Norsk kultur - og flerkultur

Er troen på flerkultur i Norge ”en drøm fra Disneyland”? To sentrale tillitsmenn i Oslo Frp hevder dette i en kronikk i Aftenposten. Men deres norske drøm har også et amerikansk slør over seg, fra Sarah Palins enkle verdensbilde og med en skepsis overfor det og de som er annerledes som vi kjenner best fra ytterkanter av det republikanske parti.

Til VG i dag sier lederen av Oslo Frp at det han har skrevet "representerer synspunktene til det store flertall av den norske befolkning".Mon det.

Innvandring har vært en berikelse – og den har skapt problemer. Mye er vi glade for, noe misliker vi. Det første må stimuleres, det andre motarbeides.Vi trenger debatten, men Aftenposten-kronikken bidrar ikke til annet enn skjerpede og fastlåste motsetninger. Og det er vel det som er meningen – det er valg neste år.

I denne omgang: Litt om at ”norsk kultur er summen av det vi feirer 17.mai” – gjennomgangstemaet i kronikken.

17.mai synger vi ”Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem” – også de som går i toget med fremmede nasjoners flagg i en fargesymfoni sammen med det norske, slik vi har det i Stavanger.

Norge er for de fleste av jordens milliarder et eventyrland. I en verden der det normale er krig, sult, himmelropende forskjeller, tortur og undertrykkelse - i en slik verden er Norge ekstremt fredelig, ekstremt rikt, ekstremt demokratisk. En situasjon som forplikter.

Rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom.
Storhet som setter grenser, blir armod.
Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

Utfordring til vår 17.mai-feiring er å kombinere den nasjonale og den internasjonale bevissthet. Den samme Bjørnstjerne Bjørnson som skrev at ”Ja, vi elsker dette landet”, han var den våkne samvittighet når det gjaldt å hjelpe undertrykte folkeslag og enkeltmennesker som ble valset ned av en samfunnsmakt.
Hans kjærlighet til det norske var også en kjærlighet til det globale.

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt - ståsted, og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvertimot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede. Provinsialismen trives vel så godt i Oslo som i mange bygdelag.

Det er ingen motsetning mellom det å ta vare på og ha feste i det hjemlige, og samtidig være åpen for de mange rikdommer som ligger i møtet med det fremmede.
I alt det som vi regner som det norskeste av det norske, ser vi resultatet av slike møter. I folketonene høres klanger fra middelalderens felleseuropeiske kirkesang. Hardingfela oppsto på 1600-tallet gjennom en sammensmelting med internasjonale instrumenter. I stavkirkene finner vi drage-og slangemotiv som vi er inspirert av fra verden den vide.
Også de norske folkeeventyrene er øst av en felles kilde.

Vi skal ta vare på nasjonal identitet. Men den kan ikke defineres entydig, den må betraktes som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, er det imidlertid viktig at de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.

Deler av dagens nasjonalisme-kritikk framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.

Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
”Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit”