Monarki i beste velgående

Lørdag er det brøllop på – nå ja, stedet er litt større og en anelse mer dekorativt enn Solvang kafé – hele Sverige er med, brura og brudkommen kjæm som ein vind, og her møtes all notabilitet og høyere kjendis som kan krype og gå – æille så ner som n’Jonas (med takk til Alf Prøysen).

Prinsipielt burde jeg ta avstand fra et system med arvet makt, spesiell oppdragelse, tomme funksjoner. Fremholde det prinsipielt riktige i at et statsoverhode skal velges, funksjonen skal ikke gå i arv. Rasjonelt understreke at vi må kvitte oss med levningen etter en autoritær styreform. Peke på at samlende symbol og verdier er ikke bare noe land med Kongehus har.
Minne om at sosialisten og presten Alfred Eriksens redsel i 1905 for at det skulle skapes en ny adel, er alltid aktuell. Dagens kronprinspar favner bredt, der muligens sosialdemokrater og desslike utgjør den tyngste delen i vennekrets og nettverk, ikke arvingene med sølvskje i munnen.

Men hvorfor skal alt være rasjonelt og prinsipielt? Det norske monarkiet har røtter som går mer enn tusen år tilbake i tid til Harald Hårfagre. Det har spilt ulike roller gjennom århundrene, og i dag har det etter min mening klare fordeler. Det formelle statsoverhodet samler langt større oppslutning i folket enn en folkevalgt vil gjøre – etter en valgkamp som ikke alltid bringer frem det beste i den norske folkesjel.

Næringslivet har klare fordel av å bruke kongefamilien som døråpnere og ambassadører. Den jobben gjøres til karakteren meget tilfredsstillende – minst. Et stort flertall i folket vil ha et kongehus. SVs obligatoriske pliktrepetisjoner om republikk vekker ingen gjenklang. Selv de ivrigste republikanere stiller opp i beste stas til slottsmiddagene. Og de som måtte ha gitt uttrykk for at de prinsipielt er imot Kongens gull og St.Olav, møter likevel forbløffende ofte opp på Slottet til audiens og takker for oppmerksomheten.

Og tror noen at en president Stoltenberg (det er Thorvald denne gang), president Fredrik Sejersted eller president Willoch (den eldre) ville vekke samme begeistring og følelse av nasjonalt samhold på sine reiser sammen med presidenthustruen millom bakkar og berg fra Vesterhavet til Kjølens rand og dei gamle fjelli syningom med ei lysande rand mellom høgfjell og fjord i rødt, hvitt og blått?

Statsrådene tar ingen skade av en liten tur til Slottet hver fredag. Kongen bidrar til å skape høytid når han åpner Stortinget ”under Vår hånd og rikets segl”. Leksikonet sier at ”selv om kongen eller dronningen kan bli regnet som statsoverhode, er det statsministeren, hvis makt kommer direkte eller indirekte fra valg, som faktisk styrer landet”. Det er imidlertid stortingspresidenten - hvor mange vet at han i dag heter Dag Terje Andersen? - som har det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen.

Den store norske helten i 1905 var Christian Mickelsen. Han var republikaner, men pragmatisk nok til se at dersom den danske prins Carl og hans engelske kone Maud fikk tronen, ville båndene til monarkene i Danmark, Storbritannia og Russland gi den støtten som trengtes for at Norge fikk beholde selvstendigheten.

Den kjente republikaner, professor Trond Norby, beskriver utviklingen: ”Etter 1905 ble kongens politiske stilling raskt tilpasset den nyetablerte parlamentarismen. Kongen mistet sin personlige makt, og statsrådene fikk et uavkortet ansvar (så vel parlamentarisk som konstitusjonelt) for alle avgjørelser tatt i Kongens navn. Arveretten til stillingen som statsoverhode, derimot, ble beholdt. Kort sagt ble det nye kongedømmet i praksis et semi-presidentstyre i monarkens forkledning”.

Kong Haakon VII gjorde et genialt trekk etter valget i 1927. Arbeiderpartiet ble største parti, og mindretallsregjeringen av Høyre og Frisinnede Venstre tapte. Statssminister Ivar Lykke (H) gikk av og anbefalte kongen å gi stafettpinnen til Bondepartiet. Han valgte imidlertid å følge parlamentarisk praksis, og ba det største opposisjonspartiet om å danne regjering. "Jeg er også kommunistenes konge", forkynte kongen. Christopher Hornsrud ble statsminister, og selv om regjeringen ikke ble sittende lenge, markerte dens eksistens starten på en ny æra i forholdet mellom Arbeiderpartiet og kongehuset.

Nordby har naturligvis helt rett nåpr han sier at kongens ”nei” i i 1940 etablerte en nasjonal forsvarsskanse og styrket stillingen som identitetsskapende symbol for nasjonale fellesverdier. Det berømte fotoet av kong Olav V i anorakk på trikken under oljekrisen i 1973 gikk verden over og står som selve symbolet på Folkekongen.

Monarkiet er ikke problemløst, og en konge anno 2025 vil stå overfor andre utfordringer enn i dag Men så lenge kongefamilien oppleves som samlende, og ikke skjemmer seg ut, tror jeg monarkiet vil leve. Og det norske folk vil leve godt med det, ”If it not is broke, don’t fix it”. Svikter grunnen under monarkiet, vil en endring komme av seg selv.

Så får republikanerne fremholde at ”persondyrking av noen som ikke har andre kvalifikasjoner enn at de har arvet sin posisjon skal visstnok holde oss sammen. Ja, monarkiet har sterk symbolkraft. Essensen i monarkiet er nedarvede privilegier. Det lukter mugg av hele greia” (Jan Arild Snoen).

Sverige? Annen historie, også når det gjelder kongehuset, langt sterkere adelige tradisjoner, større pompøsitet, mer stas. Større kongefamilieskepsis mot å få en dronningmann "av folket". Men som tidligere - og kommende? - statsråd Marit Arnstad bemerker på Facebook: "Dersom svenskekongen er skeptisk til en bygdegutt fra Ockelbo,så bør han tenke over at han stammer fra en bygdegutt fra Pau og ikke minst en silkehandlerdatter fra Marseille".

Victoria gifter seg med den hun elsker. Lykke til med bryllupet og fremtiden. Hun kommer til å styrke monarkiets stilling i Sverige.