Norge har store skipsfartsinteresser. Da er det heller ikke så rart at Rederiforbundet ville betale en halv million for å få en diplomatstilling i Washington. Dette syntes Utenriksdepartementet var bra, inntil media grep fatt i saken, da var det ikke bra likevel:”Det er uheldig hvis det kan reises spørsmål om vedkommendes lojalitet og ansvar”.
VG kjører saken om våpendiplomaten. UD avfeier sammenligningene med rederisaken: ”Vedkommende er ansatt i Innovasjon Norge”. Men han jobber i ambassaden, har tittel som ambassaderåd og har immunitet som en norsk diplomat. Hva er egentlig den reelle forskjellen, hvorfor gjelder ikke samme resonnement som for skipsfarten?
Det er ikke merkelig at Washington D.C. er et viktig sted for norsk våpeneksport. I perioden 2001 – 2008 solgte vi bomber, granater, kanondeler og raketter for 17,1 milliarder kroner, av disse kom 7,7 miliarder fra USA.
Ideelt sett hadde det vært best med en verden uten våpen. I realitetenes verden mener jeg det finnes moralske og legitime grunner til å gå til væpnet aksjon. Men det må føres bedre kontroll med hvem norske våpen ender opp hos.
Vårt eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.. En slik garanti ville bedre sikre at kjøperland ikke selger dem videre til land som Norge ikke tillater som mottakere av norske våpen. Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette, eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør?
Det var paradoksalt at Musharraf kom til Norge for å takke for 300 millioner i norsk hjelp til katastrofeofre i Nord-Pakistan, samtidig som han kjøpte et nyutviklet norsk-tysk rakettvåpen for 300 millioner, til bruk mot misnøye i Nord-Pakistan.
Er det uproblematisk når Finansdepartementet fastslår at Våpeneksport til udemokratiske regimer som Zimbabwe er ikke grunn til utelukkelse fra Oljefondet av en kinesisk rederigruppe?
Er det grunn til applaus når DnB NOR og Fokus Bank inviterer kunder til å plassere penger i klasevåpenproduksjon, når Nordea ”lar pengene yngle i selskaper som fremstiller atomvåpen”? (Adresseavisen).
Norge er en viktig støttespiller i arbeidet for et forbud mot atomvåpen, men Nordea viser til at ”atomvåpen er lovlige”. Den norske Amnesty-lederen karakteriserer dette slik: ”Etisk spagat”.
Vi kan ha strenge regler for våpeneksport i Norge, Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, som for eksempel har eksportert til Saudi-Arabia, et av verdens verste diktaturer.
Nærings- og handelsdepartementet har imidlertid gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.
Hos det politiske flertallet i Norge har det til nå vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsksprodusert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk.
Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.
Både SV, Senterpartiet og Venstre mener at Norge burde kreve sluttbrukererklæringer –også fra våre allierte. Nå er også Arbeiderpartiet på gli. Ifølge programmet skal partiet «arbeide for å få sluttbrukererklæring fra flest mulig land».
Soria Moria II er opptatt av å se videre på mulighetene for enda bedre merking og sporingsmekanismer. Da må det etableres et internasjonalt merkingssystem for håndvåpen og ammunisjon, i samarbeid med andre land kartlegges videre hva som er den mest effektive merkingen.
I mine år som styreleder i Kirkens Nødhjelp ble vi utfordret av våre partnere i sør for å begrense tilgangen på håndvåpen. De sliter tungt med direkte og indirekte konsekvenser av væpnede konflikter. Det kan handle om alt fra drap, voldteker og andre typer overgrep, til de samfunnsmessige kostnadene som følger i kjølvannet. Eksempler på dette kan være alt fra helse og skolevesen som ikke fungerer, til manglende grobunn for næringsliv og investeringer.
Jeg har besøkt Rio Janeiro der Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon arbeider for å begrense kriminaliteten i slummen ved å redusere tilgjengeligheten til håndvåpen. Den overhengende trusselen om våpenbruk gjør det risikabelt å drive skoler, næringsvirksomhet og helsetilbud. Dette undergraver befolkningens mulighet til å satse på sin egen fremtid. Overforbruk på våpenkjøp stjeler knappe ressurser fra offentlig skole og helsevesen. Mange utviklingsland mangler dessuten ofte kapasitet til å håndheve lover, forhindre våpenhandel og tilby hjelp til ofrene.
Det er flest fattige som rammes av væpnet vold. Verst er det i ustabile og ressurssvake samfunn, land i krig eller konflikt, enten pågående eller nylig avsluttede. Ifølge FN utgjør væpnet vold et av de største hindringene for å nå utviklingsmålene.
Norge bør kreve sluttbrukererklæring ved all våpeneksport og innføre et system for å kontrollere dette. En slik erklæring må også kunne etterprøves, f.eks i form av at norske inspektører kan reise rundt til våre allierte for å sjekke at våpnene blir brukt slik våre allierte sier de skal brukes. Amerikanske myndigheter gjør allerede dette i stor stil for sine egne våpen. Våpen og ammunisjon fra Norge må kunne spores tilbake til kjøper, og vi må få større åpenhet om norsk våpeneksport. Det må arbeidet for at staten bruker sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonen foregår.
Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.
Pedo!
SvarSlett