Tøv om flagget - men enhetskulturen forvitrer

Opphisselsen over tanken på at det korsmerkede norske flagget skulle bli forbudt, bør legge seg. En menneskerettsdom fra Italia sier at landet ikke kan ha kristne krusifikser på veggene i offentlige skoler. 37 jurister mener at dette kan gjøre alle europeiske nasjonsflagg med kors forbudt. Resonnementet virker ikke spesielt godt. Men vi vil alltid finne jurister som er imot den sunne fornuft. De opererer omtrent på linje med jærbondens karakteristikk: ”Han he’ eit stort ved, men han bruga det så forderveleg ringt”. Eller de kanskje mangler det lille vettet som styrer det store..

Korset er et religiøst symbolt, men det synes klart at den religiøse dimensjonen ikke var et formelt poeng da man bestemte hvordan det norske flagget skal se ut.Hva fedrene tenkte i sine hjerter, vet vi ingenting om, men vi kan jo ha våre anelser. Korset og dets betydning var ikke akkurat et ukjent begrep i begynnelsen av 1800-tallet.

Da Jürgen Habermas mottok Holbergprisen i Bergen i 2005, erkjente han at
han og andre religionssosiologer lenge trodde at religionen vil bli borte, eller i
alle fall reduseres kraftig i takt med at samfunnet sekulariseres. I dag ser man at religion er et fenomen man må regne med å leve med i overskuelig framtid,sa han.

Tøvet rundt flagget gir grunn til refleksjon rundt de sterke endringsprosesser i forhold til hvordan menneskene i vårt samfunn opplever religiøsiteten og vedkjenner seg sin kirkelige tilhørighet. Kristentroen eller kristendommen er ikke lenger den eneste religiøse tradisjon som har tiltrekningskraft og uttrykksvilje i vårt eget samfunn.

Noe av kjennetegnet på det postmoderne samfunnet er at flerfoldighet og
forskjellighet ikke oppleves som en trussel, men som en rikdom for samfunnet.
I vårt samfunn kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte.

Formelt og kanskje i en god del kirkefolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere.
Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

En av de store misforståelsen i enkelte kretser synes å være at innvandrere ønsker et mer religionsnøytralt samfunn..Min erfaring er at innvandrere først og fremst ønsker et åpent samfunn med en naturlig plass for religion, og at de har langt større forståelse for uttrykk av norsk kristen bakgrunn enn enkelte nordmenn.

Nordmenn trenger både mer opplysning om religion og en offentlig og informert samtale om religion. Det vitner om en enestående naivitet hvis man
rubriserer menneskers religiøse identitet i forhold til merkelapper som ”liberal”
og ”fundamentalist”. Skal vi forstå nye landsmenn – og oss selv i møte med
dem – trenger vi en nyansert forståelse. At mediene fremdeles rubriserer enkelte grupper ut fra deres religiøse bakgrunn (muslimer) mens andre rubriseres ut fra nasjonal tilhørighet, kan i praksis virke integreringshemmende. Et fortsatt kritisk søkelys på språkbruken når det gjelder dem som altfor lett oppfattes som ”de andre”, er på sin plass – også i kirken.

I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de
blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske (som om det finnes noen
enkel måte å måle det på). Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok,
aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.

Kirken kan gå foran i å sikre integrering ved å ta på alvor at norske muslimer, buddhister osv. blir anerkjent ikke bare i forhold til sin religion, men i forhold til sin tilhørighet til det norske samfunnet og sitt medansvar for hvordan dette samfunnet skal se ut.

Det kan være gode grunner for at Den norske kirke i tiden fremover ikke bare
bidrar til en kritisk saumfaring av ulike former for norsk identitetspolitikk, men også spør seg om noe i vår egen praksis eller måte å fremtre på, bidrar negativt til en slik politikk.

Vi ser stadig oftere både politikere og kirkefolk som oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Dette er langt viktigere enn å slåss mot vindmøller.