Slike spørsmål står naturlig nok ikke på dagsorden i den store oljemessen ONS som i dag åpner i Stavanger i Stavanger. Men det er inntektene fra denne næringen som har skapt Oljefondet, og problematikken bør oppta oss alle.
I går ble det kjent at Oljefondet har kastet to israelske selskaper og et malaysisk ut av Oljefondet.
Bra.
Oljefondet risikerer å bryte folkeretten ved å investere i de to israelske selskapene. Det tredje selskapet har gjort livet uutholdelig for Malaysias urfolk gjennom å rasere regnskogen uten å ta hensyn til de mange menneskene som lever i den og er helt avhengige av den.
Så langt, så godt.
Men er det langt og godt nok? Er det riktig å skille så skarpt som Norge ønsker mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk? Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime? Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.
Hver nordmann har ca. 500.000 kroner i Oljefondet. De kommer fra pengene vi har tjent på å utvinne og selge olje, og fra det vi har tjent på å investere denne oljeformuen på de globale finansmarkedene. Våre etterkommere vil neppe ha grunn til å spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»
Med Oljefondets omfattende portefølje er det lett å praktisere den gamle cowboy-holdningen "kjøp først - sjekk etterpå". Fondet er på eiersiden i over 8.000 selskaper over hele verden. Investeringene som et hinderløp med mange prøvelser. Det er umulig ikke å snuble. Uansett retningslinjer, uansett god vilje.
Er det i dagens verden i det hele tatt mulig å leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard? Og – burde Norge bidra til kompensasjon i sammenhenger der selskaper som vi investerer i har gjort skade på mennesker eller miljø eller åpenbare brudd på menneskerettighetene?
De siste 5-6 årene har de etiske vurderingene av Oljefondets investeringer blitt klart bedret. Man har solgt seg ut av flere selskaper. Naturlig bør det også være slik at fondet bruker sin stemme til å advare mot det man mener er aktiviteter som er i strid med menneskerettigheter , er miljøskadelige osv, før man selger aksjene.
Etikkrådet har ingen lett oppgave.
Politikerne sier at at ” fondet er ikke egnet til å ivareta alle etiske forpliktelser vi har som stat” (statssekretær Roger Schjerva, SV, i 2009) . Jeg er mer enig med hans partifelle, Lars Egeland, som under i debatt i Stortinget sa at ”vi investerer i alle verdens markeder, og så forsøker vi å ta samfunnsansvar ved å trekke oss ut av selskaper som oppfører seg på en måte som vi syns er etisk uholdbar. Sånn sett er de etiske retningslinjene et slags regelverk for minimumsetikk”.
En rekke forhold er etter min mening høyst problematiske.
Oljefondet har investert 2,4 milliarder kroner i syv internasjonale gjødselselskaper som totalt står for to tredjedeler av all fosfateksport fra Vest-Sahara. Inntektene i 2009, 4,5 milliarder kroner, går til et selskap eid av Marokko. som har okkupert det fattige nabolandet siden 1975. Ingen land har anerkjent okkupasjonen. FN har sagt at handel med naturressurser fra Vest-Sahara er i strid med internasjonale lover ettersom den ikke kommer lokalbefolkningen til gode. Norske myndigheter har ved flere anledninger frarådet norske selskaper å investere i Vest-Sahara, fordi det kan anses som en legitimering av okkupasjonen.
Oljefondet trakk seg i 2006 ut av et amerikansk selskap som oljeleting utenfor Vest-Saharas kyst. Hva med de gjenværende, hvorfor ikke bidra til å stoppe et ran av et lands ressurser?
Minst ytterligere fem av selskapene Oljefondet investerer i er "involvert i miljøskadelig virksomhet i regnskogen” (Regnskogfondet). Selskapene er med på å redusere regnskogen den samtidig som Norge gjennom vår klimapolitikk betaler andre land for å bevare regnskog.
Aksjeinvesteringene i åtte sentrale olje og gass-selskaper som arbeider med militærjuntaen i Burma økte i siste år med neste 40 pst til 23,2 milliarder kroner. Blant selskapene er Total (15,8 milliarder). Ifølge en ny rapport har inntektene fra Total og Chevrons kontroversielle Yadana-prosjekt gjort det mulig for militærjuntaen å starte et ulovlig atomvåpenprogram. ”Umoralsk”, mener Den norske Burmakomité.
Oljefondet har eierinteresser i tre oljeselskaper som skal ha medvirket til krigsforbrytelser i Sudan. Bakgrunnen for saken er at 10 000 mennesker ble drept og nærmere 200 000 tvunget på flukt i de sørlige delene av Sudan i perioden 1997-2003. De menneskelige lidelsene var enorme på grunn av kampen om oljefeltet. Ifølge rapporten forlot selskapene Sudan med stor profitt, uten å gi ofrene en krone i kompensasjon.
Oljefondet har tjent 203 millioner kroner på omstridt gullgruvedrift i Guatemala. Lokalbefolkningen hevder at gruvedriften fører til store miljøskader og helseproblemer, de protesterer mot at barna utvikler store hudproblemer og hårtap og at sprengningsvirksomheten skaper sprekker i husene deres. De enorme vannmengdene som går med til gruvedriften skal også ha tappet mange brønner i området.10.000 mennesker blir direkte berørt av miljøskadene fra gruva.
Jeg er enig med dem som hevder at en tilstrekkelig ansvarlig forvalting av Oljefondet krever et høyere ambisjonsnivå og mer konkrete tiltak enn det vi ser i dag.
Statens pensjonsfond – utland, som er oljefondets formelle navn, forvalter nesten 2800 milliarder kroner. Sentralbanksjef Gjedrem sier at målet er å doble verdien innen 2020.
Men det er også andre verdier som er viktige. Det er atskillig å gå på før Oljefondet forvaltes i samsvar med de politiske målsettingene vi har flagget og prøver å praktisere.
Minimumsetikk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar