Høyesterettsadvokat Bjørn Dalan påpekte at i flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes det som regel personer som neppe vil bestå en jaktprøve: ”Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge”.
Dalan var innom flere saker, bl.a. gjaldt bølger av beskyldninger i media om å ha forsøkt å skjule eller overse et påstått tilfelle av aktiv dødshjelp ved Bærum sykehus.
Hans inkvisitoriske spørsmål var dette: Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Og hans oppskrift har man møtt hos andre: Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.
Vær Varsom-plakaten sier i pkt. 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom”.
Ikke all reportasje er rettsreportasje, ikke alltid foreligger det anmeldelser. Men prinsippet burde være like gyldig i enhver sammenheng.
Forsøksvis kort fortalt gikk Bærum-saken ut på at en lege anmeldte en kollega for aktiv dødshjelp. Aftenposten gjorde felles sak med anklageren og ”kjørte saken” som det gjerne heter. Da helsedirektør Anne Alvik ikke lot seg overbevise av drapsanklagene, ble hun sterkt angrepet. Aftenposten engasjerte to svenske sakkyndige som mente det hadde skjedd drap. Leger som Helsedirektoratet konsulterte, ble beskyldt for å være inhabile, hvilket Justisdepartementets lovavdeling fant at de ikke var. Helsedirektoratet ble overkjørt av media, og helsedirektøren trakk seg fra sin stilling. Etter avhør av 300 vitner henla Riksadvokaten saken. Anne Alviks standpunkt viste seg å ha vært det riktige.
Jeg har ingen forutsetninger for å dømme om rett og galt i denne saken. Men jeg har med interesse registrert at Anne Alvik, 10 år senere, har gitt ut en bok som tar et kraftig oppgjør med prosessen som førte til hennes avgang. ”Sjelden har vi sett et tyngre anklageskrift fra en sentral offentlig aktør som mer enn de fleste har fått merke smerten ved å være utsatt for journalistikkens til tider ubarmhjertige piskeslag”, skriver redaktøren i Dagens Medisin. Lottelise Folge, i Aftenposten, avisen som var den ledende jeger.
Hun synes at ”som redaktør svir det, på min yrkesgruppes vegne, å lese en slik fremstilling”, og hun ekles av Alviks kolleger og det politiske miljøet, ”som synes å være mer opptatt av å score billige poenger og fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken”. Etter hvert som hun kom dypere inn i sakens realiteter, ble hennes oppfatning at de tunge riksmediene bidro til ”en stadig mer forsterket demonisering av Alvik”.
Når pressen griper fatt i kritikkverdige forhold skapes ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer. Og det er spesielt problematisk hvis pressen går ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde.
Det er slett ikke slik at ”alt var bedre før”. Pressen er blitt langt, langt flinkere til å stille kritiske spørsmål, avdekke feilgrep og systemfeil osv. Men samtidig opplever vi også i noen tilfeller at vakthundene kan ramle ned eller i eller komme farlig nær grøftene med merkelappen ”aktor” og dommer”.
I grøftekantene ligger det også atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister, sensasjonslyste aviser eller rett og slett ved at et offer for kritikk har oppleve det samlede mediepresset som umenneskelig stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken.
Men hvis det er slik at den samlede mengde av og lydstyrke i det materiale som legges frem er for overveldende til at det helt kan absorberes, er da jobben godt nok gjort?
Anne Alviks bok ”Min side av saken” er overveldende dokumentarisk. Det er neppe dumt om journalistutdannelsene rundt omkring i landet følger Lottelise Folges råd om at den blir ”en ny pensumbok”. Spørsmålet om hvem som skal vokte vakthunden vil alltid være aktuelt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar