Når ydmykheten mangler

Hvis jeg var Terje Riis-Johansen hadde jeg hatt en særdeles guffen følelse i magen da dagens aviser åpenbarte seg. Lederartiklenes overskrifter:
”Arrogansen svekker regjeringen” (Aftenposten)
”En alvorlig svekket statsråd” (Dagens Næringsliv)
”Svekket statsråd” (Dagsavisen)
”Mistillit” (Vårt Land)
”Tapt tillit” (Bergens Tidende)
”Udetonert bombe på Mongstad” (Stavanger Aftenblad)
”Flenge, men ikke banesår” (Dagbladet)
”Pinlig svakt, Jens" (VG)

Statsrådens egen avis, Nationen, stiller dette spørsmålet: ”Bør olje- og energiminister Terje Riis-Johansen byttes ut med enten Marit Arnstad eller Ola Borten Moe”? 69 pst svarer ja, 24 pst nei og 7 pst vet ikke.
Dagsavisen bruker omtrent hele 1.siden til å forkynne: ”Teflon-Terje”, ”Månelandingen kræsjer” (det er lenge – heldigvis – siden avisen het Arbeiderbladet)

Jens Stoltenberg sanker ingen politiske blomster, bare torner: ”arroganse, manglende selvkritikk.” Aftenposten skriver: ”Stoltenberg styrker inntrykket av en regjering som tross indre uenighet i viktige saker har greid å utvikle en merkbar, felles maktarroganse.” Og Nationens kommentator, Kato Nykvist: ”Magaplasket på Mongstad hefter ved hele regjeringen.”

3-0 til opposisjonen.

Selve saken kommer tilbake på politikernes bord. I denne omgang bare dette: Det er aldeles ubegripelig at en regjering og et statsministerkontor som har ansatt en liten armada av informasjonsrådgivere og ditto direktører ikke klarte å styre unna gårsdagens, ikke forlis men i alle fall berøring med et skjær som har skapt et hull i skroget som det skal betydelig innsats og delvis mannskapsskifte til for å reparere.

Var det den allerede beskrevne maktarrogansen som utløste skylapper da saken begynte å rulle, slik at man ikke så faren i å bekrefte Balzacs ord om at ”lite vett og mye makt er det som nesten alltid har styrt verden”? Det er bare politikere som tror at litt ydmykhet er skadelig.

Tenk om statsminister og samordningsminister hadde brukt sitt vanligvis gode politiske håndlag. Tenk om noen hadde minnet om Filip av Makedonia, som ba sin tjener om daglig å si «Husk du er dødelig» . Tenk om Skiensmannen Riis-Johansen hadde lært litt av Porsgrunn-naboen Petter Stordalen, som hver gang (og det begynner å bli noen) han tabber seg ut, sier at han legger seg flat og aldri skal gjøre det mer. Det er utrolig hva man kan slippe unna med hvis man viser ydmykhet. Protestantismen sitter ennå såpass igjen i den norske folkesjel at man ikke bare gjerne, men med glede tilgir angrende syndere.

Terje Riis-Johansen trengte ikke å ha lagt seg flat, han kunne eksempelvis sagt at ”dette er et komplisert spørsmål med mange usikkerhetsfaktorer, det er ikke alltid like godt å vite når Stortinget skal informeres, fagfolk varslet en mulig utsettelse, jeg ser at i dette tilfelle kunne jeg vært noe tidligere ute”. Da Frp og KrF hadde varslet mistillitsforslag og de parlamentariske bølgene fikk skumtopper, kastet Høyre og Venstre en livline, i form av et spørsmål om hvordan han informerte informasjonsplikten. Men Riis-Johansen så ikke bølgebryteren, han holdt stedig på sitt i trygg forvissning om at stortingsflertallet ville/måtte stå bak ham: ”Jeg har ikke gjort noe galt”.

Men det gikk galt. Ikke formelt, men i realitet. Og det er realitetene i form av det folk husker, som betyr noe for en statsråds og en regjerings omdømme. Det som nå sitter igjen – rettferdig eller ikke – er inntrykket av at statsråden bevisst holdt igjen informasjon foran valget. Makt er som en stige med mange usikre trinn.