Innvandringspolitikk og støtte

Skal Human Rights Service (HRS), en organisasjon som er sterkt uenig i norsk integreringspolitikk, få støtte fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI)? Er en anklage om at HRS bidrar til økende islamofobi nok til å holde tilbake midler for 2010 og sette i gang en prosess for å holde tilbake midler se om HSR fyller vilkårene for slik støtte?

Det er en ”allianse” – men bare når det gjelder å gjøre offentligheten oppmerksom på saken – mellom Klassekampen og Fremskrittspartiet som kaster lys over en prosess der 11 organisasjoner som arbeider mot rasisme og diskriminering, med Antirasistisk Senter i spissen, har laget en rapport som hevder at HRS bidrar til økende islamofobi i Norge. Den er betalt av departementet og skal vedlegges Norges offisielle rapport til FN.

Som vanlig er Klassekampen i forkant når det gjelder å bringe frem i offentlighetens lys saker og problemstillinger som andre medier ofrer liten eller ingen oppmerksomhet. Det skjer uansett om avisen på lederplass kan komme med sterk kritikk mot synspunkter som fremmes.

Som vanlig er Fremskrittspartiet i forkant når det gjelder å fremsette eller støtte innvandringskritikk. Per Willy Amundsen overrasker ikke når han uten kryss og b snakker om ”meningstyranni” og ”stalinistiske metoder”.

Jeg gir ros til Klassekampen for vilje og evne til å sette dagsorden. Ros også til Fremskrittspartiet. Ikke for å støtte deres unyanserte og barske innvandringspolitikk, men partiets reaksjoner i denne saken bidrar til å rette søkelyset på myndigheters – ikke minst enkelte direktoraters - motvilje overfor synspunkter som er i strid med deres oppfatning av hva som bør være korrekte politiske holdninger. Jeg nevner forsøkene på å nekte støtte til barne –og ungdomsorganisasjoner i forbindelse med praksis relatert til religiøs overbevisning, og direktorat-holdninger til barnevern og private institusjoners arbeid.

”Det blir feil å gi statlig støtte for integrering og samhandling til en organisasjon, som etter vår oppfatning bidrar til det motsatte”, sier Mari Linløkken i Antirasistisk Senter til Klassekampen. Akkurat, det er ”vår oppfatning” som er kjernen i mange mer verdipregede saker. Uttrykket ”politisk korrekt” er blitt en klisje, men det melder seg dessverre litt for ofte.

Demokratiet skal ikke minst beskytte og gi arbeidsvilkår for et mindretall hvor upopulært det enn måtte være. Ytringsfrihetens grenser er vide, og et viktig element er etter min mening at de som har avvikende synspunkter fra de offisielle, får muligheter til å arbeide systematisk med spørsmål. HRS’ meninger og dokumentasjoner (ikke alle vil være enig i betegnelsen) bidrar til debatt og gjennomtenkning. Senteret uttrykker nok det mange tenker, og det er sunt at disse føler at synspunktene kommer frem. Så får det være opp til kritikerne å overbevise om at de har rett og HSR feil.

HRS har bidratt til debatten om integreringspolitikk mer enn de fleste. Hege Storhaug, deres sterktmenende talspersons sier at ”flere og flere politiske partier legger seg nærmere og nærmere HRS sine løsningstiltak. Ja, sågar SV er enige med HRS i en rekke tiltak, noe som har fått (statsråd) Lysbakken selv til å hevde seg i dårlig selskap”. I alle fall et stykke på vei vil mange iakttakere være enig med henne i akkurat dette. Hun fremholder også at hennes arbeid har vært en medvirkende årsak til at ble det innført en egen lovparagraf mot tvangsekteskap (1995), handlingsplan mot tvangsekteskap (2000) og handlingsplan mot kjønnslemlestelse (2001).

Jeg er klar over at departementet har en ny gjennomgang av kriteriene for organisasjoner som jobber med integrering,og at IMDI har bedt HRS utdype forhold rundt personalpolitikk, bruk av informanter og hvordan organisasjonene samler inn dokumentasjon som senere gir grunnlag for anmeldelse,
Men i en situasjon der et tosifret antall organisasjoner gjør et utmerket arbeid i kampen for god integrering og mot rasisme, bør man se med stor velvilje på den som går motstrøms.

Der det er vilje, er det alltid en vei – i politikken: hos et flertall, uansett farge. Men der det er uvilje, er det som oftest også en vei.

Statsråd Audun Lysbakken er en av de få politikerne som tenker virkelig ideologisk, han er kanskje SVs sterkeste statsrådskort og meget mulig kommende partileder. I denne saken går veien dit han vil, det skal bli interessant å følge ferden.