Men kommunene – hva mener de med med alle kulturhus/-palasser som reises? I Østlands-Posten lørdag ser jeg at kulturhussjefen har sagt opp etter bare 5 måneder i jobben. ”Jeg trodde når det først var bygget et så flott kulturhus, ville byen noe med det. Men det er bestemt at Bølgen skal gå i null første året, er det naivt. Stillingen har vært preget av økonomiske bekymringer og driftsrelatert oppgaver”.
Lokaliteter i seg selv utløser ingen kulturvirksomhet, gjør ikke noen til kulturby. Innholdet er alfa og omega Det må satses på utadvendt arbeid for å trekke nye grupper til kulturytringer, man må prøve å gi folk det som de ikke vet at de vil ha før de får det. Hjelpe den eldre generasjon til å se utover de mer klassiske kulturytringer og hjelpe de unge til mer å se inn i dem. En slags kulturens crossover?
”Visst har det blivit kaos i tidens lopp, men så länge det finns ungar så finns det hopp”, står det på en liten vegg i kulturbygget. Poesiparken er et spenstig oppkegg rundt i bybildet.
I kulturbildet er Larvik mest kjent mest kjent for Arne Nordheim, Carl Nesjar og Antonio Bilbao, men mange er kanskje best kjent med en lektor og "Gymnaslærer Pedersen beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land” (Dag Solstad 1982). Jeg vil ikke motsi påstanden om at denne boken er best reflekterte framstillingen av dette ubegripelige, og samtidig fascinerende, fenomenet AKP-ml. Og lektor Pedersen syklet på vannet, bevegelsen hadde svært sterke tanker om at man måtte stole på egne krefter.
I årenes løp har jeg ansatt fire journalister med en sterk fortid i AKP-ml: Edvard Hoem, Tor Obrestad, Kjell Gjerseth og Hilde Haugsgjerd. Glimrende medarbeidere alle fire.
Hvem har vel ikke settet bildet av den lille kinesiske studenten foran en stor tank på Den himmelske fredens plass i Beijing under oppstanden der. Vi hadde sendt Kjell til Kina fordi vi fryktet at det kunne bli uroligheter. Da det braket løs, var det ikke tilrådelig for utlendinger å oppholde seg utendørs, og mange utenlandske journalister forlot landet. Men ikke Kjell. Han kjøpte to sykler, og leide så to engelskspråklige studenter til å sykle rundt i byen og komme tilbake om ettermiddagen og fortelle hva de hadde sett. Slik kunne Stavanger Aftenblads lesere bli førsteklasses orientert om hendelsene, bedre enn de fleste.
Under Gulfkrigen i 1991 slo også Kjell til. Han var da stasjonert i Amman, vi hadde et lite kontor i Midt-Østen. Lenge var det håpløst for utenlandske journalister å komme seg inn i Irak. Men så plutselig ble det kjent at Hussein hadde sagt at 20 representanter for verdenspressen skulle få komme inn i se krigens ødeleggelser.
Da reagerte Kjell lynraskt. Han leide en drosje og kjørte til grensen mot Irak. Der viste han frem pressekortet og fortalte om Husseins vedtak og han han var en av de 20. Nå var det nok ingen i Irak som hadde ventet at de inviterte journalistene skulle komme inn via den grenseovergangen Kjell hadde valgt, så soldatene på post hadde ikke noen liste over hvem som skulle komme. Det var jo de store tv-selskapene, CNN, BBC, osv, og verdenspressen med New York Times, Daily Telegraph osv som var invitert. Men Stavanger Aftenblad kom seg altså også inn, som det eneste medium i Norden - fordi Kjell klarte å prate seg forbi soldatene ved grensen..
I Bagdad var situasjonen den at all reportasje måte skje på engelsk, via en satellitt-telefon der det satt sensorer og passet på hva som ble sagt og skrevet. Det var høytidelig laget prioriteringslister over rekkefølgen for mediene, for de sto jo i kø når deadline, fristen for stoff til sending eller neste dags avis, nærmet seg. Hva gjorde Kjell? Der de andre mediene oppvartet sjefene og prøvde å få gode tider, sørget Kjell for å bli venner med teknikerne som hadde ansvaret for driften av satellitt-telefonen. Og de ble så gode kompiser at Kjell fikk meget gunstige sendetider.
Edvard Hoem var en bråmoden gymnasiast som sammen med senere foraftter Knut Ødegård dannet ”Kaffistovas Venner” der de etter skoledagen leste dikt og andre tekster for seg selv om andre. Han ble vikar, og når han nå skriver om 17år gamle Bjørnstjerne Bjørnsons tale til moldenserne, minnes jeg at selv var han vel blitt 18 da han holdt en av historienes beste 17.mai-taler i Molde på slutten av 60-tallet.
”Engelen din, Robinson” heter en av Hoems romaner. Den roman foregår blant bondesønner som bor på hybel i Molde, går på gymnaset og pleier kunstnerdrømmer mens de gjennomgår en politisk radikalisering på veien til de intellektuelles verden. Her er sterke biografiske trekk, og jeg leser med stor fornøyelse hans skildring av den unge redaktøren som er kommet fra Oslo og i pausene spiller ishockeyspill med journalistene med iver og intens seiersvilje.
Lunsjen på kaféen i 2.etasje på Bølgen smaker fortreffelig. Jeg kan særlig anbefale bringebærkaken med nøttebunn, og det er et sympatisk trekk at man kan få både små og store porsjoner. I samme etasje kan man med stor fordel nyte en utstilling av Carl Nesjar, maleren som kanskje er mest kjent for sin betongutsmykning av regjeringsbygget i Oslo, som han i løpet av 15 år laget sammen med Pablo Picasso.
På veien til hytta passerer vi flere vietnamesere som selger jordbær. Det har de gjort så lenge jeg kan huske i dette området, De står opp grytidlig, henter bær gjerne et stykke borte og selger til langt på kveld. Næringsvett og arbeidsvilje. Jordbær med fløte og is med vanilje lije fra Madagaskar på en av de fire terrassene Eivind i årenes løp har snekret og satt opp smaker fortreffelig, og utover kvelden kan vi beskue den tenkest mulige runde og gule måne stige opp over Lamøya.
Bortsett fra blogging er ferie å ha ingenting å gjøre, og hele dagen å gjøre det på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar