åpenhet om slike gaver (hvor godt utnyttes slike register av media?)

Men det er en åpenbar forskjell når offentlige selskaper opptrer som politiske støttespillere., når konsesjonssøkere gir midler til et parti som leder det departementet som gir dem konsesjon, avgjøre klagesak om konsesjon. Det kan godt være at statsråd Riis-Johansen ikke visste, jeg velger å tro ham på det. Men statssekretær og andre i departementet visste. Koblingene er etter min mening i grenselandet til korrupsjon, minst. Siste ord er definitivt neppe sagt. Men partier bør holde seg med generalsekretærer som kan kunne lovverket så godt at de ikke tror overføringer fra offentlige selskaper er OK.

Velment råd: Samordningsminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen bør svare på det han blir spurt om, og han bør fjerne repeat-knappen.

Til journalister: Pass på at statsråder og andre med makt og myndighet ikke slipper unna å svare på det de blir spurt om. Husk at spørsmål av typen ”hva skjer dersom…?” er svært lette å slippe unna.

Honnør: Til VG (statsrådsgaver) og Dagens Næringsliv (partigave), som har drevet frem sakene. Her har man virkelig fyllt sin samfunnsoppgave. Napoleon hadde et godt poeng: ”Jeg frykter tre kritiske aviser mer enn tusen bajonetter”. Så kan man gjerne diskutere volum, ordbruk osv, men totalt sett synes jeg at her er det gjort meget godt og fortjentfullt journalistisk arbeid.

Konsekvenser: Ikke bare riper i lakken men store bulker i regjeringsbilenes karosseri. Kan de repareres? På kort sikt: Noen av bilene bør skiftes ut. Regjeringssjefen må ta grep, og regjeringskollegiet må fremstå i revitalisert utgave med noen nye navn.

Advarsel: Til alle som tror at bordet er duket for et service i mørkeblått etter 2013: Velgernes hukommelse er kortere enn de fleste kjoler. I likhet med partienes. Sigbjørn Johnsen sa det for en del år siden slik: ”I mange tilfelle er den politiske hukommelsen usedvanlig kort. Særlig når partier foran valg skal ut og kapre stemmer”.

For ett år siden lå den svenske opposisjonen nesten 10 prosentpoeng foran regjeringsalliansen. Nå tyder tallene på en klar regjeringsseier. I fjor hadde Høyre elendig oppslutning i meningsmålingene, og spørsmålet var ikke om, men når Erna Solberg måtte trekke seg. I dag er Erna nærmest geniforklart og partiet beveger seg i nærheten av Ap-tallene.
Det skal bli interessant å se hva som skjer hvis det kommer en situasjon der opposisjonen ikke bare kan sitte rolig mens regjeringen slåss innbyrdes og tabbene står i kø, men må selv må fremstå med et rimelig troverdig alternativ. Og - kan KrF kommer seg ut av den krevende spagaten og snu bevegelsen i retning sperregrensen?

”Om hundrede aar er alting glemt” skrev Knut Hamsun i ”Det vilde kor” .
Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Vil dagens ”vilde” reaksjoner på statsråders tabber og partiers være glemt allerede ved kommunevalget om ett år eller ved stortingsvalget – som mer og mer blir regjeringsvalg - om tre år?

Beste og verste statsminister

Hvem er Norges beste statsminister gjennom tidene? Einar Gerhardsen? Christian Michelsen (han med 1905),Gro Harlem Brundtland, Gunnar Knudsen (styrte Norge gjennom 1.verdenskrig) – eller kanskje den i dag mer ukjente Frederik Stang?

Jeg fikk spørsmålet en gang på vårparten – og i dag ser jeg i Aftenposten at undersøkelsen blant pressefolk, statsvitere og historikere er blitt en del av bakgrunnsmaterialet for en om våre 34 statsministre fra 1873 til 2010. Ingen lett oppgave - enhver må vurderes ut fra den tid man levde i, det er lite fruktbart å måle fortid med 2010-briller.

Olav Njølstad, historier og forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, trekker opp noen store linjer, mens to av landets mest kunnskapsrike og reflekterte og profilerte journalister, Per Egil Helle (Aftenposten) og Gudleiv Forr (Dagbladet), gjennomgår karriérene til de 34.

Konklusjonen til Per Egil Hegge er at ”du lever i et lykkelig land hvis du kan klare deg med en statsminister som er arbeidssom og begavet. Det er noe annet dersom du har verdenshistorien på besøk hver dag”.

De som får karakteren ”mest vellykket” er Einar Gerhardsen, Frederik Stang, Gunnar Knudsen, Christian Michelsen, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. ”De hadde alle noen få saker som de ville gjennomføre, og i stor grad lyktes med dette”, sier Njølstad. De berømmes også for godt lederskap.

Totalt sett faller vurderingene av de seks på topp nokså nær min egen. Men jeg er minst like fascinert av Frederik Stang(1808-1884) som av Einar Gerhardsen, som har en suveren førsteplass i undersøkelsen. Det aller viktigste av Stangs innsats skjedde likevel i tiden før han ble vår første regjeringssjef med tittelen statsminister.

Fra 1814 var det en stattholder som leder regjeringen samtidig som Norge hadde en statsminister i Stockholm som rangerte høyere. Fra 1856 fikk vi en førstestatsråd i Oslo, men formelt ble stattholderstillingen først avviklet av kong Oscar II i 1873.

Frederik Stang vokste opp i Stavanger og var et flogvit, men skolegangen i barneårene i var privat og tilfeldig. 13 år gammel dro han til latinskolen i Bergen, begynte på jusstudiet 16 år gammel, tok eksamen da han var 20 og ble foreleser to år senere, statsråd 37 år gammel (1845). I 1861 ble han førstestatsråd, totalt var han i regjeringsposisjon i 35 år .

”Hans syn var en slags form for demokratisk elitisme” (idéhistorikeren Rune Slagstad). Regjeringen skulle ved sin ekspertise være oppdragende og sørge for at beslutningene planmessig tjente allmennvellet, og ikke bare var utslag av tilfeldigheter eller snevre egeninteresser.

Hans vidsyn og innsikt gjorde at han ble drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling ved midten av 1800-tallet. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias første jernbane ble bygget mellom Christiania og Eidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr. Frederik Stang skapte noe nytt og verdsifullt på utrolig mange samfunnsområder.

Når Hegge og Forr skal rangere, de minst vellykkede statsministrene, er det bare Thorbjørn Jagland som kommer med fra tiden etter 1945. Det ble et ”misforhold mellom vyer og gjennomføringsevne” (Forr. Jeg synes Jagland kom mer til sin rett som stortingspresident, da utvidet han på en måte stillingens karakter og kom med flere velbegrunnende og fremtidsrettede visjoner. Men det er nok ultimatumet med 36,9 pst som blir hengende ved ham.

Suverent dårligst vurderes nok Jens Hundseid fra Vindafjord, statsminister 1931-32. Det skyldes nok først og fremst hans forhold senere. Hundseid ble 1945 dømt til ti års fengsel pga. det slette eksempelet han som eneste statsminister og partileder fra mellomkrigstiden ga ved å slutte seg til NS (straffen ble ettergitt 1949).
Blant de fem mest arbeidssomme finnes både Willoch, Bondevik og Stoltenberg,og blant de mest selvopptatte Bondevik, Brundtland og Willoch.

For alle politisk interesserte er dagens artikkel i Aftenposten en fin forhåndssmak på boken.
( I en parentes: Forr og Hegge utgjorde sammen med senere historieprofessor Edgeir Benum med fryktinngydende lag fra Steinkjer Unge Venstre i nasjonale kunnskapskonkurranser rundt 1960)

Forsvar, sysselsetting og distrikt

I går: Et fornuftig forsvarsvedtak. Regjeringen har snudd og flytter likevel ikke rekruttskolen for Sjøforsvaret fra Madla i Stavanger til Bergen.

Fredag: Motorhavari på første tur for KNM Storm, dagen etter at utenrikskomitéens leder ga den navn ved verftet i Mandal.Den første av MTB’er som militære myndigheter ikke vil ha og ikke vet hvordan de skal bruke. Og som forøvrig nå heter kystkorvett.

Et generelt spørsmål: Hva bør det norske forsvaret være: distriktspolitikk, sysselsettingspolitikk eller sikkerhetspolitikk? I dag er svaret utvidet ole brummsk: ja takk, alle tre. Men stundom viser det seg at utenommilitærfaglige hensyn veier suverent tyngst men forsøkes belagt best mulig faglig. Dette er uryddig og svekker tilliten til politikerne. Klar tale - selv om det kan være mer belastende i øyeblikket - er å foretrekke. En spade er en spade og ikke en rosebusk, selv om begge settes i jorden.

De siste årene har det blitt investert store summer på Madla. Årsakene som nå oppgis for den avlyste flyttingen er høye flyttekostnader, større behov for rekrutter og Natos behov for å beholde leiren. ”En forsvarlig ressursutnytting vil alltid være viktig for forsvaret. Med de frigjorte investeringsmidlene vil vi også kunne prioritere andre viktige formål”, sier forsvarsministeren.

Men skjønte man ikke for to år siden da forsvarsministeren fra Bergen tilrådde en flytting til Bergen at denne operasjonen med et helt nytt anlegg der ville bli ”dyrere en først antatt”? Er det ikke alltid slik at når det er ønske om å gjøre vedtak settes flytteomkostningene for lavt, anslås nye byggekostnader for lavt?

Flyttingen av et felles nasjonalt operativt hovedkvarter (FOHK) fra Jåttå i Stavanger til Reitan ved Bodø er et annet eksempel på at midler sløses på det mange (slett ikke bare vi som er bosatt i Stavanger) vil mene er unyttig symbolpolitikk .

MTB-sløsingen er det sørgeligste kapitlet. Den opprinnelige prislappen på KNM Storm, verdens raskeste krigsskip, er på 4,6 milliarder kroner, men skal ha blitt betydelig utvidet. I tillegg har tidsplanen for leveransen sprukket med flere år. Kontrakten om å bygge seks slike båter ble inngått i 1996. To år senere opplyste Forsvaret at man likevel ikke ville bygge. Forsvarsstudie 2001 foreslo å ta Skjold ut av Forsvarets fremtidige struktur. Stortinget vedtok likevel bygging av seks båter. Folkeaksjoner og forsvarsminister Bjørn Tore Godal )Ap) kjempet prosjektet igjennom. To forsvarssjefer har ønsket å skrinlegge hele prosjektet, senest sa nettopp avgått Sverre Diesen sa at han ikke ville ha båtene i bruk når de var ferdige.

I Fædrelandsvennen kommenterer Christian Storjord: ”Investorene (i verftet) sitter igjen uten penger, forsvaret sitter igjen med båter den tidligere forsvarssjefen ikke ville ha, og Umoes rykte som leverandør til Sjøforsvaret er svært frynsete”.

”Husk på at verftet har sysselsatt 200-300 arbeidere i en rekke år”, sier noen. JA, men det er i så fall dyre arbeidsplasser. Normalt ville vel kr. 600.000 pr. mann bety lønnsutgifter på anslagsvis 150 mill.kr årlig. KNM Storm har altså kostet over 5 milliarder – og det er fire bpter igjen.På den positive siden må man imidlertid ta med erfaringene om teknologiutvikling, utvikling av fremtidsrettet maskineri, nye byggemetoder osv. Det er spennende når US Navy er interessert i en liten bedrift i Mandal.

Over til Jåttå: Den første Stoltenberg-regjeringen besluttet for å opprette et FOHK med tilhold i fjellanlegget til tidligere forsvarskommando Sør-Norge på Jåttå i Stavanger. Jåttå ble valgt fordi anlegget var mest rasjonelt. Samtidig ble det vedtatt å opprette to landsdelskommandoer, en for hver landsdel i henholdsvis Trondheim og Bodø. De to skulle være underlagt Jåttå. Allerede etter et år ble kommandoen for Sør-Norge nedlagt. Etter få år gikk regjering og forsvarssjef inn for en ny flytting og gjenoppbygging i Bodø. Prislappen ble satt lavt, Forsvarsbygg mente for eksempel at det ville bli nesten tre ganger så dyrt som daværende forsvarsminister Strøm-Erichsen anslo. Senere måtte hun innrømme at Jåttå var det rimeligste FOHK-alternativet.

Den endelige prislappen for flyttingen er ukjent, og ettethvert er nå den politiske side ved saken og oppfyllelse av Soria Moria I alene som brukes som begrunnelse for flytting. Greit nok, så kan man mene hva man vil om den.

Fra høyt militært hold er det hevdet at planleggingen av flyttingen fra Jåttå til Reitan ble gjord i Forsvarsdepartementet allerede før forsvarssjefen laget sin forsvarsstudie. I utgangspunktet bør det vel være militære analyser som ligger til grunn for politiske føringer, og ikke omvendt.

Det var Bondevik II-regjeringen som opprettet en såkalt Integrert Strategisk Ledelse (ISL). Dette var en vidtrekkende endring Det er interessant å registrere at avgått forsvarssjef Diesen etter hvert endret mening om nyordningen. ”At Forsvarsdepartementets avdelinger også skal være forsvarssjefens strategiske utrednings- og stabsapparat viser seg i praksis å være en dårlig idé. Et departement er og må først og fremst være et regjeringskontor som har som sin viktigste oppgave å støtte og beskytte statsråden. Da kan man ikke samtidig være en uavhengig og profesjonell generalstab for forsvarssjefen, det er å forlange det umulige av departementets ansatte. Det har etter mitt skjønn også en rekke andre uheldige sider, som er like uheldige for statsråden som for forsvarssjefen. Statsråden kommer blant annet meget nær en rekke prosesser og beslutninger som innebærer at han eller hun også får direkte – ikke bare konstitusjonelt – ansvar for dem.”

Naturligvis må det være den politiske ledelse som har det endelige ord i
forsvarspolitikken. Dette ble tydeligst markert da den (all)mektige forsvarsminister Jens Chr. Hauge i de første etterkrigsårene sørget for at tre forsvarssjefer trakk seg. Men jeg tviler på om dagens samboerskap gir velgerne best mulig kunnskap både om de militærfaglige og de politiske vurderingene, særlig dersom de politiske resonnementene kommer først.,og særlig dersom informasjonen er politisk styrt og bare presenteres positive bruddstykker av militærfaglig vurdering. Forsvaret skal være politisk ledet. Men ønsker man i lokaliserimngsspørsmål å drive distriktspolitikk – da bør man gjøre det klart og ikke gjemme seg bak ”samlet vurdering”.

Et aktuelt punkt i skjæringspunktet militærfaglig/politisk vurdering, er milliardspørsmålet om hvordan Norges nye jagerfly skal plasseres. Evenes, Bodø eller Ørlandet? En eller to baser? Vanskelige vurderinger – og Regjeringen har utsatt saken til etter kommunevalget neste høst. Forsvarssjef Harald Sunde har sagt at han må velge mellom penger til to kampflybaser og til nødvendig trening av norske soldater. Regjeringens rapport i vår hevdet at base både i Bodø og på Ørland ”totalt sett er en meget god løsning”. Men er den aller beste, gir den mest forsvar for pengene? Det het også at aktiviteten ikke er større enn at én base er fornuftig.

Det hjelper lite med mange og gode fly og skip dersom man ikke har andre ressurser på plass. Hvor stor vekt kommer regjeringen i denne saken til å legge på militære anbefalinger og hvor mye teller andre hensyn?

Varme hjerter "gir ingen velgere"?

”KrF prøver å bli norgesmester i rusomsorg, barnevern og innvandring. Men det gir ingen velgere”, sier Bjarne Bjelland, bystyrerepresentant for Stavanger KrF, til Vårt Land. Han mener at ”KrF i innvandrings- og integreringspolitikken har trådt over en grense der realpolitikken ikke lenger er til stede. Det har gått over i snillisme og naivitet”. Dette vil han avhjelpe ved å invitere Ole Jørgen Anfindsen til Stavanger KrF. Lignende toner kommer fra Bergen KrF.

Bjelland gir her uttrykk for synspunkter som åpenbart har økende tilknytning i partier. Ifølge Vårt Land sier flere sentrale personer i KrF at de har fått nok av det de mener er en forherligelse av det miltikulturelle samfunnet.
Sett utenfra styrkes inntrykket av det kanskje særlig på Vestlandet skjer klare bevegelser i retning ønske om et mulig regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet.

Ole Jørgen Anfindsen vil gjeninnføre raselæren, og mener at vår innvandringspolitikkk undergraver velferdsstaten. Han sammenligner den rådende antirastiske politikken, som prediker likhet mellom mennesker og at alle kan leve sammen, med totalitære utopier. "Der andre utopier har ført til millioner av døde, kan det samme skje i dette tilfellet”.

Han fremholder at det er nødvendig med et ”skille mellom oss og dem”, mellom oss som er hjemme her og dem som på en måte er ”fremmede”. Og han er opptatt av at ”afrikanere i gjennomsnitt har lavere intelligenskvotient enn europeere”.

Bjarne Bjelland ”kjøper ikke alt han sier”, men det er likevel slike synspunkter han mener det er nødvendig å få frem slik at det ”ikke blir lagt lokk på innvandringsdebatten i KrF”.
Det synes å være Anfindsens møte med Oslo KrF som har inspirert Bjelland til å ville invitere ham til Stavanger. Kjetil Clemetsen, en ung dyktig politiker som jeg tror vil bli stadig mer sentral i partiet, er i utgangspunktet også positiv til å invitere Anfindsen. Men i motsetning til Bjelland synes han at innvandringsdebatten er for mye preget av de harde hjerter. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Etter å ha hørt Anfindsen, sier nestleder Erik Lunde i Oslo KrF at han synes det er ”trist at han får videreformidle det jeg vil kalle rasistisker tanker fra vår talerstol. Jeg mener vi ikke har noe å lære av den mannen”. En tidligere byråd for partiet, Ann Kathrine Skjørshammer Tornås mener derimot at ”det var befriende med noen som turde å snakke prinsipielt."

Ytringsfriheten gjelder selvfølgelig også Ole Jørgen Anfindsen. Det skulle bare mangle at han ikke skulle kunne uttrykke seg slik han gjør i bøker, foredrag og andre ytringer Men det er ingen plikt å låne ham en talerstol. Oppmerksomheten han får, har en konkret verdi, både i forhold til boksalg og hvor mange paneldebatter han vil bli invitert til.

Til KrF har Anfindsen denne meldingen: ”Tusenvis av ullsokkestrikkende, kakebakende og salmesyngende bedehusfolk har trofast gitt sine stemmer til KrF i overbevisning om at det var dette partiet som best ville beskytte Norges kristne kulturarv, mens sannheten nok heller er at få, om noen, partier har gitt større bidrag til å løsrive landet fra sine kristne røtter.”

Takke meg til partiets programformulering:
”Vellykket integrering og inkludering bygger på respekt for ulike kulturer og livssyn. Det er behov for en sterkere og mer målrettet integreringspolitikk. Det må i sterkere grad fokuseres på ressursene hos enkeltmenneskene i stedet for å problematisere grupper. Kunnskap og kompetanse hos innvandrere må utnyttes bedre. Et flerkulturelt samfunn er en berikelse. Arbeidet med inkludering av innvandrere må være mer målrettet, og samarbeidet med frivillige organisasjoner må økes”.

Hvis det er slik at ”dette gir ingen velgere”, hvor blir det da av nestekjærligheten og respekten for alle menneskers likeverd?

La dem få bli

Skal barns beste være viktigere enn innvandringspolitiske hensyn? Skal vi gi opphold til barn som har levd flere år i Norge fordi foreldre med asylavslag ikke kan returneres?

Svaret på begge spørsmål bør i menneskerettenes og humanitetens navn være ja.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter slår fast at ”Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse”. Flyktningkonvensjonen forbyr stater å sende en asylsøker til et sted hvor hans liv eller frihet kan være truet.

Dette gjør at norsk asylpolitikk føres i en vanskelig balansegang mellom innvandringsregulerende hensyn og våre menneskerettighetsidealer. Hvem dekkes av beskyttelsesbegrepet? Hvem møter en stengt dør? Hva er en konsekvens av vurderinger fra FNs høykommisær for flyktninger, og hva er et resultat av norske politiske hensiktsmessighetsvurderinger?

I Norge finnes det i dag mennesker som har levd her i mange - inntil 17 - år uten rettigheter, ofte i stor nød. Samtidig vet vi at i noen saker -.flere de siste årene enn tidligere - er anbefalinger fra UNHCR oversett. Regjeringen har strammet inn på asylpolitikken.

12 sentrale norske organisasjoner ber nå regjeringen om å utarbeide bestemmelser som tydliggjør at barns beste skal ha forrang for innvandringspolitiske hensyn, og at barn som har levd lenge i Norge, eksempelvis fire år, gis oppholdstillatelse sammen med familien sin. De ber også regjeringen om å utarbeide en bestemmelse som sikrer at det blir en fast grense for hvor mange år et menneske kan være i Norge ulovlig, uansett alder. Dette er i samsvar med et forslag som UDI hadde for syv år siden.

Norsk asylpraksis er i hovedsak i tråd med UNHCRs anbefalinger, sier justisministeren. "I hovedsak” er et tøyelig begrep. ”Norske utlendingsmyndigheter foretar en individuell vurdering av de konkrete asylsakene og en generell vurdering av forholdene i søkernes hjemland. UNHCR uttaler seg bare om forholdene i de enkelte land”. Men er det ikke slik at alle norske vurderinger går bare en vei – ut av landet?

Dette er et vanskelig saksområde der de store bokstavene ikke bør misbrukes. sjelden. Jeg misunner ikke de som må fatte avgjørelser som får enorme konsekvenser for menneskene det gjelder. Men idealer om solidaritet med mennesker i nød, vårt globale og humanitære ansvar er honnørord som aldri må glemmes. Vi må si nei mange ganger, det viktige må være å være romslige og si ja til dem som trenger det mest. Blant dem er spesielt barn men også de voksne som i årevis har levd i Norge i stor usikkerhet om hva som blir deres endelige skjebne.

Devaluering? Ikke av sol og strender

NAXOS: ”Det er blitt tøffere. Dyrere. Færre turister i år, særlig grekere. Færre som har råd til å ta ferie på øyene”, sier Niko, eieren av det lille supermarkedet. Han og to døtre og en sønn har lange dager, men det blir mindre å legge til side denne sommeren. I likhet med de andre butikkene på Agia Prokopios har han åpent mai-oktober.Det andre halvåret er dette et dødt sted med bare 10-12 fastboende, de andre drar tilbake til husene sine i landsbyene.

Og vi ser det, vi som har vært her de siste 10-12 årene. Optimismen, ekspansjonen har vært stor. Nye små hoteller eller studios (rom uten frokost) har poppet opp. Men i år er det mange tomme solsenger, mange ”Rom ledig”.

Krisen er en forlengelse av den internasjonale finanskrisen. Bakgrunnen var bankers og finansinstitusjoners lettferdige politikk. Den prøvde landene å motvirke gjennom økt offentlig forbruk. Der man nå opplever 2.kriseetappe, ligger skylden hovedsakelig hos myndigheter som har levd over evne, kjøpt økt velferd uten økonomisk ryggrad. Dette har særlig i Hellas skapt en gjeldskrise. Problemet er at utenlandsgjelden er uhorvelig stor , 30 pst mer enn et helt års bruttonasjonalprodukt. Landet hatt for lett tilgang til billige lån – fordi man har jukset med tallene og latt utenverdenen tro at økonomien var bedre enn realitetene.

Om underskuddet på handelsbalansen skal ned, må grekerne eksportere mer og importere mindre. Om underskuddet på statsfinansene skal ned, må grekerne betale mer i skatt og få mindre igjen av det offentlige. Felles for begge endringene: Yte mer, nyte mindre.

Nå trengs det sterk medisin. Den smaker ikke godt, men er nødvendig. Innbyggerne må produsere flere varer som kan selges til utlandet, eksportere mer og importere mindre. Må man betale mer for utenlandske varer, da er teokrien at salgsvolumet går ned og forhåpentlig stimulerer til kjøp av hjemlig produserte varer. Statens økonomi blir bedre hvis det betales mer i skatter og avgifter, samtidig som man må regne med å få færre tjenester igjen fra stat og kommune.

Det er en formidabel oppgave å kutte i statens utgifter og øke skattene, uten at dette går for mye ut over økonomisk vekst og skatteinntekter.

Perspektivene er ikke gode. Trygdesystemet kan komme til å kollapse allerede om 5-6 år på grunn av økt arbeidsledighet og en stadig eldre befolkning. Den meget lave pensjonsalderen blir nok hevet. Regjeringen snakker om økt støtte til dem som tjener minst, og økt satsing på utdanning – og altså stimulere økonomien. Man kan forskreve seg av mindre, og Hellas har ingen oljekrukke fra Sarepta.

Hellas er blitt enig med EU og Det internasjonale pengefondet om et kriselån på 110 milliarder euro. Skulle Spania, Portugal og Irland trenge sammeordning, vil det koste rundt 500 milliarder. Hellas får nedbetal gjeld dersom det kommer i form av økte skatter og det offentlige underskuddet reduseres betydelig. I første omgang har EU strukket seg langt for å unngå økonomisk sammenbrudd i Hellas. Frykten er at dette kunne spre seg til andre EU-land og kanskje føre til forvitring av samarbeidet.

Min venn Niko skjønner at det er nødvendig å gjøre noe. Han har nok ikke hørt den norske koalisjonsregjeringens mantra om spleiselag, men i realiteten er det nok det han mener når han slår neven i disken og fastslår: ”Det er for mye korrupsjon i dette landet, ikke minst hos dem som tar inn skatter. Hvorfor skal jeg betale mer i skatt når de som har penger vrir seg unna, og enkelte av dem som behandler andres penger sørger for at noen av dem havner i egne lommer? Statsministeren har sagt at han skal effektivisere staten og sørge for at alle betaler rettferdig skatt.. Det har vi hørt mange ganger før uten at noe har skjedd”

De snakker ikke så mye om landets krise, de jeg har kontakt med på Naxos. Men jeg forstår at de er engstelige, først og fremst for seg selv og familien.
”Dere leser om uroligheter, om protester, og vi må tåle strammere forhold fremover. Men Hellas vil alltd være det solrike, vennlige opplevelseslandet. Ikke bli skremt, kom tilbake, grekerne er et stolt folkeferd og vil klare denne krisen”, sier konferansieren på kveldens utekonsert på den venezianske borgen. ”Må vi, så må vi”.

Jo visst, vi vil komme tilbake. Neste år. Og neste. Det kan så menn være at ferieomkostningene vil gå ned dersom landet devaluerer eller forlater euro og går tilbake til drachmer. Det er en av flere løsninger økonomer har pekt på for å bringe Hellas ut av gjeldskrisen. Økt moms og økte og flere avgifterkan komme til på balansere dette. Men det er en del å gå på, i kveld var vi fire som spiste en utmerket middag med dessert for til sammen 46 euro.

Og solen og strendene – de vil aldri kunne devalueres. De er realkapital og vil fortsatt være en mektig ressurs i en skadeskutt økonomi.

Varm dag, krig og kald krig

NAXOS: Varm dag – gjensyn med kald krig. Den 46 år lange krigen som var krigen uten krig. Spenningen mellom vest og øst etter 1945. En krig som ikke ble utkjempet på slagmarken. Rivalisering mellom dominerende militærmakter. Våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen. Opprustning. Gjensidige mistenksomhet satt i system. Ulik tenkning om økonomi og politikk. Høyst ulike ideologier.

Igår, på stranden, ble det hele levende igjen. Vår generasjons fortid. Da jeg i en time med journaliststudenter for noen år siden snakket om 70-tallet og nevnte begrepet folkeavstemning, var det bare spørsmålstegn. Jeg tok det for gitt at de hadde EF/EU-historikken i Norge inne. Der tok jeg feil. På samme måte som det er en rekke fenomener i våre dager som er fremmed for 70+ men allmennkunnskap for de unge, er det historie fra 2.verdenskrig og utover som kan være ganske så ukjent, kanskje helt uinteressant for dem.

Gjestene til Maria har i årenes løp lagt igjen bøker. Av alle slag og på flere språk. Og der fant jeg den, ”Spionen som kom inn fra kulden” av John le Carré. Den mest berømte av alle agentromaner. Boken som Time Magazine satte øverst på sin topp 100-liste over krim og spenning i det 20.århundre. Boken som bladet kalte «Trist, sympatisk portrett av en mann som levde på løgner og påskudd så lenge at han har glemt hvordan det er å fortelle sannheten». Med en sugende dramatikk og en overraskende slutt. En innsiktsfull historie om den kalde krigens kalde realiteter. En nervepirrende thriller om spionasje, intriger, spill og dobbeltspill . Om etterretningsbyråer på begge sider som praktiserte de samme skitne metodene og taktikker i navnet av nasjonal sikkerhet. En liten revolusjon i forhold til t ofte altfor romantisk syn på spionasje og agentvirksomhet. Et møte med den virkelige, harde og iskalde verdenen til etterretningsagenter og dobbeltagenter, der det innimellom fantes nyanser mellom det kraftige hvite og svarte. Med agenter som ble styrt som marionetter, om et menneskesyn som i enkelte situasjoner er meget diskutabelt.

Mange i Vesten reagerte svært negativt på boken da den kom, senere er den hedret med flere prisen. Diskusjonen var ikke i nærheten av de norske reaksjonene da major Langeland i 1948 stilte noen spørsmålstegn ved den Autoriserte Historien om Norge og 2.verdenskrig, den boken ble forbudt. – en skam for den norske rettsstaten. Men enkeltes holdning til le Carrés agentbok var ikke helt uten paralleller til reaksjoner på den sterke danske filmen ”Armadillo” eller kanskje vel så mye den høyst aktuelle beretningen om norske soldaters opplevelser i Afghanistan i det som noen fremdeles insisterer på ikke er en krig.

Boken kom på norsk i 1964. Det året jeg ble gift med Marie, det året jeg begynte i min første faste jobb. I Vårt Land, med 21.000 kroner i lønn. Om jeg var for ung til å ha fulgt det kommunistiske statskuppet i Tsjekkoslovakia, den eneste demokratiske nasjonen i Øst- og Sentral-Europa, eller Korea-krigen de tre første årene på 50-tallet, sto opprøret mot kommuniststyret i Ungarn som brutalt ble slått ned av sovjetiske tropper i friskt minne. Cuba-krisen i 1962 var kanskje det nærmeste vi hadde vært en ny verdenskrig.

Og det var bare 3 år siden ”Skammens Mur” ble reist og delte Berlin i to på en helt annen bokstavelig og grusom måte enn situasjonen hadde vært etter iverksettelsen av den delingen av Europa som de tre store – Stalin, Roosevelt og Churchill –var blitt enige om våren 1945. Øst-Berlin under sovjetstyring, vest under de allierte. Men i 1961 var det blitt slik at Øst-Tyskland ville ikke, kunne ikke leve med en situasjon der 15 pst av innbyggerne i den sovjetkontrollerte sonen allerede hadde reist til vesten, svært mange var velutdannet ungdom.

Piggtrådsperringer, betongmur, lyskastere, vakttårn, grenseland, ”skutt blir den som ”. Og det ble de, over 150 i de 28 årene den sto til de dramatiske hendelsene rundt 1990 da Jernteppet falt og det ikke lenger var slik som Ruyard Kipling skrev i en helt annen sammenheng: ”East is east and west is west, and never the twain shall meet”.

Dette er en viktig bakgrunn for å forstå reaksjoner og holdninger anno 2010, det er aldri tilstrekkelig å betrakte fortiden gjennom dagens briller uten å legge inn korrigerende faktorer. Selv møtte jeg dette klart da jeg i Innsynsutvalget leste mer enn 4000 registrerings-/overvåkningsmapper fra POT, der man ikke kan unnskylde de brudd på lov og reglement som skjedde, men der altså den nære historie den gang er en sentral nøkkel til å forstå at det kunne skje.

En skulle tro at 65 år etter at den første verdenskrig tok slutt, ville bokutgivelser om hendelser den gang ebbe ut. Slik er det jo ikke. Med avstand i tid kommer også mer varierte refleksjoner,nyanser, forklaringer, anger, erkjennelse. Historier om de ukjente heltene, om kvinners innsats i forsvarskampen.

Om kvelden kommer jeg til rommet og kjøper Aftenposten (4,60 euro!)på veien.I den stadig mer interessante kulturdelen finner jeg to illustrasjoner til det jeg har nevnt: en fortelling om hvordan to brødre fra Trøgstad valgte ulik side under 2.verdenskrig, og om en frontkjemper som har skrevet historien om sin kamp på Østfronten.

Om jeg husker reaksjonene rundt ”Spionen som kom inn fra kulden”, var likevel plottet helt blåst vekk. Jeg leste den derfor omtrent som en ny, og den holder seg uhyre godt både som ren thriller og som en historisk GPS på sporet av den innimellom tapte tid.

Jeg vet at vi ikke skal se krigsår og etterkrigstid med 2010-briller. Jeg vet at Hitler var Den Onde og de allierte De gode. Likevel bør det være mulig å sette et kritisk søkelys på begge sider. Jeg har for eksempel store problemer med å forstå og akseptere nødvendigheten av britenes bombing av Dresden i februar 1945, da 3900 tonn høyeksplosive bomber la 39 kvkm av bysentrum i grus, drepte 25000 og ødela store kulturverdier uten at de militære gevinster var spesielt store. Men overgrep og forbrytelser fra vestlig side kan aldri ”sidestilles med det som foregikk av systematiske overgrep på nazistenes side, en slik relativisering er fullstendig uholdbar” (seniorforsker Terje Emberland, Holocaustsenteret).

Helt siden jeg holdt på med historie mellomfag har jeg lurt på om det ville være mulig å få en beretning om Norges krig som ikke var skrevet av de som var aktive under den. Hva sier forskningen, hva er det bred enighet om, hvor er nyansene som var vanskelig å få øye på tidligere og enda vanskeligere å markedsføre? Det bør være en utfordring å få organisert et prosjekt der dagens historikere summerer opp de større linjer, gir en fremstilling og vurdering av det som skjedde og ikke skjedde i Norge 1940-45 og om landssvikoppgjøret.

Tenker jeg da jeg kommer inn fra varmen og legger ”Spionen som kom inn fra kulden” tilbake i bokhyllen. Den er stadig meget lesbar.