”Regjeringen går på tomgang”, ”aldri har Stortinget hatt så lite å gjøre”. Kommentatorkorpset er enige.
Noen holder seg til at ”Hvad der bliver gjort, det rager ingen – at der bliver gjort, se det er tingen”. Men for min del savner jeg ikke de mange, mange vedtak om nye strålende reformer som lanseres med store bokstaver og små midler til gjennomføringen. Jeg er sikker på at skolens, sosial- og helsevesenets folk ville være sjeleglade om det ikke kom en eneste ny reform før man hadde overbevist seg om at den gamle virket etter hensikten, og at man hadde sørget for fullfinansiering.
Lærere ville bli henrykt om de ikke ble pålagt stadig nye oppgaver som krever nye møter, men tvertimot at styresmaktene ryddet unna slik at de fikk gjøre mer av det de skulle og burde gjøre: undervise.
La oss få de jernbanetraséene vi allerede har og det jernbanemateriellet vi har i skikkelig stand før vi begeistres over subsisiekrevende lyntog.
Det er ikke få veistrekninger som er i en slik stand at brukerne ville gå ned i knestående takknemlighet dersom de ble utbedret eller oppgradert. Snorklipping ved nye prosjekter kunne heller kompenseres med enkle "vel opprustet"-seremonier der statsråd og ordfører plantet et vakkert bed med forglemmegei.
Mange kirker har betydelige vedlikeholdsoppgaver – det er god økonomi i å ta dem før manglende blir for store og regningene store i 2.potens (bare spør Stavanger, restaureringen av St.Petri kostet nærmere 120mill.kr). Det er bare en begrenset sannhet i at kirkene står om enn tårnene faller.
Utstein kloster, landets eldste bevarte kloster,en sjelden middelalderjuvel, må få midler til kontinuerlig vedlikehold og fremstå på en måte som er kulturlandet Norge verdig. Og slik kunne vi fortsette, det vil være kultur å sette kulturskatter i en slik stand at også fremtidige generasjoner kan få full glede av dem.
Tenk om kommunene slapp en rekke nye vakkert tenkte pålegg som de dessuten ikke får nok penger til å gjennomføre. Tenk om de et par år lot nye investeringer og store låneopptak hvile. Da kunne de kanskje få gjort noe med alle skoler, alle svømmehaller og andre idrettsanlegg , kommunale bygninger og uterom som trenger å utbedres og renoveres.
”Vi vil videreutvikle verdens beste velferdssamfunn”, sier Ap-nestleder Helga Pedersen. I første omgang kunne det i alle fall være en idé å vurdere velferden anno 2010 før nye ambisiøse fremstøt. Spørre om det istedenfor å finne plass til nye velferdspluss, nye ordninger, ny imøtekommelse av tildels sterke gruppers krav, heller trengs å gjøre noe med de som faller utenfor dagens ordninger. Gjøre noe reelt for de aller svakeste, gjøre noe som monnet slik at færre kom under fattigdomsgrensen. Og så kunne man feire med en liten minnestein over alle gamle regjeringers løftebrudd, så fikk man i alle fall én spektakulær begivenhet som kunne kaste glans over politikerne.
Men for at de reformglade ikke skulle gå på veggen og ikke turde legge seg om kvelden av frykt for hva Eirik Mosveen i VG ville skrive neste dag om deres sendrektighet og initiativmangel, kunne det fordel gis løyve til utvalgte nyvinninger, prosjekter som dessuten ville bli billigere for samfunnet.
Sanering av fylkeskommunen er en høvelig treningsoppgave før en ordentlig dugnadsryddesjau med overføring av sentralmakt til færre, men mer robuste og tjenesteleverende kommuner. Betegnelsen ”kommunalt selvstyre” kunne da begynne å komme i nærheten av en realitet. Da ville barnevernet bli vern av barn og ikke av ”Vi vet best for vi sitter på betryggende avstand og kan vurdere objektivt hva som er best”- entusiaster med stor makt. Kjepphester kunne parkeres i den store stallen for ideologisk vrakgods. En del pedagoger og skolemyndigheter kunne som en advarsel inviteres til å følge prosessen på nært hold.
Og hva med en rask interaksjon NHO-LO slik at sykmeldingsreglene knyttet til AFP revideres. Mange av dem som trenger det mest, de med fysisk harde jobber, får nei fordi de har vært for mye syke! Mens de friske og spreke kan få AFP i premie fordi de har vært heldige og sluppet sykemeldinger.
Tilslutt en utdeling av fyrstikker for å skape en liten askesky fra brente lover, forskrifter og instrukser som mest er til glede for byråkrater og lovgivere, og som primært forsurer hverdagen for dem som vil og kan. Rent storslått kunne det også bli å samle politiske beslutningstakere av ulik kategori for å finne en mer balansert plattform mellom offentlig virke, privat sektor og frivillige arbeid. Som avslutning allsang av ”Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir”, deretter Bob Dylans ”Times They Are A Changing” og Åge Alexandersens ”Mykje lys og mykje varme” , der ”svaran som jeg gir dæ e’ itj dæm du fekk i går” .
En periode uten nye, dyre reformer. Kravsmoratorium for alle grupper med etet lobbybudsjett. Rehabilitering – og sanering. ”What a Wonderdful world.” Skulle vi starte et tidsavbegrenset Konsolideringsparti?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar