Hvis hun mener at 100 pst av medlemmene i Norsk Journalistlag skal inn under denne karakteristikken, tar hun grunnleggende feil. Jeg velger å gå ut fra at det dreier seg om et ubestemt antall: enkelte/få/noen/mange, men min tvil understreker egentlig betydningen av presisjon.
Bakgrunnen for hennes artikkel i Minerva (et interessant tidsskrift for alle som er interessert i samfunnsdebatt), er denne: Janne Haaland-Matlary er statsviter og politiker (KrF,professor i internasjonal politikk ved UiO, statssekretær i UD 1997-2000, opptatt bl.a. av sikkerhets- og forsvarspolitikk, menneskerettigheter og offentlig diplomati. JHL er en flittig brukt kommentator, og er i motsetning til mange av sine forskerkolleger erfaren i å samtale med journalister.
Saken slik hun fremstiller den: En journalist ringer for å få en vurdering av skadevirkningene av Wikileaks-saken. Ved sitatsjekk viser det seg at ”de er unøyaktige og har endel av faktiske feil om en materie som er veldig vanskelig”. JHL sender derfor korrigeringer. Journalisten returnerer med ”sine opprinnelige forslag, de som er tabloide og ukorrekte”. JHL insisterer på endringene, og det ender med journalisten konkluderer: ”Jeg kan imidlertid ikke akseptere den grunnleggende omskrivingen av sitatene, og kommer derfor ikke til å bruke sitater fra deg på trykk”. JHL gir et uenighets-eksempel: ”Hun ville at jeg skulle kalle Merkel ”hysterisk” fordi det var mer ”leservennlig” enn mine formuleringer om tysk unnfallenhet i Afghanistan-politikken. Det sier mye”.. Om andre sitater er "grunnleggende omskrevet", vet vi imidlertid ikke noe.
Er JHLs fremstilling korrekt, fremstår dette som trålfiske med store masker i adjektivenes grenseløse hav, og når fangsten ikke blir tilfredsstillende slippes kastet ut igjen. Da er man mer opptatt av et godt oppslag enn av meningsinnhold, av medienes samfunnsoppdrag om å informere, kritisere og debattere vesentlige tema.
Denne i og for seg trivielle hendelsen er et spørsmål om forholdet mellom kilde og formidler, og kanskje en noe ulik praksis i mediene om hvordan man forholder seg til sitatsjekk. I min begrepsverden har "hysterisk" og "unnfallenhet" ulik valør, og jeg skjønner godt at en meritert forsker og samfunnsdebattant ikke godtar dette. I forholdet forsker/ekspert er det generelt en fordel med korrigeringer i forkant enn etter publisering.
De fleste som har medieerfaring har nok imidlertid opplevd at i andre situasjonen er ikke problemstillingen fullt så enkel som den kan synes å være her.
Vær Varsom-plakaten sier om sitater:
3.7. Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.
3.8. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.
På sin måte er hendelsen også en liten flik av en debatt som har gått – og vil komme til å gå - om forholdet mellom fagfolk/forskere og formidlere, om tillit og om. Vi har sett den spesielt eksponert etter Harald Eias tv-programmer. Det dreier seg om at
• ”forskning er altfor viktig til å bli redusert til en birolle i journalistikkens dramaturgi”
(høyskolelektor Magne Lindholm, journalistutdanningen i Oslo)
• ”forskere ofte detaljorienterte, har et langtidsperspektiv og tar forbehold, mens journalister er opptatt av de store linjer, jobber fra dag til dag og spissformulerer budskapet”
Anne Hafstad, prisbelønnet journalist i Aftenposten)
• ”de fleste journalister som kontakter meg som fagperson har gjort saken ferdig og ringer kun for å få bekreftet deres egne utsagn”
(Anders Bryn, forsker 1.amanuensis)
• ”forskerne må våge å stille opp for nyhetsmediene og snakke slik at de blir forstått av vanlige mennesker. I slike sammenhenger fungerer vitenskapelige formuleringer dårlig”
Bjørn Vassnes, forskningsjournalist i Klassekampen)
• all vitenskap er usikker. Journalister kan begå i hovedsak to typer feil ved å ukritisk lage oppslag. Den ene er for eksempel å blåse opp usikkerhet som få forskere støtter. Den andre er å fremstille forskningen som sikrere enn den er og gi inntrykk av bred enighet der det ikke er tilfelle
Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo”
• mange akademikere opplever et intenst ubehag hver gang de mer eller mindre uforvarende blir trukket inn i medienes politiserte, overforenklende verden. Dette ubehaget må vi nok leve med, og jeg vil tippe at vi har litt godt av det også, iallfall i moderate doser. Samtidig er det stadig lov å håpe på anstendig behandling fra dem som sitter med den operative, riktignok kortsiktige, definisjonsmakten her i landet, nemlig journalistene. Mer enn å håpe kan vi riktignok ikke; det er jo ikke akademikerne som iscenesetter virkeligheten”
(Thomas Hylland Eriksen (professor og samfunnsdebattant, i Dagbladet)
Jeg anbefaler lenkene til disse uttalelsene. De forteller noe om at at forskere og kommersielle massemedier opererer i ulike kretsløp, at begrepet definisjonsmakt ikke er entydig, og først og freest at vi trenger medieskolering av forskere og forskningsskolering i mediene.
Men uansett: Generelt er det er min mening at sitater skal være korrekte, presise, og utstyrt med anførselstegn foran og etter. Det er f.eks. lett å trå feil der journalisten tolker og oversetter intervjuobjektets mening og setter tankestrek foran slik at det i leseres øyne kan fremstå som direkte sitat.
Det går meget godt an å starte et journalistisk arbeid med en sakshypotese. Men det er forstemmende hvis man underveis bare har ønske om å få denne bekreftet og ikke vil eller kan observere muligheter for annen tolkning, annen fasit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar