Politikk, lobbyisme og åpenhet

Vi trenger større åpenhet når det gjelder påvirkning overfor politikere og embetsverk,og vi trenger en opprydning i forholdet mellom politikere og embetsverk. Heldigvis ser vi bevegelser i riktig retning.

Fremskrittspartiet: Vi må få klare regler når det gjelder statsråder, valgkamp og partiarrangementer, og embetsverket.
Enig. Saken er reist på bakgrunn av at embetsverket i en rekke tilfeller har vært med statsråderen Når en statsråd opptrer i egenskap av statsråd, vil det i mange tilfelle være naturlig at embetsverket er med. Det kan for eksempel tenkes at forsvarsminister Grete Faremo drar til Stavanger for å møte politikere eller tillitsvalgte i forbindelse med de problemene som flyttingen av Fellesoperativt hovedkvarter fra Stavanger til Bodø skaper Da er det naturligvis fornuftig at folk fra Forsvarsdepartementet følger henne som faglig støtte, klar til å gi input om spørsmål ministeren ikke uten videre kan svare på.
Men dersom forsvarsministeren før et valg reiser til Bodø på et partimøte eller debattmøte og skal høste politisk gevinst på et forslag/vedtak, bør embetsverket være hjemme.

“Ingen regjering har hatt så mange politisk ansatte som denne regjeringen. Hvis statsråden skal ha følge, kan hun eller han benytte seg av en statssekretær eller politisk rådgiver” (Anders Anundsen, Frp, leder av Stortingets kontrollkomite).
Enig igjen. En rekke valgkampopplegg i fjor høst bidra til å svekke tilliten til embetsverkets nøytralitet. Her trengs en opprydding og klarere forhold.

Venstre; Vi må få to lobbyregister, må få muligheter til å få innsyn i hvem som driver lobbyvirksomhet både overfor Stortinget og statsrådene.
Enig. Særinteressene blir stadig flere og sterkere. Påvirkningsbransjen er i vekst, og overgangen fra politikk til betalt lobbyisme er meget problematisk, særlig aktualisert når toppfolk i statsministerens umiddelbare nærhet går nesten rett inn i PR-virksomhet fordi de vært på maktens tinde, kjenner prosesser og nøkkelpersoner. Politikere og offentligheten (media) må få vite hvem lobbyistene arbeider for, i noen tilfelle helst også hvem de har arbeidet for tidligere.

Tre ganger siden 2003 har Venstre fremmet forslaget, første gang med støtte fra SV. Men da SV kom i regjering, var partiet imot.
Nå vil SV at alle de parlamentariske lederne skal ha et møte for å diskutere retningslinjer for lobbyister og politikk. Men hvorfor ikke la Stortinget, i full åpenhet, ta denne debatten når det der allerede ligger et forslag til behandling?
Mest viktig er det kanskje at slike register også gjelder forvaltning og departementer. Særlig i flertallskoalisjoner tas de viktigste beslutningen i lukkede fora.

Arbeiderpartiet: Vil ha åpenhet om og strengere regler for profesjonelle lobbyister som går ut av politikken og omvendt
”Jeg vil ikke bruke ordet lobbyvirksomhet, i hver fall ikke ennå” (Martin Kolberg, parlamentarisk nestleder). Men han vil vurdere karantenebestemmelser for statsråder og statssekretærer som går til næringslivet.
Enig. Det er på høy tid.

Når Bjarne Håkon Hanssen fikk den nye jobben, var det neppe på annet grunnlag enn hans politiske erfaring og konkrete arbeidsområder, senest med helsespørsmål.
En karantene på 6 bare måneder er egentlig latterlig. Hadde dette vært i USA, ville han ikke fått anledning til å arbeide på det saksfelt han hadde som statsråd før det var gått to år. I Canada er det fem års karantene for statsråder, når politikk mer blir en vei til og statssekretærer som går til næringslivet i en eller annen form.

Et lobbyregister vil i det minste bety at når Hanssen og de andre som har meldt overgang til lobbyismen tar kontakt med politikere og forvaltning i jobbsammenheng, kan det registreres og være åpent

Noen kommer, noen går. Er det et problem at folk som går fra informasjons- og PR-bransjen til politikken eller inn i byråkratiet, har hatt betalte oppdrag for sterke interesser? Engasjerer de seg i saker de har jobbet med eller der avgjørelsen i alle fall er viktig for tidligere klienter? Når er de inhabile?
Det vet vi ikke noe om. Deres kundelister er hemmelige. Offentligheten kan ikke bedømme deres habilitet. Det er ikke godt nok, ikke tillitsvekkende nok.

Fiskeriministerens bakgrunn som bedriftseier og aktiv i næringsorganisasjon har vært kjent. Habilitetsspørsmålet er i noen saker uklart, men offentligheten vet hva hun har arbeidet med. Det samme gjelder næringslivsledere (for få), LO-ansatte, tillitsvalgte i interesseorganisasjoner og lignende, som valgt til Stortinget. Alle har en bakgrunn, og langt viktigere enn politiske broilere som har levd omtrent hele sitt voksne liv i betalt politisk virksomhet er det at vi også får representanter med erfaring av fra norsk hverdag.

Informasjon og kunnskap er viktig for politikere. Informasjon kan gi endringer gjennom en beslutningsprosess - i alle hvis det ikke dreier seg om åpenbare kompromisser som er fastlåst av eliten i de tre regjeringspartiene og derfor ikke kan endres av Stortinget.

Både personer og organisasjoner som kjenner sakskomplekser fra levd liv, og interesser som arbeider via informasjonsbyråer kan gi, og gir sikkert ofte, nyttige innspill. Det er bare bra at kommunikasjon får en profesjonell utforming. Så må politikerne samle dette, veie argumentene mot hverandre, vurdere avsenderadressene.

I enhver beslutningsprosess er åpenhet et nøkkelord. Hvilke interesser står bak hvilken informasjon og hvilken holdning?
Habilitet og integritet er ikke noe man kan tildele seg selv, det kan bare omverdenen gjøre. Men da må det vært størst mulig åpenhet. I dag er systemene for dårlige.

Det utviklingen vi opplever, bidrar uansett til at folks respekt for og tillit til politisk virksomhet svekkes hvis det skapes et inntrykk av at politikk mer blir en levevei og karrierefaktor enn uttrykk for idealisme, samfunnsengasjement og ønske om å gjøre hverdagen bedre for folk flest