Ferienorge Rundt (VI)

SANDEFJORD: Det er vanskelig å unngå hvalfangstmonumentet når du vandrer rundt i Sandefjord. Vel var pioneren Sven Foyn med harpungranaten og kokeri-idéen fra nabobyen Tønsberg, men det er Sandefjord som er hvalbyen. Quod erat demonstrandum gjennom det mektige monumentet, laget som en kompassrose med fontene.Det roterer sakte rundt sin egen akse, fangstfolk er ved årene i åpen båt, med harpunen klar.

For 80-90 år siden var det 15 kokerier og over 90 hvalbåter registrert i Sandefjord, og på det høyeste hadde nesten 3000 fra distriktet hyre i hvalfangsten. ”Vår hvalfangst og dens jakt, ga penger,jobb og makt” (fritt etter Nordahl Grieg).
Det siste norske kokeriet fanget hval 1967-68.

The International Whaling Comission (IWC) vedtok et totalforbud mot all kommersiell hvalfangst i 1982, ”uten noe vitenskapelig grunnlag for et slikt generelt forbud” som Norge alltid fremholder.

Kommisjonen er en av verdenssamfunnets mer originale sammenslutninger. Mens det opprinnelig dreide seg om få stater med direkte engasjement og fangst, er det etter hvert blitt nesten 90 medlemmer. Den sentrale saken er fangstforbudet. Små øystater i Stillehavet og Karibia, sammen med innlandsstater som Mongolia og Mali, stemmer mot forbudet, mens Monaco og innlandsstatene San Marino og Luxembourg er blant tilhengerne. Onde tunger hevder at både tilhengere og motstandere av fangstforbudet for hval har kjøpt stemmer hos småstater, mot løfte om økonomisk hjelp.

Emosjonene går høyt om hvalens fremtid. ”Hval står menneskene nær - de har mødre og barn. Dør hvalene, dør vi”, sier skuespilleren Brian Blessed. Mot slike saksorienterte argumenter er det vel ikke mer å si.

Du skal ikke gå lenge i gatene i Sandefjord før du støter på redergiganten Anders Jahre. Han som ga byen et rådhus, Park hotell, et bymuseum og et krematorium for å nevne det viktigste, Han med humanitær stiftelse, fond til vitenskapens fremme, kulturpris og medisinsk pris. Men jakten på hval har de siste tiårene vært avløst av jakten på Jahres påståtte skatteunndragelser og skjulte utenlandsformue.

Og når vi først er i kvaler. Journalist Ingvar Molaug hadde i Stavanger Aftenbladskrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk han sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

Vi passerer en av de store kjedebutikkene i matvarebransjen. Heller ikke her er det tilfeldig hvilke varer som får hylleplass, som er utstilt, Leverandørene betaler store beløp for å få frem sine produkter. Men dersom ikke dette gir rabatt til forbrukerne, bør systemet bli en saga blott. Sommergjengen har fått førstehånds kjennskap til problematikken rundt maktforholdene i norsk dagligvarebransje, der fire grupper kontrollerer omtrent hele dagligvaremarkedet. Kan det bli åpenhet og innsyn i hele matvarekjeden slik at samdfunnsmessig kontroll kan sikres i rimelig grad? Kan uoversiktlige betalinger mellom leverandører og matkjeder begrenses?

Når jeg ser enkelte kjedelederes inntekter og formue, slår det meg at marginene i bransjen definitivt ikke kan være for lave.

Den sandefjording jeg kjenner best, men aldri har truffet, er Frederic Hauge, miljøverner par excellence, i 2007 kåret som en av verdens miljøhelter bl.a. sammen med Al Gore og Robert Redford. Både Geir Arne og Bjørn Kristoffer og Ragnhild var meget aktive i Natur og Ungdom. Det engasjementet har de hatt mye igjen for. I organisasjonene lærte de både opinionsbygging og aksjon.

En dag i 1985 kommer Marie og jeg hjem og finner en en lapp på bordet: ”Viktig møte, kommer tilbake i morgen”. Vi slår på Dagsrevyen om kvelden og ser kameraet zoomer kameraet inn på et destillasjonstårn på Hydro Rafsnes der Frederic, 20, og Geir Arne, 18, har klatret 45 meter opp med plakat ”Fem år med EDC, hva gjør SFT”? (Dette var før de mer tabloidiserte protestbudskap). Hydro slapp ut over dobbelt så mye av det giftige og kreftfremkallende stoffet EDC (etylendiklorid) som de hadde lov til. Stoffet sivet ned til grunnvannet og ut i den allerede sterkt forurensede Frierfjorden. De to har med hengekøyer, gassmasker og mat. I 29 timer henger aksjonistene i anlegget, til stor frustrasjon for Hydros sikkerhetsvakter. Etter over ett døgn i anlegget må aksjonistene avslutte. De er kalde og må på do.

I 1989 er Bjørn Kristoffer, 20, blant demonstrantene som legger seg ned i en tunnelåpning i protest mot nedleggingen av Kragerøbanen, en av de store sivile ulydighetssakene i Norge. Politimester Gisle Johnson arresterer "de mest aktive", fem gutter med langt hår, ingen fra Kragerø. Johnson går ut offentlig og karakteriserer miljøaktivistene som ”pøbler, ramp og asosial ungdom”. Hovedinntrykket som skapes i lokalsamfunnet er at de er tilreisende yrkesdemonstranter.

Dette er eneste gang jeg har skrevet et skarpt brev til en offentlig tjenestemann. Han bar falsk vitnesbyrd mot aktivistene og var en røst fra en forgangen tid. De fem ble stilt for retten, Johnson ville gi dem 10.000 kr hver i bot og krevde 134.000kr i erstatning til Statens Vegvesen for tapt arbeidstid. "Her er det ikke noen diskusjon om ozonlag eller selfangst. Her er det lydighetsprinsippet, demokratiske spilleregler og politiets mulighet til å opprettholde ro og orden det handler om," sa Johnson. "Vi gjorde det for å hindre en større forbrytelse," sa Bjørn Kristoffer, en av de tiltalte.

Han fikk 6000 kr i bot – den ble med glede betalt av mormor i Stadsbygd.

"Ekspertisen tok feil, og ungdommene var forut for sin tid. Det er sannheten om Kragerøbanens sorti”, skrev Kragerø Blad tre år senere, etter at NSB-sjef Kristian Rambjør innrømmet at banen ikke burde vært lagt ned.

Natur og Ungdom er stadig en flott organisasjon. Og Anders Jahre og Frederic Hauge har bygget imperier, hver på sin måte.

Ferienorge Rundt (V)

KJERRINGVIK: Å ligge på et svaberg og bare være til
Og kjenne solen varme i en luft som er så mild
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å vite at man ikke har behov for noen ting
Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring

Lars Lillo Stenberg har fanget sommeren i ”Hjernen alene”(1989). Også min sommer gjennom tiår. Kjerringvik mellom Sandefjord og Larvik. Urbegrepet av en sommeridyll. Små, hvitmalte hus i en liten strandpromenade. Gammel arkitektonisk byggeskikk blandet med ny hyttebebyggelse nennsomt tilpasset terrenget. En koselig havn. Både en nordvendt og en sørvendt strand, Badeflåte, bord og benker, fine veier og turstier i mange retninger. Flotte svaberg. Du føler nesten at du er helt ute i Skagerrak. Ingen hoteller eller pensjonater. Ingen campingplass. Ingen butikker, men en kiosk litt oppi bakken med brød og ferske aviser.

Det er da lykken er å være venner med Hildur og Jarle som bor i et gammelt skipperhus preget av atmosfære og tradisjon fra tiden da Kjerringvik var en av de gamle losstasjonene langs kysten. Tusle 2-3 minutter ned til havna. Speide etter maneter som sjelden er på besøk. Morgenbade. Og så oppigjen til en laaaang frokost i tunet.

Vi diskuterer gårskvelden. Sommerens viktigste konkurranse. Kampen om minigolfslipset, det fås til odel og eie etter at Bjørg har sydd inn den enkelte årsvinner. Siden 1994 er to slips vunnet, og tre inntegninger på det tredje. De to eldste er nesten alltid best.

Syv ektepar har i rundt 20 år hatt en fellesuke i Vestfold. Ikke så rart siden fem har hytte mellom Andvikstranda og Kjerringvik. To av oss er på legd. Feriesamvær på dag, samling i de ulike hyttene om kveldene. Båtliv. små utflukter, videreforedling av vennskap. Alvorlige konkurranser: boccia og kubbekast er allerede vunnet av Mørelaget mens "Røkla" sturer. Quiz'en har ikke-geografiske lag og ikke faste lag. Alle resultatene nedtegnes hvert år. OPppfinnsomme unnskyldninger fra taperne. Golftallene forteller en sørgelig historie om tidens urviser. I kveld er det pilkast,dartvarianten. Medbrakte tunge piler fra Bhutan skal testes, men det er stor usikkerhet om vi klarer å få dem frem (bhutanerne kaster over 30 meter og treffer en liten blink).

Kulturantropologen Margaret Mead har sagt at ”det er ytterst feil og grusomt vilkårlig å plassere all lek og læring i barndommen, alt alvor midt i livet og all anger i alderdommen”. Det stemmer ikke. Homo ludens, det spillende (og her først og fremst konkurrerende) menneske, lever godt i denne gruppen. Om virksomheten ikke legger år til livet legger det i vårt tilfelle liv til årene. Kan anbefales.

Kjerringvik er naboen til det langt mer kjente Ula med minnestatue av den navngjetne losen Ulabrand, Anders Jacob Johansen. Skagerrak kunne være tøff særlig under høststormene, og det var stort behov for loser. ”Ulabrand ble et symbol på godt sjømannskap og den viktige tjenesten losene gjorde for sikkerheten på havet”, sier leksikonet.

Første gang jeg hørte navnet Kjerringvik, må ha vært rundt 1950. Slageren ”Music, music, music” ble oversatt til norsk, og det er rart hvordan så vel salmer som populærmelodier fra 50-tallet fremdeles sitter spikret mens senere års anstrengelser ikke lykkes.: ”Den er Song of Norway nå, seterjenta oppi Flå, krøttera med bjeller på, tar music, music, music. Jolly tar frøken Polly og danser cheektocheek fra Kjerringvik og oppi sjuende himmerik”.

Men det er nok Lars Lillo-Stenberg som har brakt Kjerringvik frem i poplyset. Da han var var 14 reiste han til familiens sommersted der og skrev «Livet er en liten dings». Han er forgrunnsfiguren i de Lillos’85, et av de beste, mest originale og viktigste navnene i norsk populærmusikkhistorie. ”Kjerringvik-tapes” med «Tøff i pysjamas» og «Suser av gårde» er legendariske. Siste helg i juli spiller deLillos hvert år utendørs i Kjerringvik,på Fornet, en begivenhet som er er litt "off", utrendy men likevel svært populær.

Kjerringviks virkelig helt er Morgan Kane, individualisen i rendyrket form. Hans samfunn er enkelt og ukomplisert, han er frie, ensomme mann med hest og colt. Kjell Hallbind hadde hytte i Kjerringvik og skjøt under forfatternavnet Louis Masterton gullfuglen med 83 bøker om cowboyen , solgt i ca. 11 millioner eksemplarer bare i Norge og 4 millioner i 10 andre land.

Havtåka siger på.Det er sen, sen kveld.

Jeg går ut av huset
Jeg går ned mot havet
Jeg hører ingenting
Naturen står stille
Men trærne krymper
Og havet det tørkes bort
Selv om jeg går og går
Så kommer jeg ikke nærmere.

Men sommeren er fortsatt her

Ferienorge Rundt (IV)

LARVIK: Larvik har tatt tilbake sjøfronten – slik vi ser det i stadig flere europeiske byer. En fjord er et naturgitt fortrinn og må ikke stenges av parkeringsanlegg, boliger rett i sjøkanten. Jeg rusler rundt der den gamle ferjeterminalen for ”Peter Wessel" var tidligere. Den er ny flyttet ut av sentrum, og nå er det ”Superspeed 2” som haster over Skagerak. I en kjempedugnad stilte arbeidskraft og maskiner, og i løpet av 48 timer var et stort asfaltert og stygt terminalområde totalt forandret, med grøntanlegg, promenader og menneskevennlig utsmykning. Sammen med nytt Farris Bad og kulturhus (alliansen Treschow-Hagen har bidratt sterkt, paret utløser både stor begeistring og litt forargelse i byen).

Men kommunene – hva mener de med med alle kulturhus/-palasser som reises? I Østlands-Posten lørdag ser jeg at kulturhussjefen har sagt opp etter bare 5 måneder i jobben. ”Jeg trodde når det først var bygget et så flott kulturhus, ville byen noe med det. Men det er bestemt at Bølgen skal gå i null første året, er det naivt. Stillingen har vært preget av økonomiske bekymringer og driftsrelatert oppgaver”.

Lokaliteter i seg selv utløser ingen kulturvirksomhet, gjør ikke noen til kulturby. Innholdet er alfa og omega Det må satses på utadvendt arbeid for å trekke nye grupper til kulturytringer, man må prøve å gi folk det som de ikke vet at de vil ha før de får det. Hjelpe den eldre generasjon til å se utover de mer klassiske kulturytringer og hjelpe de unge til mer å se inn i dem. En slags kulturens crossover?

”Visst har det blivit kaos i tidens lopp, men så länge det finns ungar så finns det hopp”, står det på en liten vegg i kulturbygget. Poesiparken er et spenstig oppkegg rundt i bybildet.

I kulturbildet er Larvik mest kjent mest kjent for Arne Nordheim, Carl Nesjar og Antonio Bilbao, men mange er kanskje best kjent med en lektor og "Gymnaslærer Pedersen beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land” (Dag Solstad 1982). Jeg vil ikke motsi påstanden om at denne boken er best reflekterte framstillingen av dette ubegripelige, og samtidig fascinerende, fenomenet AKP-ml. Og lektor Pedersen syklet på vannet, bevegelsen hadde svært sterke tanker om at man måtte stole på egne krefter.

I årenes løp har jeg ansatt fire journalister med en sterk fortid i AKP-ml: Edvard Hoem, Tor Obrestad, Kjell Gjerseth og Hilde Haugsgjerd. Glimrende medarbeidere alle fire.
Hvem har vel ikke settet bildet av den lille kinesiske studenten foran en stor tank på Den himmelske fredens plass i Beijing under oppstanden der. Vi hadde sendt Kjell til Kina fordi vi fryktet at det kunne bli uroligheter. Da det braket løs, var det ikke tilrådelig for utlendinger å oppholde seg utendørs, og mange utenlandske journalister forlot landet. Men ikke Kjell. Han kjøpte to sykler, og leide så to engelskspråklige studenter til å sykle rundt i byen og komme tilbake om ettermiddagen og fortelle hva de hadde sett. Slik kunne Stavanger Aftenblads lesere bli førsteklasses orientert om hendelsene, bedre enn de fleste.

Under Gulfkrigen i 1991 slo også Kjell til. Han var da stasjonert i Amman, vi hadde et lite kontor i Midt-Østen. Lenge var det håpløst for utenlandske journalister å komme seg inn i Irak. Men så plutselig ble det kjent at Hussein hadde sagt at 20 representanter for verdenspressen skulle få komme inn i se krigens ødeleggelser.
Da reagerte Kjell lynraskt. Han leide en drosje og kjørte til grensen mot Irak. Der viste han frem pressekortet og fortalte om Husseins vedtak og han han var en av de 20. Nå var det nok ingen i Irak som hadde ventet at de inviterte journalistene skulle komme inn via den grenseovergangen Kjell hadde valgt, så soldatene på post hadde ikke noen liste over hvem som skulle komme. Det var jo de store tv-selskapene, CNN, BBC, osv, og verdenspressen med New York Times, Daily Telegraph osv som var invitert. Men Stavanger Aftenblad kom seg altså også inn, som det eneste medium i Norden - fordi Kjell klarte å prate seg forbi soldatene ved grensen..

I Bagdad var situasjonen den at all reportasje måte skje på engelsk, via en satellitt-telefon der det satt sensorer og passet på hva som ble sagt og skrevet. Det var høytidelig laget prioriteringslister over rekkefølgen for mediene, for de sto jo i kø når deadline, fristen for stoff til sending eller neste dags avis, nærmet seg. Hva gjorde Kjell? Der de andre mediene oppvartet sjefene og prøvde å få gode tider, sørget Kjell for å bli venner med teknikerne som hadde ansvaret for driften av satellitt-telefonen. Og de ble så gode kompiser at Kjell fikk meget gunstige sendetider.

Edvard Hoem var en bråmoden gymnasiast som sammen med senere foraftter Knut Ødegård dannet ”Kaffistovas Venner” der de etter skoledagen leste dikt og andre tekster for seg selv om andre. Han ble vikar, og når han nå skriver om 17år gamle Bjørnstjerne Bjørnsons tale til moldenserne, minnes jeg at selv var han vel blitt 18 da han holdt en av historienes beste 17.mai-taler i Molde på slutten av 60-tallet.

”Engelen din, Robinson” heter en av Hoems romaner. Den roman foregår blant bondesønner som bor på hybel i Molde, går på gymnaset og pleier kunstnerdrømmer mens de gjennomgår en politisk radikalisering på veien til de intellektuelles verden. Her er sterke biografiske trekk, og jeg leser med stor fornøyelse hans skildring av den unge redaktøren som er kommet fra Oslo og i pausene spiller ishockeyspill med journalistene med iver og intens seiersvilje.

Lunsjen på kaféen i 2.etasje på Bølgen smaker fortreffelig. Jeg kan særlig anbefale bringebærkaken med nøttebunn, og det er et sympatisk trekk at man kan få både små og store porsjoner. I samme etasje kan man med stor fordel nyte en utstilling av Carl Nesjar, maleren som kanskje er mest kjent for sin betongutsmykning av regjeringsbygget i Oslo, som han i løpet av 15 år laget sammen med Pablo Picasso.

På veien til hytta passerer vi flere vietnamesere som selger jordbær. Det har de gjort så lenge jeg kan huske i dette området, De står opp grytidlig, henter bær gjerne et stykke borte og selger til langt på kveld. Næringsvett og arbeidsvilje. Jordbær med fløte og is med vanilje lije fra Madagaskar på en av de fire terrassene Eivind i årenes løp har snekret og satt opp smaker fortreffelig, og utover kvelden kan vi beskue den tenkest mulige runde og gule måne stige opp over Lamøya.

Bortsett fra blogging er ferie å ha ingenting å gjøre, og hele dagen å gjøre det på.

Ferienorge Rundt (III)

VIKSFJORDEN: Polarskuta ”Fram”, Hitlers seiersmonument og Skiringssal-kaupangen som var Norges første by - det er mine assosiasjoner til Viksfjorden og Larviksfjorden. Her har vi årlig siden sommer besøkt hytta til Inger Johanne og Eivind. Først i Rekkeviksbukta, så i Gonbukta. Heldig er den som har gode venner med åpne sommerdører i feriefylket Vestfold. Solkysten. Hvor mange ganger sitter vi ikke på svabergene i solskinn og ser tunge skyer lenger inne i landet.

I 25 år spiller vi boccia mellom ”Fram”-monumentet og steinene som omgir det for å illustrere størrelsen. Her bygger Colin Archer det som blir et av historiens dens mest kjente skip. Verdens sterkeste skip så langt blir sjøsatt i 1892. Fridtjof Nansen går over Grønland, og brenner alle broer, ingen retrett er mulig. Det samme gjør han når han nå snart skal oppsøke Polhavet. Derfor ”Fram”. Over Polhavet i tre år. Så til de arktiske øyene nord for Canada. Og endelig mot Sydpolen.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer Johansen svart: “Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.” Hjalmar Johansen får et noe traurig liv, men Nansen gjør sitt beste for å hjelpe ham, får ham med på Amundsens tok mot Sydpolen. Amundsens behandling av Johansen er en skamplett i norsk polarhistorie og gjør at jeg ikke deltar i den store begeistringer for Sydpolens erobrer. Johansen begikk selvmord i 1913.

Larviks store polarhelt heter Oscar Wisting. Han er sammen med Roald Amundsen den første i verden som er på både Syd- og Nordpolen. Om noen faller på sin post er det Wisting. Han jobber om bord i ”Fram”, som er kommet i museumshus på Bygdøy”, og overnatter i sin gamle lugar når han jobbet ombord. En morgen blir han funnet død. Hjertesvikt.

Men den store Helten i Larvik er likevel Thor Heyerdahl. En av dem jeg kommer i snakk med forteller at akkurat nå arbeides det for å få til et spektakulært monument over han som ble verdenskjent gjennom Kon-Tiki, Ra I og II, og ekspedisjonene til Påskeøya (Aku-Aku). Idéen er å lage en plastglobe med opptil to meters radius. Hav og kontinenter skal vise ferdene. Denne jordkloden står på kanten av et stup, og en stilisert Heyerdahl redder den fra å falle utfor. Med i bildet av Helten hører nok med å si at teoriene hans ikke møtt den store forståelsen i vitenskapelige miljøer, der han anklages for selektiv kildebruk og uvitenskapelige metoder.

Eivind har kjøpt ny båt. Viksfjorden er 7 km lang, og på det smaleste er den bare 2 meter. Vi passerer Lam-øya der det på slutten av 1800-tallet etableres et stort steinbrudd for utvinning av larvikitt. Denne stenarten finnes ikke noe annet sted, og den blir raskt populær i utlandet, "med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin". Men dessverre skjer det som i flere sammenhenger skjer i Norge: vi blir råstoffleverandører og ikke foredlere. Rundt 3/4 av norsk steinproduksjon består av larvikitt,i salg blir den kalt labradorstein, eventuelt Emerald Pearl.Her er stein for generasjoner og eksportverdien nærmer seg milliarden.

For 65 år siden blir det gjort istand store mengder larvikitt for eksport til Berlin. Hitlers arkitekt, Albert Speer, har tegnet et gigantiske seiersmonument Hitler ønsker seg. Det skal være 120 meter høyt og 170 meter bredt og få Triumfbuen i Paris til å blekne. Greit nok at eksporten måtte avlyses.

Litt inni fjorden går vi i land og føler oss på særdeles historisk grunn. Her graver man ut restene etter Skiringssal-kaupangen fra slutten av 700-tallet. Med navn etter Frøys skinnende sal, Vikingenes hovedstad, kjent fordi ferdamannen Ottar fra Hålogaland forteller den engelske kongen Alfred den store om ”nordmennenes land”, Nordweg, og at han har besøkt ”Sciringes heal.” Tønsberg får nøye seg med å kalles ”Norges første by som stadig er levende”.

Kaupang-utgravingen ligner på det som skjer i nabolandet når vikingbyen Birka avdekkes på en liten øy i Mälaren, noen mil vest for Stockholm. På Kaupang minnes jeg plutselig en av de mange store friidrettsopplevelsene på Bislett. Juni 1976: Lars Martin Kaupang setter ny norsk rekord på 1500m med 3.37.4. 34 år senere står den fremdeles. Nærmest til å knekke Kaupang-koden er kanskje 17 år gamle Henrik Ingebrigtsen fra Sandnes, som får 3.40,14 under årets Bislett Games.

Det stikker litt i et gammelt friidrettshjerte at så mange friidrettsrekorder er fra forrige århundre. Den eneste i ”normaløvelser” som er eldre enn Kaupangs, er Kristen Fløgstads 8,02 i lengde fra 1973.

Midt i det idrettsmeditative tikker det inn en sms fra barnebarn Iris. Hun har vært på friidrettsstevne, ”det gikk fint”. ”Hvilken plass fikk du og hva løp du på?” sms’er jeg. ”Husker ikke, men jeg gjorde mitt beste” kommer det tilbake.

Der fikk farfar noe å tenke på. Og det forsterkes da han på en sen kveldsvisitt inn til Narvesen i Larvik sentrum passerer et liten historie plassert på en av veggene rundt torget:
Det var en en gang et dikt og en mikroprosessor som møttes på en tur. ”Jeg skal til menneskenes hjerte”, sa diktet, ”hvor skal du?”. ”Jeg vet ikke”, sa mikroprosessoren, ”men jeg må skynde meg videre” (Sidsel Mørck).

Ferienorge Rundt (II)

DRAMMEN: Eventyret om Drammen er en variant av H.C. Andersens grimme ælling. En dårlig gammel fleip gikk ut på at en dram i timen var bedre enn en time i harrybyen Drammen. Fra Norges største veikryss ble sentrum hyllet inn i eksos og støv. Dagens redaktør av Drammens Tidende var for 20 år siden med på en Bellona-aksjon mot den sterkt forurensede elven. I dag ser vi bading og fisking. Rundt ligger nye boliger næringsbygg og ikke minst grønne parker. Langsiktig innsats og planlegging bærer frukter. I dag vil selv de største begersvingere erkjenne med Bob Dylan at ”Times they are A Changing." Drammen tiljubles og prises for sin byutvikling etter tusenårsskiftet. Drammen er in.

Barnebarna vil bade. Det skjønner jeg, badet på Marienlyst er innbydende. Inne- og utebasseng. Nesten vegg i vegg ligger et stort Idrettens Hus. Og Drammenshallen. Og den gamle banen, der Iris denne uken går på friidrettsskole for barn 3.-6.klasse i Sturla-regi. Og Strømsgodsets hjemmebane, der eliteseriens yngste lag boltrer seg i en spennende 2010-utgave. ”Sats på egen avl og færre fremmedlegionærer”, mumler bestefar og har opptil flere eliteserielag i tankene.

Marienlyst – et idrettens kraftsenter. Idrettsbyen Drammen. Vi dinosaurer dveler mest ved fortiden. Her er det spilt mer bandy enn noen andre steder. Mjøndalen, Drafn, Solberg, Skiold, Strømsgodset. Herfra kom den store triumfatoren i de første olympiske vinterleker i 1924, Thorleif Haug med 3 x gull. Johann Olav Koss tok 3 x gull og to verdensrekorder på Lillehammer i 1994.

Friidrett og svømming, magene roper. ”Elvebredden” er et passende sted for fire voksne og tre barn, sier Geir Arne, lokalkjent på kort tid. Jeg tar en omvei over elva for å kjøpe årets Lier-jordbær før stengetid på Bragernes torg, et av landets flotteste. 45 kr kurven, men rogalandsbærene tirsdag smakte en liten tanke bedre.

Det var nettopp på dette torget det berømte «torgslaget» fant sted tidlig i 1880-årene. Militære styrker skjøt varselskudd mot streikende arbeidere og en av dem ble drept av en rikosjetterende kule. 40 år tidligere startet Marcus Thrane landets første arbeiderforening her. Han var så ateistisk at han i sitt testamente nektet kristne å komme begravelsen hans.

Jeg vandrer mot restauranten på en elvesti oppkalt etter forfatteren Sigurd Christiansen, mest kjent for ”To levende og en død”. Et kriminaldrama som stiller spørsmål ved normene rett og galt. Filmet tre ganger – det må være norsk rekord. Skrår over fotgjengerdrømmen og Drammens nye bysymbol Ypsilonbroen. Navnet fordi den fra luften ser ut som en Y med to landfester på den ene bredden og ett på den andre. Et byggverk som har hevet bybildet betydelig sammen med opprydningen og stiene langs elven. Som skapte en helt ny handelssituasjon. Fikk for to år siden den europeiske broprisen.

Midtveis møter jeg Kristin Ørmen Johnsen, statssekretær i samarbeidssregjeringen, hos Erna. Et tilfelle som kan se ut som en tanke, ifordi jeg nå kommer til Kunnskapsfabrikken Papirbredden og Høyskolen i Buskerud, der Ørmen Johnsen er rektor og har vært en drivende kraft i byutviklingen.

For 3-400 år siden var Drammens landets store havn for tømmereksport. Etter hvert ble det bygd ni papirfabrikker i byen. Det eneste som i dag minner om dette er skiltet Papirfabrikk på veggen til bygget med høyskole, BI og Norges kanskje beste bibliotek. I dette området var det hun virket, Betzy Kjelsberg. Norges første kvinnelige fabrikkinspektør. En av de store kvinnesakspionerene. Venstrekvinne – og oldemor til Siv Jensen

Fra restauranten ser jeg rett på en statue av Per Sivle, en av de mest nasjonale diktere Norge har hatt (og den konkurransen er knallhard). Han kom fra Voss, var redaktør et par år i ”Buskeruds Amtstidende,levde et rufsete liv, begjkk selvmord og ligger begravet på Strømsgodset kirkegård. Sivle skrev ”Streik”, en av de første arbeiderromanene i norsk litteratur. Basert på en arbeidskonflikt i Drammen.

Leter man etter litterære spor, kan ikke Triztán Gyldenløve Vindtorn unngås. Kjell Erik Larsen, som han egentlig het, er Norges eneste store surrealistiske dikter. Kjent fra kunstnernavnene er også Herodes Falsk (Kim Bård Roll Hansen) og Jonas Fjeld (Terje Lillegård Jensen).

Barnebarna har fått mer enn nok og vil hjem. Veien legges igjen over Bragernes torg, et av landets aller fineste offentlige uterom. Hvis man ikke visste det fra før, viser folkelivet her at hver sjette innbygger har en bakgrunn som gjør byen til Norges nest største innvandrerby. Mange av dem er tyrkere, og han var en av dem, muslimen som sa til Inger Johanne, en god venninne som arbeidet i skolen her noen år: ”Du vet, vi troende må holde sammen.”

Vi går opp Sommerfrydveien – så sant som det er sagt – og kommer inn i Hanna Winsnes gate. Hun med ”Lærebog i de forskellige grene af husholdningen”, den første norske kokebok, etter hvert i 14 utgaver.
”Man tager hva man haver, og hvis man intet haver, tager man to snes æg fra kælderen”. En god oppskrift – også for bloggskrivere.

Men drar du forbi Drammen, så gjør endelig ikke det.

Regjering til 3,3

Regjeringen får karakteren 3,3. Jonas Gahr Støre, Trond Giske, Audun Lysbakken, Sigbjørn Johnsen og Erik Solheim er elitelaget med 4,0 og over i gjennomsnitt. Terje Riis- Johansen er på bunnen med 1,2.
Alt dette hvis man skal tro karaktergiverne i Dagsavisen, Dagbladet, Klassekampen, Nationen og Nettavisen. Publikums dom (meningsmåling med 1000 respondenter i Aftenposten) gir regjeringskarakter 3,4. To statsråder gjør det merkbart dårligere i folket enn hos de politiske journalistene: Trond Giske ( 4,8 - 3,5) og Audun Lysbakken (4,6 - 3,1). Og prügelknabe Terje Riis-Johansen er klart mer populær hos de brede masser (1,2 – 3,1).

Her er gjennomsnittskarakterene fra avisene (Dagsavisen, Klassekampen, Dagbladet, Nationen og Nettavisen,lengst t.v og ”folkets dom” i Aftenposten t.h.
Jonas Gahr Støre 5,2 - 4,8
Trond Giske 4,8 – 3,5
Audun Lysbakken 4,6 - 3,1
Sigbjørn Johnsen 4,6 – 4,1
Erik Solheim 4,0 – 3,5
Knut Storberget 3,8 – 3,6
Liv Signe Navarsete 3,6 – 3,3
Grete Faremo 3,4 – 3,6
Lars Peder Brekk 3,2 - 3,1
Hanne Bjurstrøm 3,2 – 3,1
Jens Stoltenberg 3,2 – 3,8
Rigmor Aasrud 3,2 – 2,8
Magnhild Meltveit Kleppa 2,6 – 3,0
Kristin Halvorsen 2,6 - 3,3
Anne Grethe Strøm Erichsen 2,6 – 3,4
Anniken Huitfeldt 2,0 – 2,6
Tora Aasland 2,2 – 3,0
Lisbet Berg-Hansen 2,0 – 2,6
Terje Riis-Johansen 1,2 – 3,1

Tallene i forhold til partibakgrunn:
Ap 3,5 - 3,4, SV 3,35 – 2,55, SP 2,65 - 3,12

1 er definitiv bunn, 6 en strålende topp. Midtveis er vi på 3,5 – og regjeringen ligger litt under dette. Og så kan man spørre: Bygger folkets vurderinger også litt på partitilhørighet? Kommentatorenes tall er ikke sammenlignbare med tidligere, mens Aftenpostens måling forteller at bare 3 av 19 har forbedret seg siden høstsesjonen: Sigbjørn Johnsen, Trond Giske og Hanne Bjurstrøm.

Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å ta fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjonen og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med lite sexy for journalister? Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres handlingsevne på fagfeltet og evne til langsiktig strategisk tenkning?
Tallene er der – så langt de rekker.

Norge ferierundt (I)

DRAMMEN: Første feriedag, og farfar vil sove lenge. Det synes ikke Trym, snart 3 år, noe om. Det er en menneskerett å bli lest for av farfarer. Og hva er lykken, om ikke å sitte i sengen med Trym i armkroken?

Trym vet hva han vil ha, og farfar vet det. For han har lest for Trym før. Farfar tror dette heter ”repetitivt”, et ord som han har lest i dagens Aftenposten, der Aage Borchgrevink konstaterer at kjønnsforskerne ser ikke ut til å begripe at de selv er maktfigurer som må tale kritisk søkelys: "Når vi er heltene i vår egen historie, hvordan kan vi da være skurkene i Harald Eias versjon?"

Tryms førstevalg ville gledet alle kjønnsforskere. For den handler om "Oskar". Mamma er på jobb, og Oskar og pappa er alene hjemme. At det medfører fargerike viderverdigheter, er helt OK. Verre er det at Trym ikke vil leke med dukker men aldri kan få nok av brannbiler. Barnebarn Kristian har det på samme måte med tog. Hva sier du til det, Agnes Bolsø?

Bok nr.2 er heller ikke kjønnspolitisk korrekt. ”Buldrende maskiner”. All rights reserved av et belgisk selskap, trykt i Kina, svensk utgave først og så en norsk. Om en betongbil, lastebil, tre traktorer, skurtresker, bulldoser hjullaster, ambulanse – og tilslutt kommer sannelig en brannbil for å hjelpe en liten katt som ikke klarer å komme seg ned fra en lyktestolpe,

Trym fryder seg.
Mon tro hva han skal bli når han blir stor? Farfar og farmor, onkel og tante og pappa er alle journalister. Men noen epletrær vokser i bratte skråninger og frukten ruller stundom raskt av gårde. ”Det fins massevis av jobber” forteller Ulf Løvgren. Pedagogikk med humør. Boken er fra 1975 og tilfredsstiller neppe en del barnebibliotekarer som helst vil forby bøker eldre enn fem år. Men både Emil og Pippi, Ole Alexander og Guro, hentet opp fra besteforeldrenes kjeller, slår stadig an.

Pappa kunne tenke seg frokost og aviser, men Trym forlanger å få vite "Hvor er Tassen?". Vi kikker bak klaffene og blir like overrasket hver gang det ikke er Tassen men en krokodille som ligger under sengen. Boken er oversatt i 1982 av Jo Tenfjord. Hun som var med på å endre innholdet i barnebøkene etter 2. verdenskrig. Som 12. åring leste jeg hennes ”Venner verden over”, som stimulerte til internasjonal forståelse. Et av barnebarna til denne forståelsen heter Globalisering. Nå er Tassen i 8.opplag, trykt og innbundet i Shanghai.

Selv om det er midt i året, insisterer Trym å få se og høre ”Mi aller første juleforteljing”, gjendiktet av Oskar Stein Bjørlykke. Han som fikk den første FALTURILTU-prisen for barnebokforfattere. Som også skriver dikt, ”fordi fordi eg vil få meg sjølv og andre til å stoppe opp. Stoppe opp og sjå ting, ting som eg har sett mange gonger før, men som eg likevel ikkje har sett skikkeleg. For ting har ofte så mykje i seg som ein ikkje ser til vanleg. Då må det kanskje eit dikt til for at vi skal sjå det”.

Nå vil farfar stå opp. En bok til, sier Trym og henter ”Så rart, sa Albert Åberg”. Den 25. i rekken om den svenske gutten med alenefar og vennen Skybert. En klassisker som vi – nå ja, mest Marie når sannheten skal frem – leste for Ragnhild på 70-tallet. Vårt Land hadde for øvrig i år en god aprilspøk om at Statens tobakkskaderåd vil ha forbud mot Gunilla Bergströms eksponering av at pappa stadig røyker pipe. Thorbjørn Egners neger er heller ikke passende lenger.

Så står pappa opp, leser morgenavisene og ser at i ANBs juni-måling er Venstre størst av sentrumspartiene, med 5,5 pst. Det er da jeg tenker på Taylors sang i Bjørnsons ”Maria Stuart”: ”Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg”.Vi som stemmer Venstre og holder med Molde FK og Tottenham, vet mye om dette.
Og ennå er første feriedag så vidt begynt.

Nordsjøturnus i helsesektoren?

Det norske samfunnet har tre store utfordringer fremover:
· sikre arbeidslinjen
· øke kvaliteten på tjenester i offentlig sektor
· sikre finansieringen av den norske velferdsstaten
(statsminister Jens Stoltenberg)

Er alternative turnuser – også kalt Nordsjøturnus eller ”medlever-turnus” en av vriene som kan bedre forholdene både for brukere og arbeidstakere i helsesktoren?
Et Høyre-forslag ønsker en ny regulering av arbeidstidsordninger som går utover titimersøkter: «Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om endringer i arbeidsmiljøloven, hvor all endring av arbeidstiden utover ti timer skal godkjennes av både Arbeidstilsynet etter formelle drøftinger mellom arbeidsgiver og fagforeningene lokalt.»

Arbeidsmiljøloven åpner for alternative måter å organisere tjenesteytingen på, og det er mulig å søke om dispensasjon fra Arbeidstilsynet dersom man mener at både tjenesteytere og tjenestemottakere kan ha nytte av en annen organisering av tjenesteytingen. Ved å anvende langvakter fra morgen til kveld, gjerne over flere påfølgende dager, kompensert med lengre friperioder, kan stillingsprosenten hos ansatte økes og antallet ansatte reduseres.

Noen forsøk er i gang, og resultatene jevnt over synes å være gode:
”Selv om prosjektet ikke har pågått lenge så ser vi at brukerne har det bedre, er mer aktive på fritiden og har bedre søvn…Ser at ansatte i ulike livssituasjoner liker dette. For alenemødre kan det være enklere å sy sammen en hverdag…. Populær ordning fordi de ansatte faktisk jobber færre timer for samme lønn som i vanlig turnus. Men også slitsomt å arbeide syv lange dager i strekk , mindre sosialt når bare to er på jobb enn når de er flere…. Et av prosjektene avsluttet fordi ansatte opplevde det for krevende”(Molde).

Opplegg for en bruker: Alle de åtte som jobber dagvakter har full stilling og all ferie er innbakt i turnusen. Slik fungerer åtteukersturnusen: En miljøterapeut og en miljøarbeider jobber med brukeren 14,5 timer per dag 7 dager på rad. De starter i turnusen på ulike dager for å sikre kontinuitet. Deretter tre uker fri. Jobbing i en uke til. En uke fri. Bakvakt i en uke, og endelig en uke fri.
Nå har vi et bredt tverrfaglig miljø, blant annet vernepleier, barnevernspedagog, sosionom, sykepleier og omsorgsarbeider/hjelpepleier med vernepleie. De lange vaktene gir mye større muligheter til aktiviteter. Jeg ser at det er blitt en faglig bobling, folk brenner for jobben her nå. Samtidig gir ordningen med at det alltid er to på vakt større trygghet. Tidligere var en på vakt alene med tjenestemottakeren både morgen og kveld. (Bømlo)

Kristin har Angelmans syndrom, en sjelden diagnose som medfører utviklingshemning og stort omsorgsbehov, har ikke noe språk og må hjelpes med det meste. Derfor trenger hun døgnkontinuerlig hjelp. Kommunen skulle stå for bemanningen på sju personer i helkontinuerlig drift, samt et par vikarer i bakhånd. Alt så greit ut. Etter noen måneder ga imidlertid datteren tegn til at hun ikke hadde det bra. På den tiden var det 24 ulike personer som kom og gikk i leiligheten. Da satte far ned foten og krevde en annen ordning. Utlysing av oljeturnus med tre personer fikk rundt 200 søkere. Den har fungert kjempegodt og de ansatte ser etter hvert på datteren nesten som sin egen datter.
· Kristin og familien har fått færre personer å forholde seg til , slipper uvante vikarer på helg og natt
· Bedre kontinuitet i daglige gjøremål , større trygghet for god omsorg og åpnere forhold til pårørende
· Mye mindre oppfølging enn ved den gamle ordningen, Personalet har bedre arbeidsforhold
· Alle har fått en mindre stresset hverdag og kan slappe mer av
· Kristin kan delta i aktiviteter uten å tenke på vaktskifte , og er friere til å dra på tur
· Personalet har langt færre sykemeldinger (mellom en halv og en prosent) , og ordningen er billigere for kommunen
· Verken foreldre eller ansatte ser negative sider med ordningen. (Molde)

”Alternative turnuser kan redde rekrutteringen til helsesektoren i fremtiden…De ansatte synes det er attraktivt å jobbe intensivt i et par dager og så ha fri” (Bergen)

Det er naturlig at fagforeninger er opptatt av at det ikke skapes ordninger som svekker de ansatte situasjon. Men samtidig må det være viktig at organisasjonene er positive til ordninger som medlemmer finner positive og ikke minst som brukere og pårørende setter pris på.

Skien kommune måtte avvikle en ordning som ansatte var fornøyd med – Fagforbundet sa nei. Nestleder i Sykepleierforbundet fremholder at ”vi kan ikke overlate dette til lokale tillitsvalgte som ikke har noen forutsetninge for å vite hvordan de virker. Kunnskapen er det de sentrale organisasjonene som sitter på.”
Dette minner om den holdning man finner i det statlige byråkrati for eksempel til barnevern. De som er nærmest problemene vet faktisk en del om hvordan ordninger fungerer i hverdagen.

Selvfølgelig passer ikke denne typen turnuser for alle, kanskje ikke for de fleste. Og selv om evalueringene så langt er svært positive, vet man lite om langsiktige konsekvenser. Forholdene er ulike, ordninger må prøves og evalueres før man gjør seg opp en mening om hvorvidt det passer det enkelte tjenestested. Men for alle brukere og deres pårørende må det være en stor fordel å slippe opp til 30-35 behandlere i løpet av en uke.

Et tiltak som helt åpenbart betyr forutsigbarhet, trygghet, kvalitet og trivsel for både tjenestemottagere og tjenesteytere, må være verdt å gi muligheter. Her må myndigheter og fagforbund finne frem til et konstruktivt samarbeid som gjør det mulig å innfri statsministerens ønske om øke kvaliteten på tjenester i offentlig sektor. Da må ikke profesjon eller sentralstyring være hindring for noe som både arbeidsgiver og arbeidstakere ønsker og som gir økonomiske fordeler,

Når ydmykheten mangler

Hvis jeg var Terje Riis-Johansen hadde jeg hatt en særdeles guffen følelse i magen da dagens aviser åpenbarte seg. Lederartiklenes overskrifter:
”Arrogansen svekker regjeringen” (Aftenposten)
”En alvorlig svekket statsråd” (Dagens Næringsliv)
”Svekket statsråd” (Dagsavisen)
”Mistillit” (Vårt Land)
”Tapt tillit” (Bergens Tidende)
”Udetonert bombe på Mongstad” (Stavanger Aftenblad)
”Flenge, men ikke banesår” (Dagbladet)
”Pinlig svakt, Jens" (VG)

Statsrådens egen avis, Nationen, stiller dette spørsmålet: ”Bør olje- og energiminister Terje Riis-Johansen byttes ut med enten Marit Arnstad eller Ola Borten Moe”? 69 pst svarer ja, 24 pst nei og 7 pst vet ikke.
Dagsavisen bruker omtrent hele 1.siden til å forkynne: ”Teflon-Terje”, ”Månelandingen kræsjer” (det er lenge – heldigvis – siden avisen het Arbeiderbladet)

Jens Stoltenberg sanker ingen politiske blomster, bare torner: ”arroganse, manglende selvkritikk.” Aftenposten skriver: ”Stoltenberg styrker inntrykket av en regjering som tross indre uenighet i viktige saker har greid å utvikle en merkbar, felles maktarroganse.” Og Nationens kommentator, Kato Nykvist: ”Magaplasket på Mongstad hefter ved hele regjeringen.”

3-0 til opposisjonen.

Selve saken kommer tilbake på politikernes bord. I denne omgang bare dette: Det er aldeles ubegripelig at en regjering og et statsministerkontor som har ansatt en liten armada av informasjonsrådgivere og ditto direktører ikke klarte å styre unna gårsdagens, ikke forlis men i alle fall berøring med et skjær som har skapt et hull i skroget som det skal betydelig innsats og delvis mannskapsskifte til for å reparere.

Var det den allerede beskrevne maktarrogansen som utløste skylapper da saken begynte å rulle, slik at man ikke så faren i å bekrefte Balzacs ord om at ”lite vett og mye makt er det som nesten alltid har styrt verden”? Det er bare politikere som tror at litt ydmykhet er skadelig.

Tenk om statsminister og samordningsminister hadde brukt sitt vanligvis gode politiske håndlag. Tenk om noen hadde minnet om Filip av Makedonia, som ba sin tjener om daglig å si «Husk du er dødelig» . Tenk om Skiensmannen Riis-Johansen hadde lært litt av Porsgrunn-naboen Petter Stordalen, som hver gang (og det begynner å bli noen) han tabber seg ut, sier at han legger seg flat og aldri skal gjøre det mer. Det er utrolig hva man kan slippe unna med hvis man viser ydmykhet. Protestantismen sitter ennå såpass igjen i den norske folkesjel at man ikke bare gjerne, men med glede tilgir angrende syndere.

Terje Riis-Johansen trengte ikke å ha lagt seg flat, han kunne eksempelvis sagt at ”dette er et komplisert spørsmål med mange usikkerhetsfaktorer, det er ikke alltid like godt å vite når Stortinget skal informeres, fagfolk varslet en mulig utsettelse, jeg ser at i dette tilfelle kunne jeg vært noe tidligere ute”. Da Frp og KrF hadde varslet mistillitsforslag og de parlamentariske bølgene fikk skumtopper, kastet Høyre og Venstre en livline, i form av et spørsmål om hvordan han informerte informasjonsplikten. Men Riis-Johansen så ikke bølgebryteren, han holdt stedig på sitt i trygg forvissning om at stortingsflertallet ville/måtte stå bak ham: ”Jeg har ikke gjort noe galt”.

Men det gikk galt. Ikke formelt, men i realitet. Og det er realitetene i form av det folk husker, som betyr noe for en statsråds og en regjerings omdømme. Det som nå sitter igjen – rettferdig eller ikke – er inntrykket av at statsråden bevisst holdt igjen informasjon foran valget. Makt er som en stige med mange usikre trinn.

Monarki i beste velgående

Lørdag er det brøllop på – nå ja, stedet er litt større og en anelse mer dekorativt enn Solvang kafé – hele Sverige er med, brura og brudkommen kjæm som ein vind, og her møtes all notabilitet og høyere kjendis som kan krype og gå – æille så ner som n’Jonas (med takk til Alf Prøysen).

Prinsipielt burde jeg ta avstand fra et system med arvet makt, spesiell oppdragelse, tomme funksjoner. Fremholde det prinsipielt riktige i at et statsoverhode skal velges, funksjonen skal ikke gå i arv. Rasjonelt understreke at vi må kvitte oss med levningen etter en autoritær styreform. Peke på at samlende symbol og verdier er ikke bare noe land med Kongehus har.
Minne om at sosialisten og presten Alfred Eriksens redsel i 1905 for at det skulle skapes en ny adel, er alltid aktuell. Dagens kronprinspar favner bredt, der muligens sosialdemokrater og desslike utgjør den tyngste delen i vennekrets og nettverk, ikke arvingene med sølvskje i munnen.

Men hvorfor skal alt være rasjonelt og prinsipielt? Det norske monarkiet har røtter som går mer enn tusen år tilbake i tid til Harald Hårfagre. Det har spilt ulike roller gjennom århundrene, og i dag har det etter min mening klare fordeler. Det formelle statsoverhodet samler langt større oppslutning i folket enn en folkevalgt vil gjøre – etter en valgkamp som ikke alltid bringer frem det beste i den norske folkesjel.

Næringslivet har klare fordel av å bruke kongefamilien som døråpnere og ambassadører. Den jobben gjøres til karakteren meget tilfredsstillende – minst. Et stort flertall i folket vil ha et kongehus. SVs obligatoriske pliktrepetisjoner om republikk vekker ingen gjenklang. Selv de ivrigste republikanere stiller opp i beste stas til slottsmiddagene. Og de som måtte ha gitt uttrykk for at de prinsipielt er imot Kongens gull og St.Olav, møter likevel forbløffende ofte opp på Slottet til audiens og takker for oppmerksomheten.

Og tror noen at en president Stoltenberg (det er Thorvald denne gang), president Fredrik Sejersted eller president Willoch (den eldre) ville vekke samme begeistring og følelse av nasjonalt samhold på sine reiser sammen med presidenthustruen millom bakkar og berg fra Vesterhavet til Kjølens rand og dei gamle fjelli syningom med ei lysande rand mellom høgfjell og fjord i rødt, hvitt og blått?

Statsrådene tar ingen skade av en liten tur til Slottet hver fredag. Kongen bidrar til å skape høytid når han åpner Stortinget ”under Vår hånd og rikets segl”. Leksikonet sier at ”selv om kongen eller dronningen kan bli regnet som statsoverhode, er det statsministeren, hvis makt kommer direkte eller indirekte fra valg, som faktisk styrer landet”. Det er imidlertid stortingspresidenten - hvor mange vet at han i dag heter Dag Terje Andersen? - som har det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen.

Den store norske helten i 1905 var Christian Mickelsen. Han var republikaner, men pragmatisk nok til se at dersom den danske prins Carl og hans engelske kone Maud fikk tronen, ville båndene til monarkene i Danmark, Storbritannia og Russland gi den støtten som trengtes for at Norge fikk beholde selvstendigheten.

Den kjente republikaner, professor Trond Norby, beskriver utviklingen: ”Etter 1905 ble kongens politiske stilling raskt tilpasset den nyetablerte parlamentarismen. Kongen mistet sin personlige makt, og statsrådene fikk et uavkortet ansvar (så vel parlamentarisk som konstitusjonelt) for alle avgjørelser tatt i Kongens navn. Arveretten til stillingen som statsoverhode, derimot, ble beholdt. Kort sagt ble det nye kongedømmet i praksis et semi-presidentstyre i monarkens forkledning”.

Kong Haakon VII gjorde et genialt trekk etter valget i 1927. Arbeiderpartiet ble største parti, og mindretallsregjeringen av Høyre og Frisinnede Venstre tapte. Statssminister Ivar Lykke (H) gikk av og anbefalte kongen å gi stafettpinnen til Bondepartiet. Han valgte imidlertid å følge parlamentarisk praksis, og ba det største opposisjonspartiet om å danne regjering. "Jeg er også kommunistenes konge", forkynte kongen. Christopher Hornsrud ble statsminister, og selv om regjeringen ikke ble sittende lenge, markerte dens eksistens starten på en ny æra i forholdet mellom Arbeiderpartiet og kongehuset.

Nordby har naturligvis helt rett nåpr han sier at kongens ”nei” i i 1940 etablerte en nasjonal forsvarsskanse og styrket stillingen som identitetsskapende symbol for nasjonale fellesverdier. Det berømte fotoet av kong Olav V i anorakk på trikken under oljekrisen i 1973 gikk verden over og står som selve symbolet på Folkekongen.

Monarkiet er ikke problemløst, og en konge anno 2025 vil stå overfor andre utfordringer enn i dag Men så lenge kongefamilien oppleves som samlende, og ikke skjemmer seg ut, tror jeg monarkiet vil leve. Og det norske folk vil leve godt med det, ”If it not is broke, don’t fix it”. Svikter grunnen under monarkiet, vil en endring komme av seg selv.

Så får republikanerne fremholde at ”persondyrking av noen som ikke har andre kvalifikasjoner enn at de har arvet sin posisjon skal visstnok holde oss sammen. Ja, monarkiet har sterk symbolkraft. Essensen i monarkiet er nedarvede privilegier. Det lukter mugg av hele greia” (Jan Arild Snoen).

Sverige? Annen historie, også når det gjelder kongehuset, langt sterkere adelige tradisjoner, større pompøsitet, mer stas. Større kongefamilieskepsis mot å få en dronningmann "av folket". Men som tidligere - og kommende? - statsråd Marit Arnstad bemerker på Facebook: "Dersom svenskekongen er skeptisk til en bygdegutt fra Ockelbo,så bør han tenke over at han stammer fra en bygdegutt fra Pau og ikke minst en silkehandlerdatter fra Marseille".

Victoria gifter seg med den hun elsker. Lykke til med bryllupet og fremtiden. Hun kommer til å styrke monarkiets stilling i Sverige.

Innvandringspolitikk og støtte

Skal Human Rights Service (HRS), en organisasjon som er sterkt uenig i norsk integreringspolitikk, få støtte fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI)? Er en anklage om at HRS bidrar til økende islamofobi nok til å holde tilbake midler for 2010 og sette i gang en prosess for å holde tilbake midler se om HSR fyller vilkårene for slik støtte?

Det er en ”allianse” – men bare når det gjelder å gjøre offentligheten oppmerksom på saken – mellom Klassekampen og Fremskrittspartiet som kaster lys over en prosess der 11 organisasjoner som arbeider mot rasisme og diskriminering, med Antirasistisk Senter i spissen, har laget en rapport som hevder at HRS bidrar til økende islamofobi i Norge. Den er betalt av departementet og skal vedlegges Norges offisielle rapport til FN.

Som vanlig er Klassekampen i forkant når det gjelder å bringe frem i offentlighetens lys saker og problemstillinger som andre medier ofrer liten eller ingen oppmerksomhet. Det skjer uansett om avisen på lederplass kan komme med sterk kritikk mot synspunkter som fremmes.

Som vanlig er Fremskrittspartiet i forkant når det gjelder å fremsette eller støtte innvandringskritikk. Per Willy Amundsen overrasker ikke når han uten kryss og b snakker om ”meningstyranni” og ”stalinistiske metoder”.

Jeg gir ros til Klassekampen for vilje og evne til å sette dagsorden. Ros også til Fremskrittspartiet. Ikke for å støtte deres unyanserte og barske innvandringspolitikk, men partiets reaksjoner i denne saken bidrar til å rette søkelyset på myndigheters – ikke minst enkelte direktoraters - motvilje overfor synspunkter som er i strid med deres oppfatning av hva som bør være korrekte politiske holdninger. Jeg nevner forsøkene på å nekte støtte til barne –og ungdomsorganisasjoner i forbindelse med praksis relatert til religiøs overbevisning, og direktorat-holdninger til barnevern og private institusjoners arbeid.

”Det blir feil å gi statlig støtte for integrering og samhandling til en organisasjon, som etter vår oppfatning bidrar til det motsatte”, sier Mari Linløkken i Antirasistisk Senter til Klassekampen. Akkurat, det er ”vår oppfatning” som er kjernen i mange mer verdipregede saker. Uttrykket ”politisk korrekt” er blitt en klisje, men det melder seg dessverre litt for ofte.

Demokratiet skal ikke minst beskytte og gi arbeidsvilkår for et mindretall hvor upopulært det enn måtte være. Ytringsfrihetens grenser er vide, og et viktig element er etter min mening at de som har avvikende synspunkter fra de offisielle, får muligheter til å arbeide systematisk med spørsmål. HRS’ meninger og dokumentasjoner (ikke alle vil være enig i betegnelsen) bidrar til debatt og gjennomtenkning. Senteret uttrykker nok det mange tenker, og det er sunt at disse føler at synspunktene kommer frem. Så får det være opp til kritikerne å overbevise om at de har rett og HSR feil.

HRS har bidratt til debatten om integreringspolitikk mer enn de fleste. Hege Storhaug, deres sterktmenende talspersons sier at ”flere og flere politiske partier legger seg nærmere og nærmere HRS sine løsningstiltak. Ja, sågar SV er enige med HRS i en rekke tiltak, noe som har fått (statsråd) Lysbakken selv til å hevde seg i dårlig selskap”. I alle fall et stykke på vei vil mange iakttakere være enig med henne i akkurat dette. Hun fremholder også at hennes arbeid har vært en medvirkende årsak til at ble det innført en egen lovparagraf mot tvangsekteskap (1995), handlingsplan mot tvangsekteskap (2000) og handlingsplan mot kjønnslemlestelse (2001).

Jeg er klar over at departementet har en ny gjennomgang av kriteriene for organisasjoner som jobber med integrering,og at IMDI har bedt HRS utdype forhold rundt personalpolitikk, bruk av informanter og hvordan organisasjonene samler inn dokumentasjon som senere gir grunnlag for anmeldelse,
Men i en situasjon der et tosifret antall organisasjoner gjør et utmerket arbeid i kampen for god integrering og mot rasisme, bør man se med stor velvilje på den som går motstrøms.

Der det er vilje, er det alltid en vei – i politikken: hos et flertall, uansett farge. Men der det er uvilje, er det som oftest også en vei.

Statsråd Audun Lysbakken er en av de få politikerne som tenker virkelig ideologisk, han er kanskje SVs sterkeste statsrådskort og meget mulig kommende partileder. I denne saken går veien dit han vil, det skal bli interessant å følge ferden.

11 teser om boikott og Midt-Østen

1. Full boikott av Israel er ikke løsningen på situasjonen i Midt-Østen. Palestinernes president Mahmoud Abbas ønsker ikke dette; ”Slik situasjonen er nå, er det viktig at alle kanaler og kontakter holdes åpne. Under en boikott ville det ikke være mulig.”
2. En boikott kan mest sannsynlig føre til at de som tror at våpenmakt og isolasjon er løsningen, vil vinne fram i Israel. Den israelske forfatteren Amos Oz skriver i en artikkel i New York Times: "Selv om Israel tar 100 flere skip på vei til Gaza, selv om Israel sender tropper inn for å okkupere Gaza 100 ganger, samme hvordan vi bruker våre militære, politi og hemmelige tjenester, så kan makt ikke løse problemet som består i at vi ikke er alene i dette landet, og palestinerne er ikke alene i dette landet. Inntil israelere og palestinerne anerkjenner den logiske konsekvensen av dette enkle faktum, kommer vi til å leve i en kontinuerlig beleiring. Gaza under israelsk og Israel under arabisk og internasjonal beleiring.»

3. FN opprettet staten Israel i 1948. Dette må aksepteres og anerkjennes.

4. Internasjonale avtaler gir den palestinske befolkningen rett til landområde.

5. Den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene i 1967 er folkerettslig ulovlig. Bygging av muren på palestinsk jord, israelske bosetninger i de okkuperte områdene, behandlingen av palestinere i Øst-Jerusalem, forordninger om opphold på Vestbredden og ikke minst differensierte rettigheter for israelske statsborgere er i strid med folkeretten.

6. Hamas bryter menneskerettighetene systematisk. Heldigvis viser meningmålingener at støtten til Hamas i Gaza er på retur. Kravet til et nyvalg gjentas stadig – da er det viktig å fortsette dialogen med partene.

7. Den religiøse ekstremisme som finnes både i muslimske og jødiske grupper er et av de største hinder for en fredelig løsning. "Norske kristne må arbeide for å finne større enighet om hvordan landløftene i Det gamle testamente skal forstås." (Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke).

8. Jødene og Israel er ikke kongruente størrelser. Jødene - som gruppe – er ikke svarlig for staten Israels politikk. Kritikk av staten Israel må ikke møtes med beskyldninger oim anti-semittisme. Det er misforstått solidaritet med jødene som gruppe alltid og uansett å forsvare staten Israel.

9. En boikott av Israel vil aldri kunne få samme virkning som boikotten av Sør-Afrika. Her var boikott ett av flerevirkemiddel i en bred mobilisering: militær gerilja kamp; intern streikebølge; og internasjonale sanksjoner og press. Sammenbruddet for apartheid-regimet skyldtes primært to faktorer: Den svarte sørafrikanske befolkningen gjorde opprør mot det hvite mindretallsstyret, men sammenbruddet kom først etter at USA i 1989 gikk med på en økonomisk boikott i 1989. USA sitter i dag med hovednøkkelen til å låse opp den vanskelige situasjonen i Midt-Østen. I Sør-Afrikas tilfelle var det selve statsforfatningen verden ikke anerkjente, derfor måtte hele staten boikottes. Dette er ikke tilfelle i Israel. Her anerkjennes staten, men ikke okkupasjonspolitikken den har ført etter 1967. De som ikke anerkjenner Israel, har en klart ansvar for konfliktens størrelse.

10. Boikott som virkemiddel er bare effektiv dersom oppslutningen i omverdenen er total. Koblingen mellom internasjonale kampanjer og tiltenkte resultater er ikke alltid like klar. Flere tiår med boikott og sanksjoner fra Vesten har f.eks. ikke ført til noen regimeendring i Burma. Den nytenkning som nå er i gang, kan vise seg å bli mer konstruktiv. Kina sitter med hovednøkkelen til en bedring. Effekten av tiltak varierer: Etter vestlig press innførte Bangladesh aldersgrense på 14 år i tekstilfabrikkene. 30-100.000 barn mistet jobben. ”Mange av dem havnet på gata, som prostituerte” (Rasmus Juhl Pedersen, rådgiver i danske Redd Barna).

11. Norske tiltak: ”Ingen norskeide selskaper eller statlige fond må investerer i firmaer som bidrar til å opprettholde den ulovlige okkupasjonen. Man bør ikke handle varer som er ulovlig produsert i Det okkuperte palestinske området, myndighetene må arbeide for en merkeordning som gjør dette mulig. Gjennom dette ønsker vi å tydeliggjøre at det er okkupasjonen vi er imot"(Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke)

Reformpause og mer vedlikehold i Det norske hus

Nei til nye vedtak i Stortinget som koster penger. Ja til rehabilitering og sanering.

”Regjeringen går på tomgang”, ”aldri har Stortinget hatt så lite å gjøre”. Kommentatorkorpset er enige.
Noen holder seg til at ”Hvad der bliver gjort, det rager ingen – at der bliver gjort, se det er tingen”. Men for min del savner jeg ikke de mange, mange vedtak om nye strålende reformer som lanseres med store bokstaver og små midler til gjennomføringen. Jeg er sikker på at skolens, sosial- og helsevesenets folk ville være sjeleglade om det ikke kom en eneste ny reform før man hadde overbevist seg om at den gamle virket etter hensikten, og at man hadde sørget for fullfinansiering.
Lærere ville bli henrykt om de ikke ble pålagt stadig nye oppgaver som krever nye møter, men tvertimot at styresmaktene ryddet unna slik at de fikk gjøre mer av det de skulle og burde gjøre: undervise.

La oss få de jernbanetraséene vi allerede har og det jernbanemateriellet vi har i skikkelig stand før vi begeistres over subsisiekrevende lyntog.
Det er ikke få veistrekninger som er i en slik stand at brukerne ville gå ned i knestående takknemlighet dersom de ble utbedret eller oppgradert. Snorklipping ved nye prosjekter kunne heller kompenseres med enkle "vel opprustet"-seremonier der statsråd og ordfører plantet et vakkert bed med forglemmegei.

Mange kirker har betydelige vedlikeholdsoppgaver – det er god økonomi i å ta dem før manglende blir for store og regningene store i 2.potens (bare spør Stavanger, restaureringen av St.Petri kostet nærmere 120mill.kr). Det er bare en begrenset sannhet i at kirkene står om enn tårnene faller.
Utstein kloster, landets eldste bevarte kloster,en sjelden middelalderjuvel, må få midler til kontinuerlig vedlikehold og fremstå på en måte som er kulturlandet Norge verdig. Og slik kunne vi fortsette, det vil være kultur å sette kulturskatter i en slik stand at også fremtidige generasjoner kan få full glede av dem.

Tenk om kommunene slapp en rekke nye vakkert tenkte pålegg som de dessuten ikke får nok penger til å gjennomføre. Tenk om de et par år lot nye investeringer og store låneopptak hvile. Da kunne de kanskje få gjort noe med alle skoler, alle svømmehaller og andre idrettsanlegg , kommunale bygninger og uterom som trenger å utbedres og renoveres.

”Vi vil videreutvikle verdens beste velferdssamfunn”, sier Ap-nestleder Helga Pedersen. I første omgang kunne det i alle fall være en idé å vurdere velferden anno 2010 før nye ambisiøse fremstøt. Spørre om det istedenfor å finne plass til nye velferdspluss, nye ordninger, ny imøtekommelse av tildels sterke gruppers krav, heller trengs å gjøre noe med de som faller utenfor dagens ordninger. Gjøre noe reelt for de aller svakeste, gjøre noe som monnet slik at færre kom under fattigdomsgrensen. Og så kunne man feire med en liten minnestein over alle gamle regjeringers løftebrudd, så fikk man i alle fall én spektakulær begivenhet som kunne kaste glans over politikerne.

Men for at de reformglade ikke skulle gå på veggen og ikke turde legge seg om kvelden av frykt for hva Eirik Mosveen i VG ville skrive neste dag om deres sendrektighet og initiativmangel, kunne det fordel gis løyve til utvalgte nyvinninger, prosjekter som dessuten ville bli billigere for samfunnet.

Sanering av fylkeskommunen er en høvelig treningsoppgave før en ordentlig dugnadsryddesjau med overføring av sentralmakt til færre, men mer robuste og tjenesteleverende kommuner. Betegnelsen ”kommunalt selvstyre” kunne da begynne å komme i nærheten av en realitet. Da ville barnevernet bli vern av barn og ikke av ”Vi vet best for vi sitter på betryggende avstand og kan vurdere objektivt hva som er best”- entusiaster med stor makt. Kjepphester kunne parkeres i den store stallen for ideologisk vrakgods. En del pedagoger og skolemyndigheter kunne som en advarsel inviteres til å følge prosessen på nært hold.

Og hva med en rask interaksjon NHO-LO slik at sykmeldingsreglene knyttet til AFP revideres. Mange av dem som trenger det mest, de med fysisk harde jobber, får nei fordi de har vært for mye syke! Mens de friske og spreke kan få AFP i premie fordi de har vært heldige og sluppet sykemeldinger.

Tilslutt en utdeling av fyrstikker for å skape en liten askesky fra brente lover, forskrifter og instrukser som mest er til glede for byråkrater og lovgivere, og som primært forsurer hverdagen for dem som vil og kan. Rent storslått kunne det også bli å samle politiske beslutningstakere av ulik kategori for å finne en mer balansert plattform mellom offentlig virke, privat sektor og frivillige arbeid. Som avslutning allsang av ”Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir”, deretter Bob Dylans ”Times They Are A Changing” og Åge Alexandersens ”Mykje lys og mykje varme” , der ”svaran som jeg gir dæ e’ itj dæm du fekk i går” .

En periode uten nye, dyre reformer. Kravsmoratorium for alle grupper med etet lobbybudsjett. Rehabilitering – og sanering. ”What a Wonderdful world.” Skulle vi starte et tidsavbegrenset Konsolideringsparti?

Tøv om flagget - men enhetskulturen forvitrer

Opphisselsen over tanken på at det korsmerkede norske flagget skulle bli forbudt, bør legge seg. En menneskerettsdom fra Italia sier at landet ikke kan ha kristne krusifikser på veggene i offentlige skoler. 37 jurister mener at dette kan gjøre alle europeiske nasjonsflagg med kors forbudt. Resonnementet virker ikke spesielt godt. Men vi vil alltid finne jurister som er imot den sunne fornuft. De opererer omtrent på linje med jærbondens karakteristikk: ”Han he’ eit stort ved, men han bruga det så forderveleg ringt”. Eller de kanskje mangler det lille vettet som styrer det store..

Korset er et religiøst symbolt, men det synes klart at den religiøse dimensjonen ikke var et formelt poeng da man bestemte hvordan det norske flagget skal se ut.Hva fedrene tenkte i sine hjerter, vet vi ingenting om, men vi kan jo ha våre anelser. Korset og dets betydning var ikke akkurat et ukjent begrep i begynnelsen av 1800-tallet.

Da Jürgen Habermas mottok Holbergprisen i Bergen i 2005, erkjente han at
han og andre religionssosiologer lenge trodde at religionen vil bli borte, eller i
alle fall reduseres kraftig i takt med at samfunnet sekulariseres. I dag ser man at religion er et fenomen man må regne med å leve med i overskuelig framtid,sa han.

Tøvet rundt flagget gir grunn til refleksjon rundt de sterke endringsprosesser i forhold til hvordan menneskene i vårt samfunn opplever religiøsiteten og vedkjenner seg sin kirkelige tilhørighet. Kristentroen eller kristendommen er ikke lenger den eneste religiøse tradisjon som har tiltrekningskraft og uttrykksvilje i vårt eget samfunn.

Noe av kjennetegnet på det postmoderne samfunnet er at flerfoldighet og
forskjellighet ikke oppleves som en trussel, men som en rikdom for samfunnet.
I vårt samfunn kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte.

Formelt og kanskje i en god del kirkefolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere.
Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

En av de store misforståelsen i enkelte kretser synes å være at innvandrere ønsker et mer religionsnøytralt samfunn..Min erfaring er at innvandrere først og fremst ønsker et åpent samfunn med en naturlig plass for religion, og at de har langt større forståelse for uttrykk av norsk kristen bakgrunn enn enkelte nordmenn.

Nordmenn trenger både mer opplysning om religion og en offentlig og informert samtale om religion. Det vitner om en enestående naivitet hvis man
rubriserer menneskers religiøse identitet i forhold til merkelapper som ”liberal”
og ”fundamentalist”. Skal vi forstå nye landsmenn – og oss selv i møte med
dem – trenger vi en nyansert forståelse. At mediene fremdeles rubriserer enkelte grupper ut fra deres religiøse bakgrunn (muslimer) mens andre rubriseres ut fra nasjonal tilhørighet, kan i praksis virke integreringshemmende. Et fortsatt kritisk søkelys på språkbruken når det gjelder dem som altfor lett oppfattes som ”de andre”, er på sin plass – også i kirken.

I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de
blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske (som om det finnes noen
enkel måte å måle det på). Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok,
aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.

Kirken kan gå foran i å sikre integrering ved å ta på alvor at norske muslimer, buddhister osv. blir anerkjent ikke bare i forhold til sin religion, men i forhold til sin tilhørighet til det norske samfunnet og sitt medansvar for hvordan dette samfunnet skal se ut.

Det kan være gode grunner for at Den norske kirke i tiden fremover ikke bare
bidrar til en kritisk saumfaring av ulike former for norsk identitetspolitikk, men også spør seg om noe i vår egen praksis eller måte å fremtre på, bidrar negativt til en slik politikk.

Vi ser stadig oftere både politikere og kirkefolk som oppsøker muslimske miljøer og åpner for dialogen og medvandringen. Dette er helt nødvendig både for å lære hverandre og hverandres tro å kjenne, men også fordi vil deler liv, naboskap og arbeid i byer og bygder og har behov for å bli bedre kjent og forstå hverandre.

Dette er langt viktigere enn å slåss mot vindmøller.

Hjerterått

Da Abbas og Fozia Butt ble sendt til Trandum asylmottak i 2007 forsto ikke politimennene der noe. Foran dem satt to norske ungdommer som snakket flytende norsk. Og rundt dem var folk fra hele verden som ventet på å bli sendt hjem til et annet land.

Abbas og Fozias sak belyser noe av det dilemme som preger lov og håndtering av slike saker. De to to har bodd 18 år i Norge, størstedelen av sitt liv, De er helt integrert, de har et sted å bo. Men de har nå sittet i kirkeasyl i over ett år. To ganger har tingretten gitt dem medhold, to ganger har UNE anket og fått medhold i lagmannsretten. Saken sendt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det burde ikke ha vært nødvendig. Staten burde se at disse to har en slik tilknytning at det er rimelig og fornuftig å la dem bli i Norge. Som Trine Skei Grande sier det: ”Dette er bare dumt, saken kunne vært løst på et øyeblikk, hvis bare Utlendingsnemnda tok til vettet”.

Søsknene kom til Norge sammen med moren i 1989. Tidlig på 90-tallet tok moren dem med tilbake til Pakistan. I 1995 kom de igjen til Norge. UNE mener at moren da bevisst ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, slik at familien fikk innvilget en bosettingstillatelse de ikke skulle hatt. Moren opplyste at barna befant seg i Norge, mens de i virkeligheten hadde vært i Pakistan siden 1992. Dette førte til at bosettingstillatelsen ble tilbakekalt av Justisdepartementet i 1999, og dermed hadde søskenparet ikke lenger lovlig opphold i Norge. Moren som kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte likevel å bo i her med barna sine. I 2005 ble hun tatt og sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter.

Abbas og Fozia kjente ikke til situasjonen de var i, før politiet kom til skolen deres og arresterte dem i klasserommet. Abbas har noen mindre lovbrudd som ligger langt tilbake i tid, men de har ingen innvirkning på oppholdsnektelses- spørsmålet. Hans søster, Fozia, har ikke noen slike forhold, og hun er også oppholdsnektet

Jeg kan skjønne tvilen hos saksbehandlere og rettsmyndigheter i denne saken. Men den er spesiell, og vil ikke kunne danne presedens. Det er godt at menneskerettsdomstolen vil ta saken, men det burde ikke være nødvendig at den kom så langt.. De to har en så sterk tilknytning til Norge at det synes ikke rimelig at de skal straffes for morens feil og egne ungdomssynder, og derfor sendes til et land de ikke husker og en far de ikke kjenner. Når det er stor usikkerhet også i juridisk sammenheng, må tvilen komme ”tiltalte” til gode.

Klimaet og holdninger i saker som gjelder flyktninger og innvandrere.i Norge er blitt hardere i slike saker. Viktige meningsbærere for humanistiske idealer i debatten rundt asyl ble svekket eller forsvant i stortingsvalget.
Arne Strand karakteriserer situasjonen godt i sin artikkel i Dagsavisen : "Ap brukte sine muskler og la SV flat i asylpolitikken. Resultatet ble en tøffere asylpolitikk enn Fremskrittspartiet førte for bare noen år siden. SV svelget en så stor asylkamel at pukkelen er lett synlig på partiets rygg."

"Hjerterått", skriver Shabana Rehman Gaarder i Aftenposten. Det er vanskelig å nvære uenig med henne. Er det gått prestisje i saken om Fozias og Abbas? Skal 18 års opphold i Norge likevel bety at de utvises? Straffet for deres avdøde mors feil? Er dette norsk humanisme anno 2010?

Kampen mot miljøkriminalitet

Alvorlig miljøkriminalitet får ikke konsekvenser. Overgrep mot fellesskapets verdier blir sjelden anmeldt av fylkesmennene. Hvorfor er det slik at klare lovbrudd bare fører til bøter som er mindre enn profitten på kriminaliteten? Er mangelen på etterforskningskapasitet/-vilje årsak til at mange tar sjansen på at selv om man ikke har tillatelse får man tilgivelse for klare brudd på miljølovgivning?

Bedrifter tar sjansen på at grov vinningskriminalitet som setter miljø og helse i fare bare straffes med foretaksbøter tilsvarende noen ukers inntjening. Selskaper manipulerer målinger før tilsynet kommer. Utbyggere kjøper opp verneverdige hus eller områder og lar dem forfalle og får politikeres støtte til å rive og bygge nytt. Mange miljølovbrudd begås innenfor rammene av lovlig næringsvirksomhet som forurensning fra industri, landbruk og skip.

Hvorfor tar samfunnet lett på overgrep mot våre felles verdier i form av luft og jord, sjø og elver, dyr og fugler og fisker, planter og skog? Alt er sårbart, alt kan forringes av mennesker. Vi snakker om parkanlegg, kulturlandskap, bevaringsverdige kulturminner, bygninger og bymiljø.

”Terskelen for å anmelde er for høy”, mener Økokrim. Lokale og sentrale myndigheter synes at det er få avvik fra loven som er svært alvorlige. Men en utredning for Miljøgiftutvalget vurderer annerledes: ”Dette er ikke ensbetydende med at det i virkeligheten ikke forekommer flere svært alvorlige avvik”. Er egentlig systemet med forhåndsannonserte kontroller godt nok?

Enkelte fagetater opplever at de som vakt skulle være i visse tilfeller kan være mer opptatt av å tilsløre saken enn å oppklare den. Dette gjelder i særlig grad saker som har stor betydning for sentrale bedrifter i kommunen, for eksempel ved etterforskning av forurensning fra en hjørnestensbedrift.

Miljøavdelingen til Fylkesmannen i Rogaland erkjenner (i en reportasje i Aftenposten) at de anmelder fors jelden, men man er frustert fordi veldig mange ulovlige byggesaker er henlagt. Politiet har for få ressurser og for svak faglig kompetanse. Saker etter forurensningsloven er faglig krevende, og ”vi må selv samle inn bevis og skrive utredninger politiet kan bruke hvis vi skal få noen dømt”.

Dette er et nytt eksempel på det åpenbart gapet mellom de oppgaver politiet er satt til å løse, de forventninger samfunnet har – og de ressurser politiet får. Det har vært foreslått å opprette egne miljø-etterforskningsgrupper i politidistriktene og at hvert politidistrikt skal ha en egen påtalejurist i miljøsaker. Men politiet får stadig nye virkeområder og ”prioriterte ønsker” fra myndighetene – uten at det følger med midler.

I miljøsaker vil det antagelig være en klar fordel om fagfolkene hos fylkesmennene ble satt i stand til å kunne gi politi og påtalemyndighet godt underlagsmateriale. Da vil man kunne motvirke undergravingen av miljø- og forurensningslovene, og da kan man kanskje få vurdert om det er andre oppgaver hos fylkesmennene som kan nedprioriteres.

Miljøkriminalitet kan mange ganger ikke gjenopprette det bevaringsverdige.Økokrim og miljøkrim må få konsekvenser uansett hvem som er lovbryter.

Forbrytelser mot fellesskapet, og miljøkriminelle må etterforskes og straffes. Det dreier seg om et fellesgode: natur og miljø.

"Nå må vi være ærlige"

En natt for fire år siden våknet Marie og oppdaget at jeg lå bevisstløs i sengen og ristet i krampe.
113 - sykebil - sykehus. Undersøkelser på hjerte/kar og nevrologi. Ingen funn.
“Du kan dra på ferie”.

Det gjør jeg. Det går et par uker, og en dag kommer telefonen: “Vi har sett på tilfellet ditt nok en gang, og oppdaget flere tette blodårer. Du må til Feiring”.
En positiv opplevelse av helsevesenet etterfølges av en ny. Feiring-oppholdet er strålende. God omsorg og informasjon. En åre i foten tas ut, kuttes opp og settes inn som erstatning for de kolesterolødelagte. Operert onsdag morgen, fire bypass, i fin form tilbake i Stavanger mandagen etter.

I 2006 var tanken på døden lite aktuell. Vel leste jeg dødsannonser og så at de som var gått bort var ei høyst ulike aldre. Men formen var fin og jeg kom sikkert til å leve noen år over gjennomsnittet. Så sa legen på Feiring:
“Hadde du ikke kommet nå, før årene ble helt tette, ville du snart ha ligget på operasjonsbenken - med meget usikkert utfall”.

To måneder senere fikk jeg et nytt nattlig anfall. Legene konstaterte epilepsi. Men du verden så glad jeg er for det første anfallet, det fremskyndet en operasjon som kunne ha blitt noe helt annet.

Tanken på hvor nær jeg kanskje var dette livets grense, har satt seg fast. Døden er plutselig rykket nærmere seg oftere nå. Og reportasjen i Aftenposten sist lørdag økte nok dødsrefleksjonene hos mange. Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen sier det som mange politikere innerst inne vet er riktig, men som de ikke snakke åpent om, skyver fra seg. “Stikker hodet i sanden”!, sier Inge Lønning presist. Helsekrukkene er ikke uuttømmelige, Eldrebølgen, strammere budsjetter og stadig dyrere avansert medisinsk behandling skaper behov for en økt prioritering.

Reaksjonene har vært forutsigbare: “Etisk forkastelig”, “det kan ikke være noen grense for hvor mye penger staten kan bruke for å redde et menneskeliv”, “lever på overtid - til skyhøy pris”, “ALS-behandling hjemmet koster 3-5 millioner i året, “bruken av hjemmerespirator har utgjort en tredjedel av kommunens omsorgsbudsjett”, ”hva mener man et menneskeliv er verdt?”, “igjen er det pengene som skal bestemme”.

Jo mer du selv er berørt, jo nærmere du er en som trenger omfattende behandling for å leve med hjerteproblemer, kreft eller KOLS , jo mer naturlig er det at du reagerer på en tanke om at en behandling som kan gi ett, godt leveår ekstra ikke innvilges hvis den koster mer enn 425.000 kroner.

Helsedirektøren mener også at vi bruker for mye penger på å forlenge livets aller siste fase for døende, ofte gamle mennesker. På dette feltet skjer det vurderinger også i dag. Moderne medisin gir store muligheter for å forlenge livet, men i helsevesenet ser man at en forlengelse vil ikke være til pasientens beste dersom behandlingen bare bidrar til å forlenge lidelse.

Vurderinger og prioriteringer er ikke noe nytt i helsevesenet. I “Nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende”, heter det at begrensing av livsforlengende behandling vurderes når behandlingen
- forlenger en plagsom dødsprosess
- kan kanskje utsette døden noen timer, dager eller uker, men smerte og plager kan ikke lindres fullgodt.
- er til hinder for en god avslutning på livet.
- forlenger et liv med store plager
- kan kanskje føre til overlevelse, men de fysiske og/eller mentale
konsekvensene av sykdommen, eller av behandlingen, er svært alvorlige og
plagsomme.
- helt sikkert ikke gir noen positive effekter, for eksempel verken lindring eller livsforlengelse.
- sannsynligheten for effekt av behandling er svært liten, for eksempel under 1
%.
- nytten av behandlingen er liten i forhold til bivirkninger og risiko
- nytten av behandlingen er svært liten i forhold til kostnadene.

Jeg synes helsedirektørens har reist et sentralt spørsmål som fortjener refleksjonen og en reaksjon som er mild i form og sterk i sak. Helse-Norge kan ikke behandle alt med alt som er tilgjengelig. De som har vunnet på manglende vilje til å prioritere er områder som er synlige, har ofte sterke pårørende og høystatus i fagmiljøene: kirurgi, akutt-, hjerte- og kreftmedisin. Deres kraftige stemmer må ikke overdøve de fortvilte, mer lavmælte hviskinger fra rusavhengige, demente og de med langsomme kroniske sykdommer. Ikke minst må legemiddelindustriens interesser avdekkes.

Et viktig spørsmål: I dag kan noen kan få en behandling i én helseregion som en annen region ikke ser seg råd til. Kan dette endres, kan mulighetene bli likere?

Helsedirektørens konklusjon bør være retningsgivende: “Dette er så vondt å snakke om at det er blitt tiet ned i lang tid. Men nå må vi være ærlige”
Og så spørs det om politikerne til syvende og sist ønsker å mene noe om dette, eller om de vanskelige avgjørelsene skal sendes returneres til helsevesenet med merkelappen: "Sendingen nektet mottatt"

"U-184" - og global kvikksølvkamp

Hva er fellesnevneren for et tysk forlis i 1945, KNM ”Tyr”, røykeloven, et forbud fra 2009 og en avstemning i reprise i Stortinget i juni 2010, og en internasjonal konferanse som begynner i Sverige i dag? Svaret er kvikksølv.

Tre måneder før krigen sluttet i 1945 var den tyske ubåten ”U-864” på vei til Japan. Det inneholdt personell med teknisk spesialkompetanse og krigsmateriell. Blant annet var det 65 tonn metallisk (flytende) kvikksølv om bord, lagret på stålflasker. Den britiske ubåten ”Venturer” sørget for at den aldri kom frem.

I mars 2003 fant KNM ”Tyr” vraket på 150 meters dyp rundt 2 kilometer utenfor Fedje i Hordaland. Siden har folk har vært redde for en miljøkatastrofe, har vært redde for å spise fisken fra havet rundt, og det har vært bedt om handling for ikke å så tvil om vår miljøholdning.

Og det ble undersøkelser, ytterligere undersøkelser, åpen høring, og en bred prosess før Regjeringen i 2009 bestemte seg for at vraket av U-864 skal heves, og at forurenset havbunn skal dekkes til med rene masser.

Samtlige syv partier vil nå heve kvikksølvet fra havbunnen. Spørsmålet er når og på hvilken måte, og dette var bakgrunnen for en avstemning i Stortinget i forrige uke. Da regjeringspartiene tapte avstemningen fikk politikerne hakeslepp, skulle det virkelig være slik at Stortinget hadde ment noe annet å se enn det regjeringens tremannskabinett hadde bestemt? Nei, Det var skjedd en feil, og vedtaket ble på en finurlig måte rettet opp.

Det har vært prøvd å så en viss tvil om regjeringens engasjement i saken, men uansett er det nå klart: Kvikksølvet skal opp – før eller siden.

Norge ble et foregangsland og Dagfinn Høybråten stod for en av de største enkeltmannsprestasjoner i norsk etterkrigspolitikk da han kuppet regjeringen og fikk et vedtak som endte opp i en streng røykelov fra 1.juni 2004 som stadig flere land ønsker å kopiere.

Fire år senere fikk Regjeringen fortjent ros for et forbud mot bruk av kvikksølv i norske produkter, Vi har vært aktive for å få internasjonal tilslutning for dette helseforbedrende tiltaket – akkurat som med røykeloven.

I dag samles forhandlere fra rundt 100 land i Stockholm. De- forhåpentlig - avfyre startskuddet for en begrensning av en av de aller farligste miljøgiftene som spres i atmosfæren over hele jorden. Flere av landene har nok redusert bruken av kvikksølv de senere år, men naturen har likevel blitt mer kvikksølvforurenset. Kvinner som ammer eller er gravide eller planlegge rå bli det, anbefales å ikke spise fisk mer enn et par ganger i året for å unngå skader på kvikksølv-skader på fosteret.

Verdens land tenker seg en felles håndtering av kvikksølv fra 2013. ”Men EU-landene må gå foran”, sier den svenske miljøministeren, og går inn for et totalforbud. Norge har ikke samme påvirkningskraft innen EU, men vi har vært et eksempel gjennom konkret handling.

Dagens blomst går til tidligere miljøvernminister Helen Bjørnøy. Hun var den som kjørte kvikksølv-forbudet. I 2006 ba hun Statens forurensingstilsyn (SFT) om å sende forslag til forbud mot kvikksølv på høring. Like etterpå sa hun i FN at ”globale kvikksølvutslipp er en av de største utfordringene vi har. Norge har derfor arbeidet hardt for å få til en bindende avtale for å stanse bruk av kvikksølv”.

Norge gjorde vedtaket i 2008, og forhåpentlig kommer nå EU og deretter hele verden med i kampen mot miljøgifter. Ting kan ta tid, men det er kjekt når det nytter.

Loves i øst, garanteres i vest

"Men det er artig det en lover; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess"(29.september).
Det sa eventyrfortellerne Asbjørnsen og Moe. Rudolf Nilsen kunne byttet ut tre ord og si: "Intet er mer som skrift i sand enn løfter i politikken." Og dessverre får stadig flere velgere en følelse at at Henrik Ibsen har igjen et poeng når han postulerer at ”å love er til sist at lyve”.

Selv tar jeg en variant fra Thorbjørn Egner:
”Det loves i øst, garanteres i vest
Å hei fadderi fadderullan dei.
Det loves og programmet blir stappende fullt
av garanti, løfter om søtmat og penger og gull
For etterpå kommer regjeringsfest
Og hei fadderi og fadderullan dei!”

”Regjeringen rundlurte oss”, lyder en overskrift i Stavanger Aftenbladet i dag . ”Løftebrudd” er ikke et sterkt nok ord for småkraftgründeren Bjørn Dirdal når han peker på politikere som unisont har lovet subsidiepenger til alle som satser på småkraftverk, men som i Stortinget i går gikk tilbake på løftet. Senterpartiet ble den store skyteskiven, fordi partiet før valget ikke bare lovet, men garanterte støtte til småkraftverk. I går ble løftet brutt i Stortinget, og partiet skyldte så godt det kunne på regjeringskollegene.

Jeg skjønner at i en koalisjonsregjering må man gi og ta. Jeg skjønner at ikke alle poster i partiprogrammer kan gjennomføres. Jeg skjønner at man stundom (oftere jo mindre man er) må stemme mot noe man egentlig er for. Slik er koalisjonspolitikkens hverdag. Men da må man ikke garantere. Det må ikke bli slik at en garanti er en garanti helt til den møter en politiker.

En garanti skal være til å stole på. Om man endrer oppfatning undervei i en valgperiode, må man stå ved garantien inntil det kommer et nytt valg. Når Arbeiderpartiet i Stavanger skriver under på et budsjettforlik for en 4-årsperiode, bør man ikke leke med tanken om å bryte den for å markere et alternativ i 2011. En underskrift er en garanti.

Stoltenbergs ”månelanding” (nyttårstalen 2007) har møtt mye harselas de siste dagene. Men det han sa var tross alt ”bare” at ”vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser." Visjon er et retorisk grep, et politisk grep, der man ikke lover noe som helst, men med spenstig ordvalg forsøker å skape inntrykk av at dette vil skje.

Daværende energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) og SVs Kristin Halvorsen garanterte derimot allerede i Stortinget i 2006 at rensing skulle finne sted innen 2014. Senest i mai 2009 bekreftet de rødgrønne partiene skriftlig at løftet sto ved lag. Men så gjør det plutselig ikke det lenger.

Energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) går nå tilbake på alle løfter hans forgjengere har gitt om fremdrift på Mongstad. Skyldes det at Statoil arbeider med egen teknologi og at man derfor ikke vil involvere andre utbyggere med andre løsninger? Skyldes det, slik Erik Solheim antyder, økonomiske bekymringer?

Uansett er fasit: Løftebrudd. Mange vil også si: garantibrudd.

VG har identifisert 88 løftebrudd ved å gjennomgå regjeringens politiske plattform for 2005-2009, Soria Moria-erklæringen. Vi husker også Kristin Halvorsen på TVs folkemøte i august 2005: ”Dette er jo ikke vanskelig [å bekjempe fattigdommen], dette handler om politisk vilje." Vi husker annonsekampanje fra Arbeiderpartiet som viste et tomt basseng: ”Vi skal fylle opp!"

Jeg kan ikke garantere det, ikke love det, men jeg ville bli overmåte forbauset om jeg ikke med litt bedre hukommelse hadde funnet klare løftebrudd også i tidligere borgerlige regjeringer.

Tenk om praksis ble slik at velgerne visste at en garanti var en garanti, var noe som noe man kunne stole på.

Tenk om man ble mer forsiktig med å vedta ”garantier” for både det ene og det tredje. Garantier som politikerne innerst inne må vite ikke på langt nær kommer til å kunne innfri. Garantier som derfor kaster blår i øynene på mange vanskeligstilte som trodde at endelig skulle livet bli litt enklere, litt bedre.

Tenk om politikere mer edruelig ville si: Vi skal forsøke, vi vil prioritere (særlig hvis man også ville si litt om hva man ville velge bort, hvordan nye reformer skal finansieres), vi har en ambisjon, ja også: Vi har en visjon.

Da ville – kanskje – inntrykket dempe seg av at politikk er en serie løfter som aldri blir innfridd.

Da ville – kanskje – interessen for politikk og valgdeltakelsen bedre seg.
Dagens ord til oss alle: ”Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord.” (Predikeren 5,4)




I

Hindre salg av våpen til konfliktområder

Samme dag som det blir kjent at verdens militærbudsjetter i fjor økte med 5,9 prosent til rekordhøye 9,4 billioner kroner, har Venstres leder Trine Skei Grande skrevet et brev til Jonas Gahr Støre. Hun ber utenriksministeren bekrefte at det er regjeringens mål at det innad i, og fra, NATO-land, skal kreves sluttbrukererklæringer for alle overførsler av militært materiell. Og hun spør: På hvilken måte arbeider utenriksministeren for at sluttbrukererklæring fra alle land skal bli normen i NATO?,

Trine Skei Grande sier til NRK at Norge ikke har noen kontroll på om norske våpen blir brukt i krig, uten en slik såkalt sluttbrukererklæring for NATO-land. Et system der våpen og ammunisjon merkes slik at de kan spores tilbake til dem som opprinnelig bestilte våpnene, vil være et viktig redskap for å finne ut hvem som formidler våpen til konfliktområder

Jeg er enig med Trine Skei Grande. Ideelt sett hadde det vært best med en verden uten våpen. I realitetenes verden mener jeg det finnes moralske og legitime grunner til å gå til væpnet aksjon. Men det må føres bedre kontroll med hvem norske våpen ender opp hos.

Vårt eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.. En slik garanti ville bedre sikre at kjøperland ikke selger dem videre til land som Norge ikke tillater som mottakere av norske våpen. Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette, eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør?

Det var paradoksalt at Musharraf kom til Norge for å takke for 300 millioner i norsk hjelp til katastrofeofre i Nord-Pakistan, samtidig som han kjøpte et nyutviklet norsk-tysk rakettvåpen for 300 millioner, til bruk mot misnøye i Nord-Pakistan.
Var det uproblematisk da Finansdepartementet fastslo at våpeneksport til udemokratiske regimer som Zimbabwe er ikke grunn til at Oljefondet skal UNNGÅ investering i kinesisk rederigruppe?

Vi kan ha strenge regler for våpeneksport i Norge, Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, som for eksempel har eksportert til Saudi-Arabia, et av verdens verste diktaturer.
Nærings- og handelsdepartementet har imidlertid gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.

Hos det politiske flertallet i Norge har det til nå vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsksprodusert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk.

Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.

Norge bør kreve sluttbrukererklæring ved all våpeneksport og innføre et system for å kontrollere dette. En slik erklæring må også kunne etterprøves, f.eks i form av at norske inspektører kan reise rundt til våre allierte for å sjekke at våpnene blir brukt slik våre allierte sier de skal brukes. Amerikanske myndigheter gjør allerede dette i stor stil for sine egne våpen. Våpen og ammunisjon fra Norge må kunne spores tilbake til kjøper, og vi må få større åpenhet om norsk våpeneksport. Det må arbeidet for at staten bruker sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonen foregår.

Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.