Sutalaust på Agia Prokopios

NAXOS: ”Nice to see you – again”, sier Maria og kysser på begge kinn. Maria gjør det alltid ordentlig når hun gjør noe.

Og Maria gjør alltid noe. Et rivjern, en drivkraft. Maria og Kostas står det på skiltet til det lille leilighetshuset, men det er hun som ordner opp. Etter hvert har hun lært seg engelsk og fått mail.

Egentlig begynte det med at Berit og Ivar, Marie og jeg skulle på senior-øyloffing i Hellas. Utstyrt med et minimum av tekstiler i hendige ryggsekker, solbriller og hodebeskyttelse landet vi på Santorini i 1998 og tok første og beste båt ut i arkipelet. Ios. Paros –der var det utrolig mye rogalandsk å høre i gatene. Antiparos. Amorgos var neste – men sjøen var stor, båten dårlig og oppkastlukten ekkel. Vi gikk i land på Naxos. Mange tilbød rom, Maria forsikret oss at vi ville bli fornøyd hos henne. Hun snakket sant.

Naxos, eller rettere: strendene på Naxos, lokket. Året etter var vi tilbake. Vi nærmet oss utbyderne, og Maria kom styrtene: "You were with me last year. Happy?"

Visst var vi happy. Deretter er blitt det Agio Prokopios for oss fire 11 ganger. 6 km utenfor bykjernen Chora. Mange turister slår seg ned der. Dem om det.
Vi reiser og opplever mye ellers i året, men Prokopios har et rituale som krever null tenking, null planlegging, null nye opplevelser – men full følelse av ferie. Det er 150 meter ned til strand og morgenbad. De tre andre svømmer langt, jeg en del mindre –dermed er vi ferdig samtidig. Ferske brød hos en hyggelig kjøpmann. Laaang frokost. Tur langs strendene, i alt er det halvannen mil sammenhengende strand, ut til Plaka. En god halvtime. Bading, lesing og soduku, bading, tur til enden av stranden, en time tur/retur, bading. Lunsj – gresk salat og/eller varmt oste-/skinkesmørbrød. Bading, lesing, bading.

Ny gåtur hjem. Kjøpmannen igjen, nå er avisene kommet. Ikke bare VG, Dagbladet, DN og Aftenposten i stativet utenfor – men også Stavanger Aftenblad. Ingen andre regionaviser. En norsk forfatter i bokstativet, Tom Egeland med ”The Covenant”. Innom webkaféen. Det mobile bredbåndopplegget via Telenor funker, men jeg har en sterk mistanke om at det er rimeligere med en time til 4 euro enn forbindelsen via Acer’en. Ut til middag – mangt å velge mellom.
Same procedure as last year.

Forresten – det er litt færre i strandsengene sørover. ”Ikke så mange grekere i år”, sier Maria. Den statsfinansielle krisen slår også inn på Naxos. Grekerne jukset med statistikk, hadde større underskudd enn de oppga. Innenlandsøkonomien levde sitt liv fritt fra vanlige økonomiske lover. Alt dette får vi komme tilbake til. Akkurat nå gjelder det å gire ned til den absolutte feriemodus. Det kan bli hardt, men det pleier å gå.

Et sutalaust liv.


-

Norsk kultur - og flerkultur

Er troen på flerkultur i Norge ”en drøm fra Disneyland”? To sentrale tillitsmenn i Oslo Frp hevder dette i en kronikk i Aftenposten. Men deres norske drøm har også et amerikansk slør over seg, fra Sarah Palins enkle verdensbilde og med en skepsis overfor det og de som er annerledes som vi kjenner best fra ytterkanter av det republikanske parti.

Til VG i dag sier lederen av Oslo Frp at det han har skrevet "representerer synspunktene til det store flertall av den norske befolkning".Mon det.

Innvandring har vært en berikelse – og den har skapt problemer. Mye er vi glade for, noe misliker vi. Det første må stimuleres, det andre motarbeides.Vi trenger debatten, men Aftenposten-kronikken bidrar ikke til annet enn skjerpede og fastlåste motsetninger. Og det er vel det som er meningen – det er valg neste år.

I denne omgang: Litt om at ”norsk kultur er summen av det vi feirer 17.mai” – gjennomgangstemaet i kronikken.

17.mai synger vi ”Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem” – også de som går i toget med fremmede nasjoners flagg i en fargesymfoni sammen med det norske, slik vi har det i Stavanger.

Norge er for de fleste av jordens milliarder et eventyrland. I en verden der det normale er krig, sult, himmelropende forskjeller, tortur og undertrykkelse - i en slik verden er Norge ekstremt fredelig, ekstremt rikt, ekstremt demokratisk. En situasjon som forplikter.

Rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom.
Storhet som setter grenser, blir armod.
Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

Utfordring til vår 17.mai-feiring er å kombinere den nasjonale og den internasjonale bevissthet. Den samme Bjørnstjerne Bjørnson som skrev at ”Ja, vi elsker dette landet”, han var den våkne samvittighet når det gjaldt å hjelpe undertrykte folkeslag og enkeltmennesker som ble valset ned av en samfunnsmakt.
Hans kjærlighet til det norske var også en kjærlighet til det globale.

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt - ståsted, og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvertimot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede. Provinsialismen trives vel så godt i Oslo som i mange bygdelag.

Det er ingen motsetning mellom det å ta vare på og ha feste i det hjemlige, og samtidig være åpen for de mange rikdommer som ligger i møtet med det fremmede.
I alt det som vi regner som det norskeste av det norske, ser vi resultatet av slike møter. I folketonene høres klanger fra middelalderens felleseuropeiske kirkesang. Hardingfela oppsto på 1600-tallet gjennom en sammensmelting med internasjonale instrumenter. I stavkirkene finner vi drage-og slangemotiv som vi er inspirert av fra verden den vide.
Også de norske folkeeventyrene er øst av en felles kilde.

Vi skal ta vare på nasjonal identitet. Men den kan ikke defineres entydig, den må betraktes som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, er det imidlertid viktig at de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.

Deler av dagens nasjonalisme-kritikk framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.

Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
”Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit”

Ny adopsjon er til barnas beste

Bør det være lettere å få tilgivelse enn tillatelse? En 42 år gammel enslig kvinne dro til India for å finne en surrogatmor. Surrogatvirksomhet er forbudt i Norge, men i India har det vært lov siden 2002.

To tvillinggutter ble født i januar. Kvinnen opplyste at hun selv hadde donert eggene, og søkte adopsjon. Det var regelrett løgn. Både sæd- og eggceller kom fra donorer. Hun har ført norske myndigheter bak lyset. Hun er ikke barnas mor.

Det er lett å forstå at mange ønsker seg barn.
Det er lett å forstå at mange i slike situasjoner vil adoptere. Innenlands eller utenlands.

Men det er ikke lett å forstå at den som ikke er forhåndsklarert for adopsjon, som ikke har stått i adopsjonskø 3-4 år slik mange må, skal kunne snike seg unna alle formelle hindre.

Og det er slett ikke sikkert at det vil være til barnas beste at hun får adoptere dem. Dømmekraft og respekt for norsk lov virker ikke akkurat overbevisende.

For å kunne adoptere et barn fra utlandet, må man være godkjent av norske myndigheter. Man må ha forhåndssamtykke og ved søknaden må det legges ved oppdatert helse- og vandelsattest. Som hovedregel skal utenlandsadopsjoner skje gjennom en godkjent, norsk adopsjonsorganisasjon. Det er tre slike i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Man må ha en formidlingsbekreftelse fra én av organisasjonene før man kan starte prosessen med å adoptere. Barneverntjenesten vurderer søkerne, er på hjemmebesøk, og kommer så med en positiv eller negativ tilråding til adopsjon.
Ventetiden for adopsjon av barn fra utlandet er økende. Dette gjør at det for flere adoptivsøkere ikke er realistisk å gjennomføre adopsjonen innenfor forhåndssamtykkets varighet (3+1 år).

Før de reelle forhold ble kjent, tøyde norske myndigheter lovverket så lang som mulig for å finne en løsning både for barna og kvinnen og kvinnen selv. Statsråd Audun Lysbakken har satt ned en arbeidsgruppe som skal komme med anbefalinger for håndtering av fremtidige surrogatsaker.

Ifølge barne- likestillings- og inkluderingsministeren skal arbeidsgruppen komme med forslag med anbefalinger til prosedyrer og kjøreregler, og foreslå hvordan norske myndigheter kan informere om norsk lovgivning og praksis i forhold til surrogatsaker.

Dette virker svært fornuftig – på lang sikt. På kort sikt er det overordnede viktige spørsmålet: Hva med barna, hva er til beste for dem?

India anser barna som norske, mens Norge tolker Menneskerettighetskonvensjonen slik at India må gi barna statsborgerskap. Konvensjonen sier. at barnas beste skal vektlegges, også når det gjelder adopsjon over landegrenser. Og det er det viktigste i denne saken. Hva er barnas beste?

Jeg ser det slik: Norge og India bør snarest bli enige om hva som skal skje. Foreløpig er det ikke en gang kjent hvor sæd- og eggdonor kommer fra. Men dersom dette blir Norges ansvar, bør de to komme øverst på listen og tildeles noen som står på listen over adopsjonssøkende fra India, og som ikke bor for nær kvinnen. Noen som har gjennomgått de formelle krav som stilles til adoptivforeldre.

Jeg er overbevist om at det er dette som vil være til barnas beste.

Olje, fond, etikk og ansvar

Koblingen mellom oljerikdom og det globale fellesgodet klima gir Norge et særskilt ansvar til å bidra i kampen mot fattigdom også med langsiktige investeringer. Oljefondet investerer også i forurensing, miljøødeleggelser diktaturer og genmodifiserte frø. Alt dette burde bekymre en nasjon som ønsker fremstå som en fredsnasjon, som et miljø-fyrtårn, som en moralsk stormakt.

Slike spørsmål står naturlig nok ikke på dagsorden i den store oljemessen ONS som i dag åpner i Stavanger i Stavanger. Men det er inntektene fra denne næringen som har skapt Oljefondet, og problematikken bør oppta oss alle.

I går ble det kjent at Oljefondet har kastet to israelske selskaper og et malaysisk ut av Oljefondet.
Bra.

Oljefondet risikerer å bryte folkeretten ved å investere i de to israelske selskapene. Det tredje selskapet har gjort livet uutholdelig for Malaysias urfolk gjennom å rasere regnskogen uten å ta hensyn til de mange menneskene som lever i den og er helt avhengige av den.
Så langt, så godt.

Men er det langt og godt nok? Er det riktig å skille så skarpt som Norge ønsker mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk? Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime? Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

Hver nordmann har ca. 500.000 kroner i Oljefondet. De kommer fra pengene vi har tjent på å utvinne og selge olje, og fra det vi har tjent på å investere denne oljeformuen på de globale finansmarkedene. Våre etterkommere vil neppe ha grunn til å spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Med Oljefondets omfattende portefølje er det lett å praktisere den gamle cowboy-holdningen "kjøp først - sjekk etterpå". Fondet er på eiersiden i over 8.000 selskaper over hele verden. Investeringene som et hinderløp med mange prøvelser. Det er umulig ikke å snuble. Uansett retningslinjer, uansett god vilje.

Er det i dagens verden i det hele tatt mulig å leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard? Og – burde Norge bidra til kompensasjon i sammenhenger der selskaper som vi investerer i har gjort skade på mennesker eller miljø eller åpenbare brudd på menneskerettighetene?

De siste 5-6 årene har de etiske vurderingene av Oljefondets investeringer blitt klart bedret. Man har solgt seg ut av flere selskaper. Naturlig bør det også være slik at fondet bruker sin stemme til å advare mot det man mener er aktiviteter som er i strid med menneskerettigheter , er miljøskadelige osv, før man selger aksjene.
Etikkrådet har ingen lett oppgave.

Politikerne sier at at ” fondet er ikke egnet til å ivareta alle etiske forpliktelser vi har som stat” (statssekretær Roger Schjerva, SV, i 2009) . Jeg er mer enig med hans partifelle, Lars Egeland, som under i debatt i Stortinget sa at ”vi investerer i alle verdens markeder, og så forsøker vi å ta samfunnsansvar ved å trekke oss ut av selskaper som oppfører seg på en måte som vi syns er etisk uholdbar. Sånn sett er de etiske retningslinjene et slags regelverk for minimumsetikk”.

En rekke forhold er etter min mening høyst problematiske.
Oljefondet har investert 2,4 milliarder kroner i syv internasjonale gjødselselskaper som totalt står for to tredjedeler av all fosfateksport fra Vest-Sahara. Inntektene i 2009, 4,5 milliarder kroner, går til et selskap eid av Marokko. som har okkupert det fattige nabolandet siden 1975. Ingen land har anerkjent okkupasjonen. FN har sagt at handel med naturressurser fra Vest-Sahara er i strid med internasjonale lover ettersom den ikke kommer lokalbefolkningen til gode. Norske myndigheter har ved flere anledninger frarådet norske selskaper å investere i Vest-Sahara, fordi det kan anses som en legitimering av okkupasjonen.

Oljefondet trakk seg i 2006 ut av et amerikansk selskap som oljeleting utenfor Vest-Saharas kyst. Hva med de gjenværende, hvorfor ikke bidra til å stoppe et ran av et lands ressurser?

Minst ytterligere fem av selskapene Oljefondet investerer i er "involvert i miljøskadelig virksomhet i regnskogen” (Regnskogfondet). Selskapene er med på å redusere regnskogen den samtidig som Norge gjennom vår klimapolitikk betaler andre land for å bevare regnskog.

Aksjeinvesteringene i åtte sentrale olje og gass-selskaper som arbeider med militærjuntaen i Burma økte i siste år med neste 40 pst til 23,2 milliarder kroner. Blant selskapene er Total (15,8 milliarder). Ifølge en ny rapport har inntektene fra Total og Chevrons kontroversielle Yadana-prosjekt gjort det mulig for militærjuntaen å starte et ulovlig atomvåpenprogram. ”Umoralsk”, mener Den norske Burmakomité.

Oljefondet har eierinteresser i tre oljeselskaper som skal ha medvirket til krigsforbrytelser i Sudan. Bakgrunnen for saken er at 10 000 mennesker ble drept og nærmere 200 000 tvunget på flukt i de sørlige delene av Sudan i perioden 1997-2003. De menneskelige lidelsene var enorme på grunn av kampen om oljefeltet. Ifølge rapporten forlot selskapene Sudan med stor profitt, uten å gi ofrene en krone i kompensasjon.

Oljefondet har tjent 203 millioner kroner på omstridt gullgruvedrift i Guatemala. Lokalbefolkningen hevder at gruvedriften fører til store miljøskader og helseproblemer, de protesterer mot at barna utvikler store hudproblemer og hårtap og at sprengningsvirksomheten skaper sprekker i husene deres. De enorme vannmengdene som går med til gruvedriften skal også ha tappet mange brønner i området.10.000 mennesker blir direkte berørt av miljøskadene fra gruva.

Jeg er enig med dem som hevder at en tilstrekkelig ansvarlig forvalting av Oljefondet krever et høyere ambisjonsnivå og mer konkrete tiltak enn det vi ser i dag.
Statens pensjonsfond – utland, som er oljefondets formelle navn, forvalter nesten 2800 milliarder kroner. Sentralbanksjef Gjedrem sier at målet er å doble verdien innen 2020.

Men det er også andre verdier som er viktige. Det er atskillig å gå på før Oljefondet forvaltes i samsvar med de politiske målsettingene vi har flagget og prøver å praktisere.
Minimumsetikk?

Fredslandet Norge krigsprofiterer

Krigen i Afghanistan og Irak har vært god butikk for norsk våpenindustri. Nammo (Raufoss) og Kongsberg Gruppen har de siste seks årene økt sin samlede omsetning fra 7,3 milliarder kroner til 17,2 milliarder kroner, skriver Dagens Næringsliv. Våpeneksporten er tredoblet i samme tidsrom og de to halvstatlige bedriftene har siden 2004 eksportert våpen og ammunisjon for 12,5 milliarder kroner, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Vårt eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.. En slik garanti ville bedre sikre at kjøperland ikke selger dem videre til land som Norge ikke tillater som mottakere av norske våpen. Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette, eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør?

Det var paradoksalt at Musharraf kom til Norge for å takke for 300 millioner i norsk hjelp til katastrofeofre i Nord-Pakistan, samtidig som han kjøpte et nyutviklet norsk-tysk rakettvåpen for 300 millioner, til bruk mot misnøye i Nord-Pakistan.
Var det uproblematisk da Finansdepartementet fastslo at våpeneksport til udemokratiske regimer som Zimbabwe er ikke grunn til at Oljefondet skal UNNGÅ investering i kinesisk rederigruppe?

Vi kan ha strenge regler for våpeneksport i Norge, Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, som for eksempel har eksportert til Saudi-Arabia, et av verdens verste diktaturer.
I realiteten er salget langt større enn tallene fra Statistisk Sentralbyrå. Kongsberg Gruppen alene har inngått avtaler med US Army for til sammen 11,7 milliarder kroner siden 2007, men produserer det aktuelle våpensystemet i USA.

Amerikanske kunder står for 41 prosent av Nammos omsetning, og nå vil den norske ammunisjons- og rakettmotorprodusenten satse enda sterkere i USA
”Det er ingen tvil om at mye av dette utstyret vil bli benyttet i de militære operasjonene i Irak og Afghanistan”, medgir Nammos administrerende direktør Edgar Fossheim overfor Dagens Næringsliv.

Nærings- og handelsdepartementet har imidlertid gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.

Hos det politiske flertallet i Norge har det til nå vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsksprodusert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk.

Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.

Norge bør kreve sluttbrukererklæring ved all våpeneksport og innføre et system for å kontrollere dette. En slik erklæring må også kunne etterprøves, f.eks i form av at norske inspektører kan reise rundt til våre allierte for å sjekke at våpnene blir brukt slik våre allierte sier de skal brukes. Amerikanske myndigheter gjør allerede dette i stor stil for sine egne våpen. Våpen og ammunisjon fra Norge må kunne spores tilbake til kjøper, og vi må få større åpenhet om norsk våpeneksport. Det må arbeidet for at staten bruker sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonen foregår.

Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

Carl I. Hagen antidemokratisk?

Carl I. Hagen som ordfører i Oslo?

Ja, hvorfor ikke? Hvis det blir blått flertall etter valget neste år, og hvis Høyre og Frp ikke blir altfor ulike i størrelse, burde ikke det være en umulighet. Han har 28 år som partileder (norsk rekord og 28 år på Stortinget (den siste perioden som visepresident), politisk erfaring i bøtter og spann.

Sentrale Høyre-politikere advarer. ”Hans håndtering av partidemokrati er så antidemokratisk at det diskvalifiserer ham fra ordførervervet”, sier Kåre Willoch til VG i den ikke mest reflekterte uttalelse jeg har hørt fra ham. Det har vel hendt også tidligere at politikere har snakket sammen både i bøttekott og andre steder, og deretter håndtert personalspørsmål og ømtålelige politiske saker på en heller røff måte.

Dersom det ”antidemokratiske” skulle kaste så lange skygger, hvordan kunne da Høyre-representantene på Stortinget velge ham som visepresident?

Inge Lønning, som Oslo Høyre dessverre kastet og dermed fratok landets nasjonalforsamling en viktig verdikonservativ stemme, mener det vil være ”en betydelig omstilling hvis Hagen plutselig skal være samlende”.

Jeg tror en politiker av Hagens kaliber og med en aldri sviktende sans for hvor han er og hvem han er, greit vil kunne tilpasse seg en rolle som samlende Oslo-ordfører. Han skal ikke fronte politiske kamper, det har man byrådet til. Lønning mener at hans ”livsrytme og store frihet de siste årene han var på Stortinget”, vil være komplett umulig å gjennomføre som ordfører". Lønning har vært en av de skarpeste – og helt betimelige – kritikere av Stortingets reduserte plass i de politiske prosesser og av den minkende arbeidsmengde fordi en rødgrønn trio dels avgjør vanskelige saker i enerom og ikke gir muligheter for endring av skjøre kompromisser, dels har utsatt mange vanskeligheter. Å være opposisjonspolitiker var ikke det meste spennende i 2005-2009.

Husker jeg ikke feil går det også flere historier om at betydningsfulle Høyre-politikere har brukt stortingssal og presidentplass til så vel bokanmelderi som andre åndelige sysler.

Det vil ikke være udemokratisk om Frp, dersom partiet blir en viktig del i et flertall, får et av toppvervene i Oslo – og jeg tror altså Carl I. Hagen vil kunne fremstå som en både samlende og god representant for hovedstaden. Mange steder har vi opplevd at når Frp’ere får posisjoner legger de mer vekt på å fremstår som samlende enn som markedsførere av politiske synspunkter de er alene om.

For sikkerhets skyld: Frp står for holdninger i mange viktige spørsmål som er langt fra mine. Jeg har aldri vært begeistret for Hagens eminente spill for galleriet, og for hans stundom uovertrufne evne til i nesten enhver sammenheng å finne det politisk mest opportune. Men ingen må ta fra ham store politiske evner og sans for prosedyre og korrekt saksbehandling. Jeg kan skjønne Høyres ønske å å beholde begge de politiske topp-postene i Oslo, men i en gitt situasjon vil det være vanskelig å komme utenom Carl I. Hagen

TV-Bamse er 50

Hos NRK Marienlyst, det holdes fest for Bamse
For fjernsynet er 50 år og hyllest får som ramse
Gamle gode NRK, mimre gjør vi nettopp nå
Hipp hurra for Fjernsynet som fremad alltid sjå

Tid for takksigelser, ros og spørsmål om fremtiden for NRK Fjernsynet som

• har formet betydelige deler av vår hverdag
• fremdeles er vår største fellesnevner
• er vår største og viktigste kulturinstitusjon
• ikke sjelden gir begrepene troverdighet og kvalitet innhold
• speiler norske virkeligheter og derfor kan gi oss ”Der ingen skulle tru at
nokon kunne bu”
• oppfyller demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet
• styrker norsk språk, identitet og kultur
• viser både mangfold og nyskaping
• sender ”altfor mye” (noen) sport og ”altfor lite” (andre)
• på sitt beste preges av stor saklighet, analytisk tilnærming og nøytralitet
• kan irritere, utløse sinne, skape begeistring, forarge, stimulere – langt sagt:
engasjere

NRK-Fjernsynet er både – og. Noe for alle. Alltid.

Tid for mimring.
Erik Tandberg og Jan P. Jansen viste oss menneskets erobring av verdensrommet. Vi har sett Murens fall, sultkatastrofens redsler, krigens grimme ansikt. Vi har gått til sengs med Bratteli og våknet med Borten, vil har sett EU pilen bikke fra Ja til Nei. Barne-TV er lisensbetalt barnevakt (men NRK mente lenge at Pompel og Pilt var uegnet for barn). Detektimen endret kristenfolks holdning til krim, og curling ble samtaleemne.

Vi så Erik Bye, kjempen med det store hjertet, hente hjem Agnar Espegren til familien på julaften, tidenes julegave. Vi ”juksa litt” med Ingrid Espelid Hovig, Balle Klorin introduserte begrepet supperåd, Marve Fleksnes stilte i hatt og frakk, Harald Heide Steen jr. fant ikke ”den grense under vann”, og Kristian Trægde spådde uvær i dalstroka innafor på det blideste sørlandsk.

James Arness og Ken Curtis lot Matt Dillon og Festus være guider til livet i Ville Vesten. Et nei til ”Dallas” ble i neste runde et ja til ”Dynastiet”, der Blake, Alexisog Krystle med sin champagne, intriger, drama og sex gjorde det upopulært å jobbe kveldsskift på onsdager.

Gro gikk, Jagland gikk, Obama kom. Kjetil Rekdal scoret mot Brasil, Oddvar Brå brakk staven, Lillehammer-OL var ”the best games ever”. Men det var bare radiolytterne som fikk med seg Bjørge Lillelien i ”tidenes sportskommentar ” (The Observer i 2002): ”Your boys took a hell of a beating! Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!”. Det var noe annet enn ”Hva følte Du?”

Det blir ikke nyttår uten Konge og Statsminister, ikke 17.mai uten rødt, hvitt og blått fra Vesterhavet til Kjølens rand, ikke begeistringssus fra Holmenkollbakken, ikke jul uten Sølvguttene, ikke påske uten engelsk kvalitetskrim.

Anne Kath ut av Gullrekka gikk, men Linn Skåber kom inn og var enda bedre. Slik er det ofte i NRK Fjernsynet. Man følger stort sett den gamle Venstre-høvdingen Bent Røiselands råd: ”Revisjon, ikke revolusjon". Gjenkjennelse og fornyelse. Norge Rundt lever i beste velgående, men holdt på å bli tatt av programmet som ”utgått på dato” tidlig på 80-tallet, et lite memento om at ikke all fornyelse nødvendigvis er riktig (jfr. også P1-ønsket om å fjerne Fedrelandssalmen 06.57 søndag morgen).

(Men glem aldri at man ikke bare skal gi folket det folket vil ha, man må stadig finne frem til vi ikke vet vi vil ha før vi får det av NRK Fjernsynet).

NRK-Fjernsynet er størst og best i klassen, men har heldigvis ikke klart å ta to indre og vekk me’n i forhold til TV2. Særlig har nyhetskonkurransen vært stimulerende.

Mediebruken er i stor endring. Mye er usikkert, men ingen tror at man kan bruke blåpapir på dagens mønster i 2020. Innholdsproduksjon vil alltid være med, men skal den vises i en kanal etter et oppsatt mønster, eller som et supermarked der man forsyner seg etter tid og begjær? Nye medieprodukter kommer, andre vil måtte gå. I et stadig mer fragmentert medieunivers har NRK til nå fulgt godt med i timen. har greid å posisjonere seg solid.

Faretegn? Det er en stor ledelses-utfordring å møte tall som viser at halvparten av medarbeiderne mener at kontinuerlig deadline svekker den journalistiske kvaliteten. 2av 3 synes at krav om høy produksjonsmengde gjør det samme. 6 av 10 i nyhetsdivisjonen sier at de ikke rekker tilstrekkelig kildekritikk, på distriktskontorene mener 3 av 4 at de ofte leverer saker med for få kilder. En tillitsvalgt medgir at ”vi ofte forteller lyttere og seere halvsannheter”, Dagsrevyens innslag om fosterforeldre og barnevern denne uken var alle fall en slående demonstrasjon av elendig kildearbeid.

NRKs legitimitet som lisensfinansiert kringkastingsselskap krever bredde i oppslutningen. Samtidig må det være en forutsetning at institusjonen makter å følge opp de mange honnørordene som er nedfelt i de interne retningslinjene for arbeidet. Selv i et stadig mer komplekst og vanskelig medielandskap er dette en utfordring som NRK har ressurser av ulike slag til å mestre. Institusjonen må fote seg like godt i katedralen som på markedet.

Bli aldri slik at Storting synes Bamsen våres sover,
hvis markedstenkning blir for stor,lisensens tid er over
Fjernsyn, Fjernsyn, NRK: tusen, tusen takk for nå,
hei hurra for Fjernsynet, vi gode år (også fremover) må få

Gråbleke rødgrønne - men det blir bedre

Den rødgrønne ferden i Hardanger fikk en gråblek fargetone – mens blåfargen på himmelen forsterkes. En ny meningsmåling i dag forsterker inntrykket av velgeres nådeløse dom: Arbeiderpartiet har lavere oppslutning enn både Høyre og Frp. Høyre er for første gang i manns minne landets største parti, signifikant og utenfor feilmarginene. Hadde dette var valgresultatet ville regjeringspartiene få 59 mandater og opposisjonen 109 (Rødt får 1).

Jeg har ingen tro på at det blir slik i 2013. Heller ikke vil tallene være slik når kalenderen blas om til 2011. Men dette er Norstat/ANB-tallene:
Ap 22,1 (- 4,0)
SP 5,4 ( + 0,7)
SV 5,4 ( - 1,4)
R 2,4 (+ 1,1)
H 28,3 (+ 3,5)
Frp 23,4 ( - 1,3)
V 6,1 (+ 0,6)
KrF 5,7 (+ 0,5)

Med mange forbehold: Enkeltmålinger er beheftet med mange svakheter. Med 9 målinger pr. måned har vi sett hvordan tallene kan sprike, og vi har sett hvordan kraftige utslag i den ene eller andre retning korrigeres måneden etter. Men uten å henge seg opp i enkelttall har de fem målingene de siste to ukene vist så mange fellestrekk at rødgrønne partistrateger har grunn til uro.

Det fremgår ikke av tallene hvor mange som svarer ”vet ikke”. Jeg vil være forbauset om ikke dette tallet er større enn vanlig. Særlig kan det være mange Ap-velgere som har plassert seg på gjerdet, skuffet over sitt gamle partis håndtering av en vanskelig situasjon, slett politisk håndverk.

Tallene sier mest om regjeringspartienes håpløse håndtering av et vanskelig spørsmål i øyeblikket. Dette er det sagt nok om i lederspalter og mediekommentarer, det er gjennomgående variasjoner over samme tema.

Opposisjonen kan i øyeblikket rolig liste seg på tå så stilt. De rødgrønnes situasjon kommer litt lenger ut i røversangen: ”Nå ligger mørket over land; I byen sover alle mann”.

Men også langtidstendensene har vist rødgrønn svekkelse. De fleste regjeringer – særlig koalisjoner – opplever velgertretthet, et konstant misforhold mellom det politisk ønskelige og det mulige. Og nettopp i et land som Norge, med vår særdeles gode økonomi, vil forventningsfaktoren være ekstra høy. ”Har ikke verdens rikeste land råd til……..”.

Valget i 2013 vil, som alltid, være et regjeringsvalg.Da er situasjonen annerledes. Hva slags regjering kan opposisjonen signalisere med rimelig grad av troverdighet? Vil Høre og Frp finne frem til en fellesnevner i sentrale spørsmål, til enkelte hovedpunkter som velgerne kan forholde seg til?

Arbeiderpartiet har hatt lave målinger tidligere – men arbeidet seg opp. Det vil skje utover høsten. Men misnøyen med koalisjonspartnerne vokser, og kanskje nettopp det har bidratt til ”vet ikke”. John Olav Egeland i Dagbladet har, som alltid, en vettug analyse når han fremholder at ”den eneste kur som virker er mer politikk og dristigere løsninger. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg har det mot og den vilje som kreves”.

Sp trives i koalisjonen. Som en representant sa i Nationen nylig: ”Tror noen at vi hadde hatt en bedre landbrukspolitikk med en annen regjering?”

SV kan høste plussoppslutning hvis det skjer noe med holdningen til oljeutvinning i Lofoten som partiet – i tilfelle fortjent kan ta æren for. Også der vil spørsmålet for mange være: Hadde resultatene i miljøpolitikk og andre av partiets viktige saker vært bedre med en annen regjering? Problemet for SV er at dette ikke er nok for enkelte sympatisører, de forlanger større gjennomslag enn det et parti på SVs størrelse kan regne med.

Siv Jensen har – trolig velberegnet - ligget lavt i sommer, men Frp holder stadig et jevnt høyt nivå. Hun vil komme sterkere utover høsten. Høyre har tjent mest på misnøyen med Ap, men det skal sies at Erna Solberg fremstår stadig mer som en troverdig og solid statsministerkandidat. Reflektert, opptatt av ikke å overspille regjeringens tabber, stadige vellykkede forsøk på å virke samlende. Høyre tjener mest på frafall i Ap, noe som understreker at de store og grunnleggende forskjeller som særlig Ap ynder å trekke frem i valgkamper, er betydelig overdrevne.

Venstre kan glede seg over at man har forlatt minefeltet rundt sperregrensen, alle målingene i august har vist over 5 pst oppslutning. Men ingen velgere er så troløse som Venstres, ingen steder er gjennomstrømningen så stor. Tallene var svært gode også en stund i forrige periode, men når regjeringsvalget er påtrengende aktuelt blir det alltid vanskeligere, alltid lett å bli skviset. Trine Skei Grande har med gode markeringer gjort en tillitvekkende innsats som Sponheims etterfølger, trolig er det politiske journalister som savner ham mest.

Det er godt over 300 målinger igjen til valget i 2013. Det vil bli kommentarer, spekulasjoner – og velgervandringer. Ha et rimelig saltlager til bruk når dette skal fordøyes.

Sitatsjekk, forskning og formidling

Er det slik at ”norske journalister er tilsynelatende ikke ute etter sannhet og gjennomtenkte standpunkter, men foretrekker det ukorrekte og tabloide”? (Janne Haaland-Matlary)

Hvis hun mener at 100 pst av medlemmene i Norsk Journalistlag skal inn under denne karakteristikken, tar hun grunnleggende feil. Jeg velger å gå ut fra at det dreier seg om et ubestemt antall: enkelte/få/noen/mange, men min tvil understreker egentlig betydningen av presisjon.

Bakgrunnen for hennes artikkel i Minerva (et interessant tidsskrift for alle som er interessert i samfunnsdebatt), er denne: Janne Haaland-Matlary er statsviter og politiker (KrF,professor i internasjonal politikk ved UiO, statssekretær i UD 1997-2000, opptatt bl.a. av sikkerhets- og forsvarspolitikk, menneskerettigheter og offentlig diplomati. JHL er en flittig brukt kommentator, og er i motsetning til mange av sine forskerkolleger erfaren i å samtale med journalister.

Saken slik hun fremstiller den: En journalist ringer for å få en vurdering av skadevirkningene av Wikileaks-saken. Ved sitatsjekk viser det seg at ”de er unøyaktige og har endel av faktiske feil om en materie som er veldig vanskelig”. JHL sender derfor korrigeringer. Journalisten returnerer med ”sine opprinnelige forslag, de som er tabloide og ukorrekte”. JHL insisterer på endringene, og det ender med journalisten konkluderer: ”Jeg kan imidlertid ikke akseptere den grunnleggende omskrivingen av sitatene, og kommer derfor ikke til å bruke sitater fra deg på trykk”. JHL gir et uenighets-eksempel: ”Hun ville at jeg skulle kalle Merkel ”hysterisk” fordi det var mer ”leservennlig” enn mine formuleringer om tysk unnfallenhet i Afghanistan-politikken. Det sier mye”.. Om andre sitater er "grunnleggende omskrevet", vet vi imidlertid ikke noe.

Er JHLs fremstilling korrekt, fremstår dette som trålfiske med store masker i adjektivenes grenseløse hav, og når fangsten ikke blir tilfredsstillende slippes kastet ut igjen. Da er man mer opptatt av et godt oppslag enn av meningsinnhold, av medienes samfunnsoppdrag om å informere, kritisere og debattere vesentlige tema.

Denne i og for seg trivielle hendelsen er et spørsmål om forholdet mellom kilde og formidler, og kanskje en noe ulik praksis i mediene om hvordan man forholder seg til sitatsjekk. I min begrepsverden har "hysterisk" og "unnfallenhet" ulik valør, og jeg skjønner godt at en meritert forsker og samfunnsdebattant ikke godtar dette. I forholdet forsker/ekspert er det generelt en fordel med korrigeringer i forkant enn etter publisering.

De fleste som har medieerfaring har nok imidlertid opplevd at i andre situasjonen er ikke problemstillingen fullt så enkel som den kan synes å være her.

Vær Varsom-plakaten sier om sitater:
3.7. Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.
3.8. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.

På sin måte er hendelsen også en liten flik av en debatt som har gått – og vil komme til å gå - om forholdet mellom fagfolk/forskere og formidlere, om tillit og om. Vi har sett den spesielt eksponert etter Harald Eias tv-programmer. Det dreier seg om at
• ”forskning er altfor viktig til å bli redusert til en birolle i journalistikkens dramaturgi”
(høyskolelektor Magne Lindholm, journalistutdanningen i Oslo)

• ”forskere ofte detaljorienterte, har et langtidsperspektiv og tar forbehold, mens journalister er opptatt av de store linjer, jobber fra dag til dag og spissformulerer budskapet”
Anne Hafstad, prisbelønnet journalist i Aftenposten)

• ”de fleste journalister som kontakter meg som fagperson har gjort saken ferdig og ringer kun for å få bekreftet deres egne utsagn”
(Anders Bryn, forsker 1.amanuensis)

• ”forskerne må våge å stille opp for nyhetsmediene og snakke slik at de blir forstått av vanlige mennesker. I slike sammenhenger fungerer vitenskapelige formuleringer dårlig”
Bjørn Vassnes, forskningsjournalist i Klassekampen)

• all vitenskap er usikker. Journalister kan begå i hovedsak to typer feil ved å ukritisk lage oppslag. Den ene er for eksempel å blåse opp usikkerhet som få forskere støtter. Den andre er å fremstille forskningen som sikrere enn den er og gi inntrykk av bred enighet der det ikke er tilfelle
Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo”

• mange akademikere opplever et intenst ubehag hver gang de mer eller mindre uforvarende blir trukket inn i medienes politiserte, overforenklende verden. Dette ubehaget må vi nok leve med, og jeg vil tippe at vi har litt godt av det også, iallfall i moderate doser. Samtidig er det stadig lov å håpe på anstendig behandling fra dem som sitter med den operative, riktignok kortsiktige, definisjonsmakten her i landet, nemlig journalistene. Mer enn å håpe kan vi riktignok ikke; det er jo ikke akademikerne som iscenesetter virkeligheten”
(Thomas Hylland Eriksen (professor og samfunnsdebattant, i Dagbladet)

Jeg anbefaler lenkene til disse uttalelsene. De forteller noe om at at forskere og kommersielle massemedier opererer i ulike kretsløp, at begrepet definisjonsmakt ikke er entydig, og først og freest at vi trenger medieskolering av forskere og forskningsskolering i mediene.

Men uansett: Generelt er det er min mening at sitater skal være korrekte, presise, og utstyrt med anførselstegn foran og etter. Det er f.eks. lett å trå feil der journalisten tolker og oversetter intervjuobjektets mening og setter tankestrek foran slik at det i leseres øyne kan fremstå som direkte sitat.

Det går meget godt an å starte et journalistisk arbeid med en sakshypotese. Men det er forstemmende hvis man underveis bare har ønske om å få denne bekreftet og ikke vil eller kan observere muligheter for annen tolkning, annen fasit.

Idrettsgrenser sprenges

Stortalentet Henrik Ingebrigtsen, 19 år, fra Sandnes sprengte lørdag en grense, han løp under 3.40 på 1500 m og satte igjen ny norsk juniorrekord 3.38.61. I løpet av denne ene sesongen har han forbedret Morten Warlands (adm.dir. i GDE DS Money Bank i Stavanger) gamle rekord med over 6 sekunder. Stor idrett – enestående fremgang.

Nå venter en ny barriere, 3.37.4 – Lars Martin Kaupangs 34 år gamle norgesrekord. Spørsmålet er ikke lenger om, men når Ingebrigtsen sletter den noteringen. Det er bare Kristin Fløgstads 8,03 m i lengde (1973) av de ”vanlige” individuelle rekordene som er eldre enn Kaupangs ( Knut Kvalheims rekord 3.56.2 på 1 engelsk mil, 1609 m, er fra 1974). Juniorverdensrekorden er 3.30.24, satt av kenyaneren Cornelius Chirchir i 2002.

Under årets åpningsstevne på Bislett løp Ingebrigtsen 3000 m på sterke 7.58.15 - en forbedring av Stig Roar Husbys norske juniorrekord på 8.05.0 fra 1973. Her er verdensrekorden fenomenale 7.28.78, satt av den da 18 år gamle Augustine Kiprono Choge fra Kenya i 2005 (6 sekunder bak landsmannen Daniel Komens verdensrekord fra 1996).

Jeg husker Kaupangs rekordløp en varm junikveld i 1976 på et av de mange storstevnene på Bislett gjennom tidene. 24 ”normale” verdensrekorder er satt her, og i tillegg ble det akkurat denne kvelden satt rekord på den uvanlige distansen 2000 m, av John Walker (men det var altså løpe han gjorde) . Det var også to newzealendere som gjorde det best på 1500 m, men de fikk dratt med seg Kaupang til ny norsk rekord. Han hadde hatt flere løp rundt 3.40-3.41 tidligere på året, og i suget bak de langveisfarende denne kvelden forsvant Arne Kvalheims 3,38,5 (1968) fra rekordlistene.

Men den 1500 m jeg husker aller best, var det en grensesprengning undere t stevne på Bislett i 1958, like etter at jeg hadde begynt 3. år på realfagstudiet med 30 poeng i matematikk. Australieren Herb Elliot , 20 år, var suveren, og Halberg fra New Zealand var en like sikker toer. Men så kom elegante Arne Hamarsland fra Gular og snek seg under magiske (den gangen) 3.40. Med 3.39.8 slo han slo sin ferske norgesrekord med 2 sekunder, og ble den 4. i verden som løp under 3,40. Best i Norden.

Herb Elliot kom, vant og forsvant som 20-åring, ubeseiret på spesialdistansen. Han var et produkt av stort talent og nye treningsformer i sanddyner i Australia.
800 m og 1500 m er flotte distanser. Strategi, utholdenhet, spurt. Særlig husker jeg oppgjørene for 30 år plussminus siden mellom engelskmennene Steve Ovett og Sebastian Coe. På den tiden var jeg redaktør i Vårt Land og var fast gjest på alle Bislett-stevnene. Coe satte tre verdensrekorder der, Ovett en. Virkelighetens oppgjør mellom dem ga mer spenning enn James Bond og Helgenen.

De eldste norgesrekordene i friidrett bør stå for fall. Men det tok 42 år før Marhrethje Renstrøm tidligere i år endelig slettet Berit Tøien Berthelsens lengderekord på 6.58 m med 10 cm. Grete Waitz er stadig rekordholder både på 1500 m (4.00.55) og 3000m (8.31.75) fra slutten av 70-årene (samt 1 engelsk mil, 4.26.90), mens Ingrid Kristiansen har tre rekordnoteringer – 5000m 14.37.33, 10.000 m 30.13.74 og maraton 2.21.06, alle fra 1985-86 (samt halvmaraton 1.06.40)-

Også kastrekordene for menn er seiglivede: diskos 69,62m (Knut Hjeltnes 1985), kule 21,22 m (Lars Arvid Nilsen 1986) og slegge 74,46 m (Richard Olsen 1980). Over resultatene til Hjeltnes og Nilsen henger dessverre en stor dopingskygge. Begge satte sine rekorder i USA. Hjeltnes var den første dopingdømte (anabole stereoider) norske idrettsutøver. Nilsen ble dømt for det samme, og utestengt på livstid da han ble tatt andre gang.

Den ferskeste seniornorgesrekorden er Catrine Larsåsens 4,35 m i stav fra slutten av juli. Noteringen er 11 cm over nordmannen Charles Hoffs verdensrekord fra 4,25, han satte rekord fire ganger, men var dessverre skadet under OL i 1924.

Men til syvende og sist: En stor gratulasjon til Henrik Ingebrigtsen – og håp om at mange, mange vil se ham under NM på hjemmebane i Sandnes til helgen.

Noe interessant i avisene?

Et av de største pensjonistprivilegiene er å ha god tid om morgenen til avislesning i ro og mak. 0600 ligger seks aviser på matta, to lokale, to i kategorien pressestøtteverdige ”meningsbærere” (Vårt Land og Klassekampen), en sektoravis som det er en glede å lese også for oss som bare har kjedelige bankinnskudd og fondsandeler, og som har problemer med å begripe hva hedgefond er (Dagens Næringsliv), og en stadig bedre breddeavis med primært nedslagsfelt rundt Oslofjorden (Aftenposten).

Tre fredagsbilag er lagt til side og blir kanskje tatt frem igjen hvis det blir tid, her noen småbiter som vakte interesse (for all del, det er mange flere - flyktige nyhetsmeldinger leses på nett, det interessante samfunnsorienterende og utfordrende kommer fremdeles for det aller, aller meste på papir).

Mange har lurt på hvor miljøvernministeren befant seg under Hardanger-striden. I Aftenposten i dag gir Erik Solheim svaret: ”Hovedgrunnen til at jeg ikke har deltatt i debatten, er at vi endelig har fått en miljødebatt som ikke handlet om SV, men om saken”. Nei, hvorfor i all verden skulle en miljøvernminister si noe i en miljøsak, som dessuten Kristin Halvorsen har gjort sitt beste for å partipolitisere?

Beste kommentar til Hardanger-anger: ”Vi tente en skogbrann. Så reiste vi på ferie”. (Steinulf Tungesvik, fylkesleder Hordaland Sp, til DN)

Dagens spørsmål: "Vil ikke gigantiske Hardangerbrua, 1380 m lang og brutårn 201,5 m høye” blir mer skjemmende enn monstermastene?” (Arild Rønsen i Klassekampen)

Samfunnsansvar? I 2007 frarådet Utenriksdepartementet både handel og investeringer i Vest-Sahara som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens interesser. Paul-Chr. Rieber trakk seg i vår fra vervet som NHO-president fordi familieselskapet hadde kjøpt fiskeolje fra området. Kristian Eidesvik er medeier i en fiskeribedrift som sysselsetter hundrevis av marokkanske bosettere på okkupert land. ”Selskapene er direkte med på å støtte opp under okkupasjonen” (Sigrun Espe, støttekomiteen for Vest-Sahara.
”I utgangspunktet har jeg veldig god samvittighet…Det er ikke noe forbud mot handel” (Kristian Eidesvik, forretningsmann)

”Den siste uken i juni ble helt utenom det vanlige for Jernbaneverket. For første gang på lenge ble målet for togenes punktlighet nådd” (Aftenposten). Oppslaget stemmer helt med journalistikkens barnelærdom: Det er ingen nyhet når en hund biter en mann. Men det er en nyhet når mannen biter hunden.

Begrepene verdiskaping og BNP (brutto nasjonalprodukt) har brutt seg ut av finanssidene og har skapt heftig debatt, ikke minst om hva som er verdier og hva det er å skape dem.
Det er tall fra Statistisk Sentralbyrå som har skapt striden, og adm.dir. Øystein Olsen (i kommunikasjon med offentligheten er han en betydelig mildere utgave enn bror Knut i NRK) prøver å dempe distriktsbrannen: ”Når en bruker tall for BNP pr. sysselsatt, skiller ikke Oslo seg så kraftig ut….det er ikke alltid opplagt hvor enhetene hører hjemme”.
Nei – flere store selskaper har hovedkontor i Oslo og regnes med der, mensproduksjonen skjer i distriktene. Dagens ernæringsråd: "Kapitalfinansfolk burde prøve å spise aksjer og se hvor lenge de kan leve av slike alene” (næringsminister Trond Giske til Stavanger Aftenblad)
”Begravelser er verdiskaping, siden begravelsesbyråene er private, mens fødsler ikke er det, siden de foregår på offentlige sykehus eller ved hjelp av offentlig betalkte jordmødre. Å produsere binders skaper verdier, mens å undervise eller pleie syke og gamle ikke er det, med mindre det foregår i private skoler eller sykehus” ( Hallvard Bakke, ex-statsråd i både Handels- og Kulturdepartementet, intellektuelt kanskje den mest oppgående ex ved siden av Kåre Willoch).
En shippingmann soner 60 dagers fengsel på hytta for dokumentfalsk. ”Det er en fin ordning, nå kan jeg fortsetter å bygge verdier” . (Sandefjord Blad)
Det beste er nok å stryke hele begrepet verdiskaping, det er som en tom flaske der mangt og meget kan helles i.
I Bhutan er kommer BNP på 2.plass i viktighet, der er det BNL – Brutto Nasjonal Lykke - som er det sentrale, det har Kongen bestemt. Og enda er det dem som mener at monarkiet som styreform bør ha utspilt sin rolle.

I går var det 10 år siden atomubåten ”Kursk” gikk til bunns utenfor Murmanske, og dette ble det behørig orientert om i aviser og tv-sendinger. Vil det være sammen oppmerksomhet i dag om Florence Nightingale, det er 100 år siden grunnleggeren av moderen sykepleie ble født. Hennes synspunkter bør i dag fremdeles være et sentralt innslag i samfunnsdebatten. I 1859 skrev hun:
”Det kan virke som et merkelig prinsipp å uttale som den første forutsetning for et sykehus at det ikke skal skade de syke”.
Ja, selvfølgelig, pasienter skal ikke lide overlast og skade på grunn av manglende rutiner og kompetanse. I dag skjer utilsiktede hendelser opp mot 10 prosent av alle pasientopphold i norske sykehus.
”Det er en paradoks at til tross for store medisinske fremskritt de siste 100 år, er pasientsikkerhet et vedvarende og alvorlig problem” (Karen Bjøro, sykepleier og forsker, i Vårt Land.

Dagens gullkorn: ”Litlehuset” er sannsynligvis ein stad der det er tenkt like intellektuelt som på mange universitetskontor” (Guri Kulås i Klassekampen)

Dagens språkpåminnelse til journalister: Det er forskjell på bevilgning og bevilling.

Drillo, Eggen - og oss andre

Egil Drillo Olsen, 68 år, gjør det igjen. Han skaper fotballfeber, innsatsvilje og tro på egne ferdigheter i landslaget, tillit og entusiasme hos fotballpublikum. Selv om Frankrike stilte med et helt nytt landslag, selv om det var en privatlandskap,og selv om Norge var litt heldige, fortjener Drillo all den ros som i dag drysses over ham.

Nils Arne Eggen, 69 år, nærmer seg høvdingstatusen til Olav Tryggvason. Adresseavisen fastslår på lederplass at selv om man ikke bytter ut statuen på Torvet, fortjener Eggen å få stå på en søyle på en egnet plass.

Begge har gjort comeback, begge er midlertidige. Og begge er utmerkede eksempler på at de gamle ikke bare er eldst, men i disse tilfelle også best.

Det som for et par år siden ble karakterisert som et forknytt og krampaktig landslag, begynte forløst allerede etter to treninger med Drillo i februar i fjor. Drillos idéer var avskrevet av mange ”eksperter” , men suser inn på aktivaposten igjen.

Rosenborg er tilbake i Europa, og ”den fjerne drømmen om mesterligakvelder i fuktig flomlys på Lerkendal” (Adresseavisen) er veldig nær å realiseres.

Rent begrepsmennig oppfattes ”eldre” paradoksalt som yngre enn ”gammel”. Jeg pleier å kalle 60-årene for alderdommens ungdom og 70-årene for den eldre middelalder (72-åringer gjør sitt beste for å kjempe mot realitetene) og alt over 80 som bonus. Man kan forsøke seg med å si at det viktige er ikke hvor gammel man er, men hvordan man er gammel. At alder ikke er et spørsmål om år, men om sinnstilstand. Det viktigste er imidlertid å være klar over mulighetene som stadig er til stede, og samtidig erkjenne at es alder ofte ligger 10-15 år over det man ønsker å oppfattes som.

Konrad Adenauer var 73 da han ble valgt til tysk forbundskansler og 87 da han gikk av. Ted Kennedy var stadig senator og hadde stadig stor innflytelse da han døde 77 år gammel . Mao var 83 da han døde, da hadde han i 43 år leder kommunistpartiet. Kåree Willoch, 82, er etter manges mening mer oppegående og klarttenkende enn noen gang. Osv. Men dette er ikke eksempler på noe annet enn at man skal være forsiktig med å generalisere, forsiktig med å gre alle eldre med samme kam (flere har jo nesten ikke hår i det hele tatt). Og en påminnelse om at eldreressurser ikke må undervurderes.

Ifølge ny forskning (en amerikanske forskningsrapport jeg leste for en måneds tid siden) blir vårt ordforråd, vår emosjonelle intelligens og våre sosiale ferdigheter bedre jo flere år vi har lagt bak oss. Selv om det er en kjensgjerning at eldre hjerner reagerer tregere enn hjernen til yngre mennesker, fant forskerne ut at denne tregheten ikke nødvendigvis er en ulempe. Hjernen til unge har lettere for å ta opp ny kunnskap og trekke logiske slutninger.

”En godt voksen hjerne er mindre avhengig av dopamin, dermed blir hjernen mindre impulsiv eller styrt av følelser. Eldre mennesker ser også ut til å være flinkere til å handle upåvirket av negative følelser, ettersom hjernen deres har blitt moderert i forhold til de unges. Dette er det vi kaller visdom” (professor Dilip Jeste ved University of California i San Diego.

Aldring er forandring. Men - forandringene går ikke bare i én retning (nedover), det inntreffer også forandringer som beskrives ved ordet vekst. Gamle uttrykk som å vokse i alder og visdom har - kan i alle fall ha - faktisk noe for seg.

I en utredning jeg har lest heter det at aldringen starter der balansen mellom vekst og forfall veier over i forfallets favør. Det ikke er noe bestemt sted med variasjoner fra individ til individ. Hos Eggen og Drillo virker det i alle fall som om det fotballfaglige overgår de fleste trenere.

På de fleste egenskaper blir forskjellene mellom individer større med alderen, illustrert med bibelverset om at «den som har, han skal gis og han skal ha overflod, men den som ikke har fra han skal endog tas det han har» (Matteus 13:12).

Dette er viktig å innse for oss som på en måte strever litt med ”pensjonist” og ”eldre”. Vi må akseptere det som ikke kan forandres, noe som kan bli stadig mer nødvendig med alderen, men ikke akseptere noe uønsket som kan forandres.
Og like viktig er det for de yngre generasjonene - her, som ellers i livet - ikke å henfalle til stereotyper. Jeg har truffet 30-åringer som ikke kommer til å tenke én ny tanke resten av livet og jeg møter 60-åringer som fremdeles har idéer og evne til å se nye sammenhenger.

Ikke alle kan ha pågangsmot som en 20-åring, energi som en 30-åring, vitalitet som om man er 40, helsen til en 50-åring, evnen til å bruke erfaringer til konstruktiv nytenkning som en 60-åring og som 70-åring be om å få sinnesro til å akseptere det man ikke kan forandre på, mot å forandre på det man kan, og forstand til å innse forskjellen. Men det er viktig å reise seg fra TV-skjermen og forsøke både intellektuell aktivitet og følge dagens ord fra forskning.no: Det er nok med 30 minutters rask gange for friske voksne mennesker daglig, for å holde de ulike helseparameterne i sjakk.

I dag: heia Drillo, heia Eggen!

Fornuftig snuoperasjon

I sak: Positivt at Regjeringen endret sin absolutte holdning til kraftfremføring i Hordaland. En - foreløpig - triumf for de som har ønsket bredere vurderinger om sjøkabel, for det brede, folkelige engasjement.

Politisk: En svekket Regjering etter et forbausende dårlig politisk håndverk. SV kommer best ut av klisteret, Senterpartiet dårligst. Terje Riis Johansen bør tenke på hva han skal gjøre utenfor regjeringen. Dagens overstatement: ”Dette var en meget god saksbehandling - som nå er blitt enda bedre” (Jens Stoltenberg. Den minner litt om Torolf Elsters lett humørfylte utsagn om at ”sosialisme er den politikk som til enhver tid føres av Arbeiderpartiet”.

Det er ikke vanskelig å dele ut negative karakterer for måten Regjeringen har behandlet denne saken på: Spriket mellom de kategoriske utsagn om at dette var avgjort for evig og alltid, vinglete og utilstrekkelige argumenter fra politikere som synes bundet på hender og føtter av teknokrater og byråkrater, den interne regjeringsstriden som har vært heftigere og utspilt i full offentlighet sterkere enn noen gang siden 2005.

For min egen del er jeg imidlertid mest fornøyd med at det nå åpnes for en mulighet som vil skåne selve indrefiléten i norsk natur, som kanskje vil kunne endre en kostnadsineffektiv og misforstått miljøpolitikk, som bærer i seg en kime av håp om miljø-kursendring i en regjering som beveger seg i feil retning, som bør øke bevisstheten om at Statnett og Statkraft neppe er de beste instanser til en avveining mellom estetikk og økonomi.

Mange vil kalle Regjeringens nye opplegg en retrett. Og ja, det er en snuoperasjon, men for sakens skyld er det først og fremst en nødvendig tenkepause. Hva som kan bli resultatet er i det blå, men jeg gir gjerne regjeringen ros for at den – uansett begrunnelse - fant en utvei til å imøtekomme de mange, mange kritikerne. Så gjenstår det å se hva dette vil innebære i praksis, hvem som skal delta i den uavhengige utredningen og hva den ender opp i, hva som blir det endelige standpunktet. Denne saken vil bli fulgt med argusøyne.

Med unntak av Kristin Halvorsens matte uttalelse om at nå var denne saken helt avgjort, deler jeg gjerne ut en rose til SV også. Det er ikke lett å være eneste konstruktive miljøstemme i den rødgrønne troikaen, og det er nok ikke alltid lett å nå igjennom med synspunktet om at det er bedre for miljøet at SV er innenfor enn utenfor. Dette er noe små partier alltid vil oppleve i en flertallsregjering. Spørsmålet er bare om velgerne føler at strikken er strukket så langt at det mister spensten og ikke er noen ordentlig strikk lenger. Men hvis partiet nå også får aksept for synet om at det ikke settes i gang konsekvensutredning i Lofoten de neste tre årene, vil møtet med velgerne neste høst kanskje bli noe mildere enn dagens galluptall antyder.

Det som saken ellers forteller, er at man bør endre det regelverket som tillater ett departement å avgjøre en sak av nasjonal betydning. Og energiloven må endres slik at verdifulle naturlandskap sikres og både energihensyn og miljøhensyn blir bedre ivaretatt.

I sum: Intet så galt at det ikke er godt for noe.

Når varslere blir ofre

Han varslet om feil i et datasystem. Sykehuset har vært i fokus fordi frister for innkalling og behandling blitt flyttet, slik at pasienter ikke er fulgt opp i tide. Nå forteller VG at han er oppsagt. Selvsagt med en annen begrunnelse: ”overlegen er en fare for pasientene”. Men tillitsvalgt sier at ”det har ikke vært populært å påpeke feil”. Ansatte som sier sin mening, kan ende opp med en personalsak,

Hvordan det enn forholder seg – ”whistleblowing”. varsling, er en av de viktigste former for kvalitetssikring i helsevesenet. Men dette området har en av de sterkeste lukkethetskulturer og intern ”justis” overfor varslere som driver en uakseptabel praksis eller begår uetiske handlinger. Redaktøren for Lægeforeningens tidsskrift, Magne Nylenna, har fremholdt at det er verken sunn kollegialitet eller god legeetikk å la være å melde fra om feil eller mistanke om misligheter.

Å være kritisk, stille spørsmål og debattere fritt er et ideal. Men skjer det feil eller oppstår vanskelige ”hendelser” virker det dessverre slik at det gjelder å skjule problemet, bringe varslere til taushet, og styre etter kjennskap og vennskap.

En amerikansk undersøkelse viser at 47 av 68 varslere opplevde negative følger etter å ha gjort oppmerksom på vitenskapelig uredelighet. Boken ”Varsleren” av Jon Hustad forteller historien om 22 måneder gamle Fredrik som ble brukt i et forskningsopplegg ved Rikshospitalet og som døde mens undersøkelsene pågikk. Verken foreldre eller overordnede myndigheter eller politi ble varslet. De ansvarlige valgte taushet. Først flere år seinere oppdaget en barnelege og professor de sterkt kritikkverdige forholdene ved forskningsopplegget, og varslet sykehusets ledelse. Men reaksjonene rette seg mest mot varsleren, og det ble gjort store bestrebelser for å hindre kritisk innsyn.

En sak fra Radiumhospitalet satte søkelys på de forskningsetiske standardene og kontrollsystemene i medisinsk forskning. I det tilfellet fungerte de kritiske normene som er kjernen i all akademisk virksomhet, mens det hevdes at det formelle kontrollsystemet bidro til å skjule juks.

Norge har et varslingsvern som ser pent ut på papiret. Loven sier: ”Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2-4 er forbudt. Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse i strid med første punktum, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet”.

Men er det slik at i virkeligheten skaper den tilsynelatende tryggheten en livsfarlig situasjon? ”Å oppfordre til å varsle er som å si til småbarn som ikke kan svømme at det er trygt å hoppe uti på dypet. Så går man sin vei, og lar de naive baderne drukne”, skriver tre kronikkforfattere i Aftenposten. De har alle tapt varslingssaker mot hhv Hordaland fylkeskommune, Helse Bergen og Oslo kommune. De advarer mot å ta opp kritikkverdige forhold på arbeidsplassen særlig for dem som er ansatt i statlige og politisk styrte organisasjoner, som kommuner og fylker. ”Disse tilbyr landets dårligste arbeidsmiljø, og om du tar opp et negativt forhold med noen, kan ditt liv som du kjente det være over”.

Kari Breirem fikk sparken fra advokatfirmaet BA-HR fordi hun nektet å signere en faktura som skulle skjule at tidligere statsråd Tore Tønne hadde mottatt halvannen million kroner for rådgivningsvirksomhet utført for Kjell Inge Røkke. Hun mener at dagens lovverk fungerer litt som ris bak speilet. Du har rett og plikt til å varsle, og gjengjeldelse er forbudt. Men det skal mye til for at en arbeidstaker som blir satt ned i lønn, eller blir utsatt for gjengjeldelse, bruker det regelverket som er ment som beskyttelse. ”Å gå til sak er en lang og tidkrevende prosess, dessuten koster det mye penger. Havner saken i en arbeidsrettssak er det uansett ingen vinnere”.

I forhold til egen karriere er det erfaringer fra hverdagen som viser at det oppleves negativt å varsle, at systemene ikke er trygge nok, at man har blitt skremt av hvordan tidligere varslere har blitt håndtert internt. Noe kommer tiloverflaten, men mye tyder på at altfor ofte er det varsleren som får de negative reaksjonene både av sine egne og miljøet rundt. Og da spør man seg naturligvis: Var det verd det?

Mange blir ikke trodd. Men det ble heldigvis han som meldte fra om hvordan arbeidsgiveren Siemens systematisk overfakturerte og smurte personal i Forsvaret. Han mistet jobben etter å ha forsøkt å varsle internt mange ganger over lengre tid til flere nivåer i Siemens nasjonalt og internasjonalt. En gransking resulterte i avtale om tilbakebetaling av 75.6 millioner kroner. Oslo tingrett slo fast at oppsigelsen var hevn for varslingen, og tilkjente varsleren 1,5 millioner kroner i erstatning.

Naturligvis vet vi ikke alle varslinger gir et riktig bilde av forholdene. Og naturligvis finnes det varslere som har andre og kanskje mer personlige motiver enn å gjøre dårlige ting bedre. Det kan lages et varsel mot en person du ikke liker, helt uten risiko. Et varsel kan brukes som et virkemiddel i en konflikt.

I Ytringskommisjonens arbeid var vi klar over at det kan være vanskelig å avgjøre når den offentlige interessen av å få vite om forholdet er større enn lojalitetsplikten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi ville beskytte varsleren av de alvorlige kritikkverdige forhold, og for vurderingen av når det kan være legitimt, ble det satt opp fem punkter:

1) Offentliggjøring bør være motivert av god vilje og aldri av egennytte
2) Det bør gjelde et alvorlig kritikkverdig forhold
3) Interne prosedyrer bør være forsøkt uten tilfredsstillende resultat
4) Det bør foreligge dokumentasjon av det kritikkverdige forhold
5) Offentliggjøringen bør være hensiktsmessig for å få det kritikkverdige til å opphøre

Mye tyder på at det fremdeles ikke er varslet som er problemet, men håndteringen av varslet. Ikke minst er det nok slik at i institusjoner med sterk konkurransementalitet, hemmes varsling.
Intern åpenhet er et nøkkelord – den må initieres fra toppen.”Men først og fremst må det arbeides for en kulturendring som gjør at avvik og feil kan drøftes åpent” (Nylenna)

Høyretsunami og saltlager

Høyrebølge i Norge? Rent flertall for Høyre og Frp i 2013?

Havbølger er overflatebevegelser som opptrer i det øverste laget i havet. Fjellbølger er et fenomen som oppstår når (valg?)vind passerer et fjell (Ap?) som er høyere enn omgivelsene. Radiobølger benyttes til trådløs (uten en tråd?) overføring av informasjon. Lydbølger er mer kompliserte. Lyd kan være sanseoppfatningen av lydbølger, eller kan være lydbølgene i seg selv. ”Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, lager det da en lyd?”. Svaret avhenger av hvilken definisjon av lyd man velger å bruke.

Er høyrebølgen (H + Frp senest 50,5 i Nationen/Klassekampen i dag) en overflatebevegelse som svekkes når de midtre og nedre lag går over fra stillstand til bevegelse? Er den en flodbølge som oppstår f.eks. ved rødgrønt jordskjelv og vulkanutbrudd (Halvorsen og Navarsete)? Eller er den en tsunami, som skiller seg fra alle andre bølger på havet ved at den opptrer som gruntvannsbølge og vokser seg høyere og høyere når den nærmer seg land (”og naturligvis gjøre enorm skade”, som det står i Store Norske leksikon)? Vil ikke en høyrebølge ebbe ut før man får se virkningene av den?

Påminnelse: Meningsmålinger i en befolkning med økede partishopping så vel på billigsalg som når det gjelder merkevarer, er mindre enn noensinne noe mer enn øyeblikkets stemning. Usikkerheten i tallmaterialet er trolig også større. I dagens måling går Ap frem, i VGs i forrige uke gikk partiet klart tilbake. Hvor mange svarer ”vet ikke”? Hvor enkel er vektingen?

Postulat I: Valgresultatet i 2013 vil se annerledes ut enn for eksempel de siste målingene (to i august).
Går vi tilbake i valghistorien finner vi mange eksempler på at i en treårsperiode kan mangt skje. Hvis regjeringen kan få noenlunde orden i rekkene, gi Stortinget noen saker å arbeide med og overføre noe makt fra Triumviratet til Salen,ikke la seg styre av byråkrater og økonomer og teknologer, legge av seg tendensene til maktarroganse, vise at høringer er reelle og kan gi endringer i fremlagte forslag, synliggjøre bedre at både ”alle skal med” og samarbeid med den frivillige sektor er mer enn slagord - ja, da har man i alle fall begynt vandringen mot mer positive regjeringstall enn 37.8 pst. Mon ikke det vil hjelpe en del velgere ned av gjerdene påmalt ”vet ikke”. Eller er det en naturlov at etter 5-6 år blir regjeringsslitasjen uoppprettelig i et land der krav og rettigheter og forventninger uansett aldri vil kunne oppfylles?

Postulat II: I oppgjøret rødgrønt-blått er for det meste energimangel, indre splid og defensivt spill hos de trefargede som er forutsetningen for at høyreflanken er på offensiven. Er det slik at "de første 20 minuttene var bra. Etterpå så det ut som alle spillerne hadde gått på Steinerskolen: Alle hadde sine egne ideer om hva som skulle gjøre.”(Per Joar Hansen).
Kan det knyttes paralleller til den kommentaren Nils Arne Eggen (han er ingen rollefigur i ”Gengangere”, det bare virker sånn) ga under en engelsk fotballkamp der forsvarer og keeper ble stående og se på hverandre mens ballen trillet midt mellom dem: "…og her er 2 kandidater til paralympics, i klassen totalt handlingslammet!!"

Dagens spørsmål: Er Venstres to målinger over 5,4 i august (feilmargin 1,2 ) bare et uttrykk for en effekt forårsaket av manges Hardanger-affekt, en situasjonsbestemt reaksjon slik vi har sett mange ganger før, en liten minibølge som helt ebber ut i en skvis valgdagen?

Erfaring: Fotballkamper blir aldri helt gode uten en aktiv midtbane som binder sammen angrep og forsvar.

Råd til oss alle: Sørg for gode forsyninger av salt de neste 37 månedene.De som skal publisere over 300 meningsmålinger vil gjøre sitt beste for å gjøre dem mer betydningsfulle enn de er. Rikssynserne bør få utdelt solide kvoter av Fiskerman's Friend, slitasjen på stemmebåndene kan bli stor.

Hardanger-retrett?

Hardanger-saken bør behandles på nytt. Det tror jeg også den kommer til å bli. Ikke fordi det er store protester, men fordi protestene er så godt begrunnet. Det må finnes løsninger som er bedre enn den som nå skal gjennomføres.

Reaksjonene i saken er sterke, og etter alt å dømme til dels meget faglig relevante. Jeg har vanskelig for å se at regjeringspartiene vil gå inn i en kommunevalgkamp tonesatt av lenkeklirring. Det er en dynamikk i saken som tilsier en best mulig kamuflert tilbaketrekning for å se på beslutningsgrunnlag og strategi videre. Min spådom er at det foreslås en timeout for å kunne vurderer helt oppdaterte kunnskaper om driftssikkerheten for sjøkabler.

Et viktig argument i saken er risikoen for trygghet i kraftforsyning. Norge kan være et værutsatt land, og det er riktig at snøfall har skapt problemer. Sårbarhetsutvalgets leder, Kåre Willoch, rettet for noen år siden skarpt kritikk mot de instanser som har ansvaret for strømforsyningen i forbindelse med den aktuelle saken trekkes det frem at utvalget rettet sterk kritikk mot myndighetene med ansvar for strømforsyningen i Norge. Og det er åpenbart at i et så geografisk spesielt land som Norge er trygg forsyning av elektrisk kraft viktig.

Men hva sier Willoch om den aktuelle situasjonen? Han mener at argumentene for å gjennomgå hele saken på ny er svært sterke. Han savner en analyse av hvordan man kan skaffe strøm til området, ”mulighetene for andre løsninger bør gjennomarbeides”.

Tidligere finansminister Per Kleppe har et forslag om å legge luftledningen nord for Hardanger, den ”vil ikke ha noen ødeleggende virkninger for naturen”. Det er viktig å bedre kraftsituasjonen i Bergensområdet, men ”det finnes ikke saklige argumenter for å forsere frem dette, på bekostning av naturen i Hardanger”. Også andre konkrete forslag er lagt frem. Statnett søkte bare om ett alternativ, en luftlinje.

Hvor usikre er sjøkabler? Vi har fått lite informasjon om dette. Hva med verdens lengste sjøkabel på 58 mil over Norskerenna mellom Feda og Nederland? Der sier Statnett så langt jeg forstår at det er rimelig uproblematisk og at de tekniske utfordringene kan håndteres. Man vil også gjerne legge en ny kabel fra Sørlandet til Tyskland. Hva med planene for sjøkabler mellom Nordsjøland? Hva skjer med planene om kabler under Middelhavet, medfinansiert av EU som grønn miljøpolitikk? Er Danmark på ville veier med ønsket om nærmere 300 mil jordskabler innen 2030?

Er det virkelig slik at en luftlinje er det eneste realistiske og gjennomførbare fra Sima til Samnanger?

Regjeringen og dens stadig flere rådgivere må ha oversett de spenninger denne saken inneholder. Eller er det slik at man fremdeles lever i mine mine guttedager (50-tallet" og kampropet: "Vi går rett på, samma hva vi støter på"?

Er det virkeligv slik at Stoltenberg "ikke bryr seg om den delen av politikken som ikke passer inn i et regneark"? (red. Bjørn G. Sæbø, Rogalands Avis)

Uansett: Regjeringen bør lytte til ordet om at ”det er menneskelig å falle, men djevelsk å bli liggende” (fra "Hirdloven til Norges
Konge og hans håndgangne menn", Magnus Lagabøtes Landslov).

Oberammergau 2010

”Å, om jeg kunne rope budskapet om at Han er med oss alle dager til tidens ende ut over hele verden slik at det gjenlyder fra fjell og daler og himmel og jord: Halleluja, Han er oppstanden.”

Maria Magdalena får siste ord i årets pasjonsspill i Oberammergau. Igjen har innbyggerne i den lille bayerske landsbyen med engasjement gjennom en godt over fem timer lang fremføring innløst forfedrenes 376 år gamle forpliktelse om å forkynne budskapet videre ”i alle århundrer helt til tidens ende”. Fremstillingen av Jesu lidelse og død fanger opp menneskets redsel og lengting og etter spørsmålet om mening og menneskenes fremtid i sentrum. Den formidler håp.

Jeg så pasjonsspillet i 2000. Det har den samme sterke virkning, men er enda mer preget av å ville gi mer enn et historiske bilde og livsvisdom. ”Jeg er sannheten, den som holder fast ved Guds ords skal få se hans rike. Hva hjelper det et menneske om det vinner hele verden men tar skade på sin sjel?”

Det er også gjort grep som aktualiserer hendelsene, gjør budskapet mer tydelig for en generasjon der kjennskapet til kristendom og evangelium kanskje ikke er så stor og utbredt som i tidligere tiår. Formidlingen har et åpenbart oppbyggelig og trosstyrkende preg. Professor Ludwig Mödl, teologisk rådgiver for årets spill, sier det slik: ”Publikum i dag er annerledes enn tidligere år. Mange kjenner ikke lenger de velkjente detaljene. Vi ønsker å gå inn i dagens gleder og forhåpninger hos nåtidsmennesket, men også deres sorg og angst.”

Bakgrunnen for pasjonsspillet er en dødbringende pest som spredt seg under 30-årskrigen (1618-48). Oberammergau ligger i en avsides dal, og innbyggerne i landsbyen prøvde å beskytte seg ved å sette ut vakter slik at ingen skulle komme inn i dagen og bringe smitten med seg. Men så er det at en av innbyggerne, som for tiden arbeider i en nabolandsby, klarer å snike seg usett over fjellet. Han vil så gjerne besøke familien og være med på en kirkefest. Han bærer med seg smitte og mange dør.

Slik de tenkte den gang måtte pesten skyldes Guds vrede, Gud sendte pesten for å straffe folk for deres synder. Martin Luthers friggjørende budskap om at det ikke nytter å kjøpe seg avlat for synd, at der Moses ga Loven kom Jesus med Nåden og Sannheten, hadde ikke nådd Oberammergau. I sin nød lovet innbyggerne at de skulle oppføre et pasjonsspill som uttrykk for sin synd og skyld. De samlet seg rundt et kors og lovet dette.

Dette skjer nå hver tiår, dette er den 41. oppsettingen. Ingen har vært helt lik den forrige. Årets oppsetting handler ikke bare om Jesu siste fem dager, I forhold til 2000 begynner for eksempel ikke Jesus å drive kjøpmenn og pengevekslere ut av templet. Han taler med Bergprekenens budskap, viser det helt spesielle i sitt budskap. Han vil fornye fedrenes religion, bygget på Det gamle testamentets lov, med et frigjørende evangelium om menneskets individuelle vei til frelse. Først deretter renses helligdommen.

Også den historiske kontekst blir mer tydelig, preget av den romerske okkupasjonsmaktens makt over folket og spenningen mellom, Kaifas og Pilatus. Også Jesu møte med Pilatus er skarpere i formen enn i 2000, og så langt jeg kan huske er Han gjort kvassere i kritikken av fariseernes loviskhet. Fremstillingen av jødene har åpenbare dagsaktuell bakgrunn. Antisemittiske referanser er slettet, og det trekkes paralleller jødedom og kristenform. Jesu venner blant jødene har fått en mer tydelig fremføring.

Her er storslåtte farger og masseopptrinn som illustrerer og forsterker en sterk åndelig og kulturell opplevelse. Når en gruppe på 50 ser den samme oppsettingen, vil det være ulike tolkninger, ulike inntrykk, ulike vurderinger av hva som treffer den enkelte mest. Peters svik og anger. Fornedrelsen. Folkehopens ”korsfest, korsfest!” med håndbevegelse til forveksling lik ”Sieg heil”. Samtidig er ppstandelsesscenen blitt mindre effektfull men likevel mye sterkere i sin enkelhet. Kvinnene som finner graven tom, bærer et fat med brennende kull. Flammen tenner lys, engelen hilser Maria: ”Tro på lyset, slik at dere blir lysets barn”.

Og så er det vår forpliktelse å bære flammen videre, å formidle troens mysterium, dette at "tro er full overbevisning om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Hebr.11,1).

Totalt synes jeg Ludwig Mödl har god dekning for sin karakteristikk: ”Spillet er ikke musealt folketeater. Det er et folkets teater for folket, det griper inn i livet og vil formidle håp.”

MURNAU: ”Her står jeg og kan ikke annet” – Luthers berømte ord fra riksdagen i Worms i 1521 kan brukes i så mange sammenhenger. Nå også som tekst på sokker du kan kjøpe i souvenirutsalget i Lutherstadt Wittenberg. Her levde og virket kirkereformatoren som brøt med pavekirken og avlatshandelen. Og fremfor alt: Her er den berømte kirkedøren der han slo opp sine 95 teser.

Og det er inne denne kirken at 50 rogalendinger på tur med Stavanger Aftenblad stemmer i ”Vår Gud han er så fast en borg” – Luthers kjente salme

Luther er god butikk i disse områdene. Vi var i Lutherstadt Eisleben - der var hans inngang og hans utgang til og av hans liv. Vi er i Lutherstadt Erfurt – her begynte Martin sine filosofi- og jusstudier, men etter at han overlevde et grusomt tordenvær bestemte han seg for å bli munk, samtidig som han tok med seg tordenen og rettet det mot alt han mente var skeivt og skakt i kirken. Her er Augustinerklosteret der han ble presteviet og fikk en stadig større uro rundt spørsmålet om syndenes forlatelse.

Det var da han kom til Wittenberg at Luther fant fred og slo seg til ro med at Guds rettferdighet som omtales i Rom. 1.17 ikke var en straffende rettferdighet som man trengte avlat for å unngå, men den rettferdighet Gud gir synderen som tror på Jesus Kristus.”Den lille bibel” i Joh. 3.16 bare styrket ham i overbevisningen.

Og det var da dominikanermunken Johann Tetzel solgte avlat i nabolaget at Luther reagerte og slo opp sine 95 teser. Han brente pavens bannbulle og offentliggjorde etter hvert et program med store konsekvenser både for kirke og samfunn, det utløste reformasjonen i 1537 og førte til at den norske kirken forlot katolisismen og ble protestantisk eller luthersk. Klostervesenet ble bekjempet: Det kristne kall er ikke å trekke seg tilbake men å leve i verdens hverdag i de yrker og oppgaver som Gud har lagt til rette.

Det er mange interessante steder på tur gjennom Tyskland. Der kommer Glücksburg, den norske kongefamiliens utgangspunkt. Herfra kom Christian IX, populært kalt ”Europas svigerfar”. Frederik VII var barnløs, og ad litt forunderlge veier (den danske dronningen var søster av hertugen av Glücksburg, Christians far) ble Christian dansk konge. Fire hans barn ble konger eller dronninger: Frederik VIII av Danmark, Alexandra gift med Edvard VII av Storbritannia, Vilhelm (Georg I av Hellas) gift med storhertuginne Olga av Russland og Dagmar (keiserinne Maria Feodorovna av Russland) gift med Aleksander III av Russland. Dessuten ble Thyra gift med en engelsk adelsmann og Valdemar med en fransk prinsesse.
Alexandra hadde en datter som het Maud, og hun møtte møtte prins Carl da de var små hos deres felles besteforeldre, Christian IX og dronning Louise. Carl ble etter hvert Haakon VII.

I Hamburg har Pelles og Proffens far, Ingvar Ambjørnsen, slått seg sammen med en tysk oversetter. Lite ante vel han en av våre mest markante samtidsforfattere at han etter å ha droppet gymnaset, tatt typografutdannelse og foretatt dypdykk i Oslos subkulturer, skulle bli æresborger av hjembyen Larvik.

Forfatteren Nordahl Grieg hadde nok ikke heller trodd at han skulle bli den første kommunist ( var endog begeistret for Stalin-prosessene ) som skrev en kongehyllest. Han var med kongefølget og gullbeholdningen i 1940. Under bombingen av Molde de siste aprildagene, tok NTB-fotograf Per Bratland det berømte bildet av Kongen og kronprins Olav i ly for bomberegnet under en bjørk på Glomstua. Grieg fanget stemningen:
Slik vil kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjerkjestamme
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn
Tyske bombefly er over.

Underveis til Tromsø med på fiskeskøyta «Alfhild» skrev han både dette diktet og ”17 mai 1940”:
I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
……
Vi er så få her i landet;
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg havnet i London, og ønsket sterkt å få være med et bombefly på nattlig bombetokt til Berlin. Det ble hans siste tur, flyet ble skutt ned i PoitsdaM. Vi passerer stedet der det antas at han ble begravet. Han ble identifisert gjennom en sølvamulett med navnet Nordahl som han hadde lovet sin kone, Gerd Egede-Nissen, å bære. Kirkegården der han trolig ble begravet, er rasert, men i Kleinmachnow står en minnestein der flyet styrtet. En samling av Griegs dikt «Friheten» fra 1945 er tidenes mest solgte norske diktsamling.

Og det var i Potsdam at de tre store - Stalin, Roosevelrt og Churchil – møttes for å trekke de store linjer for Europa i etterkrigstiden. Det som endte med Tysklands og Berlins deling, et system som gjorde at Sovjetunionen trakk verdier ut i den østlige delen mens Vesten prøvde å styrke sysselsetting og vekst i den vestlige. Etter Sovjets blokade av Berlin og vestmaktenes luftbro, ble landet delt i to. østtyskere flyktet til vest i et slink antall at myndighetene i Øst-Tyskland i 1961 reiste ”Skammens mur”, en 45 km lang mur mellom øst og vest i Berlin. Jeg glemmer aldri den uhyggefølelsen jeg hadde en kveld ved muren, da jeg så det stummende mørket over Potzdamer Platz med silhuettene av vakttårnene foran meg og Vest-Berlins glitrende lys bak. En ganske annen levende og sitrende opplevelse enn spionfilmenes og spenningsromanenes verden.

Siste stopp på de først tre etappene før pasjonsspillene i Oberammergau, er klosteret i Ettal. Det viser et ytre, imponerende bilde med den magnifikante slottskirken. Samtidig vet vi at dette stedet er karakterisert som et ”helvete” i sammenheng med de mange sakene om misbruk av unge gutter og den katolske kirkes taushet om hva som skjedde og den manglende vilje til å melde fra om overgrepene. I Ettal tror man at så mange som bortimot 100 elever på eliteskolen for humaniora og språk gjennom årene kan blitt ofre. Både abbed og skoleleder har nå trukket seg.

Søndag møter vi Jesu lidelseshistorie. En gang vendte landsbybefol ningen her seg til det de trodde var vredens Gud for å gjøre opp for sine synder. I dag vender vi oss til Gud i glede og i sorg. Gud er en realitet i menneskers liv.