kirke + kunst = motstrøm + tyngde

Kirke og kunst - har de noe med hverandre å gjøre? Mye. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Begge skal forvalte det som ikke er til salgs. Sammen kan de danne en sterk motstrøm mot det lettvinte og overflatiske, og skape tyngde i livet.

Den norske kirke skal i løpet av 2010 ha kulturrådgivere på plass i alle 11 bispedømmer. Det var vært en lang vei dit fra indremisjonshøvdingen
Ole Hallesbys uttalelse i 1946 om at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten.

Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen som fremholdt at dersom de kristne betrakter kulturne og særlig kunsten som tabu, blir kristenheten en av de mange kultursekter som er vår tids forbannelse. Fangen fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden, men at det var en voksende lengsel etter annen tilnærming. Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken.

Erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, ble lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur.

Rolf Jacobsen sier i et vers: ”Guds stemme hører vi ikke, men vi finner veier overlat og spor i hjertene og stier med lavmælt lys”.
Vi finner spor av Gud og hans vesen overlat i kulturen, også der mange ikke hadde tenkt han skulle være. Gud har for eksempel en fremtredende plass i tekster av hip-hop-artister som Tupac Shakur og ”50 cents”.
Den barske filmtrilogien om ”The Matrix” fungerer som en moderne lignelse over det å bli født inn i Guds rike som en ny skapning. Når Deus Ex Machina sier «It is done», burde det vært tekstet med «Det er fullbrakt», som var Jesus' siste ord på korset
Der heltene i ”Ringenes Herre” tviler og svikter, velger de likevel å kjempe for det de tror på eller de angrer på sine feil og vil rette dem opp. I Tolkiens verden er det kamp mellom det gode og det onde, her er alvor og valg, og alle handlinger får konsekvenser.

Filmen "Heaven”, basert på et etterlatt manuskript av filmlegenden Krzysztof Kieslowski, ble vist i Tønsberg kirke i 2003. Da fremkalte kirkerommet nye motiver og bilder fra lerretet som en ordinær kinovisning aldri ville ha maktet. ”Det ble et livets lerret, hvor filmens budskap og kirkens budskap tangerte hverandre og fortalte at dette rommet er stort nok til å romme både Gud og alle våre timelige spørsmål og menneskelige undring” sa en prest etterpå.

Kirkerommet har til alle tider vært skapt og gjenskapt i tråd med endret liturgisk praksis og skiftende syn på hva kirkerommet som ramme omkring den kristne kult- og religionsutøvelsen kunne og burde brukes til. Slik ble jo kirkespill, liturgisk sang og religiøse prosesjoner et viktig stadium i utviklingen av klassisk musikk og teaterkunst.

Jesus brukte selv det vi i dag vil kalle kunstneriske grep i sin kommunikasjon: fortellinger, metaforer, lignelser – kommunikasjonsmåter som ikke alltid gir entydige og endegyldige svar, men som gjennom antydninger setter tanken på et spor. Som inviterer til selv å investere i å finne svar.

Kirken trenger i dag å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger å ta samtidens religiøse lengsel på alvor, trenger å forene tradisjon og fornyelse, trenger ikke å opptre som kunstneriske smaksdommere, trenger kanskje litt mindre frykt for samtidskunsten, trenger å innse at kunst ikke skal illustrere men fortolke.
Poenget må være å inspirere, peke på sammenhenger og muligheter. Stundom skinner Bibelens lys klarest gjennom poetiske tekster som aldri har funnet nåde for noen liturgikommisjon eller salmebokkomite. Ofte er jordens salt rammere i installasjonskunst og stand-up shows enn i liturgiens bønner og prekner.

Det kirken i vår tid sårt behøver, er ikke dekoratører - det er opprørere. Den trenger mennesker med en innsikt, et nervesystem og en uttrykksevne som setter dem i stand til å formulere en ekte menneskelig erfaring, som samtidig er et uttrykk for kristen livsfølelse og engasjement.
Stundom ser vi kraftige reaksjoner mot for eksempel en ny altertavle i en kirke. Men det er et svik mot fremtiden dersom dagens kulturarbeidere i kirken nøyer seg med å finne frem til det dekorative og det alle kan enes om og være såkalt rolige for.

Etter hvert har vi fått arenaer der kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere møtes for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Det er satt i gang prosjekter der man prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.

Kirken må bidra til kultur- og samfunnsdebatt,inspirere til økt kulturvirksomhet i et samspill mellom ulike kulturaktører fra det brede kulturliv, koordinere aktiviteter og bygge den kirkelig kulturkompetansen samt koordinere og videreformidle kompetanse fra de ulike kirkelige kulturfestivaler slik at kulturlivet får blomstre i lokalmenighetene.

De 11 nye kulturrådgiverne har her viktige oppgaver. De vil utad aktivt kunne fortelle aktørene på kunstfeltet om hvilke muligheter kirken gir som arena for kunstforståelse. Innad vil de hjelpe til i utviklingen av nye prosjekter og videreutvikling av det som allerede er i gang.

Den kulturarven kirken lokalt og nasjonalt forvalter er en stor ressurs på elementer til fornyelse av kulturarven. Men den er ikke bare historisk tilbakeskuende, det ligger elementer til fornyelse av denne arven i moderne kirkekunst.
Kristendommen er ikke bare en vesentlig faktor i den historie som har båret oss hit vi nå er, den må være også en kraft som kan bære vår kultur videre og et fundament vi kan bygge på. Kirken må derfor være aktiv i å skape fora og nettverk der alle krefter som er opptatt av ideen om det skapende mennesket og tanken om menneskeverd.
Til glede både for kirke, kunst og kultur.