Der Stålsett var, kommer kirken etterhvert

En av de viktigste personer i norsk kristenliv i skjæringsflaten kirke-samfunn, er Gunnar Stålsett. I dag fyller han 75 år.
Da han for snart 12 år siden ble vigslet som den 58.biskop på Oslo bispestol, refererte han i sin preken til de mange spørsmål om menneskeverd og kristen tro som det står strid om i vår kirke som i mange andre kirker rundt i verden: "Behøver frontene være så fastlåste? Er det ennå tid til samtale om hva som er troens bekjennelse og hva som er troens meninger? Vi må vokte oss vel for å bli for tålmodig på vegne av de som lider urett. Likevel ber jeg: la oss gå ennå en mil sammen. Vi er jo den samme kirke”. Sa Gunnar Stålsett, like aktuelt i dag som den gang.

I disse årene har han samtalt, har han forsøkt å bygge bro, har han forkynt Jesus på en måte som gir mening for mennesker og setter fri, har han snakket om grunnleggende spørsmål som har opptatt mennesker overalt og til alle tider på en slik måte at grenser oppheves mellom de som er innenfor og de som står utenfor. Med utgangspunkt i de gamle tekster har han gang på gang maktet å male en flik av himmel over selv de mest trøstesløse og sorgtunge situasjoner.

Men han har også vært utålmodig. Han har sett at fordi kirken skal være den samme, må den hele tiden forandres. Derfor har noen av hans synspunkter og enkelte av hans handlinger utløst aggresjon og angst og ønsker om tilbaketrekning.
Kanskje vil kirkehistoriens dom bli at der Gunnar Stålsett var, dit kom kirken etterhvert.

I all sin gjerning fremholdt han at det er menneskets verd som betyr noe. Det er først når vi møter medmennesker ansikt til ansikt at vi forstår dette menneskeverdet og at det kan skapes grunnlag for forsoning og konfliktløsning.

Stålsett har gitt viktige bidrag for å styrke vilkårene for et verdig liv for mennesker som faller på utsiden av normalitetsforestillingenes nådeløse grenser. Han har vært en talsmann for de verdier som gir grunnlag for rettferdighet, barmhjertighet og forsoning, han har medvirket til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn, du har åpent avdekket og motarbeidet forhold som truer grunnverdier som menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.

Han rykket ut til ensomme Arne, leste juleevangeliet utenfor Oslo S, gikk nedover Karl Johan sammen med Mona og samler penger til tv-aksjon. Så langt fra å løpe maktens ærend dro han til Davos og fikk verdens maktmennesker i tale med den nødvendige kritikk over den kommersielt drevne globaliseringsprosess. Han fastslo at mens vi har et velutviklet system for retur av tomflasker, ville ureturnerbare flyktninger hatt større beskyttelse av dyrevernloven enn det de får i praktisk politikk i Norge.
Aktivt og uredd har han brukt de posisjonene han har hatt i arbeidet for det som han tror på.

I august 2001 satt jeg på en strand på Naxos og hørte Gunnar Stålsett tale ved kronprinsparets bryllup, og jeg tenkte: Ja,akkurat slik skal kirken tale: "Guds veier er uransakelige. Kjærlighetens veier er underfulle. Kjære Mette-Marit, du viser mot og tro når du i dag sier ja til en ukjent fremtid. Du gjør det med verdighet. I dag står du sterkere rustet til å møte andre som bærer på smerte for sine liv. Jesus sier: ”Den som får lite tilgitt, elsker lite” (Lukas 7, 47).
Du har gitt morskjærlighet et ømt og viljesterkt ansikt. Som alenemor har du vist vei for andre, slik du har vernet om ditt barn...."

Med et klart program: "For hva er kirkens oppgave om ikke å gi mennesker livsmot og håp, hvor de enn er i verden? Hva er kirkens kall om ikke å vise en himmel over hvert menneskes liv?". Og om det som virkelig er viktig, viktigere enn all energitappende strid om homofili: "Nåden er det lim som holder våre liv sammen. Også våre valg kan bæres av Guds nåde – om vi bare våger".

Gunnar Stålsett vil bli husket for sine kloke, modige og stundom grensesprengende ord og handlinger. Redaktøren av Dagen skrev at han har vært en ulykke for kirken og devaluert bispeembetet ved å gjøre det til et politisk utspill-episkopat. Slike utsagn sier mest om avsenderen.

Ikke bare gjennom sine ord men like mye gjennom sine gjerninger igjen og igjen har Stålsett vist forskjellen på troens fundamenter som står fast og meninger som må brytes underveis. Han fortjener stor honnør fordi han har frontet viktige saker med engasjement og bibelsk inspirert sosialetisk tenkning, han har markert kirken i samfunnsdebatten på måte som har fått mange til å lytte, og Viking-trener Åge Hareide til å ønske følgende sammensetning av sin drømmemiddag: Vladimir Putin, Gunnar Stålsett og Englands landslagssjef Svennis Ericsson.

Stålsett skal ha sin del av æren for at vi har fått et bedre økumenisk klima i Norge de senere årene. Det samarbeidsklima vi opplever mellom alle tros- og livssynssamfunn, har gitt et grunnlag for å søke fellesskapsløsninger preget av tro og tillit.
”Må Gud signe deg i tjenesten som et vitne for sannheten” , var biskop Andreas Aarflots avslutningsord til Stålsett da han ble vigslet til Oslo biskop. Det er nettopp det han har vært.

Gunnar Stålsett holder fortsatt et høyt tempo, er stadig aktuell i økumeniske og fredsskapende prosesser, stundom er det ett og det samme. Han erlike våken og utfordrende som han har vært, han høres også når bispekåpen er lagt vekk.

En verdslig bønn til slutt: Vi må få en selvbiografi som forteller det meste om mennesker og hendelser fra Nordkapp til verdens ender.