113 - sykebil - sykehus. Undersøkelser på hjerte/kar og nevrologi. Ingen funn.
“Du kan dra på ferie”.
Det gjør jeg. Det går et par uker, og en dag kommer telefonen: “Vi har sett på tilfellet ditt nok en gang, og oppdaget flere tette blodårer. Du må til Feiring”.
En positiv opplevelse av helsevesenet etterfølges av en ny. Feiring-oppholdet er strålende. God omsorg og informasjon. En åre i foten tas ut, kuttes opp og settes inn som erstatning for de kolesterolødelagte. Operert onsdag morgen, fire bypass, i fin form tilbake i Stavanger mandagen etter.
I 2006 var tanken på døden lite aktuell. Vel leste jeg dødsannonser og så at de som var gått bort var ei høyst ulike aldre. Men formen var fin og jeg kom sikkert til å leve noen år over gjennomsnittet. Så sa legen på Feiring:
“Hadde du ikke kommet nå, før årene ble helt tette, ville du snart ha ligget på operasjonsbenken - med meget usikkert utfall”.
To måneder senere fikk jeg et nytt nattlig anfall. Legene konstaterte epilepsi. Men du verden så glad jeg er for det første anfallet, det fremskyndet en operasjon som kunne ha blitt noe helt annet.
Tanken på hvor nær jeg kanskje var dette livets grense, har satt seg fast. Døden er plutselig rykket nærmere seg oftere nå. Og reportasjen i Aftenposten sist lørdag økte nok dødsrefleksjonene hos mange. Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen sier det som mange politikere innerst inne vet er riktig, men som de ikke snakke åpent om, skyver fra seg. “Stikker hodet i sanden”!, sier Inge Lønning presist. Helsekrukkene er ikke uuttømmelige, Eldrebølgen, strammere budsjetter og stadig dyrere avansert medisinsk behandling skaper behov for en økt prioritering.
Reaksjonene har vært forutsigbare: “Etisk forkastelig”, “det kan ikke være noen grense for hvor mye penger staten kan bruke for å redde et menneskeliv”, “lever på overtid - til skyhøy pris”, “ALS-behandling hjemmet koster 3-5 millioner i året, “bruken av hjemmerespirator har utgjort en tredjedel av kommunens omsorgsbudsjett”, ”hva mener man et menneskeliv er verdt?”, “igjen er det pengene som skal bestemme”.
Jo mer du selv er berørt, jo nærmere du er en som trenger omfattende behandling for å leve med hjerteproblemer, kreft eller KOLS , jo mer naturlig er det at du reagerer på en tanke om at en behandling som kan gi ett, godt leveår ekstra ikke innvilges hvis den koster mer enn 425.000 kroner.
Helsedirektøren mener også at vi bruker for mye penger på å forlenge livets aller siste fase for døende, ofte gamle mennesker. På dette feltet skjer det vurderinger også i dag. Moderne medisin gir store muligheter for å forlenge livet, men i helsevesenet ser man at en forlengelse vil ikke være til pasientens beste dersom behandlingen bare bidrar til å forlenge lidelse.
Vurderinger og prioriteringer er ikke noe nytt i helsevesenet. I “Nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende”, heter det at begrensing av livsforlengende behandling vurderes når behandlingen
- forlenger en plagsom dødsprosess
- kan kanskje utsette døden noen timer, dager eller uker, men smerte og plager kan ikke lindres fullgodt.
- er til hinder for en god avslutning på livet.
- forlenger et liv med store plager
- kan kanskje føre til overlevelse, men de fysiske og/eller mentale
konsekvensene av sykdommen, eller av behandlingen, er svært alvorlige og
plagsomme.
- helt sikkert ikke gir noen positive effekter, for eksempel verken lindring eller livsforlengelse.
- sannsynligheten for effekt av behandling er svært liten, for eksempel under 1
%.
- nytten av behandlingen er liten i forhold til bivirkninger og risiko
- nytten av behandlingen er svært liten i forhold til kostnadene.
Jeg synes helsedirektørens har reist et sentralt spørsmål som fortjener refleksjonen og en reaksjon som er mild i form og sterk i sak. Helse-Norge kan ikke behandle alt med alt som er tilgjengelig. De som har vunnet på manglende vilje til å prioritere er områder som er synlige, har ofte sterke pårørende og høystatus i fagmiljøene: kirurgi, akutt-, hjerte- og kreftmedisin. Deres kraftige stemmer må ikke overdøve de fortvilte, mer lavmælte hviskinger fra rusavhengige, demente og de med langsomme kroniske sykdommer. Ikke minst må legemiddelindustriens interesser avdekkes.
Et viktig spørsmål: I dag kan noen kan få en behandling i én helseregion som en annen region ikke ser seg råd til. Kan dette endres, kan mulighetene bli likere?
Helsedirektørens konklusjon bør være retningsgivende: “Dette er så vondt å snakke om at det er blitt tiet ned i lang tid. Men nå må vi være ærlige”
Og så spørs det om politikerne til syvende og sist ønsker å mene noe om dette, eller om de vanskelige avgjørelsene skal sendes returneres til helsevesenet med merkelappen: "Sendingen nektet mottatt"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar