Over til Vancouver

Nå begynner den. Tiden for uhemmet og ureflektert begeistring. Alle direktesendinger i HD fra kl. 20.15 i kveld. Ohoi, Vancouver here we come!

Døgnet omkalfatres. Med fem olympiske ringer under øynene skal jeg møte hverdagen under de nødvendige minuttene det tar å skrå over gaten og kjøpe brød, melk og middagsmat. Nitid planlegging har stort sett ryddet kalenderen. For første gang er det ingenting som vil haste om morgenen, intet tidligfly som skal nås, ingen møter. Helt ubegripelig har kommuneadministrasjonen lagt et bystyremøte samtidig med 10 km fri teknikk kvinner. Uten kontroll med slikt er det godt med fjernkontroll.

I heimen har annethvert år vært det nærmeste vi kan komme unntakstilstand i fredstid. ”Live” begynte det med radio, (fjernsynet rapporterte første gang i 1964, fra 1968 i farger). 14-åringen satt klistret til Sølvsuperen og fulgte Veikko Hakulinen som med magiske 3.33.33 på femmila skrev seg inn i skihistorien i 1952. Og Niff – eller Finn Amundsen, som han visstnok het – fortalte om Kong Glad, som tok tre gull: ”Hjallis strekker armene i været for å takke publikum, men – de har nok mer å takke ham for”. 10.000-metertidene sitter spikret: 16.32.6 uken før på Hamar , 16.45.8 og 25 sekunder foran sølvvinneren på Bislet (like legendarisk er Kupperns 15.46.6 i OL-1960).

Stein Eriksen tok slalåmsølv i Rødkleiva og gull i storslalåm på Norefjell. Han var den første alpinist utenfor Alpene som vant i OL, akkurat som hopperen Helmuth Recknagel ble første utenfor Norden som vant en nordisk øvelse (1960), Franco Nones ble den første i langrenn, 30 km i 1968.
Første norske alpinmedalje var multitalentet Laila Schou Nielsen, som fikk bronse i kombinasjonen i 1936. Typisk for norsk holdning til nye ting i skisporten var vår protest i 1933 mot at alpinøvelser skulle inn på OL-programmet, på linje med våre reaksjoner mot skøyting – Bill Koch skøytet på med en fot, han vant sølv på 30 km i 1976 – og mot den ny svevestilen i hoppbakken som svensken Jan Bokløv lanserte for 20 år siden.

Det er feil når Wikipedia forteller at Birger Ruud tok gull i utfor i 1936. Den gang ble det bare utdelt medaljer i kombinasjonen, Han vant utfor, men endte tilslutt som nr.4. Allerede som 20-åring tok Ruud tok hoppgull i 1932, og gjentok bedriften i 1936. Da han var 36 år ble han med som leder til St.Moritz, men klarte ikke å holde seg unna bakken. Han overbevist stort på trening, ytre press brakte ham inn på laget – og det ble sølv!

Press var det også i 1960. Håkon Brusveen var hjemmeværende reserve, men da Kong Olav på en forespørsel svarte: ”Jeg ser gjerne at Brusveen blir med til Squaw Valley”, endret Skiforbundet laget. Brusveen kom til Squaw Valley og tok overraskende gull på 15 km foran medaljegrossistene Sixten Jernberg og Veikko Hakulinen. I stafetten ble det sølv, som ankermann kom han et snaut sekund etter Hakulinen.

Vi har ”vist verden vinterveien” helt siden Per Foss lanserte slagordet i det første OL i Chamonix1924. Like kjent ble Ole Reistads ”Samling i bånn” under patruljeløpet (gjestegren) i 1928 (brukes ofte feilaktig, se min blogg http://bore-aktuelt.blogspot.com/2008/11/samling-i-bnn.html)

Totalt har vi tatt 98 gull og 280 medaljer i alt,. Største gullgrossist er Bjørn Dæhlie med åtte, Ole Einar Bjørndalen har fem (hvorav fire i 2002).
Hjertet håper på mange norske triumfer, hjernen er mer nøktern og tror på 4-5. I alle falls må det bli bedre enn tombolaen i Calgary i 1988

Men enda viktigere enn norsk gull blir opplevelsene; de fortettede øyeblikkene (åpningsseremonien i Lillehammer 1994) de små, men viktige forskjellene (15 km 1980, Thomas Wassberg vant 1/100 foran Juha Mieto); spenningen (Bjørn Dæhlie endte 4/10 bak Silvio Fauner på stafetten i 1994); elegansen (kunstløperne); ørnesvevene og luftduellene (Toralf Engan og Veikko Kankkonen, en gull og en sølv hver i 1964), rivaliseringen (de amerikanske kunstløperne Nancy Kerrigan og Tonya Harding, nr.3 og 4 i Albertville 1992, den gråtende Harding da friløpet i Lillehammer gikk i vasken. Kerrigan fikk sølv selv om Hardings eksmann før lekene overfalt og slo henne med en kølle); overraskelsene (den ukjente polakken Ladislav Fortuna som virkelig hadde lykken med seg da han tok gull i Sapporo 1972, 1/10 foran Steiner fra Sveits); bragdene (Eric Heiden vant alle 5 distansene på skøyter i Lake Placid i 1980): politiske overtoner (Sovjet-Tsjekkoslovakia i hatkampen i 1972, fire år etter invasjonen); når en ”ond sirkel” brytes (Norges første gull på 30 km, Vegard Ullvang i 1992), når lilleputtene seirer (i Canada er curling nasjonalidrett, men med fantastisk norsk kosting under den siste steinen slo vi dem 6-5, med Pål Trulsen som skip).

Jada, jeg vet om Wada (World Anti-Doping Agency), og egentlig hadde jeg tenkt å skrive om doping (trippelgullvinner Johann Mühlegg og 3mils-vinner Lazutina ble disket i 2002, den største dopingsaken siden Ben Johnson ble fratatt gullet på 100 meter i 1988). Jeg vet at dopingfrie leker er en illusjon. Jeg kunne godt skrive mye og forarget både om det, om sportens uheldige sider, om pengejag, om NRKs tapetsering av programskjemaene osv. Men i de kommende dagene må jeg bare skifte gear. Fremragende prestasjoner, fightene om tiendeler og poenger vil nå være i mitt fokus. Enkelt og greit: Jeg gleder meg.

PS. En olympiade er tiden mellom to olympiske leker.