Både friskest og sykest

Tillit er viktigere enn kontroll og mistenkeliggjøring. Dette er min konklusjon så\ langt på debatten om sykelønnsordningen. Alle synes å mene at det er nødvendig å gjøre noe med den, men uenigheten er stor om hva som skal skje. Min grunnleggende undring er denne: Hvorfor skal en som er arbeidsledig motta mindre fra samfunnet enn en som er sykmeldt og har full lønn? Og: Er ikke de uføre minst like trengende enn de kortvarig syke?

Andre spørsmål står i kø: Er det et paradoks at vi både er blant de friskeste i verden og blant de sykeste? Eller er det slik at vi har høy levealder fordi vi har høyt sykefravær? Nordmenn er i verdenstoppen når det gjelder trivsel på arbeidsplassen, men er det de få avvikene og ikke det store bildet som trekkes frem i arbeidsmiljøundersøkelser? Har mediene sin skyld i påstandene om det brutaliserte og terroriserte arbeidslivet?

Norge hadde ”rekordstort sykefravær i 3.kvartal, økningen var størst blant menn i næringer som er hardest rammet av finanskrisen” (Statistisk Sentralbyrå). Men SSB kan også fortelle at ”sykefraværet i 2012 vil være lavere enn i 2008”. Og mens noen viser til at Norge har høyere fravær enn mange land, opplyser SSB at ”europeere flest er ute av arbeidslivet innen de fyller 60. Det gir disse landene en pen fraværsstatistikk”. Interessant faktum: ”Sykefraværet i Norge er ikke høyere nå enn det var da sykelønnsordningen ble innført i 1977” (SINTEF). Men fraværet steg da ordningen kom, sank da arbeidsledigheten økte frem til 1993, sank da regjeringen begrenset adgangen til 100 prosent sykelønn i 2004.

Vi prøver et stort register hjelpetiltak for å få ned trygdeutgiftene. Men en professor i medisin konstaterer at ”forebygging reduserer ikke sykefraværet, og ingen vet om rehabilitering hjelper”. Han synes det er ”ufattelig at det øses ut hundrevis av millioner på tiltak man ikke kjenner effekten av”, og er skeptisk til at politikerne i for stor grad benytter brukertilfredshet som målestokk på om virkemidlene fungerer. ”Poenget er ikke om folk synes rehabiliteringstilbudene er bra, men om de har effekt i forhold til å få dem tilbake på jobb”.

Overdommer vil være, OECD, peker på at ”i Norge har ikke arbeidstakerne noe incentiv til ikke å være syk”. En klassisk råd: ”Kutt i sykepengeytelsene vil få ned fraværet” (professor i samfunnsøkonomi), og et klassisk motsvar: ”Slike kutt vil bare føre til at vi får økt press på andre stønader” (professor i sosialmedisin). Et viktig aspekt: ”Da full lønn under sykdom ble innført i 1978, var det for å ta bort den store urimelighet som lå i at store grupper allerede hadde en slik ordning, i hovedsak de med høyere lønn og mindre fysisk anstrengende arbeid” (ex-statsråd).

Det er ”ikke lett å få ned sykefraværet hvis statsministeren gir organisasjonene vetorett” (økonomiredaktør). Det kan kanskje skyldes et tidligere møte med proklamasjonen om at ”uansett om sykefraværet går ned eller ikke, vil vi aldri godta endringer i sykelønnsordningen” (tidligere LO-leder). Hun deler neppe en sjeføkonoms mening om at ”vi må være sikre på at folk overhode ikke har arbeidsevne igjen før de kan motta uførebetaling”.

Er arbeidsmoralen svekket? En tidligere statsråd mener at ”forbindelsen mellom det å yte og det å nyte er blitt svekket”, men hun motsies med at ”sykefraværet har ingen ting med moral å gjøre” (leder på sykehjem). Fastlegene hevder at ”nordmenn sykmelder seg lettere enn før”, men det tror ikke LO på: ”De aller fleste har høy arbeidsmoral og strekker seg svært langt i forhold til sin arbeidsplass”.

Arbeidsministeren er åpen for at fastlegene kan ha rett, og spør: ”Er vår holdning endret til hva det vil si å være for syk til å jobbe?” Her minner en professor om at jo bedre råd vi får, jo mer utvides sykdomsbegrepet, ”verken alkoholisme eller fibromyalgi var tidligere nok til å få uførepensjon”.

Ja, mon det ikke er slik at økt rikdom skaper økt tilgang etter helsetjenester, skaper nye og videre definisjoner på hva som er sykdom? ”Selv én lege pr. nordmann er ikke nok. For å unngå at helsetilbudet kollapser, må det settes grenser, stilles krav og gjøres prioriteringer” (fastlege og professor i samfunnsmedisin).

Andre årsaker: ” Muskel-og skjelettlidelser står for 40 prosent av sykefraværet” (forsker). ”Den gruppen som drikker litt for mye én gang, er en større utgiftspost for arbeidslivet enn de som faktisk har et alkoholproblem” (Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk).

Gode råd? ”Avskaff sykmeldingene” (kommunalsjef for helse og velferd. Frp-lederen følger opp:” Jeg har fått sykmeldinger kastet etter meg uten å være ordentlig syk”. Senterpartiet er av den oppfatning at ”redusert legemakt er hovednøkkelen til lavere sykefravær”. ”Halvér sykefraværet ved å følge regelverket”, sier konserndirektør, basert på sine erfaringer. ”Arbeidsgiver og arbeidstager bør møtes på fastlegens kontor” (tillitsvalgt lege). ”For å få ned sykefraværet må vi oppføre oss mer ordentlig mot hverandre” (fastlege). ”Dårlige ledere har betydelig ansvar for det høye sykefraværet” (institusjonssjef ved sykehjem).

”30 prosent av alle norske arbeidstagere opplever vold, trusler eller neglisjering fra sine overordnede, to, tre eller flere ganger i måneden. Fra arbeidskolleger er tallet 20 prosent” (SSB). Erfaring fra felten: ”Dårlige ledere har betydelig ansvar for det høye sykefraværet” (institusjonssjef ved sykehjem).” Unio-sjefen følger opp: ”Det at arbeidsgiver legger til rette for å komme tilbake, peker seg ut som det aller fremste tiltaket, og er mye viktigere enn trusselen om økonomiske følger”.

Ingen som lykkes med å få ned fraværet synes å ha satset på kontroll og sanksjoner. De ansatte har tvert imot fått større frihet og mer ansvar, medbestemmelse og kontroll over egen arbeidsdag. ”De ansatte laget egen turnus, noen vil jobbe dag, andre vil helst ha kveld og natt, fraværet gikk ned til 3,3 prosent” (sykehjem).

Gjøre noe med arbeidstiden? Glem det. ”Kortere arbeidsdager vil gi flere syke og mindre effektive arbeidstakere” (antagelse fra to av tre i undersøkelse fra bemanningsselskap).

Kan vi gjøre noe for at de fem prosent som står for 80 prosent av fraværet kan fortsette i arbeidslivet noen år til? ”Det offentlige må opprette jobber i egne virksomheter og gå inn med støtte til private bedrifter slik at det blir attraktivt å skape nye for de mange som ikke klarer å yte 100 prosent hver dag, de som vi i dag finner blant de sykmeldte og i køen av søkere på jobber som ikke finnes” (overlege ved arbeidsmedisinsk avdeling).

Egentlig er det en motsetning mellom det å skulle få flere syke i arbeid og ha mindre sykefravær. Vil ikke sykefraværet være høyt dersom vi virkelig mener noe med begrepet inkluderende arbeidsliv? ”Så lenge vi har en så høy produktivitet i yrkeslivet, er prisen et slikt sykefravær” (professor i trygdemedisin).

Et spørsmål som ingen kan gi et helt klart svar på: Hvis man strammer inn på retten til sykelønn, fører ikke dette bare til økt forbruk av arbeidsledighets- eller uføretrygd, større press på sosialkontorene? Vil dette gi større sosial forskjell mellom syke og friske, og større risiko for utstøting av arbeidslivet.

”Tenk deg at alle potensielt yrkesaktive er samlet i en stor pølse: Hvis du klemmer ett sted, tyter det ut et annet sted” (arbeidslivsforsker Ebba Wergelands pølsemodell for bruk av sosiale rettigheter).

Jeg har forsøkt å følge debatten om sykelønn og trygd. Men agendaene er mange, ekspertene strides og politiske holdninger er ulike, slik det fremgår av mitt lille dykk i avisklippene. Alle ordninger kan forbedres, poenget er som Venstre-høvdingen Bent Røiseland sa en gang: Revisjon - ikke revolusjon.
Men jeg føler meg overbevist om at tillit er viktigere enn økt kontroll og mistenkeliggjøring, at det er viktigere med fokus på de mange arbeidsplassene som sliter med høyt fravær, enn på den enkelte arbeidstager.