For 80-90 år siden var det 15 kokerier og over 90 hvalbåter registrert i Sandefjord, og på det høyeste hadde nesten 3000 fra distriktet hyre i hvalfangsten. ”Vår hvalfangst og dens jakt, ga penger,jobb og makt” (fritt etter Nordahl Grieg).
Det siste norske kokeriet fanget hval 1967-68.
The International Whaling Comission (IWC) vedtok et totalforbud mot all kommersiell hvalfangst i 1982, ”uten noe vitenskapelig grunnlag for et slikt generelt forbud” som Norge alltid fremholder.
Kommisjonen er en av verdenssamfunnets mer originale sammenslutninger. Mens det opprinnelig dreide seg om få stater med direkte engasjement og fangst, er det etter hvert blitt nesten 90 medlemmer. Den sentrale saken er fangstforbudet. Små øystater i Stillehavet og Karibia, sammen med innlandsstater som Mongolia og Mali, stemmer mot forbudet, mens Monaco og innlandsstatene San Marino og Luxembourg er blant tilhengerne. Onde tunger hevder at både tilhengere og motstandere av fangstforbudet for hval har kjøpt stemmer hos småstater, mot løfte om økonomisk hjelp.
Emosjonene går høyt om hvalens fremtid. ”Hval står menneskene nær - de har mødre og barn. Dør hvalene, dør vi”, sier skuespilleren Brian Blessed. Mot slike saksorienterte argumenter er det vel ikke mer å si.
Du skal ikke gå lenge i gatene i Sandefjord før du støter på redergiganten Anders Jahre. Han som ga byen et rådhus, Park hotell, et bymuseum og et krematorium for å nevne det viktigste, Han med humanitær stiftelse, fond til vitenskapens fremme, kulturpris og medisinsk pris. Men jakten på hval har de siste tiårene vært avløst av jakten på Jahres påståtte skatteunndragelser og skjulte utenlandsformue.
Og når vi først er i kvaler. Journalist Ingvar Molaug hadde i Stavanger Aftenbladskrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.
Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk han sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".
Vi passerer en av de store kjedebutikkene i matvarebransjen. Heller ikke her er det tilfeldig hvilke varer som får hylleplass, som er utstilt, Leverandørene betaler store beløp for å få frem sine produkter. Men dersom ikke dette gir rabatt til forbrukerne, bør systemet bli en saga blott. Sommergjengen har fått førstehånds kjennskap til problematikken rundt maktforholdene i norsk dagligvarebransje, der fire grupper kontrollerer omtrent hele dagligvaremarkedet. Kan det bli åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden slik at samdfunnsmessig kontroll kan sikres i rimelig grad? Kan uoversiktlige betalinger mellom leverandører og matkjeder begrenses?
Når jeg ser enkelte kjedelederes inntekter og formue, slår det meg at marginene i bransjen definitivt ikke kan være for lave.
Den sandefjording jeg kjenner best, men aldri har truffet, er Frederic Hauge, miljøverner par excellence, i 2007 kåret som en av verdens miljøhelter bl.a. sammen med Al Gore og Robert Redford. Både Geir Arne og Bjørn Kristoffer og Ragnhild var meget aktive i Natur og Ungdom. Det engasjementet har de hatt mye igjen for. I organisasjonene lærte de både opinionsbygging og aksjon.
En dag i 1985 kommer Marie og jeg hjem og finner en en lapp på bordet: ”Viktig møte, kommer tilbake i morgen”. Vi slår på Dagsrevyen om kvelden og ser kameraet zoomer kameraet inn på et destillasjonstårn på Hydro Rafsnes der Frederic, 20, og Geir Arne, 18, har klatret 45 meter opp med plakat ”Fem år med EDC, hva gjør SFT”? (Dette var før de mer tabloidiserte protestbudskap). Hydro slapp ut over dobbelt så mye av det giftige og kreftfremkallende stoffet EDC (etylendiklorid) som de hadde lov til. Stoffet sivet ned til grunnvannet og ut i den allerede sterkt forurensede Frierfjorden. De to har med hengekøyer, gassmasker og mat. I 29 timer henger aksjonistene i anlegget, til stor frustrasjon for Hydros sikkerhetsvakter. Etter over ett døgn i anlegget må aksjonistene avslutte. De er kalde og må på do.
I 1989 er Bjørn Kristoffer, 20, blant demonstrantene som legger seg ned i en tunnelåpning i protest mot nedleggingen av Kragerøbanen, en av de store sivile ulydighetssakene i Norge. Politimester Gisle Johnson arresterer "de mest aktive", fem gutter med langt hår, ingen fra Kragerø. Johnson går ut offentlig og karakteriserer miljøaktivistene som ”pøbler, ramp og asosial ungdom”. Hovedinntrykket som skapes i lokalsamfunnet er at de er tilreisende yrkesdemonstranter.
Dette er eneste gang jeg har skrevet et skarpt brev til en offentlig tjenestemann. Han bar falsk vitnesbyrd mot aktivistene og var en røst fra en forgangen tid. De fem ble stilt for retten, Johnson ville gi dem 10.000 kr hver i bot og krevde 134.000kr i erstatning til Statens Vegvesen for tapt arbeidstid. "Her er det ikke noen diskusjon om ozonlag eller selfangst. Her er det lydighetsprinsippet, demokratiske spilleregler og politiets mulighet til å opprettholde ro og orden det handler om," sa Johnson. "Vi gjorde det for å hindre en større forbrytelse," sa Bjørn Kristoffer, en av de tiltalte.
Han fikk 6000 kr i bot – den ble med glede betalt av mormor i Stadsbygd.
"Ekspertisen tok feil, og ungdommene var forut for sin tid. Det er sannheten om Kragerøbanens sorti”, skrev Kragerø Blad tre år senere, etter at NSB-sjef Kristian Rambjør innrømmet at banen ikke burde vært lagt ned.
Natur og Ungdom er stadig en flott organisasjon. Og Anders Jahre og Frederic Hauge har bygget imperier, hver på sin måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar