a) behandler en bønn om at Hopsi Deisi, Makka Pakka og Hinkelpinkel i «Drømmehagen» må få komme tilbake i de minstes faste leggerutine,
b) i et vedtak formulerer at ”Drømmehagen bør sendes på ettermiddagen”.
NRK Super har nemlig flyttet det populære barneprogrammet fra sin faste sendetid klokken 17.30. Etter at Fantorangen har inntatt skjermen på dette tidspunktet viser seg at selv om de små ”får både rosiner, bokstavkjeks og melk på flasken, så klarer vi ikke å få dem til å sitte i mer enn et par minutter før de ikke vil se mer”, forteller en bestemor. Nå er ”barna er helt uinteressert i hva som foregår på skjermen. De kaster et blikk, men fortsetter så med leken sin”. Men er nå egentlig det så galt, da? Heller lek enn tv!
En forbrukeropplysning: Ved å bruke opptaksfunksjonen på TV-en/PVR-dekoderen, kan man se et program når man vil.
Fremskrittspartiet ble plutselig kulturengasjert og ville ha kulturministerens forklaring i Stortinget på sendeskjemaets stokkinger (programredaktøren heter Stokke). Er man på jakt etter populære standpunkter, er det trygt å lene seg på småbarnsforeldre. Det var prinsipielt langt utover sidelinjen for det folkets kårne skal beskjeftige seg med. Men Kringkastingsrådets behandling er ikke mer prinsipiell. Det burde være en selvfølge at redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum.
Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Kommentatorer kaster sine medieblikk i retning Marienlyst. Noen satser på telefoner og skriftlige ytringer til NRK, Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1, 0340 Oslo. Nettavisenes dessverre ofte manglende sil slipper igjennom krasse ytringer fra folkedypet. Fremdeles er det noen som skriver leserbrev og forfatter opprop. Det er rimelig fritt frem for ikke-voldelige demonstrasjoner. Det twitres og dannes Facebook-grupper. Alle kan være med.
Hvis noen føler seg krenket, forulempet ellert overhørt er det lov å skrike opp og håpe at noen på Marienlyst hører eller leser. Og det gjør de, mon det ikke er slik at over 10 telefonklager kalles en seerstorm? Uansett, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred, Norsk Saueavlslag, og ”Bestemødre for Drømmehagen” å tute i de lurer og slå på de stortrommer som måtte finnes. NRK engasjerer, alle kan ha en mening om det som sendes, og ikke sendes, Om det er for få andakter og folkemusikk, for mye sport og Lotto-trekninger, om Dagsrevyens Einar Lunde kan dra til Afrika med reisebyrågrupper og snakke om Nelson Mandela og alt det andre han opplevde som NRKs korrespondent, om en fremtredende journalist kan ytre offentlig at den rødgrønne regjeringen bør fortsette, om Fredrik Skavlans svorsk og hvem som bør lede Melodi Grand Prix. Lenge leve engasjement og ytringsfrihet!
Seere og lyttere kan ha sterke synspunkter på om Midtøsten dekkes upartisk, om dekningen i det hele tatt kan være upartisk. Om det er rett av Dagsrevyen å bruke de første 7-8 minuttene på å fortelle at en folkekjær og entusiastisk sportsreporter er død, om det er altfor mange gjengangere i den innhentede politiske kommentarvirksomheten, om kulturnytt får for liten plass, om "Ti i skuddet" bør legges ned. Alt dette er det gode grunner for å mene mye og sterkt om.
NRK-ledelsen registrerer naturligvis dette. Alle ytringer og markeringer er med og danner et bakteppe når programpolitikk drøftes og sendeskjema legges, når man skal velge debattanter, musikkprofil, innholdsmessig dekningsområde i de ulike kanaler, når man prøver å oppfylle den interne målsettingen om å "være noe for alle".
Men NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".
Alt dette er prinsipielt galt, slik jeg ser det. NRK har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f.eks. engasjement i nye medier). Jeg var i noen år styrets nestleder, og vi var ytterst opptatt av at vi ikke skulle mene noe som helst om enkeltprogrammer eller redaksjonelle vurderinger. Vi forholdt oss til kringkastingssjefen. Bestemorytringer om at "vi har forsøkt å snakke om de nye figurene og om Fantorangen, for å prøve å gjenskape den tidligere hyggestunden, men vi får ingen respons " har ikke noe i et folkevalgt organ å gjøre.
I den grad de har mulighet bør NRKs medarbeidere på ulike plan offentlig (vanligvis i mediene eller på møter) kunne besvare spørsmål, imøtegå kritikk om detaljspørsmål, mens ledelsen tar det prinsipielle.
I dag er Kringkastingsrådet en klageinnstans for NRKs seere, lyttere og nettlesere. Men det er også Pressens Faglige Utvalg (PFU), som behandler klager der noen føler seg forulempet, mener seg utsatt for vinkling eller kryssklipping som etter deres mening gir skjevt bilde av saksforholdet, mener at kildebruken er dårlig, at ikke viktige opplysninger er kommet frem eller at en angrepet part ikke er kontaktet osv.
En behandling i PFU er ingen synsing a la Kringkastingsrådets diskusjoner. Utvalget kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse, eller saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer saken gjelder, bistand til å fremme den.
I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. Det betyr for eksempel at den som klaget over at Siv Jensen ble omtalt som "pen og trolig lesbe", måtte ha spurt henne om samtykke til å fremme en klage
Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet.
Min erfaring etter noen år som medlem av PFU, er at saksbehandlingen er solid. En klage forelegges først den som det klages over. Kan man finne en minnelig ordning? Hvis ikke får den innklagede en uke til å komme med sitt svar, dette forelegges så klageren, som igjen har en uke til å kommentere. Kommer det da nye opplysninger eller synspunkter, får den innklagede en uke til endelig svar. Sekretariatet forbereder deretter saken for utvalget til drøfting, åpent for publikum. PFU har syv medlemmer - tre fra offentligheten, to redaktører og to journalister. Er det delte oppfatninger, er det slett ikke slik at skillelinjen alltid går mellom pressens egne og allmennheten.
Et eksempel på PFUs vurderinger: NRK ble felt i en klagesak som gjaldt flere nyhetsinnslag i forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar. Hurtigruten påklaget innslagene og hevdet at hovedpåstanden var feil og at NRK derfor gikk lenger enn det var dekning for, at premissene for et intervju ikke var klarlagt, og at direktøren heller ikke fikk kommentere og imøtegå alle påstander.
NRK avviste alle klagepunktene, men utvalget fant at institusjonen hadde brutt god presseskikk. I sin uttalelse konkluderte utvalget med at NRK ikke hadde overholdt punktet om kildekritikk og kontroll av opplysninger, og det mente også at Brennpunkt "indirekte forledet kvinnen til å gi fra seg et skriftlig materiale hun ikke ville ha utlevert om hun hadde fått kjennskap til i hvilken sammenheng det ville bli brukt."
Dette er skikkelig saksbehandling. NRK bør ikke ha et dobbelt sett klageorganer.
Prinsipprytteri? Hvorfor jeg gidder å bry meg? Fordi redaksjonell uavhengighet er en skjør plante, fordi det er mange krefter som gjerne vil legge bestemte føringer for medienes innhold. Den nåværende forsvarsministerens far foreslo for eksempel - han var saksordfører i Stortinget for pressestøtten - en slags offentlig produktkontroll med avisene fordi de ikke oppfylte sin samfunnsoppgave godt nok.
Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar