Hvordan det enn forholder seg – ”whistleblowing”. varsling, er en av de viktigste former for kvalitetssikring i helsevesenet. Men dette området har en av de sterkeste lukkethetskulturer og intern ”justis” overfor varslere som driver en uakseptabel praksis eller begår uetiske handlinger. Redaktøren for Lægeforeningens tidsskrift, Magne Nylenna, har fremholdt at det er verken sunn kollegialitet eller god legeetikk å la være å melde fra om feil eller mistanke om misligheter.
Å være kritisk, stille spørsmål og debattere fritt er et ideal. Men skjer det feil eller oppstår vanskelige ”hendelser” virker det dessverre slik at det gjelder å skjule problemet, bringe varslere til taushet, og styre etter kjennskap og vennskap.
En amerikansk undersøkelse viser at 47 av 68 varslere opplevde negative følger etter å ha gjort oppmerksom på vitenskapelig uredelighet. Boken ”Varsleren” av Jon Hustad forteller historien om 22 måneder gamle Fredrik som ble brukt i et forskningsopplegg ved Rikshospitalet og som døde mens undersøkelsene pågikk. Verken foreldre eller overordnede myndigheter eller politi ble varslet. De ansvarlige valgte taushet. Først flere år seinere oppdaget en barnelege og professor de sterkt kritikkverdige forholdene ved forskningsopplegget, og varslet sykehusets ledelse. Men reaksjonene rette seg mest mot varsleren, og det ble gjort store bestrebelser for å hindre kritisk innsyn.
En sak fra Radiumhospitalet satte søkelys på de forskningsetiske standardene og kontrollsystemene i medisinsk forskning. I det tilfellet fungerte de kritiske normene som er kjernen i all akademisk virksomhet, mens det hevdes at det formelle kontrollsystemet bidro til å skjule juks.
Norge har et varslingsvern som ser pent ut på papiret. Loven sier: ”Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2-4 er forbudt. Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse i strid med første punktum, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet”.
Men er det slik at i virkeligheten skaper den tilsynelatende tryggheten en livsfarlig situasjon? ”Å oppfordre til å varsle er som å si til småbarn som ikke kan svømme at det er trygt å hoppe uti på dypet. Så går man sin vei, og lar de naive baderne drukne”, skriver tre kronikkforfattere i Aftenposten. De har alle tapt varslingssaker mot hhv Hordaland fylkeskommune, Helse Bergen og Oslo kommune. De advarer mot å ta opp kritikkverdige forhold på arbeidsplassen særlig for dem som er ansatt i statlige og politisk styrte organisasjoner, som kommuner og fylker. ”Disse tilbyr landets dårligste arbeidsmiljø, og om du tar opp et negativt forhold med noen, kan ditt liv som du kjente det være over”.
Kari Breirem fikk sparken fra advokatfirmaet BA-HR fordi hun nektet å signere en faktura som skulle skjule at tidligere statsråd Tore Tønne hadde mottatt halvannen million kroner for rådgivningsvirksomhet utført for Kjell Inge Røkke. Hun mener at dagens lovverk fungerer litt som ris bak speilet. Du har rett og plikt til å varsle, og gjengjeldelse er forbudt. Men det skal mye til for at en arbeidstaker som blir satt ned i lønn, eller blir utsatt for gjengjeldelse, bruker det regelverket som er ment som beskyttelse. ”Å gå til sak er en lang og tidkrevende prosess, dessuten koster det mye penger. Havner saken i en arbeidsrettssak er det uansett ingen vinnere”.
I forhold til egen karriere er det erfaringer fra hverdagen som viser at det oppleves negativt å varsle, at systemene ikke er trygge nok, at man har blitt skremt av hvordan tidligere varslere har blitt håndtert internt. Noe kommer tiloverflaten, men mye tyder på at altfor ofte er det varsleren som får de negative reaksjonene både av sine egne og miljøet rundt. Og da spør man seg naturligvis: Var det verd det?
Mange blir ikke trodd. Men det ble heldigvis han som meldte fra om hvordan arbeidsgiveren Siemens systematisk overfakturerte og smurte personal i Forsvaret. Han mistet jobben etter å ha forsøkt å varsle internt mange ganger over lengre tid til flere nivåer i Siemens nasjonalt og internasjonalt. En gransking resulterte i avtale om tilbakebetaling av 75.6 millioner kroner. Oslo tingrett slo fast at oppsigelsen var hevn for varslingen, og tilkjente varsleren 1,5 millioner kroner i erstatning.
Naturligvis vet vi ikke alle varslinger gir et riktig bilde av forholdene. Og naturligvis finnes det varslere som har andre og kanskje mer personlige motiver enn å gjøre dårlige ting bedre. Det kan lages et varsel mot en person du ikke liker, helt uten risiko. Et varsel kan brukes som et virkemiddel i en konflikt.
I Ytringskommisjonens arbeid var vi klar over at det kan være vanskelig å avgjøre når den offentlige interessen av å få vite om forholdet er større enn lojalitetsplikten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi ville beskytte varsleren av de alvorlige kritikkverdige forhold, og for vurderingen av når det kan være legitimt, ble det satt opp fem punkter:
1) Offentliggjøring bør være motivert av god vilje og aldri av egennytte
2) Det bør gjelde et alvorlig kritikkverdig forhold
3) Interne prosedyrer bør være forsøkt uten tilfredsstillende resultat
4) Det bør foreligge dokumentasjon av det kritikkverdige forhold
5) Offentliggjøringen bør være hensiktsmessig for å få det kritikkverdige til å opphøre
Mye tyder på at det fremdeles ikke er varslet som er problemet, men håndteringen av varslet. Ikke minst er det nok slik at i institusjoner med sterk konkurransementalitet, hemmes varsling.
Intern åpenhet er et nøkkelord – den må initieres fra toppen.”Men først og fremst må det arbeides for en kulturendring som gjør at avvik og feil kan drøftes åpent” (Nylenna)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar