Norsk feighet i Midt-Østen

Unnfallenhet. Feighet. Begrepene passer både regjeringen Stoltenbergs og regjeringen Bondeviks holdninger og handlinger i forhold til den israelske atomingeniøren Rektor dr. Mordechai Vanunu , eller John Crossman som han nå heter etter å ha konvertert fra jødedom til kristendom.

Barnslighet. Primitiv hevn. Hilsenen går til israelsk rettsvesen. Vanunu ble i går arrestert sammen med sin norske kjæreste - et forhold Israel har kjent til over tid. Vanunus forsvarer sier dette skjer fordi Israel anser Norge som ”en fiende av Israel”.

Noen facts:
1957: Norge leverer et tilbud på bygging av Dimona-reaktoren – Israels atomvåpenreaktor. Tilbudet omfatter også et fullt utstyrt anlegg for produksjon av plutonium.
1960: Norge eksporterer 20 tonn tungtvann til Israel. Norske myndigheter har kunnskaper om Israels atomvåpenplaner under forhandlingene, men ingen stanser salget. Vi blir medskyldige i at Israel utvikler et stort og meget avansert arsenal med atomvåpen.
1986: Vanunu gir fotografier fra atomanlegget Dimona til den britiske avisen The Sunday Times, som senere trykker bildene.
1986: En kvinnelig israelsk agent lurer Vanunu til å dra til Roma, der han blir kidnappet av Mossad i all hemmelighet og ført til Israel. Han dømmes til 18 års fengsel.
1986 - 2004: Vanunu sitter fengslet, 11 år i isolasjon. Amnesty International beskriver behandlingen som «grusom, inhuman og nedverdigende”. I 16 av disse årene nomineres han til Nobels Fredspris. I 1977 får han Rightlivelihood Award., i 2004 får han ærestittelen som rektor ved universitetet i Glasgow.
2004: Vanunu søker politisk asyl i Norge. Erna Solberg instruerer UDI om å avslå søknaden til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl.
2008: Regjeringen Stoltenberg bestemmer at Vanunu kan få opphold og arbeids- og oppholdtillatelse i Norge. Vanunu: ”Arbeidstillatelse ikke er verdt noe, at norske styresmakter må presse Israel til å la med reise ut”. Israelere har ikke visumplikt til Norge. Vanunu vil automatisk få oppholdstillatelse i det han allerede har et jobbtilbud i ved universitetet i Tromsø.
2005: Vanunu får Folkets fredspris i Norge.
2004 - 2009: Mot sine ønsker nektes Vanunu å forlate Israel, og han nektes å snakke med utlendinger. Mange beskriver disse tiltakene som en ren hevnakt. Han får også forbud mot å ha komtakt med utlendinger og han får meldeplikt.
2005: I juli søker Vanunu om norsk nødspass for å reise til Tromsø, der han er invitert til å holde foredrag. Norges ambassade i Israel og UD gjør sitt beste for å finne grunner til å si nei.
29.des.2009: Vanunu arresteres for å ha et forhold til den norske teologiprofessor og bibelforsker Kristin Joachimsen: ”Jeg er ingen trussel mot Israel. Dette er ren trakassering”. Vanunus forsvarer: ”Han anklages ikke for å ha gitt fra seg hemmeligheter. Hun er ikke interessert i atomspørsmål, hun er interessert i Mordechai Vanunu”.
Selv sier hun: ”Israelske myndigheter har visst om forholdet vårt helt siden starten. Telefonen, huset, alt er overvåket. De vet om alt vi gjør, og vi forsøker å leve et så normalt liv som mulig. Vi har jo ingenting å skjule”.
Israelske myndigheter: Hun får ikke får lov til å ha noe mer kontakt med kjæresten. Vanunu får to døgns husarrest.

Myndighetene har visst. Hvorfor reagere nå? Er det for å markere stor misnøye med norske reaksjoner på ulike plan, for eksempel med de noske legene Gilbert og Fosses skildringer fra de israelske overgrepene i Gaza?

Israel anser Vanunu som en landsforræder. Svært mange utenfor - meg selv inkludert - mener at han gjorde en verdenssamfunnet en viktig varsler-tjeneste, Den norske flyktningeeksperten Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen reagerer sterkt mot argumentene og holdningene hos norske myndigheter: ”Det er å samanlikne med at Noreg før krigen skulle nekte å ta imot jøder, som ynskte å forlate Tyskland”.Der det er vilje er det alltid en vei. Norske myndigheter ønsker ikke å hjelpe Vanunu, til tross for den rollen vi har spilt i Israels atomprogram. Hundrevis av chilenere fikk nødspass fra Norge etter statskuppet til Augusto Pinochet. Men i denne saken går det en ubrutt linje fra Erna Solberg til Jonas Gahr Støre: Unnfallenhet, feighet.

Og hvor er de norske reaksjonene mot ”Israels kyniske umoral overfor Gaza” (Kåre Willoch,) der verdenssamfunnet nå sitter i ro og ikke reagerer overfor den nådeløse blokaden etter en krig der rundt 1400 palestinere døde, av dem rundt 400 barn, mens tapet på israelsk side var 10 soldater og tre sivile. En menneskeskapt humanitære katastrofe, utløst etter at israelere i november i fjor gikk inn i Gaza og myrdet seks palestinere, og Hamas svarte med rakettere og tilbud om ny våpenhvile dersom Israel opphevet Gaza-blokaden, noe Israel ikke ville.

Norge fiende av Israel? Vi som var feeigt avholdende da Goldstone-rapporten ble behandlet i Fns menneskerettighetsråd. En rapport som fortalte at begge sider begikk krigsforbrytelser under krigen, men at de israelske overgrepene var i særklasse de mest omfattende.

Fred. Demokrati. Rettferdighet for alle folk. Vakre ord dekker over mye dobbeltmoral i vårt forhold til det som skjer i Midt-Østen.

Olje i nord "for barnas skyld"?

Gro Brækken var en utmerket leder for Redd Barna. Nå blir hun toppsjef i Oljeindustriens Landsforbund og vil arbeide hardt for å redde oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. ”For barnas skyld”, som hun så vakkert sier til Avisenes Nyhetsbyrå (gjengitt i Rogalands Avis i dag).
Fra Redd Barna til Ødelegg Lofoten?

Oljeindustrien har betydd mye for det moderne Norge. Den har på godt og ondt gjort oss til et av verdens rikeste land, gitt oss en uhyre sterk motstandskraft mot den aktuelle finanskrisen, lagt flere velferdssteiner på det sosiale byggverk, skapt arbeidsplasser og utviklingsmuligheter for nye bedrifter, utviklet kunnskap, teknologi og kompetanse som i neste omgang vil være gull verdt når petroleumsepoken ebber ut. Ingen steder har olje og gass betydd så mye som i Rogaland, ingen steder har gründerånd og innovasjon ført til større ringvirkninger. Men ingen steder vil få så store problemer hvis det ikke i tide satse på det som skal holde oss oppe og utvikle oss i en ikke altfor uoverskuelig fremtid.
Samtidig må ingen glemme at prisen for det norske velstands-eventyret har vært ulykker, utslipp og forurensning, medvirkning til korrupsjon.

For barnas og barnebarna og oldebarnas skyld må vi ta vare på naturen, være føre-var. En oljeulykke i et område så nær kysten som Lofoten og Vesterålen vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe. Jeg besøkte Alaska året etter katastrofen med "Exxon Valdez" i Prince Willian Sound, der over 40 000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og strendene i hundrevis av mils omkrets. Hvis man en sommerdag 20 år senere legger seg ned på en av strendene i området, risikerer man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiser seg.
I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser foreløpig ingen tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.
Skal ikke våre etterkommere ha arbeidsplasser i nord? De som har erfaringer fra Finnmark og ikke minst Helgeland, sier at alle forsikringer om arbeidsplasser og ringvirkninger bare har vært tomme ord og fagre løfter. Dersom en liten del av de ressurser som er brukt leting etter olje og gass hadde blitt investert i forskning og utvikling innen fiskeri og fiskerirelaterte næringer, innen marine ressurser, ny miljøteknologi og fornybar energi, kunne det trolig skapt mange nye og interessante arbeidsplasser for ungdom og unge kvinner.

Varig vern av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen vil stimulere næringsutviklingen. Store deler av det lokale næringslivet er avhengige av at regionen beholder sin miljøprofil. Bare ett eksempel: Landbruksprodukter fra Lofoten har vunnet nasjonale priser de siste årene. ”Lofotlam” viser at Lofoten som merkevare står sterkt og har et stort utviklingspotensial. En forutsetning for dette er det sårbare miljø sikres.
Lofoten kan by på ren luft, rent vann og en storslått natur uten betydelige inngrep. Dette er kvaliteter som er i ferd med å bli mangelvare i dagens verden.

Jeg kjenner ingen som mener at ”Nord-Norge skal være et museum for dem som bodde der før” (Brækken). Tvert imot vil hensyn til natur, næringsutvikling og fremtidige arbeidsplasser på nye og bærekraftige områder være den beste og mest fremtidsrettede investering for våre etterkommere.
Det viktigste for oljebransjen i dag tror jeg er å satse sin kompetanse og kapital på forskning og utvikling av nye produkter og fornybar energi. Men selvfølgelig må erfaring, kapital, kunnskap og teknologi fortsatt være drivkraft for å utnytte eksisterende felt bedre og utvinne nye felt som er lagt mindre problematiske enn eventuell funn utenfor Lofoten og Vesterålen.

NLP gir meg et stort 2010

2010 kommer til å bli et stort år for meg. Store fremganger idrettslig, perspektivrike innlegg i by- og kulturstyret med påfølgende heftig offentlig debatt og utløsende handlinger hos myndigheter lokalt og nasjonalt. Bli en god brødbaker og en racer i datateknologi. Umiddelbart huske navnet på mennesker jeg møter for 2. eller 3.gang.

Hvordan kan jeg vite dette uten å ha tatt kontakt med en av Dagbladets spåkoner? Jeg har lest D2, Dagens Næringslivs trendy fredagsmagasin.
“Vi kan få alt vi ønsker oss, simpelthen ved å tenke sterke, positive tanker…..Det du sender ut, får du tilbake. Det du tenker på, blir virkelighet”, sier Marit Brænd, Heal Your Life Teacher and Coach.
Slik har jeg ikke tenkt det før, men Brænd åpner mine øyne og lanserer “Loven om tilbaketrekning”. Hun har kurs på Røa, Oslo Vest, og deltakerne leter etter bilder og ord i magasiner, klipper og limer og lager skattekart over hvordan det kommende året skal bli.
Jeg er i full gang, og det beste av alt: jeg slipper å betale kursavgift.
2010 - here I come!

Litt sent oppdager jeg den små skriften lenger ute i reportasjen: “Om du trenger en vaskemaskin og visualiserer hardt at du får en, får du ikke et gavekort fra Elkjøp i posten. Men du vil kanskje oppleve at noen du kjenner kjøper en ny maskin og sender den gamle til deg”. Da så. De jeg kjenner, vraker ikke brukbare vaskemaskiner

Det beste jeg kan håpe er vel at John O. Egelands artikler i Dagbladet skaper en og annen reflektorisk tanke, at jeg får låne en brødbakemaskin av en god venn, og at Geir Arne og Bjørn Kristoffer fremdeles har tid når jeg ber om telefoniske dataråd og som regel får svaret: Slå PC’en av og på igjen.

Men kanskje kan jeg bli forandret som menneske? I få fall synes jeg å ha gode muligheter dersom jeg tar turen innom Trine Ålstedt og Meta Resource i Oslo. Ålstedt anslår at “de som går utdannelser hos meg blir mellom 80 og 100 prosent forandret som mennesker”.

Jeg nøyer meg gjerne med 40 prosent, og hadde vært glad til om jeg kunne føle støvsuging som lystbetont, bli flinkere til å lytte interessert til andres reiseopplevelser og få nåde til ikke å fortelle dem at jeg har vært både der og andre spennende steder og hva jeg opplevde der, ikke glemme igjen penger i minibanken, slutte med å ergre meg over egenskaper hos andre som egentlig er mine egne tilkortkommenheter, lese de tre avisene jeg har vært sjef i uten å postredigere dem hver morgen, slutte å ergre meg over innholdsløse prekener og heller finne trøst i en salme eller to underveis, la være å lese høyt en god setning eller pussig hendelse fra en avis Marie nettopp har lest selv, smile mer oppmuntrende til rumenske trekkspillere. I det hele tatt.

Alt dette åpenbart hvis jeg bare satser på NLP, nevrolingvistikk programmering kan jeg overtre grensene for mine komfortable soner, øke mitt potensiale (hva nå det enn betyr for 72-åringer), få bedre kontakt med verdiene mine (det dreier seg visstnok ikke om nettbanken) og bli sikker på noe jeg er usikker på.
NLP kan også avlære fastgrodde skadelige holdninger og tankemåter. Som for eksempel at jeg er konstant skeptisk til keiserens nye klær og ikke automatisk innser at det er nødvendig å betale tusener av kroner for å virkeliggjøre det vi i steinalderen sa om å se løsninger mer enn problemer.

Generelt lønner det seg trolig bedre å lese ”Alkymisten” av Paulo Coelho. Der sier han at
”det er bare én ting som gjør en drøm uoppnåelig -
frykten for å feile.
For å feile mindre hviler krigeren en gang iblant,
og fryder seg over livets enkle ting.
Han vet at de strengene som alltid er stramme,
til slutt vil bli ustemte.
De hestene som aldri slutter å hoppe over hindre,
vil til slutt brekke et ben.
De buer som spennes hver dag,
skyter ikke lenger sine piler med samme kraft.”

Den Store Julereisen 2.del

Utfordringen til de kunnskapsrike, kombinasjonsdyktige og internettoppfinnsomme, fortsetter med 2.del av Den store Julereisen 2009 (som går i Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen). Del 1 er gjengitt på min blogg julaften, og siste del kommer i morgen. Reisen har en - litt tynn - rød tråd geografisk.

11. Denne provinshovedstaden ligger på veien mellom to lands hovedsteder. Den ene har samme navn som mange andre byer, i den andre ligger bl.a. noe som omtales i sangen om Carmencita. Byen vi skal frem til er utgangspunktet for ekspedisjoner til et høyt fjell. Byen er også kjent for å være kanskje det mest høytliggende senter for produksjon av noe med smak av bl.a. mørke moreller, plommer, kirsebær og litt sjokolade.

12. I høst har det vært stor pressedekning fra dette landet, der et europeisk land har en blodig historie. Her skjedde det et politisk mord for nesten 50 år siden. En norsk statsråd koblet navnet til en president i et annet land til landet vi skal frem til.

13. Dette lille stedet ble innlemmet i UNESCOs verdensarvliste for over 30 år siden. Her er det et tosifret antall bygninger som er laget på en meget spesiell måte, og den fornuftige plasseringen er etter oppskrift fra Matt.7. Landsbyen ligger nærmere 70 mil fra hovedstaden i et land som aldri har vært en koloni – uvanlig i verdensdelen det ligger i.

14. Denne øystaten ligger i et hav nordvest for et territorium tilhørende et imperium. Første europeer her var han som ved en tilfeldighet en annen gang kom til en øy der en nordmann har jaktet på beviser. I september skjedde et skifte fra høyresiden til venstresiden som vakte oppmerksomhet, og i samme måned skjedde en stor naturkatastrofe som drepte over 100.

15. Vi skal til en øy som har samme navn som a) et område der en profilert norsk trener har spilt for administrasjonsbyens lag og der en berømt nordmann som senere skiftet fornavn ble født, b) et skip som skapte stor jubel i Norge for over 60 år siden, og c) en by der 15-25 nordmenn er stasjonert på en base, og der Sjømannskirken hadde drift i deler av i mellomkrigstiden. En liten hund bærer dette navnet. Etterkommere til opprørere flyttet hit. Et eviggrønt tre oppkalt etter øya, vokser bare her.

16. Veteranbiler og klær fra 20-årene, i omgivelser som er verdens største samling av en spesiell type hus med inspirasjon fra indianer- , gresk og egyptisk kultur - ingen andre byer i verden har et så sterkt preg av en modernisme-stil som denne. Byen ble bygget opp etter en naturkatastrofe, og ligger 30-40 mil fra hovedstaden, som har navn etter en av hærlederne som vant et av de mest kjente slag i historien.

17. Inger Johanne fra en kommune med landets rødeste ordfører, skriver om et selskap der navnet til dronningen som har gitt navn til denne millionbyen, er nevnt. Dronningens mann var konge i bare 7 år, men rakk flere reformer, bl.a. slutt på slaveriet. Mange norske har studert sykepleie her, det er mye vin, og byen ligger ved enden av en spektakulær kystvei.

18. Han med Nordisk Råds Pris og som i høst har skrevet en roman med et geografisk navn som tittel, skriver i en ekspress-bok bl.a. om et besøk i dette lille, men folkerike området. Det har en spesiell status, i likhet med en stor by som ligger ca. 6 mil nordøst. Portugiserne hadde lenge en sentral rolle. Dette er verdens største sted for en utfoldelse som har vært mye omtalt i Norge i høst.

19. I hovedstaden i en av flere enheter i en snart 40 år gammel union, er et norsk firma involvert i et stort byggeprosjekt på nærmere en halv million kvadratmeter. Den enheten vi skal frem til, er 15-2000 kvkm med noe over 200.000 innbyggere, og kvinnene kan teoretisk velge blant mange flere menn. Den ligger ytterst på en halvøy som grenser til et viktig sjøfartsområde. Om lag en time unna ligger en norsk sjømannskirke som ikke får kalle seg det.

20. Noe som er oppkalt etter en norsk nasjonalhelt har i høst deltatt i en internasjonal operasjon og lå flere uker i dette landet. Her ligger en meget stor sandørken, og hovedstaden har samme navn som noe som godt kan benyttes bl.a. i potetsammenheng og i sausen til en ofte brukt rett.

21. For 50 år siden sydde en utvandrer fra dette landet en skjorte som var begynnelsen til en sterk merkenavn, som svensker noen år på 2000-tallet hadde enerett til. Landet han kom fra, grenser til to hav og syv land. Her ligger to kryssord-elver . I en by her skjedde det en meget alvorlig ulykke som fikk stor oppmerksomhet på 80-tallet.

22. Denne byen har navn på tre språk, i et av dem inngår fornavnet til flvveren og politikeren som ble dømt til døden ved hengning, men begikk selvmord. Byen var i 2007 noe som også to norske byer har vært. Den hadde nesten 40 forsvarstårn i sin tid, og den var på mange måter kristendommens forsvar mot det osmanske rike. Byen var en tid Europas østligste i en kommunikasjonssammenheng.

23. Historien om dette områdets fiksjonslegende med utgangspunkt i en virkelig person, er kjent fra en bok fra slutten av 1800-tallet, og den har inspirert til produksjon av over 150 filmer om han som tørster etter noe å drikke som har både rødt og hvitt i seg. Området er 55-60.000 kvkm og ligger i et kongedømme som ble opphevet etter 1945. Tyskerne kom til området for 8-900 år siden og anla syv festningsverk.

24. På denne øya er det ruiner der mange mener at den klassiske helten i syv år var elskeren til hun med samme navn som en melodiøs musikkform med sterk rytme, særlig gjort kjent av han med bananbåten, og som inspirerte en norsk kjempehit i 1959 - en ny variant med bananen som en ingrediens ble innspilt i 1982. Her går mange i dybden og her ble det reist et verdenshistorisk tempel.

25. Et transportmiddel, en ørken, et husdyr, en kongelig person fra verdensrommet , en selvskapt opplevelse – har du lest den berømte boken for både barn og voksne, vet du hvem det dreier seg om. Vi skal frem til forfatterens startområde for sluttferden,. Et begrep for voldelig oppgjør stammer herfra. Hovedpersonen i en meget kjent tegneserie som jubilerer i år, var her det året tekstforfatteren døde.

Magnus Carlsen på idrettstoppen

Årets norske idrettsstjerne?
Ole Einar Bjørndalen? - fire gull i VM
Petter Northug? - tre gull i VM, nr.2 i verdenscup og Tour de Ski
Suzanne Pettersen? - blant verdens beste i golf
John Arne Riise? - sterk innsats internasjonalt
Thor Hushovd? - igjen grønn trøye i Tour de France
Aksel Lund Svindal? - igjen vinner av verdenscupen sammenlagt
Ola Vigen Hattestad? - sprintet til to gull i VM
Andreas Thorkildsen?- første spydvinner med både EM, VM og OL
Katrine Lund-Haraldsen? - verdens beste målvakt
Eller Magnus Carlsen? - "sjakkens Mozart", verdenssmester i lynsjakk, på rankingtoppen i verden

Slike valg er i utgangspunktet umulige, du kan ikke sammenligne ribbe med julaftenstorsk eller pinnekjøtt, alt smaker utmerket. Og få har det slik som Keevin Keegan: “Gary (Lineker) så alltid på alternativene, særlig når han ikke hadde noe valg”. George Best kommenterer på sin måte alternativ-problematikken slik: ”Dersom valget hadde stått mellom å score mot Liverpool fra 40 meter på Anfield eller ligge med Miss World, ville det vært vanskelig å velge. Heldigvis har jeg gjort begge deler”.

Norge har sin styrke i vinteridrett med naturgitte fortrinn og ikke så stor konkurranse som i mange sommer- og innendørsidretter. Vårt slogan etter utallige VM og OL er ”Vi viste verden vinterveien” som en begeistret journalist under psevdonymet Borsalino (Per Foss) sendte hjem fra de første olympiske vinterløker i Chamonix i 1924.

Av de 80 (84 hvis vi regner med par i roing, padling og dans) som har vunnet Aftenpostens (frem til 1993 Morgenbladets) gullmedalje for årets beste prestasjon, kommer 37 fra vinteridrettene, 15 fra friidrett, resten fra skyting (5), padling (3), roing (3), orientering (3), sykling (3), seiling (2), svømming (2), vektløfting (1), motorsport (2), bryting (1), turn (1), dans (1) og boksing (1).
Dagbladet har delt ut Folkets Idrettspris siden 1990. Før årets avstemning var den vunnet av vinteridrettsutøvere syv ganger, tre av dem til John Olav Koss. Peter Solberg og håndballjentene har vunnet to ganger.

Evnen til å konsentrere seg over så lang tid som sjakkspillere gjør stiller utrolige krav til egenskaper utover det rent mentale også. Faktisk er sjakk ganske fysisk krevende.Og i motsetning til nesten all annen konkurranse finnes det ikke uflaks i sjakk.

VG har kåret Norges største idrettsstjerne siden 1997, av de første 11 gikk seks til vinteridrett, to av disse til Bjørndalen. Dette er den eneste kåringen der individuelle fotballspillere har nådd opp; Ole Gunnar Solskjær(1997), John Carew (2000).

Og så til 2009. Aftenpostens gullmedalje til Petter Northug, Folkets Idrettspris og VG-prisen til Magnus Carlsen (35,9 pst, neste er Thor Hushovd 15,3 og Petter Northug 9,5. Jeg stemmer med flertallet.

Er sjakk idrett eller "bare" sport?
- I allmenn språkbruk i Norge har idrett noe med kroppsutfoldelse å gjøre. Det elementet mangler i sjakk. Men i andre kulturer, for eksempel i Øst-Europa ser de annerledes på det. Her er sjakk definitivt definert som idrett, sier idrettsprofessor Sigmund Loland.
- Sjakk inneholder konkurranse, det krever avanserte ferdigheter og du trenger smartness i øyeblikket, men det mangler kroppsutfoldelsen. Sjakk kan både kalles ferdighetsspill og intellektuell idrett. Ordet kommer fra norrønt og består av ordene id og drott. Id betyr aktivitet eller dåd, mens drott betyr kraft, styrke eller utholdenhet, sier han.

En etymologisk ordbok fra 1903 gir denne defibisjonen: ”Idræt - bruges nu i almindelig om opdragende legemsøvelser (delvis under indflydelse af det eng. sport), medens oldnorsk ıdrôtt ligesom sv. idrott betegner baade aandelig og legemlig færdighed”.

På Wikipedia heter det at ”sjakk er en mental kampsport, en mannsdominert idrett”. På Norges Toppidrettsgymnas betrakter man sjakk som idrett, og det gjør man også i de fleste land ute i verden. Sjakk ble anerkjent som sport av den Internasjonale Olympiske Komité i 1999, og kan bli tatt opp som OL-gren, skjønt en del tyder på at sjakkorganisasjonene regner med det vil være med oppmerksomhet rundt et eget sjakk-VM. Sjakk var prøvegren under Sidney-OL.

Sjakk krever fysiske egenskaper når man sitter i høykonsentrert i opptil seks-syv timer og vet at ett ukonsentrert øyeblikk kan være fatalt. En sjakkspiller må holde seg i fysisk form. Sjakk krever både psykiske og fysiske egenskaper. Det hender at Magnus går ned flere kilo under turneringer. Når han er i Norge, trener han er par dager i ukene på toppidrettssenteret, i samarbeid med Olympiatoppen. Og under Idrettsgallaen på Hamar fikk Magnus en egen pris. Sjakk er i løpet av 2009 blitt en del av sportssidene i norske aviser.

Sjakk er ikke med i Norsk Idrettsforbund. Men hva så, der er forbundene for både cheerleading, bowling, casting (kasting på blink med fiskestang), cricket, curling, dykking, frisbee, hundekjøring, seiling, softball og vannski. Skulle sjakk være mindre idrett enn disse?

Noen har hevdet at et velspilt sjakkparti er vakkert i seg selv, og at det hører inn under kategorien kunst. Andre mener sjakkspillet er et viktig bidrag til dannelse og selvutvikling, og vil kalle fenomenet for en kulturinstitusjon. At sjakk er en del av kulturarven.

Dagbladets Esten O. Sæther sier fornuftig at "å tenke seg sjakk som idrett er fortsatt snakk om modning".Men uansett betegnelse - er det ikke noe som heter crossover? – for meg er sjakk på topp-plan idrett, og Magnus Carlsens bravader på brettet er det suverent beste noen norsk utøver har prestert i år. Noen vil mene til alle tider. La oss imidlertid vente med den karakteristikken, den virkelig store prøven blir VM som spilles først i 2011, det er en barsk vei dit.

Jeg slutter meg til VGs begrunnelse: "Vi har mange utøvere i verdensklasse, men ikke mange av dem tilhører idretter som kan kalles verdensomspennende....Sensasjoner i globalt perspektiv er det ikke mange av. Faktisk bare en".

Den store julereisen 2009 1.del

Årets julereise går i de fire største regionavisene. Den innledes og avsluttes med et par aktuelle fra det egne nedslagsfelt, derfor noe krøll i nummerering, men rundt 40 spørsmål gjelder alle. Julereisen følger en - stundom litt tynn - rød tråd. Vi går nordover, før vi hopper over til det amerikanske fastland. Der drar vi sørover, så til Afrika, et langt sprang til en ny verdensdel, derfra til Asia, før vi nærmer oss Europa, der vi etterhvert krysser litt før vi ender oppi Norge. Nummereringen er derfor noe ulik. De øvrige spørsmåplene legges ut i tre senere dager. Prøv med de små grå, leksikon og internett:


3 Frå denne kommunen kjem rapparane med ei spesiell bukse. Han med tekst på førarkortet inntil nokre få år sidan, kjem og herifrå. Det same gjer ho med ein son som kanhende er Noregs beste kommentator, han med 17.mai-hymne, og kanhende den beste avisteiknaren i landet - han med ein son me såg i filmen om Max Manus.

4. I denne kommunen var det på 1800-tallet en storm som drepte langt over 100 fiskere. Herfra kom mormoneren og foregangsmannen i landbruksforskning, som på Harvard fikk det som ingen tidligere hadde greid: to utmerkelser, for både bredde og dybde. Kappgjengeren som finner frem, kommer herfra. Kommunen har navn etter hun som hadde to funksjoner, var gift med en dobbeltgjenger og bodde i oppholdsstedet for mange av dem som falt i kamp.

1. I vår ble gikk det et stort ras i en kommune i nabofylket til den kommunen vi skal frem til. I denne siste kommunen gikk det et tilsvarende ras på 70-tallet. Han som styrte en del av Norge, hadde en eiendom i denne kommunen. Datteren hans hadde en ektemann som døde i vesterled og en sønn som på mange måter grunnla norsk diplomati. Datterdatterens grav i utlandet ble funnet for vel 50 år siden. En av de aller mest kjente kvinneskikkelsene i norsk litteratur, levde i denne kommunen sine siste leveår.

4. Til disse øyene kom de som hadde vært lenger nord enn noen andre, og her skjedde norgeshistoriens mest omtalte ”fra De til du”-episode. Øyene var en periode oppkalt etter en av de involverte, en av norgeshistoriens store helter, men vi fikk ikke suverenitet. Øyene bærer nå navnet til en som styrte i riket sitt i 68 år , og hvis eneste sønn (navnet er også et juledyrs) begikk drap og selvmord.

5. En gigant (A) og ”far” på sitt felt har samme fornavn som etternavnet til en gigant (B) på et annet felt, og samme fornavn som han med luksusvarene og bare egne butikker. Han med det brede smilet (A) har fått flyplassen i den byen vi skal frem til, oppkalt etter seg. En norsk tømmerhogger har skrevet et dikt om ham. B holdt en prestisjetung tittel i 12 år, er kåret som den største i sin idrett og har gitt navnet til en arena der de røde vingene flyr. Flere nordmenn er æresborgere i byen.

6. Han som ble kåret som en av 1900-tallets mest innflytelsesrike, som nesten revolusjonerte en musikkform, og som burde fått Nobels litteraturpris, er født i denne byen. Trønderen, den første norskfødte som bygde et fly, kalte det opp etter byen. Her står en norsk båt som gjorde en sagnomsust ferd. En norsk avis her rakk å bli nesten 80 år.

7. Denne byen har samme navn som fornavnet til en seriemorder i fire filmer, i tre av dem spilles hovedrollen av han som neste år skal spille den mektige og kloke i en film om han med snekkerredskapet. Forfatteren til to verdensberømte romaner om oppvekst vokste opp i denne byen, og den har samme navn som en kjent strateg og hærfører.

8. The desicision is….., nei ikke denne byen, selv med topp assistanse i innspurten. I en film med flere Oscars og byens navn spilte både hun som var i Norge i desember 2003 og hun med mor fra Nord-Norge

9. Hun som kjempet for miljø, var spesielt glad i blomster og var førstedame i seks år, flyttet til denne delstatshovedstaden etterpå. Den hadde opprinnelig navn etter stedet der den store hærføreren til slutt tapte. Dette er hjembyen til idrettsmannen som beviste at alle gode ting er syv, som ble invitert til Kong Harald, men ville ikke kommer hvis ikke moren ble invitert. En skuespiller i en ellevill spionfarse har et fornavn lik byens navn.

10. En norsk dronning har satt varige spor etter seg i denne hovedstaden , og mange turist-nordmenn besøker henne hvert år. Byen ligger i et territorium som hadde et skandinavisk forankret navn i godt over 200 år, på grunn av en konge som styrte under en berømt feide. En norsk trilogi og en bydel i en norsk by der fotball-publikum er svært misfornøyd med årets sesong, bærer navnet til en del av territoriet.

Spesielt for Adresseavisen

2. De mektige mente de hadde hentet inspirasjonen fra himmelen, men andre synes det ligner mistenkelig på et kjennemerke for denne kommunen. Bøy og tøy var det også hos en fra kommunen. Et produkt herfra betydde på 1800-tallet mye for storparten av brødet i Norge, og produktet ble langt tilbake eksportert til Russland. Hun som for 100 år siden ble verdenskjent og fikk drepende karakteristikker, kom herfra.

3. En utflukt fra denne kommunen tidligere i år fikk stor oppmerksomhet. Alle himmelretninger er representert i et symbol som i en variant på 1900-tallet ble utskjemt. Han med retningsnavn ble kjent for sine prekener til de som opprinnelig bodde her. En stortingsrepresentant herfra meldte overgang til et annet parti,.

Spesielt for Bergens Tidende:

1. En trist svenske har gitt navn til et stort anlegg i denne kommunen. Det var rør for kommunen på bunnen, men fordelen forsvant. Her blir man selvforsynt ved hjelp av noe som er nesten 200 m høyt. Spillemillioner dalte ned å skjul, og kanskje behøver ikke nye innbyggere å komme fra Bergen lenger. En herfra kom i nærkontakt med malm. Noen er redd bølgen fra Bergen.

2. En kom i høst tilbake hit etter 4 år. En annen som kom tilbake igjen, har samme fornavn som 80-åringen som er blitt en institusjon når det gjelder å ta barn på alvor, og som halvparten av duoen med stillhet, en bro og fruen til fredagsvennen. Det jubileres neste år (bergenserne var ikke begeistret) , og utenlandsk eksperthjelp skal hjelpe til med å skape en bedre skole. Her blir det mye rør.

Spesielt for Fædrelandsvennen:

1. Begrepet ”luftslott” kan i dette området få en helt ny og konkret ny mening, ble det kjent i november. Her ble det for snart 40 år siden innledet et samarbeid som har utløst eksport til Europa, og en meget spennende utvikling på verdensbasis kan skje her. Frukt og ost skapte en transportmiddel-produksjon. Vel 35.000 besøker årlig noe som en stund var tre, men nå bare er ett.

2. På dette tettstedet fant man i høst noe med religiøst tilknytning som kanskje er nærmere 1000 år gammelt. Materialet finnes bare i ett land. I nærheten av tettstedet ligger en bygd med bare en gård som drives, og med samme navn som en kjent teologiprofessor (og redaktør) og han som i 2003 engasjerte seg i Irak-krigen og nå skal informere om noe hans tidligere yrkesgruppe er glad i. Tettstedet ligger i en kommune som for 3 år siden var først i landet med et litterært tiltak.

Spesielt for Stavanger Aftenblad:
1. En bankfusjon skjedde i høst i denne kommunen. Her satses det på etikk og kanskje idrettsanlegg på nytt underlag. En lærer har oppnådd enormt gode resultater.

2. I høst har mange jaktet på årets som kommer herfra... Historier fra dette området var med og inspirerte en forfatter som skrev et verk i tre bind, filmet med enorm suksess. Under krigen laget man her en stor kamuflasje. Her er en spesiell utgave noe med et navn som er både enøyd og spisst.

"Ver jille"

Budskapet lyste mot meg med store krittbokstaver på et leskur i Sandnes, der jeg ventet på bussen til Stavanger: ”Ver ikje vonde – ver jille!” (For den som ikke forstår seg helt på det rogalandske: ”Vær ikke ond – vær god!”Tanken gikk til Elie Wiesel, som stadig har fremholdt at det ondes motkrefter må få sjansen til seier: ”Jeg tror på Gud – på tross av Gud. Jeg tror på menneskene – på tross av menneskene. Jeg tror på fremtiden – på tross av fortiden”.

Det er å strekke våpen for det onde dersom vi tror på kaos, på uorden, på katastrofen som selve meningen med det som skjer med oss og rundt oss. Verken i resignasjon eller from verdensflukt må vi unndra oss ansvaret for livet videre, for slekter som kommer.

For noen år siden var jeg i Betlehem julaften. Det jordiske utgangspunkt for Guds kjærlighets dyp. Det jeg husker er ikke den store tv-overførte festgudstjenesten fra Fødselskirken. Ikke de mange sangkorene som sang så klokkerent fra torget. Ikke de mange feststemte menneskene som bølget rundt i trange gater med israelske soldater i skarpladd årvåkenhet på hustakene.
Det som sitter igjen er en enkel, meget enkel gudstjeneste ute på Betlehemsmarkene i overgangen mellom dagslys og nattemørke. Noen hundre mennesker rundt en liten grotte der hyrdene en gang holdt nattevakt over sin hjord. Et rustent høyttaleranlegg, et guttekor fra KFUM i Øst-.Jerusalem som ikke traff alle toner helt fullkomment.

Ingen søtladen julestemning. Frem steg bildet av verdens frelser som et ubehjelpelig barn i en møkkete stall, født utenfor ekteskap, med noen fattige gjetere som eneste fremmøtte. Hele hans liv fra stallen til korset preget av det samme: Guds storhet kommer til syne i svakhet.
Like etter Jesu fødsel kom drapsmennene. Rachels klage i Rama over sitt drepte guttebarn i over to tusen år lydt like sikkert som Evangeliets ord.
Og Rachel gråter fremdeles – i Kongo, i Midt-Østen, i Irak, i Afghanistan..

Vi opplever avstand mellom religioner, mellom rike nord og fattige sør, mellom Hamas og Israel. Disse avstandene er likevel ikke mer dramatiske enn den avstand som Bibelen forteller om mellom Gud og mennesker, og som Gud bygde bro over ved å bli menneske. Og da blir det glede, slik engelen på Betlehemsmarkene ble omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud så høyt at verdens mennesker ble omsluttet med godhet.

Vi møter en Josef, som står som en representant for alle trofaste tjenere, kanskje særlig de som ofte opplever å have litt i bakgrunnen. Og vi møter Maria, historiens sterkeste kvinne - en ugift tenåring som ble gravid
Vi må hver dag møte Kristus i våre medmennesker.
Nils Ferlin har skrevet noen frysende verselinjer om livet:
”Nu är det inte långt mellom människornas hus, men langt mellan hjärta og hjärta”.Vi bør nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt. Sammen må vi lete etter de verdier som hører Guds rike til. Da vil vi gjenkjenne hos hverandre synlige tegn på den kjærlighet som gir uten å kreve.
”Ver ikje vonde – ver jille!” Gledelig jul!

Fremtid viktigere enn oppsummering

Politikere summerer opp fortiden, året som gikk. Egne pluss, andres minus. Lite perspektivrikt, ensidig monumentbygging, fotballtabeller der tapene utelates gir aldri et reelt bilde av sitiuasjonen.
Min gode venn Per Arne Dahl har sagt at bare den som oppsøker fortiden, kan bli til stede i nåtiden og ha mot på fremtiden. Men han tenkte neppe på Jens, Siv og Erna da han sa det.
Mange er trolig mer opptatt av det som ligger foran enn det som er bak oss.Likevel er det greit å huske på at fremtiden er et land vi ikke har noe kart over, den nåtid som ikke leves og svært ofte er her før vi får øye på den.

Men det er lov å ønske. Og mitt ønske for fremtiden er nå som før at det må finnes gode politiske løsninger ut fra en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte, og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning.

Med jevne mellomrom opplever vi hvordan politikere og andre tar avstand fra og ber om unnskyldning for fortidens gjerninger. Kanskje det er vel så viktig å spørre: Hva er det ved dagens politikk som fremtidens generasjoner vil føle behov for å be om tilgivelse for på våre vegne?
Jeg er redd for at den store kritikken vil komme på at vi ikke ønsket å betale regningen for vår egen velferd, men håpet at kommende generasjoner var villige til å betale prisen. At vi trodde at økonomisk vekst kunne løse alle samfunnsproblemer. At vi levde som om Jorden var på opphørssalg. At vi ikke så nødvendigheten av en politikk som er basert på måtehold. medmenneskelighet og mer rettferdig fordeling av de godene som vi disponerer, ikke minst internasjonalt.

Skogplanting lønner seg ikke hvis en beregner rentes rente.
Vi har noe å lære av tidligere generasjoner, som satset intens på en teknologisk utvikling og investering i ny teknologi, slik at atter andre ressurser kunne tas i bruk – for å tjene menneskene.

Alle tall tyder på at vi får en stadig økende avstand mellom det store flertall som lever et godt liv, og minoritetene. Den stadig mer dominerende markedsøkonomiske og privatiserende styring i det politiske liv, gjør seg også sterkt gjeldende i helse- og sosialpolitikken. Dette innebærer at de som faller igjennom på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk eller andre alvorlige livsproblemer, får det relativt stadig verre.

Mange av oss kjenner på maktesløsheten overfor den globaliserte markedsøkonomiens overstyring av så mange av de etiske og politiske idealene vi gjerne skulle ha virkeliggjort.
Vi trenger politiske partier som kjemper mot det som John Kenneth Gailbraith kaller "Den tilfredse majoritet", den som blir mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn

Vi lever i en kultur der det gir mer gjennomslag å snakke om nytte, effektivisering og kostnadsbesparing, enn om godhet, omsorg og verdighet. Vi lever i en kultur der det blir stadig større grunn til å stille spørsmål om kvaliteten og egenarten til virksomheter som for eksempel helse og utdannelse kan måles, enn si dikteres, av kvantitative målestandarder.

Vi trenger politiske partier som vil være drivkraft i et mer engasjert og målrettet arbeid for en global solidarisk økonomi. Bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom. Det må etableres bedre internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer. Og på hjemmebane må Norge sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken. Er det for eksempel slik at Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på den riktige siden i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme?

Det beste virkemiddel i kampen mot det onde er å fjerne urettferdighet, fattigdom, sult og sykdom, påvirke globaliseringen - som er kommet for å bli - slik at den kan få et menneskelig hjerte. Men mange faller utenfor eller blir overstyrt av globaliseringens mekanismer. Hvem vil tale på vegne av dem som ikke er vinnerne i globaliseringens tidsalder?

Berging og redningsdåder

Tønnes Houge Puntervold fra Egersund var 26 år da han i januar 1852 stod i Ognabukta og så skonnerten “Christine Magdalene” fra Bergen, lastet med stykkgods, havarere på vei hjem fra Newcastle. Opplevelsen gjorde at han ble en av redningssakens ivrigste forkjempere, og samme år skrev 33 stavangerskippere til Marinedepartementet og understreket behovet for en redningstjeneste. Som et resultat av påtrykket ble det året etter opprettet fem stasjoner med rakettoppskytningsapparater på de mest utsatte stedene på Jæren og Lista, fire av dem på Jæren: Reve, Husveg, Obrestranda og Kvalbein. Senere kom det stasjoner også på Wiig og Raunen.

Historen om redningsstasjonen på Reve ble en del av min oppvekst, eller rettere: mine lange sommerferier på Reve (og hos bestefar på Bore) på slutten av 40-og 50-tallet. Onkel Thor var ansvarlig for stasjonen, som står den dag i dag. Både han, onkel Jon og Øystein Refve var aktive redningsfolk, og onkel Thor og tante Solveig fortalte levende om oldefar Thore C. Refve og bestefar Thore Refve, som var pionerer i redningstjenesten og fikk sine utmerkelser for det. Også mor hadde mange beretninger fra sin oppvekst på Reve i begynnelsen av 1900-tallet om aktiviteten når nødsbudskapene kom og mannskapet måtte trå til.

Utstyret var enkelt - og effektivt. Var uværet så kraftig at det var umulig å sette ut redningsbåt ved havsnød og forlis - og det hendte ikke sjelden på det utsatte Jærens Rev, måtte et rakettapparat med redningsstol tas i bruk. En redningsline med instruks på norsk og engelsk ble skutt om bord slik at de skipbrudne kunne hale til seg en sterkere trosse og montere vandringsblokk og redningsstol med inn- og uthaler. Folk på land kunne så hale en og en inn på det tørre.

Men redningsrakettene hadde naturligvis sine begrensninger, selv om hesteskyss fikk dem helt ned i strandkanten på Reve ble avstanden stundom for stor. Kvinneforeningen til Norsk Selskap for Skibbrudnes Redning i Stavanger begynte tidlig samle inn penger til redningsbåten "TRYG", som fra 1894 reddet rundt 100 sjøfolk.
Reve-stasjonen var i drift helt til 1993, den var den siste som ble lagt ned, og mannskapet på stasjonen reddet til sammen 216 mennesker i disse årene.

Hvorfor jeg skriver om dette nå? Historiene ble levende for meg da etter at jeg nå har lest en av årets bøker, “Bragd - og berging, om forlis og redningsaksjoner" (Lagunen forlag). Oterhals en av flere entusiaster som heldigvis supplerer og utvider først og fremst lokalhistoriens, men også norgeshistoriens både hverdager og større anledninger, som skriver om mennesker og naturkrefter. Oterhals har i alt 25bøker bak seg, de fleste med tema fra Møre, men også mer generelt som denne om redning og forlis, og ellers om bl.a. fraktfart, berømte båter og sterke menn, sterke kvinner, stormhav osv.
Slike bøker når sjelden eller aldri frem til de store avisene, men lokalt er gjerne interessen stor.

Norskekysten har en dramatisk historie, og Oterhals beretninger om en for de aller fleste av oss ukjente verden på de ytterste skjær og i havets dyp, om bergingsmennenes slit og bragder for å redde liv og berge verdier, er facinerende lesning. (oterhals@adsl.no)

Fire lys - møte det uendelige

I min barndom tilbrakte jeg mange sommerferieuker ute på Reve. Der møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute kan man ane slitets og steinens og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys.

«Det er annerledes her», sier Sigbjørn Obstfelder.

«Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før».Og visst har han rett, ute på Jærens ytterste rev er verden - og er himmelen. Her møter vi det uendelige – også i oss selv.

Der Jesus er, møtes jord og himmel. Der gudstjenesten er, møtes Gud og mennesket. For noen år siden hadde jeg fire gudstjenesteopplever i løpet av seks uker. Den første i Moskva, Kristi Frelserkirken, oppført i betong og hvit marmor og med 100 kilo bladgull i kuplene ti,l en samlet pris av to milliarder kroner. Den enorme 15 etasjer høye kirken står som et symbol på den russisk-ortodokse kirkes endelige seier over kommunismen. Den står der den opprinnelige frelserkirke ble bygget i takknemlighet til Gud over russernes seier over Napolon i 1812. I 1931 bestemte Stalin at kirken skulle sprenges i luften for å skape plass til et 315 meter høyt Sovjet-palass med en 100 meter høy Lenin-statue på toppen, verdens høyeste byggverk. Men da kirken var jevnet med jorden, oppdaget man at elvebredden ikke kunne bære den planlagte kjempebygning. Gudfryktige russere så det den gang som Guds hevn over Stalins babeltårn. Nå er en ny kirke på plass, med praktfulle ikoner som dekker alle vegger, og stående og tilbedende russere i en messe som er nokså annerledes enn vår norske samling søndag formiddag.

Neste søndag var jeg i et stort kjellerlokale i Quito i Ecuador. Det så ut som et lagerrom, den evangelikale menigheten hadde flyttet ut av kirken sin fordi den var blitt så altfor liten. Nå hadde man tre gudstjenester hver søndag, 7-800 mennesker hver gang. En aktivt medvirkende menighet, frisk sang ikke nettopp preget av gregorianske rytmer, friske rytmeinstrumenter – totalt annerledes enn i Moskva.

Så hjem til Tjensvoll i Stavanger. Allehelgenssøndag ble med orgel og en vár fiolintone, en kvinnelig prest som talte godt og lenge, jevn norsk menighetssang i det litt mollstemte preg som kjennetegner denne dagen.

Og endelig til den fjerde gudstjenesten, i Bergen, i Mariakirken, som nå er overtatt av Kirkens Bymisjon. Evangeliet ble der forkynt annerledes, med tekster og musikk og endog en liten tangosekvens, som i den sammenhengen det sto ikke virket fremmed men tvert imot fortalte meg at alle grunnleggende kunstneriske ytringsformer i prinsippet burde ha plass innen kirkens rom.

I et litt større perspektiv tror jeg det er viktig å stimulere til å synliggjøre at kristendommen fremdeles er et levende og skapende element i vår tids kunst og kultur. Til å se at skillet ikke uten videre går mellom kirke og bedehus på den ene siden og på den annen side det såkalte verdslige liv. Skillet er snarere vertikalt, mellom kjød, altså det gudfiendtlige vesen, og ånd i det enkelte menneske.

Vi trenger en Gud i verden, en Menneskesønn som kan rykke oss opp, minne oss på håpet som ligger i det å ha en overordnet regnskapsplikt og frelse oss fra oss selv.

For kjærlighet er ikke å finne seg selv, men å rykkes ut av oss selv så vi kan finne hverandre.

Torsdag møtes på en spesiell måte jord og himmel, i barnet lagt på strå.

Tenn lys!
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
(Eyvind Skeie)

Vangsgutane slår til igjen

Og det skjedde i de dager da tyskerne nettopp hadde hærtatt Norge
at redaktør Hans Aarnes i Nynorsk Vekeblad ville ha et motsvar til
de to amerikanske rakkerungene Knoll og Tott som herjet i Hjemmet.
Det skulle handle om to norske gutter som bare gjorde det som
godt var,og dermed fikk vi tegneserien - biletrekkja som det het
på originalspråket - om Vangsgutane.

Gamle Noreg, nørst i grendom, er større enn noen vet av, sier
dikterne, og i Todalen på Nordmøre fant Leif Halse all inspirasjon
hantrengte til å fortelle om heltene som lever det gode liv på
landet. Og det fortsatte de med gjennom krigsårene og
folkerepublikken Gerhardsen, der Einar brakte folket framover og
folkevogna brakte det omkring. Det var tiden før Se og Hør gjorde
landet til et sladrerike, før Tone Danli Aaberge, Jan Thomas og
bønder som jaktet på kjærligheten ble nasjonalt felleseie. Før en
liter Cola ble billigere enn en liter melk.

Vangsgutane hører hjemme i tiden da radioens tidssignal ga landet
en felles rytme, før Radio 1 tok vare på det lokale mangfold
ved å spille både Sissel Kyrkjebø/Odd Nordstoga og Carla Bley
i ukene før jul, før NRK og TV 2 holdt oss i åndeløs spenning mens
de live-overførte Obama-kortesjens farefulle ferd langs en
avstengt E6 fra Gardermoen til en hovedstad utstyrt for filmingen
av MaxManus 2, før Tiger Woods jaget flere enn det grønne gressets
18 hull og før Thorbjørn Jagland ga begrepene ”spleiselag” og
”alle skal være med” et nytt innhold.

Du skal ikke skrape mye i en nordmann før du finner en bonde. Slik
er Vangsgutane våre alles fettere, vi er fremdeles et bonde- og
bygdefolk med en tynn og nyanskaffet urban ferniss.

I årets hefte møter vi en gammel kjenning; Tarald Turist (Jarle
Trå?), som skal på fototur i Trollheimen. Vangsgutane er med som
sherpaer. Hjemme igjen har klimaendringene resultert i regn og
storflom som tar med seg hus og broer. Steinar Vangen blir tatt av
flommen, men blir berget av Sterk-Ola (en fjern slektning av
Sigbjørn Johnsen).

I den andre historien møter vi illgjerningsmennene Fanten og
Feiaren som driver tyvslakting i fjellet (formodentlig på alle
pelsdyrene som dyrebeskyttelsesforeningen Noah har sluppet ut).
Det blir en dramatisk jakt med skyting og brann, men det ender
godt, og alle er enige om at det har vært en kjekk tur.

Neste år kommer nok oppfølgeren om Steinar og Kåres både
lengre og mye tøffere ferd i NAV-naturens farefulle og krevende
elementer

Heftet er subsisiert av Distriktenes Utbyggingsfond og
Senterpartiet, og det er naturlig å anbefale det som velegnet
julegave til alle motstandere av kommunesammenslutninger.

En riktig god jul til alle kongerikets Vangsgutar - alle kjekke
og greie gagns mennesker som bare gjør det som godt er. Til
sentrumsekstremistene i KrF og Venstre, alltid på jakt etter
det gode kompromiss. Til Per Sandberg og vennene i Frp, vår
alles Larris, som stadig prøver å få lurt seg med i det gode
selskap.

God jul til handlingsregelens praktiserere, 2009s multisvar
på Ole Brumm. Det var han som på spørsmålet om han ville ha
melk eller honning, svarte ja takk, begge deler. Og det var
han som spurte: Hvor skal vi hen? Ingen steder, sa Kristoffer
Robin. Og så gikk de dit.

Og for ikke å erte på oss likestillings-og forbrukerombudet,
god og reklamefri jul både til the comeback-girl Erna og til
vangsjentene Kristin og Liv Signe som med uutslukkelig iver
prøver å få tatt innersvingen på klimaridder Don Quijote
Stltenberg og den magre ridders trofaste tjener Sancho Panza
Schjøtt Pedersen.

Hold ut - det gode skal seire til slutt, i regjeringskvartalet
som i Vangsgutane.

PS. Vangsgutane har i pakt med tidsånden gått globalt. Deres
halvsamlede erker er i år utgitt i USA av forlaget Astrid My
Astrid Publishing, under navnet ”The boys from Vangen”.
Den er med tekst både på engelsk og norsk, og forlaget skal ha
gjort henvendelser til Michelle Obama om å skrive et forord til
opplag nr.2 - helst med Nobelpennen - etter at hun kjøpte fire
jakker fra Olena med seg hjem fra Oslo.

Dårlig presseskikk i København?

Bør Pressens Faglige Utvalg felle TV2 og VGs dekning av historiens største klimademonstrasjon som brudd på god presseskikk? Det mener Sosialistisk Ungdom SU). Lederen fremholder at disse to spesielt, men også norske medier mer generelt, har sviktet Vær Varsom-plakatens punkt 1.2: "Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk", og 1.4: “Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet" ( NB! - det står rett, ikke plikt).

Det er ingen nyhet at en hund biter en mann, men det er en nyhet hvis hunden biter mannen. Over 20 fly går hver dag fra Stavanger til Oslo. Det utløser bare en nyhet dersom et fly må nødlande eller snu på grunn av at en fugl har forvillet seg inn i motoren eller en passasjer har drukket for mye og sjikanerer flyvertinnen eller…..
To som blir drept i en flystyrt i Norge har større nyhetsverdi enn 20 som dør på tilsvarende måte i Uzbekistan. En familie som drukner på Mjøsa får mye større dekning enn 100 omkomne på en ferje i Malaysia. 250 døde i løpet av et år i bilulykker på norske veier, får mye mindre plass enn 10 som blir drept i en flystyrt. En statsminister som slås ned, får oppmerksomhet, de mange som får en knekt nese i drosjekøen får det ikke.

Slik er - meget forenklet - nyhetslogikken. Nyheter er det uventede, det spektakulære, det menneskelige drama, maktmisbruket, feilgrepene. Nyheter skildrer øyeblikket, følger terminlister og møtekalendere, påviser diskriminering og svake gruppers problemer og konsekvensene av mangelfullt vurderte lover, viser oss mennesker som lykkes i industribygging, tiltak som får ned ulykker på veiene osv.

Noen er opptatt av utenriksnyheter, politisk spill, valg, miljø.
Andre synes at Tiger Woods elskerinner, Tone Damli Aaberges opptredener, Thorbjørn Jaglands manglende stoluttrekking for Michelle O. er viktige nyheter.
En sannhet i Finnfjordbotn kan være løgn i Basra, det som er viktig i moskéen i Islamabad er perifert i bedehuset i Hjelmeland.

Og så kan den enkelte av oss se oss i nyhetsspeilet og spørre: Hva er det vi leser først? Hva fanger vår oppmerksomhet før, eller hvis, vi går løs på det vi selv definerer som seriøse og viktige nyheter av betydning for eget liv og for samfunnsbygging? Er det skandalen, sviket, forbrytelsen, eller er det den nye loven mot diskriminering i arbeidslivet, og den kommunale budsjettkrisen?

Journalister ser, og ser samtidig ikke, det samme. Prioriteringer av politisk stoff er annerledes i VG enn i Vårt Land. Slik har det vært, slik vil det bli - uansett medium. Det finnes ikke - og bør ikke finnes - manualer for hva som er nyheter og hvordan de skal dekkes.

Det som finnes er norsk lov og pressens Vær Varsom-plakat, som sier en del om kildekritikk, overskrifter i forhold til innhold, bruk av bilder i andre sammenhenger, tilsvarsrett osv.

SU vil ikke vinne frem med sin klage. Det tror de nok ikke selv heller, jeg antar at - dersom den i det hele tatt sendes inn - det som de først og fremst ønsker er oppmerksomhet rundt problematikken. De har lært nyhetsmekanikken: En anmeldelse, eller trussel om anmeldelse, slår uendelig mye bedre enn et velformulert leserinnlegg.

Mediene har drevet stor forhåndsdekning foran København-møtet. Situasjonen i ulike deler av verden er belyst, mangelen på vilje til innsats kommentert, miljøkjempere intervjuet, politikere stilt til ansvar.
Når det gjelder demonstrasjoner, husker jeg forøvrig NRK-medarbeider Herbjørn Sørebøs ord: “Eg sit her og lurer på om eg skal dekka ein demonstrasjon som det ikke vert noko av dersom eg ikke kjem”.

Demonstrasjonen i København i helgen var unektelig av en annen karakter. SU har rett i at det er helt spesielt, la oss heller si unikt, når 100.000 mennesker møter opp for å utøve press mot toppmøtet, stiller krav om en rettferdig klimaavtale. Fjernsyns-og avisbildene fortalte mer enn lange artikler om den folkelige protest men også om de ytterst, ytterst få som syntes mer opptatt av å få vist sin egen evne til å skape bråk enn av menneskehetens fremtid. Og dessverre er det alltid slik av noen få ødelegger for de mange.

“Media nevner ikke kravene som fremmes”, sier SU-leder Tronsmoen. Et stykke på vei kan hun nok ha rett i at de druknet litt i protestanter som ble sittende bundet i timevis på kald asfalt, uten mat og muligheter til å tisse. Men protestantenes anliggende synes jeg har vært godt ivaretatt i forspillet. Demonstrasjonen var en mektig markering av grasrot- og miljøbevegelses-protest, det har nok de aller fleste fått med seg.

Det stilles spørsmål om ikke VG og Dagbladets journalistikk fra demonstrasjonen er med på å marginalisere mennesker som kjenner klimaendringer på kroppen, om ikke dette er mye viktigere enn de marginale demonstrantene. VG og Dagbladet må selv gjøre sine valg,slik den enkelte av oss kan gjøre våre egne medie-valg.

Naturligvis skal media dekke at nærmere 1000 demonstranter blir arrestert. Det faktum at bare 13 av dem er siktet, bør føre til en skikkelig debatt om rettsstatens prinsipper, lovgivning, politimetoder, åpenhet for politiske demonstrasjoner. Det problematiske ved hendelsene var etter min mening ikke de få voldelige innslagene, men vel så mye danske lovgiveres “Lømmelparagraf” som gjør at politiet kan holde folk fanget i opptil 12 timer dersom det er mistanke om at de kan gjøre noe kriminelt. Med slike paragrafer kan frykten for å markere i helt legitime meningsytringer markeringer bli stor.

Men jeg har også forståelse for at politiet har en nesten umulig balansegang når det gjelder å opprettholde lov og orden. I sammenhenger der en tent fyrstikk kan utløse eksplosjoner, har også de mange, mange idealistiske/realistiske demonstranter selv et ansvar for stoppe dem som åpenbart har andre hensikter enn demonstrasjonens formål.

Men fremfor alt: Måtte møtet i København, i Hopenhagen, gi et resultat som bringer oss nærmere en klode i økologisk balanse. Det er farlig langt dit, men la oss i det minste få oppleve at de mest utviklede landene går med på minst en reduksjon på 40 prosent av egne klimagassutslipp før 2020, uten kvoteordning, og at rike land gir finansiell og praktisk støtte til de land som lider, og vil lide enda mer fremover om ikke noe skjer, for vestligskapt forurensning.

Hodet i oljesanden

”Utvinning av olje fra tjæresand er en trussel mot menneskeheten”, sier fredsprisvinner Al Gore.

Det er denne trusselen Oljefondet og Statoil satser på i Canada. I Alberta-provinsen ligger verdens nest største oljereserver i form av oljesand - en tjæreaktig masse man kan hente ut raffinerbar bitumen (karbonstoff).
• Estimatene fra Alberta Energy and Utilities Board går opp til 177 milliarder fat olje.
• FNs klimapane advarer mot denne typen tungolje. Utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning.
• Statoil antar at oljereservene i lisensene som nå kjøpes opp, er på rundt 2,2 milliarder fat olje. Det tilsvarer omlag tre års oljeproduksjon på hele den norske sokkelen.
• Når oljeproduksjonen er på topp i feltet, vil CO2-utslippene på over 7 millioner tonn CO2 i året.
• ”Bare kull er verre enn slik utvinning av oljeutvinning” (Fatih Birol, sjeføkonomen i Det internasjonale energibyrået IEA).

Indianerne i Alberta opplever at oljesandutvinningen har ført til 30 prosent flere krefttilfeller og ødelegger naturen, og dermed livsgrunnlaget dere. Gigantiske maskiner graver dypt i grunnen, der det for ikke så lenge siden sto gammel skog. Fuglene holdes på avstand med luftkanoner. For å få opp flytende olje sprøytes enorme mengder vanndamp ned i brønnliknende konstruksjoner og underminerer alle kandiske klimamål.

Hva sier så Statoil selv?
”Statoils engasjement i oljesand tar utgangspunkt i verdens energirealiteter:
• Verdens energietterspørsel forventes å øke sterkt de kommende tiår, hovedsakelig drevet av befolkningsvekst og høyere levestandard.
• Fossile brensler vil i overskuelig fremtid være de viktigste energibærerne i verdens energiforsyning.
• Fornybar energi vil på sikt utgjøre et større bidrag, men det tar tid å utvikle en industri i det omfang vi her snakker om.
Oljesand vil være en nødvendig del av det fremtidige energibildet. Det er mange som har store forventninger til hva Statoil skal levere. Det er bra! Vi arbeider hardt hver eneste dag for å redusere klimagassutslippene fra vår virksomhet, samtidig som vi bidrar til at verden skal få tilgang til nok energi. Sammenhengen mellom befolkningsvekst, økt levestandard, energietterspørsel og klima er utfordrende dilemmaer i debatten og utgjør også de energirealitetene som ligger til grunn for StatoilHydros engasjement i Canada” (konsernsjef Helge Lund)
(Se hans uttalelse på http://74.125.77.132/search?q=cache:b33VGQPhUFcJ:www.statoil.com/no/NewsAndMedia/Multimedia/features/Pages/chronicleOilSandCanada.aspx+Statoil+%2B+oljesand&cd=3&hl=no&ct=clnk&gl=no)

”Jeg kan ikke love at Statoil vil etablere CO2-fangst i Canada, ennå. Dette vil være en hjørnestein i porteføljen vår i minst 25 år. Det er en ressurs vi trenger” (Merete Heggelund, Statoils stabssjef i Canada).

Og hva sier Staten, som eier 2/3 av Statoil? Et Greenpeace-forslag om å trekke seg ut av prosjektet på konsernets generalforsamling tidligere i år, fikk bare støtte fra 0,15 prosent av de fremmøtte aksjonærene. Regjeringen vendte tommelen ned.

Et forsøk fra KrF i Stortinget om å tvinge fram en stans på deltakelsen i Canada, ble nedstemt. Representanter fra SP, SV og Ap som tidligere hadde uttrykt misnøye med engasjementet, var blant flertallet. ”Hele oljeeventyret har skjedd i samspill mellom kommersiell strategi og aktiv politikk. Vi er stolte av at vi har stilt krav til selskapene. Nå går de private aktørene foran og viser samfunnsansvar, men staten holder kjeft” (Line Henriette Holten Hjemdal, KrF).

To andre observerte reaksjoner: 1. Norges Teknisk Naturvitenskapelige Institutt er med på prosjektet. Rektor Torbjørn Digernes har et fascinerende forsvar, helt i tråd med mange norske bedrifters/politikeres møte med utlandet: ”Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi i firmaet X) hadde latt være å (levere denne gassen til gasskamrene). Noen andre hadde uansett solgt den".

Morgenbladet kommenterer sarkastisk: Altså: Hvis ikke vi nordmenn går inn i diktaturet X, vil amerikanerne gjøre det (og de er verre enn oss). Amerikanerne vil hevde at hvis ikke de går inn, vil russerne/kineserne gjøre det (og de er enda verre). Russerne/kineserne vil hevde at hvis ikke de går inn, så ... et eller annet. Og hvis vi ikke utvinner oljesand, vil jo alternativet være kull. Og hvis ikke kull? Energimangel. Og dermed fattigdom! Og opprør! Og så har vi helvete løs.
Rektor Digernes’ logikk kan dessuten brukes til alt: Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi i firmaet X) hadde latt være å (levere denne gassen til gasskamrene). Noen andre hadde uansett solgt den. Det er ikke sånn at verden hadde vært et bedre sted om (vi, forskerne X) hadde latt være å (finne opp disse masseødeleggelsesvåpnene). Noen andre hadde uansett funnet dem opp”.

Statssekretær Hilde Singsås følger opp (overfor Dagbladet i dag): ”Miljøet blir ikke bedre av at vi selger våre aksjer til noen som bryr seg mindre om miljøet”. Finnes det noe området der dette resonnementet ikke kan brukes. Singsås?

Stavanger Aftenblad hadde tidligere i år et interessant intervju med Inge Lisenka Wallage. Som sjef for StatoilHydros kommunikasjon om den internasjonale virksomheten, måtte Wallage meisle ut oljeselskapets informasjonsstrategi rundt det omstridte oljesandprosjektet i Canada – blant annet.
Etter å ha forsvart Statoil satsinger i omstridte oljeprosjekter, men fikk hun nok: Hun tok seg jobb i Greenpeace. ”I Statoil følte jeg ofte at i spørsmål som hadde miljømessige konsekvenser, var ikke kloden noe reelt, bare noe filosofisk” sier Wallage.
Jonas Gahr Støre bruker ord som ”befriende”, ”fri og uavhengig stemme som ikke skal tekkes Norge”, ”forstår poenget hans”. Ja vel, men hva så? Jeg har stor respekt for Støre, han er den beste. Likevel: Er det lenger fra ord til handling enn fra Oslo til København?

Når Regjeringen må gi etter

I politiske vurderinger er det ofte en fordel å vurdere de kryssende hensyns relative styrke. Det siste året, og særlig i tiden etter valget, er maktarroganse et begrep som er benyttet også utenfor utover opposisjonsrekkene.

Statsminister Jens Stoltenberg gjorde i biodiesel-saken et dristig forsøk på å etterleve dr. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest som står alene. Påfølgende gallup-tall ga ingen bekreftelse på sannheten i Ibsens ord, og kryss i taket, det er nå kommet en sak der Regjeringen gir etter: Sivilombudsmannens (SO) rett til å få alle nødvendige dokumenter for å kunne utøve den kontroll av forvaltningen Stortinget har pålagt ham.

Det er en meget fornuftig helomvending. Den forteller at Offentlighetsloven skal etterleves, og den burde være et klart signal til både embetsmenn, politikere og informasjonsmedarbeidere. Jeg er imidlertid skeptisk at dette er beveggrunnen, vedtaket er nok helst en dyd av nødvendighet for ikke å lide et prestisjenederlag i Stortinget, fordi en enstemmig kontrollkomite her tar grep og nekter å bøye seg for Regjeringskvartalets ønsker.

Til saken: Bergens Tidende er av de avisene som er flinkest til å bruke Offentlighetsloven. I januar ba avisen om innsyn i en juridisk betenkning regjeringsadvokaten hadde laget for OED i forbindelse med økonomiske disposisjoner en avgått departementsråd hadde gjort i tiden som toppembetsmann. Olje- og energidepartementet sa nei. SO ville se dokumentene. Nei igjen.

SO skrev så til statsministerens kontor (SMK) og minnet om lovens ord: "SO kan kreve de opplysninger han trenger for å kunne utøve sitt verv". Og videre fra SO: ”Det er ikke opp til forvaltningen å avgjere hvilke dokumenter SO skal ha tilgang til når det gjelder sine oppgaver".

Etter å ha tygget på dette i tre uker svarte SMK at man ikke har kompetanse til å overprøve et departement. Statsminister Jens Stoltenberg svekket ikke imaget av å være konfliktsky og usikker i noen situasjoner. Han bidro ikke til at SO fikk svar på sitt spørsmål: Hvorledes skal SO kunne utføre kontrolloppgavene sine dersom han blir nektet innsyn?

Det var ikke førte gang Kongens Råd talte Kontroll midt imot. Sylvia Brustad nektet i sin tid å utlevere et notat til riksrevisjonen. Magnhild Meltveit Kleppa nektet innsyn i dokumenter da Terra-saken ble gransket. Riksrevisjonen fikk også nei fra Erik Solheim i forbindelse med risikovurderinger. Og kort tid før høstens valg hemmeligstemplet regjeringen en rekke rapporter fra Riksrevisjonen. Sakene gjelder blant annet mangelfullt vedlikehold av veier, dårlig sykehusledelse og Regjeringens innsats for et inkluderende arbeidsliv.

”Det er heilt uakseptabelt at den som skal kontrollera freistar å bestemme kva dokument kontrolløren skal få tilgang til. Slik kan vi ikkje ha det” (Anders Anundsen, Frp, leder av kontrollkomiteen, til BT). Ja og amen.

Nå har regjeringen snudd – i én sak. Statsministerens kontor (SMK) vil nå gi SO det dokumentet han ba om i januar. Men ikke uten kamp. Her var det Stortinget som utøvde en makt som sjelden har vært i bruk etter at bakroms-parlamentarismen ble innført: Jens, Kristin og Liv Signe blir enige om et kompromiss som er så skjørt at det ikke tåler en eneste forandring, slik at Stortinget (uansett partifarge) dermed må gå kommunalansatte vedlikeholdsarbeidere en høy gang når det gjelden sandpåstrøing.

Nok er nok, sa kontrollkomitéen og ga klar beskjed. Det hjalp ingenting at den samordnende ånd (han som Stortinget ikke får se), Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, formante de rødgrønne om ”sakens alvor”. Heller ikke at regjeringsapparatets nest øverste embetsmann, assisterende regjeringsråd, på en skremmende måte, misbrukte begrepet ”assisterende”, da han tok for seg stortingsrepresentanter: ”Han syns eg hadde sagt nok om denne saka, at det ikkje var grunn til at eg engasjerte meg meir etter at eg hadde uttala meg kritisk til BT om behandlinga” (Rune Skjælåen, Sp).

Dagens blomst til Bergens Tidende for våkenhet og evne til å stå distansen, og til Kontrollkomitéen ved leder Anders Anundsen og den gamle Ap-oberst Martin Kolberg. Stortinget har her gjort som kong Sverre. Det kan gjerne synge oftere: ”..også vi når det blir krevet”.

Tre lys - og ropet fra Betlehem

Vi er over halvveis i adventstiden, og for 3.søndag heter det i sangen:
Tre lys skal flamme for alle som må slåss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

I kampen for rettferd og for frihet, mot diskriminering og mot fremmedhat, må vi begynne med oss selv. Granske våre sinn og motarbeide våre fordommer. Aktivt støtte dem som gjennom sin utrettelige innsats fører an i kampen mot den intoleranse, de fordommer og de holdninger som har kostet millioner uskyldige mennesker livet. Ikke i en fjern fortid, men i vår egen generasjon.

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning. Hver dag misbrukes tro til hat der religion skulle skape nestekjærlighet og forsoning

Hvordan skal vi komme ut av den onde spiral der vold avler vold? Hvordan skal vi snu utviklingen slik at verdenssamfunnet satser på at fred avler fred?
Mange i verden i dag spør med smerte: Hvor skal vår hjelp komme fra, når nasjonens og nasjonenes ledere svikter?
 
I Jesu fødeby Betlehem har kirkene denne julen gått sammen om en protest mot den israelske okkupasjonen. Dette skjer ved at de offentliggjør et felles, økumenisk dokument: "A moment of truth: A word of faith, hope and love from the heart of Palestinian suffering."
Oppropet blir allerede sammenlignet med det sørafrikanske kirkeoppropet mot apartheidregimet.

Det palestinske dokumentet fordømmer den vedvarende israelske okkupasjonen og sier den er en synd mot både Gud og menneskeheten. At den type teologi som legitimerer okkupasjonen ikke er kristen og bibelsk. Ati sann kristen teologi springer ut av kjærligheten og solidariteten med de undertrykte, og søker rettferdighet, likhet og verdighet mellom mennesker.

De palestinske kristne ber både verdens kirker og politiske ledere om å legge press på Israel og arbeide for at okkupasjonen kan opphøre. Okkupasjonen skaper så vanskelige leveforhold at mange emigrerer til Europa og USA. Dette gjelder også kristne som helst ville ha blitt boende. Forsetter det slik, kan Det hellige land snart være tømt for kristne.
I tillegg til å ta avstand fra alle former for ekstremisme, både blant jøder, muslimer og kristne, understreker dokumentet at den ikkevoldelige motstanden mot okkupasjonen er eneste riktige vei for alle palestinerne - også de kristne.

Guds ord minner oss om nestekjærlighetens kraft i denne verden. Vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Får da Kristus frigjort oss så er vi virkelig fri.

Tre lys - for rettferd og for frihet.

Midt-Østen, Kongo og julekrybber

Min første julekrybbe kjøpte jeg i Betlehem i 1968. Den er akkurat slik som alle andre Betlehem-krybber, men hver advent minner den om at byer og landsbyer i Israel og Palestina, det hellige land som en gang ga oss Bibelen, ikke er preget av hyggelig førjulsstemning med lys og juleavslutninger og kalendere og pepperkaker, men av sorg og fortvilelse. Sirener og skrik. En mur som skiller.

Og den minner om Basil, lederen for et banehjem i Øst-Jerusalem som jeg møtte hjemme i Betania.
Basil fortalte en aktualisert legende:
John F.Kennedy og Khrustsjov møtte Gud i himmelen.
- Tror du Jernteppet kan heves i vår levetid?
Gud trodde det.
Så kom Nelson Mandela og de Klerk.
- Tror du at apartheid kan forsvinne og at det kan bli fred i Sør-Afrika før årtusenskiftet?
Jo, Gud trodde det også.
Til slutt kom Golda Meir og Yassir Arafat.
- Kan det bli fred i Midt-Østen i vår tid?
Gud sukket. -Nei. Ikke i min tid heller.

Marie sukker når vi skriver 1.søndag i advent i Heimen. Da vet hun hva som kommer. Da ta jeg bøker og kunst ut av hyller og skap og små bord, og jeg danderer omsorgsfullt 25 krybber. Forseggjorte krybber og helt enkle krybber, store krybber og små krybber. Med figurer i de nydeligste tekstiler og farger fra Krakow, i papir fra Budapest, i stein fra Chile, av gips fra Kina, av ibenholt fra Kamerun, av keramikk fra Auckland, av messing fra Santiago de Compostela, av glass fra Hadeland. Stilrene og håndlagede, smakløse og masseproduserte. Et bilde av livet selv.

Men helt spesiell - en krybbe av en slags hyssing og tråd fra Kongo, med Josef og Maria som fattige afrikanere og tre vise menn som stammehøvdinger.
Jeg kjøpte den under et besøk på en yrkesskole i Bukavu, der Kirkens Nødhjelp har vært involvert. Jeg møtte skjebner som levendegjorte uhyggelige hendelser jeg hadde lest om, men som ble uhyggelig sterkere når du møtte offer.
En 16 år gammel gutt fortalte hadde skutt og drept en mann da han var 13 år. De lokale styrkene hadde gitt ham et gevær, med beskjeden: Drep – eller bli drept! Guttesoldaten på 13 år hadde tatt mange live. Han bar tydelig preg av det, men samtidig uttrykte han håp. På skolen fikk han utdannelse som snekker, og han regnet med å få jobb etterpå.

Det gjorde også en 17 år gammel jente. Da hun var 13, skulle hun en dag gå til bestemoren, men ble tatt av en gruppe soldater og brakt inn til deres leir i jungelen, der hun hver eneste dag i nesten et år ble serievoldtatt. Hun klart nesten mirakuløst å flykte da hun ble gravid. Nå utdannet hun seg til bilmekaniker, håpet var tent, hun og den tre år gamle datteren skulle klare seg gjennom hverdagen som ventet.

De to historiene var sørgelig alminnelige, de to jeg møtte var heldige som hadde overlevd. Jeg kom til Bukavu fra nabolandet Rwanda. Der sloss hutuer og tutuer. Jeg møtte alle 40-50 fra en landsby på et møte under et stort tre. Der satt alle innbyggerne. En av dem reiste seg og fortalte hvordan familien var blitt angrepet av tre menn med svære kniver. Han klarte å gjemme seg, men far, mor, to søstre og en bror ble brutalt stukket ned og drept.
En annen i den store ringen reiste seg og sa: Jeg var en av dem som gjorde dette. Og så forklarte han hvordan propagandaen gjennom radio nesten hadde hjernevasket ham og de andre til å drepe alle som var av en annen stamme.
Da gikk den første bort til ham, omfavnet ham og sa: ”Dette må vi legge bak oss. Vi kan ikke skape et nytt Rwanda bygget på hat”.

Nei, fremtiden må bygges på Håpet. Barnet i krybben.

Skal kirken bry seg om klimaet?

Skal kirken være opptatt av klima, unntatt når det gjelder temperatur og fuktighet i kirkerommene?
Selvfølgelig. Kirkeklokker har de siste ukene ringt fra Longyearbyen til Lindesnes under mottoet ”Rop fra Arktis”, biskopene drar til København-møtet(med båt), Den norske kirke skal ha egne delegater som følger de politiske forhandlingene, gudstjenestene i norske kirker 13.desember vil være preget av klimatoppmøtet.

Hvem skulle være mer opptatt av Skaperverket enn Kirken?
Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere. Samtidig er vi innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.

Verden har sviktet sitt oppdrag. Skaperverket er såret og i ubalanse. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer, og vi vet at
- vi bærer ansvar for dette
- dersom vi ikke gjør noe med våre utslipp av klimagasser og annen forurensing, blir dette verre for oss alle og for våre etterkommere
- mye av det som skjer, først rammer dem som har det vanskelig fra før

Klimakrisen er en krise for hvordan menneskene har organisert sine samfunn og det er derfor er nødvendig med samfunnsendringer for å møte krisen. som følger av For store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene. Også ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Igjen er det slik at det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Forsakelse er et gammelt ord. Det brukes lite i dag, klinger dårlig. Men skal vi motvirke de klimaendringene vi har skapt, må vi forsake for livets skyld, for rettferdighetens skyld, for at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte.
Det vil koste mer om vi ikke handler nå.

Å henvise kirken til sine ”indre anliggender”, å avfeie det kirkelige klimaengasjementet som dårers urealistiske tale, er en klar avsporing. Selvsagt er kirken opptatt av
- trosopplæring, konfirmant- og ungdomsarbeid
- forkynnelse både i ord og handling
- diakoni
- oppslutning om kirkens gudstjenester
- det åndelige tomrom mange opplever i vår tid
- brobygging mellom muslimer og kristne

Disse og mange andre arbeidsoppgaver strever både ansatte og frivillige med fra dag til dag. Men det forhindrer ikke at andre spørsmål også er viktige enten nå dette dreier seg om menneskerettigheter, om freds- og forsoningsarbeid eller om rettferdig fordeling av verdens ressurser – og forvaltningen av disse. Hver uke bes det i kirkene for alle som har ansvar i samfunnet. Det trengs ikke mindre nå i møte med disse krevende utfordringene

Jorden er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker. Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

En naturlig bønn til Skaperen er denne:
Tilgi oss at vi
- lever som om det ikke fantes noen død
- leker med det onde som om det ikke fantes noen fortapelse.
- velger de forgjengelige verdier fremfor de evige
- etablerer oss på jorden som om det ikke fantes noen Himmel
- innretter oss i tiden som om det ikke fantes noen evighet.
- for kortsiktig egeninteressers skyld ødelegger Ditt skaperverk

Vi må takke Gud for skaperverket, Guds gave og vårt livsgrunnlag, og be om at
- jorden fortsatt kan bære oss og våre etterkommere.
- vi hver for oss og sammen har vilje og evne til å gjøre det vi kan for å snu
utviklingen.
- de som nå er i København har klarsyn og mot til å gjøre det som nå må gjøres.

Paradokser og epidemier i helse-Norge

Eldretsunami? Heller beretningen om en varslet bølge.

”Tsunami - en serie med bølger skapt i et vannmassiv av en impulsiv forstyrrelse som vertikalt forskyver en vannkolonne. En slik forstyrrelse kan for eksempel være jordskjelv, skred, vulkanutbrudd, eksplosjoner eller nedfall fra verdensrommet, for eksempel meteoritter” (Wikipedia).

Du skal ikke bedrive ord. Skal ikke bruke et begrep som er totalt misvisende. Eldrebølgen er ingen “impulsiv forstyrrelse“, intet jordsskjelv. Det røde bølgeflagget har vært synlig lenge. Demografien (“det vitenskapelige studium av de kvantitative sider ved menneskelige populasjoner, særlig deres størrelse, sammensetning og utvikling”) har fortalt oss at

* Vi lever lenger enn før. Bedre ernæring, mindre slit, medisinske fremskritt.
* Eldre har nye krav, er friskere, har mer penger
* De neste fire årene vil antall eldre over 67 år femdobles
* Langvarige og kroniske sykdommer vik skape mer uførhet og lidelse
* Frem til 2030 blir det behov for 140.000 nye årsverk i helse- og
sosialsektoren
* Vi vil trenge 5000 flere sykehussenger
* I 2030 kan vi ha 46 % flere eldre enn i dag
* 1967: fire yrkesaktive for hvert person utenfor arbeidslivet- 2009: to for
hver. 2030: ??

Du trenger ikke å ha en master i samfunnsmedisin, sosiologi eller statistikk for å tegne fremtidens behov, krav og problemer.
Vi vet.

Paradoks nr.1: Menneskelivets grammatikk er snudd bak-frem. I dag er det å være eldre yngre enn å være gammel. Til nød tenker vi at vi kan bli/er eldre, men vi vil ikke være gamle.

Paradoks nr.2: I Vesten bruker vi ufattelige ressurser på å forlenge livet, privat og offentlig. Samtidig ser det ut som om vi er dypt bekymret for hva dette vil innebære av ressursstress (obs! 6 s’er i et 13-bokstavers ord, noen bedre?).

Paradoks nr.3: I den norske folkesjel er det en dyp skepsis overfor “fremmede”, i alle fall hvis de har en ikke-hvit hudfarge. Men hvem er det som allerede i dag tar tunge tak i eldreomsorgen, og hvor skal vi hente morgen- og overmorgendagens innsatsdivisjoner ?

Paradoks nr.4; Vi satser stadig mer på kurative (behandlende) oppgaver i helsesektoren, mens forebyggende tiltak nedprioriteres. Det synes å være viktigere med brannmenn enn med rehabiliterende brannforebyggere.
35.000 brukere kan få et eldresentertilbud for samme beløp som 3 - tre - sykehjemplasser (Oslo-undersøkelse). Det er enorme beløp å spare dersom eldresentra gjennomsnittlig kan utsette behovet for plass på sykehjem med et par dager pr. bruker.

Paradoks nr.5: Man er opptatt av fragmenter som skygger for helheten, mer opptatt av kortsiktig gevinst og bunnlinje enn av langsiktige tiltak. “Kostnadseffektivitet” og ”anbudsutsetting” er blitt moteord. Kanskje er det i lengden dyrere å presse ned de beløp som er nødvendig for stell av pasienter/hjemmehjelpstrengende? Kan eldres livskvalitet svekkes - og dette i neste omgang innebære økt press på dyrere institusjonsplass senere - dersom f.eks. Bymisjonen og Frelsesarméen tvinges ut av omsorgsoppgaver?

En forhåpentlig helt grunnløs frykt: Når Petroleums-Norge faser ut, vi har forsømt å utvikle ny og fremtidsrettet industri/teknologi, og vi har brukt Oljefondet hemningsløst til å løse dagens krav, hvordan vil helsebudsjettene se ut? Er det da vi for alvor vil få se en konkretisering av tankene om å droppe medisineringen av de aller eldste av hensyn til de unge? Oppleve at aktiv dødshjelp blir et begrep for at eldre, syke mennesker må dø tidligere enn nødvendig? Måtte konstatere at livsprosesser som ved livets inngang avbrytes gjennom “selvbestemt” abort, i verste fall kan få en parallell ved livets utgang, en “andrebestemt” død?

*****


Noen diagnoseforsøk
Epidemi (utbrudd av en smittsom sykdom som sprer seg raskt) nr.1: Konsulentene gjør sin inntogsmarsj i helsesektoren. Helse Øst bruker nå rundt 500 mill.kr årlig på slike tjenester. Blir hvite frakker og uniformer erstattet med keiserens nye klær? Er det konsulentene som har skapt navneskifte-epidemi? Som er opptatt av branding (markedsføring) av de ulike institusjoner? Bare navneskiftet av Regionsykehuset i Tromsø (tidligere RiTø) til Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) betyr at mer enn 3 mill.kr. går med til å skifte skilt, logo, brevhoder og stempler.

Epidemi nr. 2: Omorganisering. Brukes veldig mange krefter på reformer som ikke varer i mange år, både for sykehus og i allmennpraksis? Det var ikke dumt å ta sykehusene fra fylkene, slik at man kunne konsentrere komplisert sykdomsbehandling til enkelte sykehus, for å få større volum og erfaring. Men dette ble gjennomført med kostbar administrasjon, og uten å spørre hverken brukere (pasienter) eller allmennleger hva de synes om planene og virkningene.
Eksempelvis: Årlige bestillingsdokumenter er så omfattende at riksrevisjonen mener Stortingets føringer lider drukningsdøden i møte med detalj-floden.

Epidemi nr.3: Direktør-syken. I Helse Sør-Øst er det ansatt 122. Av dem er 28 direktører.

En påstand: “Sykehus-Norge er nå så topptungt at det lett skapes feil inntrykk av hva som er viktig i organiseringen av helsevesenet“ (Jomar Kuvås i Aftenposten 7.12).

Når de døde ikke vågner

1.akt
regjeringspartiene befinner seg i Soria Moria II. Tre partiledere i et stort avlukke, Karl-Eirik Schjøtt Pedersen løper rundt og samordner. Opposisjonen står hver for seg utenfor, i Skyggenes Dal)
Jens Stoltenberg: Et hjem er der hvor deilig rom for tre er
Liv Signe Navarsete: Jeg søkte etter lykken i det fremmede, og aktet aldri på at jeg hadde et hjem hvor jeg kunne funnet den
Martin Kolberg: Vi splittet har i fiendske Lejre den Flok, som samlet skulde
sejre
Schjøtt-Pedersen (til Jens Stoltenberg): Å, De vet jo at nu holder jeg bare av en eneste én! Ikke av noen annen i hele verden! Kommer aldri til å holde av noen annen! Å skilles - skilles fra deg! Nei, nei, jeg kan ikke fatte den tanke
Stoltenberg: Jeg visste det! Din sjel og ingen annen, er skapt for meg, - så roper lytt en røst, som aldri feiler og som ei bedrager
Schjøtt-Pedersen: Min skjebne kjenner kun de vise Ap-guder, ei noe menneske. Mitt kald er ei at svare. Min vilje vil alltid dit hvor Guds – eh, Stoltenbergs - finger peker for meg. Fra vårt kontor går aldri noe ut
Opposisjonen (rapper): Luftslotte, - de er så nemme at ty ind i, de. Og nemme at bygge også
Magnhild Meltveit Kleppa (etter en gjønågang): Slot over Slot sig bygger!
Per-Kristian Foss: - længer og længere bort!

2. akt
(Utspilles i bokhus, First House, fjernsyn og aviser)
Bjarne Håkon Hanssen: Å arbeide for seg selv, er det jo ingen glede i. Skaff meg noen å arbeide for. Jeg tar til å eldes; jeg nærmer meg femtiårene. Jeg har ikke noe imot bakveier. Til tider kan de være nokså pikante
Karita Bekkemellom: Om jeg skrev mitt levnet uten fordølgelse, - en bok til veiledning og etterfølgelse? Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere, enn dette liv.
Mor, gi meg kjolen, mor!
Åslaug Haga: Du kjenner ei den kapital som bor i kvinnens tanker og i kvinnens ord.
Stoltenberg: O, de skal føle hva hat som er mitt, et evig gjærende, et aldri mettet, kan ruge ut til hevn og forderv.

3.akt
(i stortingssalen, jevnlig tilførsel av biodiesel hele dagen, i prinsippet finansdebatt foran vanskelige år))
Natur og ungdom (taktfaste rop): Ikke tusen ord seg prenter som én gjernings spor
Per Olaf Lundteigen: Familielivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være. Her råder maktspråk ei rettferdighet. Det er hestehandelens gang; det går opp for en og ned for en annen
Haakon Lie (fra graven): Jeg tror vi seiler med et lig i lasten
Kristin Halvorsen: Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden. Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting Ap: Regjeringspartnerskap? Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille. Noen må som oftest bukke under - i et skipsbrudd
SV og Sp (i sørgekor på plenen utenfor): Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner vi ikke. Å være seg selv, er: seg selv å døde Ibsen : Man dør ei midt i tredje akt
Torgeir Micaelsen (saksordfører om biodiesel): Vi er de unge. Vi eier tiden; men tiden eier også oss. Når Ap snurrer, så snurrer vi med.
Frederic Hauge (avbryter): Hva skal vi med det fremmede ordet idealer når vi har det gode norske løgner? (til Stoltenberg): At du ei kan, vil deg tilgis, men aldri at du ikke vil Hele salen: Går til sin gerning de norske velgere, viljeløst vimrende, ved ej hvorhen, - skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene, - kan kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhed skal styrtes og stenes
Torsdag 26.nov. 2009: Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl.11

(Denne bloggen stod som kommentar i Klassekampen lørdag 5.desember)

Advent - to lys for håp og glede

Søndag tenner vi to adventslys.” For kjærlighet og tro. For dem som viser omsorg og alltid bygger bro- Må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem. Tenn lys for dem som gråter, og dem som trøster dem” (Eyvind Skeie)
Det er mye å bekymre seg over i verden. Krig, brudd på menneskerettighetene. Fattige. Sultne. Mennesker på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar.
Men vi må også ta med oss håpet, og jeg siterer Åse Marie Nesses ord som har gyldighet for alle bekymringer, fordi livsvilje er av håpets kategori.
.
”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”

Og så avslutter hun slik:
”Den spinner silke av bølgeblekksdraumar
Den set garn ut på tusen famnars djup
Den er rødstrupens song blant kanonar
Den held mennesket oppreist i motvind”

Noen verdier blir det mindrer av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter.

En forfatter som fastholder gleden midt i mange mørke utviklingstrekk, er Fjodor Dostojevskij. Han var et menneske som ble rammet av mye motgang: Han var epileptiker, han satt fengslet i ti år som politisk opprører, han pådro seg en lungesykdom i Sibir som han aldri ble kvitt, han gikk gjennom et mareritt av et kteskap. Han måtte flykte fra Russland på grunn av en gjeld han ikke kunne betale. Han frøs og sultet og satt på kalde hotellrom rundt om i Europa og skrev sine store romaner.
Men gleden går som et ledemotiv gjennom alt han skrev.

Dostojevskijs tro erpreget av at livet er skapt i kjærlighetens lys, og det liv som ser tapt og fordervet ut, er gjenfødt i kjærlighetens lys.

Frem mot dette lyset ser vi forbryteren, Radion Raskolnikov. I dette lyset lever han sammen med alle forbryterne i Sibir og kan skrive akkurat som apostelen fra fengselscellen: Gled dere - igjen sier jeg: Gled dere.
Over vår hverdag, over dens glede, over dens nød og lidelse og skyld.

I mitt første år som journalist intervjuet jeg en kunstmaler. Hun var i ferd med å male en svart bakgrunn. Hun brukte ikke den svarte fargen på paletten - hun satte sammen sin svarte farge av mange farger - grønt, rødt, blått, hvitt, gult. Jeg undret meg over hennes fremgangsmåte, og da sa hun: «Det skal mange farger til før fargen blir svart.»
Hun snakket teknisk om sin metode, men jeg hørte noe annet i det hun sa.
Det skal mange farger til før fargen blir svart.

Diktningen og malerkunsten ser fargene før de ender i svart. Korngult, vissengrønt, oker, grågrønt, hvitt, solgult, evighetsblått - alle livets farger, før fargen blir svart.
Selv det svarteste liv er til på en uendelig bakgrunn av lys og glede.
Ikke gleden ved dette eller hint, men gleden ved å være til - tross alt som gjør det vanskelig. Gleden ved å være av kjærligheten, befridd av kjærligheten og alltid på vei frem mot kjærligheten.
Gleden ved de mange farger som skal til før fargen blir svart. Gleden ved gleden.

Og så kan vi jo alle tenke over det denne 2.helgen i advent: Kanskje skulle vi være litt mindre opptatt av det døgnaktuelle og heller søke til Dostojevskij og Åse-Marie Nesse og de mange andre som tross alt er opptatt av gleden, av håpet, av det som virkelig betyr noe i livet.

Den farlige habiliteten

Kan villaksen bli utryddet på grunn av lakselus fra oppdrettsanleggene? Skal det settes en grense for antall oppdrettskonsesjoner? Er allmennheten tjent med at det i en lang rekke saker kan reises spørsmål om fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen er allmennhetens eller næringens representant? Er regjeringen tjent med en slik situasjon? Opplever vi et nytt eksempel på forbausende dårlig politisk håndverk eller på maktarroganse som kjører sitt igjennom uansett innvendinger?

Fiskeriministeren eier 10% i Sinkaberg-Hansen AS – et oppdrettsselskap som tillegg er politianmeldt for laksetømming. Det er Norges Naturvernforbund som har levert inn anmeldelsen. De hevder det ikke er første gang selskapet bryter loven på dette området. Hun var styremedlem i Røkke-selskapet Aker Seafoods 2005 – 2009, og fratrådte både der og i andre styreverv da hun ble statsråd. Men er lojaliteten helt forsvunnet? Berg-Hansen er også tidligere styreleder Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening.
Økonomiske interesser er involvert.

Professor Torbjørn Trondsen og 1.amanuensis Peter Ørbech ved Norges Fiskereihøgskole peker i en kronikk i Klassekampen på at Berg-Hansens egne økonomiske interesser er knyttet til de private konsesjonsverdiene som kan stå i motsetning til allmennhetens interesser og viktige lover som hennes departement skal forvalte.
I norsk forvaltning legges det stor vekt på at folkevalgte – og ikke minst statsråder – skal ”utføre sitt verv med en høy etisk standard”. Dette er viktig for at folk opplever det offentlige systemet som positivt, og at de får tiltro til sine representanter. Av forvaltningslovens § 6 fremgår at «en offentlig tjeneste¬mann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak», hvis tjenestemannen direkte eller indirekte kan ha personlige interesser i utfallet av en sak.

Og - hvis den som er inhabil er en ”overordnet”, så er også dennes underordnede inhabile. Det betyr at hele Fiskeridepartementet er inhabilt, og næringsminister Trond Giske skal nå være fiskeriminister i de sakene der Berg-Hansens anses inhabil. Jeg stoler helt ut på Giskes evne til å holde tungen bent i munnen i slike saker. Men det er problematisk at store fagområder som krever fiskerifaglig kompetanse må ivaretas av andre departementer uten denne kompetansen.

Samordner Karl Eirik Schjøtt-Pedersen opplyser at fiskeriministeren selv skal vurdere om hun i konkrete spørsmål er inhabil. Men i et større perspektiv er ikke habilitet noe du kan tildele deg selv. Fiskeriministeren vil fremover alltid bli møtt med et mistankens skjerpede blikk: Kan det ligge et snev av egeninteresse bak alle vedtak om konsesjoner, kvoter og regler, selv om hun formelt erklæres habil? Er det ikke et problem at slike spørsmål i det hele tatt kan stilles?

Oppdrettsnæringen er meget fornøyd med ”sin” statsråd. Spørsmålet er imidlertid: kan allmennheten være fornøyd? Kan tilliten til politikere svekkes eller styrkes ved den situasjonen statsministeren har skapt? Jeg kan nemlig ikke tenke meg annet enn at habilitetsspørsmålet må ha vært drøftet. Men viktigere enn både kjønn og geografi må være at velgerne kan stole på at det ikke er privatøkonomiske og næringsøkonomiske spørsmål, men fellesskapets interesser i bred forstand som ivaretas.

Med økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. Landet trenger ikke ytterligere bekreftelse på at statsråder med nær knytning til personer og virksomheter innenfor sitt departements ansvarsområde, tildeler privileger til aktører i næringen på bekostning av fellesskapets verdier.

Jeg har tidligere etterlyst en prinsipiell offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det er alvorlig for tilliten til det politiske system at det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentlige beslutningsprosesser.
Strengere lover og regler? Politisk anstendighet kan ikke reguleres.

Mer TV på norsk

Kunne TV2 heve norsk kultur høyt på forventningens armer? Stanse amerikaniseringen? Gjøre TV-produksjonen i nasjonal, mediespråket norsk og nynorsk? Ja. En ny fjernsynskultur ville gro i bygd og by.

Slik oppfatter Hans Fr. Dahl (Dagbladet 29.11) stortingsrepresentantenes eufori under behandlingen av spørsmålet om en ny norsk fjernsynskanal i 1990, og han deler ut merkelappene ”rørende, ute av takt med virkeligheten, urealistisk”,

Tja. I 1983-85 var jeg leder i det utvalget statsråd Lars Roar Langslet nedsatte for å ”vurdere etablering av en ny permanent riksdekkende fjernsynskanal i Norge”.
Det ble begynnelsen til bruddet med NRk-monopolet.. Alle 13 medlemmer av utvalget – blant dem Rolv Wesenlund og Erik Rudeng – var enige om behovet for et TV2-system, først og fremst ut fra kulturpolitiske overveielser, men også næringspolitiske. 11 ville ha en frittstående kanal, og 10 av oss ville finansiere den med reklame. Vi ønsket et opplegg med et nettverk av lokale/regionale sendeselskaper, med en riksenhet/sentralredaksjon for nyheter/aktualitetsprogram og innkjøp fra andre produsentmiljøer. Minst 70 pst norskproduserte programmer , ansvarsforeholdes delt i tid.

I 1985 betegnet Hans Fr.Dahl dette opplegget som ”fyldig dokumentert, gjennomarbeidet og overbevisende”.

TV2 ble ikke slik vi foreslo. For mange kan vel denne kommentaren virke som en røst fra steinalderen . Men jeg mener også i dag at det er en stor kulturpolitisk utfordring å hjelpe frem mer norsk TV-egenproduksjon. Det er viktig å være et oppegående kulturfolk som produserer selv, gjerne "produserer seg selv".
Vi bør må vite hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvilke verdier vi har med oss. Det redde, usikre identitetsløse eller identitetssplittede menneske frykter medmennesker og omverdenen. Den som føler seg trygg i og på sitt miljø, har lite å frykte. Mot et press utenfra, er det vesentlig å hegne om og utvikle vårt eget kulturelle miljø.

Kanskje var Stortingets TV2-beslutning et tideverv. Som regel kan vi først i ettertid se overganger
- bare tilbakeskuende
utvelgende
kan vi si at dette var dagen
det kritiske øyeblikk
som alltid er nå og her
(T.S.Eliot)

Jeg mener at det i dag faktisk er enda viktigere enn det var i 1985 å ha en nasjonal identitet. Ikke som en selvforelsket Narcissus; mytens skikkelse som forgapt og fullstendig bevegelseshemmet ikke kunne tenke seg fordypelse i noe annet enn sitt speilbilde - før han druknet i det. Men jeg er naiv og rørende urealistisk nok til lå tro at nasjonal fjernsynsproduksjon er med og bygger sunn nasjonal identitet, til å mene at det hadde vært en strategisk kulturpolitikk å overføre offentlige midler til et produksjonsfond for ambisiøse og ressurskrevende produksjoner, både i og utenfor NRK.

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig. Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Vinje skrev om at
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit

Kulturell identitet er evnen til ikke å forvirres og forføres av hva som helst, fordi man har en fortøyning, et ankerfeste, gjerne med lange fangliner, men solid tilknytning i fortøyningsfestet. Slik at man kan hale seg inn, få landkjenning, føle fotfeste, kalles til besinnelse.

Et det utenkelig at også TV2 kan hjelpe oss mer med dette?