Torpedo mot KrFs Ark

Inger Lise Hansen, KrFs 2.nestleder, lager sjokkbølger som ryster KrFs Ark (eller Arv). De er utløst av en torpedo ladet med ”ny Israelspolitikk (ikke flytte Norges ambassade til Jerusalem, ned med muren)”, ”Ja til EU”, ”Ja til homofile ekteskap”, ”nei til at tillitsvalgte må være bekjennende kristne”, ”vinmonopol i hver kommune”. Dette er sterkt i KrF, hun ”lagde en torpedo in under og sprængte mig og dem alle i luften” (Bjørnson), og hun sa til sine partifeller ”I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpedo under arken” (Ibsen).

Det befinner seg mange skapninger i denne arken, fra Inger Lise Hansen og ikke ubetydelige grupper i både i KrFU og partiet mer generelt, til mer fundamentalister, etter islamistisk oppskrift (men ikke voldelige). Dels vandrer partiet i et snart ingenmannslandpreget farvann mellom et Høyre som fremstår som mer lyseblått når FrP har tatt en posisjon lengre til høyre, og et lyserødt, pragmatisk, styringsopptatt mer enn ideologirettet Arbeiderparti. Dels tegnes et bilde av et trossamfunn med bekjennelseskrav for alle tillitsvalgte, der man ikke minst her på Vestlandet stundom synes å inkorporere et krav om ubetinget støtte til alt Israel måtte foreta seg, som en del av trosbekjennelsen.

Det er et bedrøvelig valgresultat som har utløst en ny runde strategitenkning. Det var den siste uken som denne gang skviset KrF og Venstre. Begge partier lå inntil en uke før valget an til å få om lag ett prosentpoeng høyere oppslutning enn valgresultatet. Jeg tror dette først og fremst skyldtes at Venstre og KrF hadde en klar forståelse av at Erna Solberg siste uken skulle fronte en felles regjeringsvilje hos de tre partiene (jfr. bildet i VG) men at det bare varte en dag eller to før Erna ikke tok sjansen vis a vis Frp og hoppet av sammen med noen av de andres velgere.

Dårlige valgresultater følges gjerne av handlinger utløst av 3.Mosebok 16.kap, der israelittene la alle sine synder på hodet på en bukken som deretter ble drevet ut i ødemarka, og bar med seg alle syndene bort fra folket. Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs kan si litt om slikt.
Denne gang er det ingen som høylydt – og nokså få i de mindre partilønnkamrene – som antyder at Dagfinn Høybråten bør skiftes ut. Etter valget i 2011 kan stemningen bli annerledes.

KrF burde ha et godt utgangspunkt. På sin nettside lister partiet opp hovedsakene fremover: Valgfrihet for småbarnsfamiliene. Verdighet i eldreomsorgen. Vern om miljø og klima. Kamp mot fattigdom i Norge og verden. Gode saker. Viktige saker. Markeringer som burde kunne samle mer enn hver 20.velger.
Men det er Israel, ekteskapsloven og forholdet til FrP som i dag sterkest tegner partiets profil, og det er et åpenbart varsel når partiet står sterkere blant de over 8o enn de under 40.

Dagfinn Høybråten er den beste lederen partiet i øyeblikket kan ha. Han er ryddig , troverdig og må krediteres for et av de store helse og livskvalitetsbringende endringer i det norske samfunn: Røykeloven. Den handler om omsorg for medmennesker. Han har etter min mening urettmessig fått et mørkemannsstempel, og mediekarakteristikkene av ham er ikke sjelden preget av oslopreget journalistkonformitet.

Bekjennelsesparagrafen er en anstøtssten for mange, både kristne og for eksempel muslimer som Fatma Suslu som fremholder at ”Norge er så sekulært, derfor må de religiøse krefter stå sammen”. Mange muslimere ser gjerne at kristendommen får en sterkere plass i norsk samfunnsliv, det vil gi et åpnere rom for religion i den offentlige sfære.

Jeg tror Dagfinn Høybråten ser at bekjennelesparagrafen må bort, men han vil ikke ta slaget nå. Med sin bakgrunn og sitt image har nettopp han en historisk sjanse til å være den som bringer partiet inn på ny vokstergrunn og forlater gressganger som blir stadig mer skrinnere.

KrF vil ha ”et samfunn bygd på kristne verdier”. Men blant kristne er ikke lenger en enhetlig og homogen oppfatning av hva disse verdiene innebærer og hva de betyr i relasjon til hverandre. Fra utlandet har vi klare eksempler på at ”kristne verdier” defineres snevert i en individorientert religiøsitet der man er mindre ansvarlig på vegne av fellesskapet, en religiøsitet som korresponderer svært godt med en nyliberal tidsånd.


Kristne verdier må ha sitt utgangspunkt i Bibelen. Men ingen av oss leser den uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle glass som lyset brytes igjennom. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.

Kristne må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro. I alle holdninger og konkrete saksstandpunkter må vi dessuten ha både bak og foran i hodet at historien er full av eksempler på at det som har vært betraktet som en typisk kristen verdi i et miljø og i èn generasjon, som apartheid og slavehandel, ikke er det i senere generasjoner.

I verdidebatten trenger vi en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer, varsomme med bastante verdidefinisjoner. Ikke minst i homofilisaken.

Kristne verdier handler etter mitt skjønn om å verne om menneskelivet, fra unnfangelse til død. Det handler om likeverd, om å ta seg av alle mennesker på en like god måte. Det handler om å møte mennesker med den samme respekt, uansett bakgrunn og livssyn. Og det handler om å ha et særlig syn for de svake, enten det gjelder det ressursmessige eller deres fysiske og psykiske situasjon. En kristen forståelse av rettferdighet bør fokuserer mer på likhet og behov enn på innsats og motytelse. Solidaritet er uttrykk for nestekjærlighet i praksis, både lokalt og globalt.

Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken - og i neste omgang KrF - først og fremst som forvalter av bestemte normer, og at mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det. Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, er det kanskje også lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel homofilisaken. Det dreier seg om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste.

Slike holdninger kan og bør gi seg utslag i at kristne har ulike standpunkter og løsninger i flere saker. Eller slik Dagfinn Høybråten uttrykte det i helgen: ”Vi må tåle et mangfold av synspunkter der svarene ut fra et kristent verdisyn ikke er entydige. Altfor ofte ender debatter opp i en sortering av svart og hvitt, der vi faktisk hadde trengt nyansene for å finne gode løsninger”.

Det er ikke sikkert at KrFs strategiutvalg, for å finne en mer farbar vei, trenger å lete lenger enn til en virkeliggjøring av disse synspunktene samtidig som man prøver å skape en bredere verdiallianse og markerer at man er et politisk et parti, et kristeligdemokratisk blokkuavheng parti og ikke et trossamfunn.

Noen av oss mener at kristne bør finne sin plass i ulike partier, andre fremholder at det er bedre med er parti som er et salt i norsk politikk. Men dersom ”saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene” (Matt5. 5,13).

To veivalg synes aktuelle.
Enten:
Fastslå at det eneste krav til tillitsvalgte er at de forplikter seg på partiets politikk, samtidig som man i praksis gir plass for andre verdiorienterte gruppper som deler kristendommens nestekjærlighetsbudskap og ønsker større plass for religion i det offentlige rom. Innvandrere burde egentlig være en velgerressurs, selv om deler av grunnfjellet på Vestlandet kan være skeptisk til slike innslag.
Eller:
- Hvor skal vi hen, spurte Ole Brumm.
- Ingen steder, sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit.