Gråbleke rødgrønne - men det blir bedre

Den rødgrønne ferden i Hardanger fikk en gråblek fargetone – mens blåfargen på himmelen forsterkes. En ny meningsmåling i dag forsterker inntrykket av velgeres nådeløse dom: Arbeiderpartiet har lavere oppslutning enn både Høyre og Frp. Høyre er for første gang i manns minne landets største parti, signifikant og utenfor feilmarginene. Hadde dette var valgresultatet ville regjeringspartiene få 59 mandater og opposisjonen 109 (Rødt får 1).

Jeg har ingen tro på at det blir slik i 2013. Heller ikke vil tallene være slik når kalenderen blas om til 2011. Men dette er Norstat/ANB-tallene:
Ap 22,1 (- 4,0)
SP 5,4 ( + 0,7)
SV 5,4 ( - 1,4)
R 2,4 (+ 1,1)
H 28,3 (+ 3,5)
Frp 23,4 ( - 1,3)
V 6,1 (+ 0,6)
KrF 5,7 (+ 0,5)

Med mange forbehold: Enkeltmålinger er beheftet med mange svakheter. Med 9 målinger pr. måned har vi sett hvordan tallene kan sprike, og vi har sett hvordan kraftige utslag i den ene eller andre retning korrigeres måneden etter. Men uten å henge seg opp i enkelttall har de fem målingene de siste to ukene vist så mange fellestrekk at rødgrønne partistrateger har grunn til uro.

Det fremgår ikke av tallene hvor mange som svarer ”vet ikke”. Jeg vil være forbauset om ikke dette tallet er større enn vanlig. Særlig kan det være mange Ap-velgere som har plassert seg på gjerdet, skuffet over sitt gamle partis håndtering av en vanskelig situasjon, slett politisk håndverk.

Tallene sier mest om regjeringspartienes håpløse håndtering av et vanskelig spørsmål i øyeblikket. Dette er det sagt nok om i lederspalter og mediekommentarer, det er gjennomgående variasjoner over samme tema.

Opposisjonen kan i øyeblikket rolig liste seg på tå så stilt. De rødgrønnes situasjon kommer litt lenger ut i røversangen: ”Nå ligger mørket over land; I byen sover alle mann”.

Men også langtidstendensene har vist rødgrønn svekkelse. De fleste regjeringer – særlig koalisjoner – opplever velgertretthet, et konstant misforhold mellom det politisk ønskelige og det mulige. Og nettopp i et land som Norge, med vår særdeles gode økonomi, vil forventningsfaktoren være ekstra høy. ”Har ikke verdens rikeste land råd til……..”.

Valget i 2013 vil, som alltid, være et regjeringsvalg.Da er situasjonen annerledes. Hva slags regjering kan opposisjonen signalisere med rimelig grad av troverdighet? Vil Høre og Frp finne frem til en fellesnevner i sentrale spørsmål, til enkelte hovedpunkter som velgerne kan forholde seg til?

Arbeiderpartiet har hatt lave målinger tidligere – men arbeidet seg opp. Det vil skje utover høsten. Men misnøyen med koalisjonspartnerne vokser, og kanskje nettopp det har bidratt til ”vet ikke”. John Olav Egeland i Dagbladet har, som alltid, en vettug analyse når han fremholder at ”den eneste kur som virker er mer politikk og dristigere løsninger. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg har det mot og den vilje som kreves”.

Sp trives i koalisjonen. Som en representant sa i Nationen nylig: ”Tror noen at vi hadde hatt en bedre landbrukspolitikk med en annen regjering?”

SV kan høste plussoppslutning hvis det skjer noe med holdningen til oljeutvinning i Lofoten som partiet – i tilfelle fortjent kan ta æren for. Også der vil spørsmålet for mange være: Hadde resultatene i miljøpolitikk og andre av partiets viktige saker vært bedre med en annen regjering? Problemet for SV er at dette ikke er nok for enkelte sympatisører, de forlanger større gjennomslag enn det et parti på SVs størrelse kan regne med.

Siv Jensen har – trolig velberegnet - ligget lavt i sommer, men Frp holder stadig et jevnt høyt nivå. Hun vil komme sterkere utover høsten. Høyre har tjent mest på misnøyen med Ap, men det skal sies at Erna Solberg fremstår stadig mer som en troverdig og solid statsministerkandidat. Reflektert, opptatt av ikke å overspille regjeringens tabber, stadige vellykkede forsøk på å virke samlende. Høyre tjener mest på frafall i Ap, noe som understreker at de store og grunnleggende forskjeller som særlig Ap ynder å trekke frem i valgkamper, er betydelig overdrevne.

Venstre kan glede seg over at man har forlatt minefeltet rundt sperregrensen, alle målingene i august har vist over 5 pst oppslutning. Men ingen velgere er så troløse som Venstres, ingen steder er gjennomstrømningen så stor. Tallene var svært gode også en stund i forrige periode, men når regjeringsvalget er påtrengende aktuelt blir det alltid vanskeligere, alltid lett å bli skviset. Trine Skei Grande har med gode markeringer gjort en tillitvekkende innsats som Sponheims etterfølger, trolig er det politiske journalister som savner ham mest.

Det er godt over 300 målinger igjen til valget i 2013. Det vil bli kommentarer, spekulasjoner – og velgervandringer. Ha et rimelig saltlager til bruk når dette skal fordøyes.