Færre og sterkere kommuner

Fylkeskommunen bør avvikles, statsadministrasjonen slankes, og vi må få færre kommuner. Dette vil styrke det kommunale selvstyre, vil gjøre det mulig å føre flere oppgaver over til kommunene, vil føre til at flere avgjørelser tas nærmere dem de angår, og vil gjøre det mer meningsfylt å være lokalpolitiker i sammenhenger der mange kommuner i praksis ikke driver med noe annet enn å administrere statlig politikk.

Temaet er ikke nytt. Denne kommentaren er utløst av to intervjuer i dag. I det ene ser Frps kommunalpolitiske talsmann Per-Willy Amundsen i Nationen for seg at Norge bør ha rundt 100 kommuner. Han mener at det ville vært et bredt politisk forlik på Stortinget dersom Senterpartiet ikke hadde sittet i regjering med Arbeiderpartiet: ”Sp er kritisk til kommunesammenslåing fordi partiet har mange ordførere i dag”.

I det andre intervjuet slår Barneombudet alarm: Er det større fare for at barn utsettes for omsorgssvikt i små kommuner enn i de større? FN har i en rapport om hvordan Norge oppfyller barnekonvensjonen, kommet med kritikk på flere punkter. Barneombud Reidar Hjermann mener at de store forskjellene i tilbudet til norske barn, basert på geografi, er den viktigste kritikken. I små kommuner er det ofte så små og gjennomsiktige forhold at terskelen kan bli svært høy før barn som er utsatt for omsorgssvikt får den hjelpen de trenger. ”Det er selvsagt vanskelig for den ene personen i barnevernet å gripe inn i en barnevernsak dersom hun har gått i samme klasse som en av foreldrene i familien, eller hvis de er i slekt eller går i samme sangkor, for den saks skyld. Resultatet av at denne ene ikke tør gjøre noe, kan være at barnet må gjennom unødvendig lange lidelser. Dette problemet er mindre dersom kommunene blir større”, sier Hjermann.

Han krever at ingen norske kommuner skal ha et barnevern som bare består av én person. Men det er ofte tilfelle og den ene personen som har ansvaret, ikke rekker over alt arbeidet som bør gjøres for å sikre at ingen barn i kommunen lider overlast. Ressursene er for små. Over halvparten av norske kommuner har under 5000 innbyggere. For disse små kommunene er det svært vanskelig å opprettholde et robust barnevernstilbud.

Mangelen på gode fagmiljøer i kommunene finner vi på flere områder. Er så dette årsaken til eller virkningen av at sentralisering av makt har gjort kommunene til statsfilialer som produserer og leverer på vegne av staten? Mange kommuner driver i praksis ikke med noe annet enn å administrere statlig politikk. Jeg våger påstanden: Færre kommuner vil gjøre det mulig å føre flere oppgaver over til kommunene, vil styrke det kommunale selvstyre.

I 1837 kom formannskapsloven, og kommunene ble basert på prestegjeldene. Disse kommunene ble splittet opp, og ble stadig mindre i geografisk utbredelse. Mønsteret var basert på datidens transport uten særlig båt- og biltrafikk, og mange steder nesten uten veier. Vi fikk mange små og – som det viset seg etter hvert – ineffektive kommuner. I 1957 hadde Norge 680 herredskommuner, 64 bykommuner og noen ladesteder og andre områder med spesiell status
Nye kommunikasjonsmønstre presset frem en mer hensiktsmessig inndeling av kommune. Fjorden som før hadde bundet sammen og vært hovedtransportåre gjennom kommunen ble det som skulle skille. Schei-komiteen foreslo flere hundre sammenslåinger og de fleste ble gjennomført. I dag har vi 430 kommuner. I dag har vi fått ytterligere nye kommunikasjons- og bosettingsmønster, slik at grensene mellom nærings- og serviceområder oftere ikke følger kommunegrensene.

Forholdene i Norge er ulike, oppskriftene for en bedre kommunestruktur vil ha ulike geografiske utgangspunkt. Et lite forsøk på å sortere argumenter for og mot sammenslåinger:

Pluss:
• bli en større og tydelige aktør i samfunnsutviklingen, og dermed også mer interessant som utviklingsaktør i samarbeid med andre offentlige myndigheter og næringsliv.
• gi kommunesenteret viktige vekstimpulser. Dette vil være viktig for å få ungdom med utdanning til å flytte tilbake til regionen, og kan dermed i et langsiktig perspektiv bidra til å styrke området som helhet.
• en større, mer kompetent og tydeligere samfunnsaktør som vil kunne få tilført viktige oppgaver som mindre kommuner ikke får. Den vil være bedre forberedt på framtidas krav til kommunene.
• sterkere fagmiljøer som gir bedre grunnlag for å kunne rekruttere nødvendige fagfolk og tilby sine innbyggere tjenester av best mulig kvalitet, kanskje også tjenester man ikke har i dag.
• rimeligere å styre og administrere og vil derfor kunne bruke mer av sine ressurser til publikumsrettede tjenester. Behovet for ressurskrevende interkommunale samarbeidsordninger reduseres.
• mer interessant å være politiker i den nye kommunen, som vil få en sterkere rolle i storsamfunnet. Politikerrollen kan bli mer overordnet, prinsipiell og strategisk, mens detaljstyring av tjenesteproduksjonen tones ned. Problemer med inhabilitet i enkeltsaker bør kunne bli mindre.
• kan styrke innsatsen mot en utvikling det stadig flere ressurser fra alle deler av landet graviterer mot Oslo-gryta

Minus:
• færre kommunestyremedlemmer og konsentrasjon av kommunal virksomhet kan i sum gi noe økt avstand mellom kommune og befolkning.
• dagens kommunesentra kan miste arbeidsplasser, servicetilbud og på sikt kanskje også bosetting. En slik utvikling er nok sannsynlig uansett, men kan påskyndes gjennom en kommunesammenslutning.
• færre lokalpolitikere med nye lojaliteter kan svekke presset for å sikre for eksempel lokal fastlegedekning, vanskeligere å vri seg unna ansvar i en liten kommune
• deler av befolkningen får økte reiseavstander for å oppsøke kommunale tjenester som ikke lenger tilbys lokalt.
• det kan bli behov for omplassering evt. oppsigelser av kommunalt ansatte; særlig innen administrasjon

Jeg er overbevist om at vi må tørre å tenke nytt om hvordan vi organiserer velferdssamfunnet. Ikke minst den nye samhandlingsreformen i helsesektoren krever flere leger og spesialister til kommunale sykehjem, flere offentlige oppgaver til kommunene og bedre kontroll med kostnadsutviklingen i kommunesektoren, forutsetter «større og sterkere kommuner». En struktur som sikrer både nærhet til befolkningen og såpass store enheter at man kan få god kvalitet og efffektivitet i tjenestenivåer, er nok den viktigste faktoren som kan tvinge frem ny kommunestruktur.

Men er ikke interkommunalt samarbeid en løsning på samhandlingsproblemene? Et stykke på vei rent praktisk, men samtidig øker dette faren for et demokratisk underskudd. Avgjørelsene flyttes fra representative valgte kommunestyremedlemme til lukkede styrerom, der man ikke er direkte ansvarliggjort overfor velgerne. I verste fall: maktesløse kommuner og ansvarsløse IKS-styrer. Den store utfordringen er å skape politisk demokratisk styring med kjerneaktiviteter som skole og helse på tvers av kommunegrensene.

I første omgang bør vi få en ny, bredt sammensatt Schei-kommisjon som er i stand til å se kommunestrukturen i et mest mulig helhetsmessig perspektiv, finne ut hvilke bolig- og arbeidsmarkeder som henger naturlig sammen, og så foreslå en kommunestruktur som passer til det.

I begynnelsen av en valgperiode bør så Stortinget gjøre overordnede vedtak. Frivillighet er alltid en fordel, og man må begynne med klare økonomiske insentiver for de som finner nye naturlige enheter. Men jeg frykter at verken frivillige sammenslutninger eller enda mindre folkeavstemninger vil kunne gjøre de nødvendige grepene. Dagens kommuner har ikke skapt seg selv, de har ofte bakgrunn i vedtak i styrende/administrerende organer.

Færre kommuner, men med større, og reell makt + vekk med fylkeskommunene + redusert byråkrati og maktkonsentrasjon i Oslo = økt nærdemokrati, bedre utnyttelse av ressursene , økt velferd.