Påkledning, lov og "nøytralitet"

Diskusjonstema i norsk offentlighet: Forbud mot hijab og niqab i barneskolen, forbud mot burka generelt?

Politiet: Hijab er ikke tillatt.

Ønsket i norsk rett (Domstoladministrasjonen): Forbud mot samekofte - hva med vanlig bunad? - turban, religiøse symboler som f.eks.jødisk kippa.

Danmark: Regjeringen ønsker å endre rettspleieloven, slik at dommerne fremstår så nøytrale som overhodet mulig. Forbudet omfatter ikke legdommere, anklagere eller forsvarere. ”Det bliver ikke tilladt at bære religiøse eller politiske symboler. Vi har også besluttet os for at genindføre kapper i byretterne for at sikre neutraliteten og værdigheden omkring dommerne. Vi vil sikre borgerne en neutral og upartisk behandling ved domstolene” (justisminister Lene Espersen).

Hun sikrer ikke noe som helst. Nøytralitet ligger ikke i symboler eller klær. Hudfarge er mye mer nøytralitetsfarlig. Hvit, brun, svart, gul - gir signaler, blir oppfattet ulikt. Og klarer en dommer alltid å være nøytralpå samme måte overfor en hvitsnapp-forbryter som overfor en som befinner seg lengre ned på en imaginær, men like fullt reell samfunnssstige?

(I parentes når det gjelder nøytralitet: Bør man ikke nå se nærmere på dette at politikere med økonomiske interesser i landbruk og fiske settes til statsråder i tiklsvarende departementer, der de mer blir næringens interesser i regjeringen enn regjeringens interesser i næringen?).

Flanders, Belgia: Forbyr alle religiøse symboler på alle offentlige skoler. Vedtaket ble fattet etter at muslimske jenter uten muslimsk bekledning, ble mobbet.

"Bruk av hijab kan virke segregerende og kan føre til press og mobbing av dem som ikke går med hijab" (Heikki Holmås, SV)

Politikere særlig i Ap, Frp, forunderlig og skuffende også SV, synes nå å være mer opptatt av forbud og å gi velger-signaler om barskhet, enn av å orientere seg i skolelandskapet og registrere hva rektorer ved de skoler med mange elever av ikke-norsk opprinnelse sier.

Jeg har hørt om mange som mobbes fordi de ikke har merkeklær, fordi de tar sjansen på å gå med Lyn-merke på Vålerenga, fordi de har rødt hår (selvopplevd den gang jeg hadde hår), fordi faren sitter i fengsel, fordi, fordi.
Og tygg litt på denne: ”De andre barna var snillere med min datter da hun tok på seg hijab” (Shamim Reza til Dagbladet).

Skolen har allerede klare holdninger mot mobbing generelt. Bruk reglene bevisst, slå ned på mobbing generelt, men la oss slippe særregler - det vil trolig virke mer segregerende. Ta heller spørsmålet opp på foreldremøter; bruk dialogen, aldri pisken.

Reguleringsiveren må dempes. Kristin Halvorsen ønsker ikke hijab i barneskolen. Hvor lenge skal foreldre ha lov til å være foreldre? Skal Barneombudet ta saken dersom Signe på 9 år ikke vil ha på seg strømpebukser en kald dag fordi hun synes det er teit? Er det Karius/Baktus-appellen som skal bli den rådende i de lavere aldersklasser: ”Ikke gjør som mora di sier, Jens”?

Burka: ”Burka har ingenting å gjøre i et samfunn som ønsker å være verdens mest likestilte. Det er et sunnhetstegn at nordmenn reagerer når vi ser kvinner som er tildekket” (Arild Stokkan-Grande, stortingsrepr. Ap).

Stokkan-Grande vil sikkert også finne nordmenn som reagerer når usedvanlig lettkledde damer svinger seg på byen eller omtrent kler seg nakne på stranda. Vil den likestilte av "sunnhetstegn" gå inn for at man i enkelte arabiske land skal kunne kreve at norske damer på besøk skal iføre seg burka? Vil han tvinge burkakledde i Norge innendørs og isolere dem enda mer?

Burka-bruk må skje med i lavgir, med begrensninger. I situasjoner der det kreves identifikasjon - sjekk av bankkort, pass, i adgangskontroll osv. - kan den ikke aksepteres. Heller ikke der man i yrkesmessig sammenheng skal møte andre. Men det er mange arbeidsoppgaver der burka ikke betyr noen hindring.

Min definitivt bedre halvdel Marie, lånte i går min vakre burka innkjøpt i Kabul, og tok seg en heldekket tur på byen for å lage en reportasje til Aftenbladet. Mange interessante reaksjoner, vi får se på mandag.

Det er ikke noe sunnhetstegn at en stat skal si ja eller nei til kleskoder. Vi har mer enn nok velmente forsøk på å innsnevre grensene for det privat og strekke statens utbredte armer enda et hakk.
Mennesker som vil fremstå som frie og holdningsliberale og nøytrale i mange verdispørsmål, har en nesten fundamentalistisk preget tro på at de kryssende hensyns relative styrke i kan kvalifiseres i enhver situasjon.

Mange holdninger i dagens debatt kan minne om partileder Leif Sonell i Vårt Parti (Gunnar Hauan i NRK på 60-tallet): Når vi kommer til makten skal alle få det som de vil. Og vil de ikke det, skal vi nok få dem til det".

Frostatingsloven tåler stadig repetisjoner: ”Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes”. ...

Stoltenberg - ledelse og verdier

Statsminister Jens Stoltenberg - likegyldig til politikkens innhold? God administrator, men manglende evne til å delta i samtalene om de store verdispørsmålene?

Spørsmålene som stilles etter at ulike kommentatorer de siste 8-10 dagene, har mer enn antydet mangel på skapende politiske evner og fast ledelse hos regjeringssjefen. Kanskje var det en oppdemmet irritasjon som fikk utløp både i opposisjonen og i mediene da Regjeringen ville sette i gang “Samarbeid for arbeid” uten å involvere Stortinget (jfr. min blogg om dette), kombinert med det faktum at i 11 uker hadde statsministeren unngått å møte i Stortinget for å besvare representantene spørsmål.

Et lite knippe kommentarer:
“Det er grunn til å spørre om Stoltenberg har blitt likegyldig til politikkens innhold så lenge han får beholde statsministerboligen (lederatikkel i VG).

“Norges multikulturelle framtid diskuteres høyt og skarpt. Statsministeren er taus og fraværende“ (John O. Egeland i Dagbladet).

“Snakk til hjertene, Jens” (klimastrateg Per Espen Stoknes i Vårt Land om å kommunisere betydningen av klimaendringene).

“I går stakk statsministeren innom Stortinget. Det er to måneder siden han fant det bryet verdt” (Adresseavisen på lederplass).

”Etter flere år som regjeringssjef, hadde han imidlertid krøpet lengre og lengre inn bak sikkerhetsforanstaltningene i Høyblokka. I ny og ne tittet han ut for å møte Oslo-pressen og Stortinget. Det var tryggest slik. Det var stort sett gamle kjente. Og han reiste bare til strategisk utvalgte steder under valgkampen, slik at han slapp å se de ubehagelige sannhetene og bli stilt de vanskelige spørsmålene…..han ga aldri inntrykk av at han var særlig glad i mennesker“ (tidl. statsråd og Sp-leder Åslaug Haga om sin fiktive statsminister i boken “I de innerste sirkler”).

Posisjonen som statsminister, ikke minst i en koalisjon, er krevende og utfordrende. Jeg har lest selvbiografiene fra Einar Gerhardsen, Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik. Slike bøker vil alltid - mer eller mindre bevisst - være forsøk på å reise minnesmerker. Og det er meget begrenset i hvilken grad de forteller noe dypere om de mer personlige følelser, Men det er åpenbart hos dem alle at de krav som stilles til en statsminister alltid vil være slik at det er umulig å komme dem i møte, alltid vil bety sterkere belastninger enn det vi mange som lever et A4-liv kan tenke oss.

Jens Stoltenberg har mange gode kvaliteter. Hans er ryddig og forutsigbar, pragmatisk, mer opptatt av resultater enn av ideologi. Mange kritiserte hans første regjering, men jeg tror det er riktig å si at den fikk gjennomført flere viktige strukturelle reformer.
I det politiske liv fremstår Stoltenberg som en resultatorientert pragmatiker. Hans styrke er at han er mer opptatt av hva som er mulig å få til, enn av politiske programerklæringer. Han oppleves som ryddig og forutsigbar, en utmerket administrator (det er ment positivt). Da Per Borten var statsminister (1965-71) ble det sagt at handelsminister, senere statsminister Kåre Willoch (1981-86), mente at regjeringskonferansene var effektive når mange vedtak ble fattet, mens regjeringssjefen målte effektiviteten etter om mange interessante synsmåter hadde kommet frem. Stoltenberg ligner nok mest på Willoch.

Hans taler bærer mer preg av professoral kunnskap og formidling enn av begeistring, noe som kunne ligne på glød. Noe av det mest engasjerte jeg har registrert gjelder et vaksineprogram vaksinering av verdens barn, betalt av de industrialiserte land:
”Det var på Kasturba hospital, et sykehus i den fattige delen av New Dehli, i India. I et lite rom fullt av mødre med unger på armen, sto sykepleiere i et hjørne og ga barna noen dråper i munnen som skal beskytte dem mot sykdom. Mens moren holdt sin lille sønn Adit i armene, fikk jeg lov til å gi ham vaksinen. Statsministerjobben gjør at man får oppleve mye spennende. Det er møter med viktige mennesker og reiser til interessante steder. Men få ting slår det øyeblikket - å få være en del av det å gi barn beskyttelse mot sykdom. Jeg slutter aldri å undres over kraften i disse dråpene”.

Om tidligere KrF-leder Kåre Kristiansen ble det sagt at man kunne ikke noe for at han så ut som en Høyremann. Jens Stoltenberg kan naturligvis ikke noe for at hans far og mor har vært sentrale aktører i det norske samfunn (men kanskje burde det ringe noen habilitetsklokker når hans far oppnevnes som leder i et utvalg som skal behandle et komplisert og brennbart samfunnsspørsmål). Åslaug Hagas fiktive statsminister karakteriseres imidlertid som “klassisk politisk broiler med anerkjente akademiske aner“. Og hun tilføyer: “Han var imponerende flink med ord, og han husket godt - og tok med den største selvfølge ethvert faktum ut av sin sammenheng“.
Slike ”eventyrberetninger” fra tidligere statsråder er det umulig å forsvare seg imot, men det kan nok være dem som nikker gjenkjennende.

Jens Stoltenberg har turnert finanskrisen på en meget god måte, og alt i alt synes jeg at han i sine fem år har vært en god statsminister for Norge. Jeg vet ikke noe noen andre kunne ha gjort det bedre
Jeg var skuffet over hans mangel på holdning da spørsmålet om blasfemiparagraf og ytringsfrihet var oppe. Da var det åpenbart at viktige prinsipper ble fullstendig neglisjert, at det vesentlige var kjøp og salg av standpunkter i regjeringen. Det må ha kommet overraskende på Stoltenberg da regjeringens forslag fikk så dårlig mottagelse i offentligheten, men det forsterket inntrykket av noe som nesten grenser til likegyldighet overfor vanskelige dilemmaer i bioteknologi, personvern, religion og kultur.

I et Norge der kravene til staten stiger i takt med velstanden, samtidig som man krever st skattene skal ned, er det en vanskelig jobb å være statsminister. Fra en rekke områder vil han nesten uansett møter anklages fra fagmiljøer, som å være ”uinteressert i forskning og høyere utdanning”. ”manglende engasjement i den pågående fornyingen av statlig kommunikasjonspolitikk”, osv. osv.
Trolig sukker han innimellom med Peer Gynt: ”Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres”. Og mye av det kravspregede negatkive som kommer, bør ikke ødelegge nattesøvnen. Men jeg tror det vil være klokt av ham ikke bare å avfeie noen av de problemstillingene som er løftet frem i det siste.

Og kanskje har han begynt. Sist fredag skrev VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen i VG) :“Når helseminister i intervju med en avis kan avvise forslag fem måneder før de stilles, må vi også stille spørsmålstegn ved Jens Stoltenbergs lederskap” Bakgrunnen var helseminister Strøm-Erichsen avvisning av e forslaget om utdeling av heroin til narkomane - fem uker før et regjeringens utredning, og at statsministeren, “ifølge kilder” mener at “de narkomane må få større verdighet, og at heroinutdeling til de aller tyngste kan være et godt tiltak”.
I dag skriver Skarsbø Moen på twitter: “Helseministeren gjør full retrett om heroinassistert behandling på VGs debattsider. Er det Jens Stoltenberg som har strammet henne opp?”

Mange ser det problematisk at politikk i økende grad kopierer markedets målinger og mekanismer slik at det blir samme prosess å selge politikk og tannkrem, at de profesjonelle politiske partiapparatene prioriteter meningsmålinger foran vedtak i lokal- eller fylkesparti, at en offentlig finansiert økonomi skaper flere stillinger og flere politiske broilere som aldri har opplevd en vanlige hverdager og trives best i de mer lukkede, strategiske og medieutspillende politiske rom. Som John O. Egeland treffende konkluderer i Dagbladet: “I et slikt system har risiko og utfordrende ledelse lav verdi og status. Derimot kan en kalkulert taushet gi gevinst. Slik er Jens Stoltenberg kanskje likevel en leder for vår tid“.

Reven, hundene og jegerne

En rev jages av et halsende kobbel jakthunder, og i neste omgang av jegere - en glimrende (som alltid) tegning av Finn Graff da han for noen år siden illustrerte en kommentarartikkel i Dagbladet av daværende sjefredaktør John Olav Egeland: ”Mediemakten og menneskene”.

Høyesterettsadvokat Bjørn Dalan påpekte at i flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes det som regel personer som neppe vil bestå en jaktprøve: ”Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge”.

Dalan var innom flere saker, bl.a. gjaldt bølger av beskyldninger i media om å ha forsøkt å skjule eller overse et påstått tilfelle av aktiv dødshjelp ved Bærum sykehus.
Hans inkvisitoriske spørsmål var dette: Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Og hans oppskrift har man møtt hos andre: Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.

Vær Varsom-plakaten sier i pkt. 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom”.
Ikke all reportasje er rettsreportasje, ikke alltid foreligger det anmeldelser. Men prinsippet burde være like gyldig i enhver sammenheng.

Forsøksvis kort fortalt gikk Bærum-saken ut på at en lege anmeldte en kollega for aktiv dødshjelp. Aftenposten gjorde felles sak med anklageren og ”kjørte saken” som det gjerne heter. Da helsedirektør Anne Alvik ikke lot seg overbevise av drapsanklagene, ble hun sterkt angrepet. Aftenposten engasjerte to svenske sakkyndige som mente det hadde skjedd drap. Leger som Helsedirektoratet konsulterte, ble beskyldt for å være inhabile, hvilket Justisdepartementets lovavdeling fant at de ikke var. Helsedirektoratet ble overkjørt av media, og helsedirektøren trakk seg fra sin stilling. Etter avhør av 300 vitner henla Riksadvokaten saken. Anne Alviks standpunkt viste seg å ha vært det riktige.

Jeg har ingen forutsetninger for å dømme om rett og galt i denne saken. Men jeg har med interesse registrert at Anne Alvik, 10 år senere, har gitt ut en bok som tar et kraftig oppgjør med prosessen som førte til hennes avgang. ”Sjelden har vi sett et tyngre anklageskrift fra en sentral offentlig aktør som mer enn de fleste har fått merke smerten ved å være utsatt for journalistikkens til tider ubarmhjertige piskeslag”, skriver redaktøren i Dagens Medisin. Lottelise Folge, i Aftenposten, avisen som var den ledende jeger.

Hun synes at ”som redaktør svir det, på min yrkesgruppes vegne, å lese en slik fremstilling”, og hun ekles av Alviks kolleger og det politiske miljøet, ”som synes å være mer opptatt av å score billige poenger og fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken”. Etter hvert som hun kom dypere inn i sakens realiteter, ble hennes oppfatning at de tunge riksmediene bidro til ”en stadig mer forsterket demonisering av Alvik”.

Når pressen griper fatt i kritikkverdige forhold skapes ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer. Og det er spesielt problematisk hvis pressen går ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde.

Det er slett ikke slik at ”alt var bedre før”. Pressen er blitt langt, langt flinkere til å stille kritiske spørsmål, avdekke feilgrep og systemfeil osv. Men samtidig opplever vi også i noen tilfeller at vakthundene kan ramle ned eller i eller komme farlig nær grøftene med merkelappen ”aktor” og dommer”.

I grøftekantene ligger det også atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister, sensasjonslyste aviser eller rett og slett ved at et offer for kritikk har oppleve det samlede mediepresset som umenneskelig stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken.
Men hvis det er slik at den samlede mengde av og lydstyrke i det materiale som legges frem er for overveldende til at det helt kan absorberes, er da jobben godt nok gjort?

Anne Alviks bok ”Min side av saken” er overveldende dokumentarisk. Det er neppe dumt om journalistutdannelsene rundt omkring i landet følger Lottelise Folges råd om at den blir ”en ny pensumbok”. Spørsmålet om hvem som skal vokte vakthunden vil alltid være aktuelt.

Kirke, homofili og åpenhet

Bør Carissimi-prestene (de som ikke anerkjenner sin biskop som åndelig overhode) stå frem med fullt navn, slik biskop Erling Pettersen i Stavanger og lederartikler i flere aviser krever?
Ja, det bør de. Deres talsmann, Dag Øivind Østereng, sier da også at han vil anbefale dem å revurdere sin nektelse. ”jeg har selv vært i offentlighetens søkelys i over to år, og det er absolutt til å leve med. Tydelighet avler frimodighet” (Vårt Land).

Fem synspunkter/observasjoner i den sammenheng:
1.Uenigheten om vigsling av samlevende homofile til prestetjeneste må ikke føre til kirkesplittelse slik at man ikke lenger kan ha gudstjenestefellesskap.

2. Når det etter hvert blir flertall i kirken for vigsling til prestetjeneste av homofile samboende bør man passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som f.eks den lenge lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester, ble møtt av det daværende overveldende flertall.

3. Mens det tidligere var vanskelig å inneha en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted. Det er lite rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

4. Det nye flertall må passe seg for den intolerante toleransen, passe seg for at man blir så opptatt av toleranse at man ikke ser ens egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.

5. Det må ikke være mediers og andre meningsbæreres ”korrekt politiske sentrumsekstremisme” som definerer kirkens ståsted og holdning.

Biskop Pettersen har støtte for sitt syn på vigsling av homofile samboende prester hos flertallet (50-34) i Kirkemøtet, kirkens øverste organ, hos et knapt flertall både blant biskopene og i Lærenemnda.
Det er bred enighet i disse fora om at hans holdning er et legitimt kirkelig standpunkt. Bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.

Jeg håper at biskopens samtaler med de 19 i Carissimi i Rogaland kan føre til en situasjon der man kan leve med hverandre. Det er ikke noe godt vitnesbyrd overfor menighet og omverdenen når en prest setter seg i kirkebenkene under et bispebesøk fordi han ikke kan ha nattverdfellesskap med ham.
Landets elleve biskoper har skrinlagt tanken om en 12. eller såkalt «flygende» biskop for å føre tilsyn med prester som har et annet syn i homofilisaken enn den regionale biskopen, slik Carissimi ønsker. Kirkeretten slår fast at prestene står under tilsyn av biskopen i sitt geografiske bispedømme.

Noen har kalt manglende opplysninger om hvem Carissimi-prestene er, for feigt. Jeg tror nok mer det skyldes ulike vurderinger av hva som tjener helheten i en prestetjeneste. Mange teologisk konservative prester fungerer meget godt i sine menigheter, og de kan ha en viss frykt for at en offentliggjøring med påfølgende mediekjør redigert og orkestrert med merkelappen: Mørkemenn, blir en belastning for deres prestetjeneste. For noen kan det kanskje også gjelde at de har samme syn i det aktuelle spørsmålet om vigsling, men har nyanser på andre punkter, og derfor ikke står frem.

Mitt eget syn på Carissimi og uenigheten i kirken om homofilispørsmålet, kan leses i tidligere blogg-innlegg http://bore-aktuelt.blogspot.com/2010/01/kirke-og-homofili-to-syn.html.

Bare dette om frontene: Generalsekretær Karl Johan Halleråker i Indremisjonsforbundet mener at ”dersom begge dei to syna i Lærenemnda blir kyrkjelære i Den norske kyrkja, blir situasjonen svært alvorleg. Å godkjenna eller legitimera homofilt samliv er i klar strid med Guds ord. At dette skjer på eit område som Bibelen relaterer til frelse og fortaping, gjer det ekstra alvorleg. Det avslører at vi ikkje er samde om det viktigaste. Spørsmålet er relatert til frelse og fortapelse. Dette er vranglære og forførende”. Samtidig mener han den andre delen av nemnda ikke er konsekvente nok i sitt nei til homofilt samliv.

Biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg har endret syn: ”Jesus Kristus er skriftens sentrum. Alt i skriften må prøves på ham. Da jeg fulgte denne gode regel, ble jeg slått av at Kirkens klassiske holdning til homofili ikke stemmer med det mønster Jesus viste i møte med mennesker. De som var satt utenfor, ble av ham løftet opp og bekreftet Å være kirke i dag innebærer for meg blant annet å spørre om vi som kirke kan sette grenser for grupper av mennesker ut fra deres utgangspunkt, bare fordi de er forskjellig fra andre”.

Rektor Vidar Haanes ved Menighetsfakultet slår fast: ”En teolog har alltid en forpliktelse på Skriften. Samtidig skal Skriften alltid forstås ut fra samtiden. Vi kan ikke bruke oppskriften fra Galilea i år 30, men står heller ikke helt fritt. Vi må sette det eviggyldige inn i en bestemt kultur. Evangeliet og Guds ord må tolkes på nytt i enhver kultur”.
Amen.

Fem kjekke gullhåp med øyne blå

Lenge vi ventet, vi søte små,
mange medaljer vi trodde på.
Endelig!" "Nei!" "Er det?" "Jo, så menn!"
Først over målet hun styrte hen.
Det ble et gull, så fikk vi et gull!"
Hurra! Høyt vi jublet: "Der kom et gull.

Marit fra Norge med øyne blå
øverst på pallen hun kunne stå
fulgtes med øyne av alle dem
når hun fra pallen hun vendt hjem.
Tok med seg gull, vi unngikk et null,
nå klistres vi til skjermen, venter mer gull

Petter i sitt tjuefemte år,
er litt betenkt, han kun bronse får,
Ønsker om gullet sto tett i tett,
neimen så ble det slett ikke lett.
Han venter på gull, venter på gull,
vi stirrer stivt på skjermen, venter på gull

Tora fra Berger i høyspenn står
håper at snart en revansj hun får
Formen er inne og bommer glemt
hennes olympiske ild er tent.
Hun venter på gull, venter på gull,
å ja, du nå kan se, hun satser på gull

Skuffelsen preger vår EHS,
han vil nok vise han er mer tess
"Gullet er mitt", sa han før sin jakt
hadde ei dagen, det manglet makt.
Han venter på gull, venter på gull
Emil Hegle Svendsen, venter på gull

Ole fra Bjørndalen bommet, han
knapt nok vår lengsel vi styre kan.
Media lovet oss mye rart,
derfor vi tenkte: det er nok klart.
Han må få gull, han må få gull!
Vi roper utålmodig: kommer ei gull?

Fem norske nordmenn med øyne blå,
øverst på pallen vi vil dem få.
Klemmer mot skjermen vår panne tett
Stirrer til nakken blir ganske trett.
Gi oss mer gull! Gi oss mer gull!
Ikke best i verden? Hørt på slikt tull!


(Fritt etter Caroline Schytte-Jensen)

Stoltenberg-samråd etter Jagland-modell

“Er det slik du ser ut?“ spøkte Siv Jensen da hun sist torsdag møtte statsminister Stoltenberg på sentralbanksjef Gjedrems årsmiddag. I lengre tid har nemlig statsminister Jens Stoltenberg vært etterlyst i Stortinget, landets nasjonalforsamling og rådgiver. Men i dag kommer han - det er første gang siden 2.desember.

Heller ikke i dag blir det spontanspørretime med anledning for opposisjonen til å stille generelle politiske spørsmål. Stoltenberg skal orientere om Regjeringens rådslag. “Samarbeid for arbeid», som det er kalt. Nyttårstalens ord skal konkretiseres. Hvordan få flere i jobb? Hvordan få arbeidskraften til å bli dyktigere? Hvordan skape lønnsomt næringsliv som ser fremover? Om kunnskapsutvikling, etablering av ny virksomhet i hele landet, nedgang i sykefravær, kamp mot frafall i skolen, inkluderende arbeidsliv og verdiskaping.

Stortingspresident Dag Terje Andersen sier at han ”synes Stortinget bør være en del av en slik sentral debatt i samfunnet”. Det er ikke å ta for sterkt i.

Utgangspunktet er ideelt sett godt. Rådslagningstemaene er sentrale i Norges videre utvikling, ikke minst med tanken på livet etter oljen. Noen undres nok på om man kommer lenger enn til at ”statsministeren reiste seg og sa: ”Dette er nyttig og lærerikt. Ja,dette skal vi ta med oss videre” (Dagsavisen fra rådslagåpningen i en kald verkstedhall på en videregående skole i Oslo).

Jeg var til stede da kulturministeren i går møtte Rogalands kulturliv. 22 menn og 9 kvinner ga gode orienteringer og overleverte ytterligere skriftlig dokumentasjon om en mangfoldig virksomhet. De som allerede har poster på statsbudsjettet, trenger mer penger, og mange vil gjerne inn. Statsråden minnet i den sammenheng om at det er Kristian Valen som parodisynger ”Alle skal få”, ikke kulturministeren. Kulturrådet skal få sterkere myndighet og på faglig grunnlag fordele deler av de midler som i dag kommer fra departementet .

Gode råd som kulturmyndighetene ikke har tenkt på tidligere? Neppe mange. Men det var verd å ta med seg påminnelsene om at ”de store, revolusjonære tankene kommer som regel ikke fra de store institusjonene”, ”sats på barne- og ungdomskultur, det er kanskje den viktigste plassen for integrering”, og at ”altfor mye av kulturpotten går til Oslo”.

”Mange har mye å lære av Rogaland”, sa statsråden. Og alle var enige om at det hadde vært et godt samråd.

Det er lenge siden Dagsavisen - tidligere Arbeiderbladet - var Ap og LOs lydige talerør. Avisen er blitt fritt-talende og refser både parti og fagbevegelse når den finner grunn til det. Fungerende sjefredaktør Arne Strand har så visst ikke tatt skade av et tidligere opphold som statssekretær (1987-89). Jeg tror ikke gleden sto særlig høyt i taket da Hanne Mauno etter de rødgrønnes rådslagåpning hadde en ”ullen følelse”, ”et politisk dèja vu”:

”For du husker vel sist en dresskledt statsminister ble hentet ut av sitt naturlige miljø, og plassert i omgivelser der han slett ikke hører hjemme? Mens han samtidig nærmest dirret av iver etter å «lytte og lære»? Spol tilbake til 1997, og se for deg den hardt prøvede statsminister Thorbjørn Jagland. Til hånlatter insisterte han på å gjøre «noe helt nytt»: Han ville ha «samråd» med folket. Utover våren 1997 kunne man derfor observere Jagland på de underligste steder. Han dukket plutselig opp blant forbløffede fiskere på et fiskebruk i Lofoten. Han spiste økologisk neslesuppe med bøndene på Jæren, alltid med en hale av pressefolk og statssekretærer etter seg. Det var noe høyst kunstig ved det hele, og hele tida spurte man seg selv: Hvorfor gjør han dette? Hva skal komme ut av det?”

Jeg tror det er viktigere at statsministeren stiller i Stortinget enn tar gjestespill i verkstedshaller. Rådslag er bra og kan gi friske impulser, men det er viktig at de ikke blir slag i luften, viktig at det ikke blir et pr-jippo: “…..en av damene i jens-følget slo fast at nettopp denne verkshallen var valgt med omhu. “så dere kan få noen fine bildemotiver”.

Aviser, nett, kroner og fremtid

Avisbransens årlige Grand Prix - offentliggjøringen av fjorårets opplagstall - får flere litt mollstemte innslag, der de lyse toner fra 2000-tallet langsomt avløses av dypere alter og basser. Her er publikum suverene dommere, selv om pressestøtten har anstrøk av den utvelgelsespraksis som NRK bruker når innslagene skal presenteres for poublikum.

Papiraviser kommer etterhvert i et litt mindre bekvemt sideleie. Enkelte nisjeaviser (i tema eller utgivelsesfrekvens) gjør det bra, spesiell honnør til oppslagsvinner Klassekampen. Den vinner på stor seriøsitet, ofte annerledes vinkling, der er stort sett tillitskapende. Løssalgsavisene VG og Dagbladet viser nye, store minustall. Taper VG like mye et par år til, kan Aftenposten komme til å overta som Norges største avis.

Opplagstallene for 2009 viser jevnt over de samme tendenser som i fjor, totalt en nedgang på 97.000 eksemplarer (3,7 prosent. 166 aviser har en endring som er innenfor +/- 2 prosent. Dagbladet og VG taper flest lesere, og de store abonnementsavisene taper klart mer enn de mindre.
Kurvene viser stort sett fallende tendenser - hvor lenge kan det holde, hva betyr dårligere økonomi og nedskjæringer når det gjelder vilje og evne til å satse den viktige og stundom ressurskrevende nyhetsjournalistikken?

Nettaviser er i fremgang - uten at dette kan kompensere for inntektstapet på papir. Her er en logisk sirkel: Svikter publikum, svikter annonsene – svikter annonsørene kan ikke de kommersielle mediene overleve. Mange mediehus peker på at de takket være mobil og nett aldri har hatt så lesere (men en del telles vel dobbelt her?). Vi vil trolig få høre mye om lesertall på flere plattformer i dagene som kommer, men det er stort sett det konkrete opplagstallet som bestemmer mye av reklamesatsingen.

Prognosetall antyder at annonsenedgangen fra 2008 til 2009 blir på ca. 17 prosent for papiravisene. Internett vil få en reduksjon på vel 7 prosent. I forhold til volum vil inntektene gå ned enda mer, situasjonen har gjort at avisene må selge annonsene klart billigere enn tidligere og de vil neppe komme opp til samme prisnivå igjen. Hvis bedrifter synes de oppnår gode effekt av å annonsere på nettet, kan de komme til å flytter større andel av reklamemidler dit, og kommer kanskje ikke tilbake til papiravisene. Men hva vil i så fall skje i mediebransjen dersom det ikke lykkes å generere store nok inntekter på nettsatsingen? Digitale medier klarer bare å selge lesere, men ikke å få leserne til å betale for seg.

De større regionavisene har alle en tilbakegang mellom 1,5 og 4 prosent. Små lokalaviser klarer seg best. Ukeaviser som Morgenbladet og Ledelse har god fremgang. Med redusert pressestøtte (disse avisene har i dag en godt over 1000 kroner i støtte pr.abonnent), vil både Nationen, Vårt Land og Dagsavisen bli så utsatt at overlevelsesmulighetene bare kan ligge i å lage gode ukeaviser. Dagsavisen er stadig en utmerket avis, med mye godt kommentarstoff og atskillige nyhetsoppslag i utkanten av mainstram, men som men klassisk nr.2-avis i Aftenpostens skygge lever den et meget farlig liv. Stavangers nr.2-avis, Rogalands Avis får til mye med små ressurser, men går mer enn 10 prosent tilbake. I Tromsø blir avstanden fra ”Tromsø” til Nordlys noen hundre eksemplarer mindre, også i Skien kapper nr.2-avisen litt inn på forspranget (her er det lite som skiller, kampen fortsetter).

Både VG (- 22.040) og Dagbladet (- 18.128) har store minus. Dagbladet sier riktignok at ”dette ikke er større enn ventet, så nedgangen er under kontroll”, men utviklingen er uansett faretruende. Prosentvis går VG tilbake 7,7 prosent, mens Dagbladet har en reduksjon på 14,7 prosent. Kan markedet leve med to tabloider, eller kan Dagbladet gjøre grep - mer hardtslående, avslørende og viktige, dagsordensettende nyhetsoppslag, et revitalisert grep om kulturstoffet (Aftenposten har et godt stykke på vei overtatt rollen som den mest innflytelsesrike på området, og Morgenbladet blir en stadig bedre kulturarena), mindre spredning i stoffområder og følgelig større konsentrasjon om flaggsaker?

For samfunnsoppdragets skyld er det uvesentlig om nyheter, bakgrunn og kommentarer kommer på nett, lesertavle eller papir. Det viktige er at nyheter og informasjon når frem til det brede publikum- I den sammenhengen tror jeg samfunnet får det beste resultatet hvis mediene finner driftsmodeller som utnytter både avisens og nettets fortrinn.

Skøytenostalgi, blits og yrkesvalg

(Advarsel: Dette er en egosentrert, nostalgisk skøytemimring):
Hva er det med skøyteløp? Hvorfor har jeg blitt mye mindre interessert i den idretten som i alle fall indirekte avgjorde mitt yrkesvalg? Hvorfor husker jeg 2.17.4 (Osvar Mathiesens verdensrekord på 1500 m som sto i 24 år? (da jeg måtte sjekke på nettet fant jeg ut at i år ble jr.NM vunnet på 2.02.44 – i jenter junior! Merk dere navnet Ida Njåtun fra Asker, hun hadde i tillegg 40,91 på 500m og 7.39.11 på 5000m)? Hvorfor sitter Armand Carlsens 17.17.4 (1928)klistret fast i hjernebarken på samme måte som 16.46.4 (Ivar Ballangruds testløp i fellesstart før OL i 1932, 31 sekunder under gjeldende verdensrekord), Hjallis 16.45.8 og 16.32.6, (1952, Kupperns 15.46.6 (1960)? Hvorfor vet jeg ikke hvem som vant NM i år? Er VM arrangert? Hvorfor var jeg bare middels interessert før Bøkko startet på 5000m, og hvorfor synes jeg faktisk det er mer gøy å se kortbaneløp?

Vil det nå bli mulig at den norske folkesjelen er nummeret før krav om krig mot svenskene, slik det var i Innsbruck i 1964, da oppmann Sven Låftmann la vanningspausen på en måte som gjorde at Johnny Nilsson kunne rane gullet frfa Knut Kuppern Johannessen? Aldri.

Jeg glemmer nytt og husker gammelt, husker salmer fra konfirmasjonstiden i hopetall men klarer ikke yndlingssalmen ”Deg å få skode er sæla å nå” uten trykt tekst. Alderssvekkelse? Åpenbart. Nostalgi og ”alt var bedre før”? Sikkert.
Uansett – skøyteinteressen har dabbet av i samfunnet (unntatt når det gjelder Peter Mueller og Maren Haugli, selvfølgelig). Jeg snakket nylig med en oppvakt ungdom tidlig i 20-årene. Han påsto han var rimelig sportsinteressert. Rimelig? Han hadde ikke hørt om Hjallis! Tempora mutantur, nos et mutamur in illis (tidene forandrer seg, og vi med dem).

Jeg og min generasjon erkjenner at magien rundt ”to indre og vekk me’n” og ”to etter Liaklev” er forsvunnet. Idrettsopplevelses-tilbudet er blitt uendelig større. NRK tapetserer vinterhelgene. Skiskyting er kommet til. Langrenn var i min tid barske trøndere og hedmarkinger som stakk inn i skogen og kom ut igjen etter en time eller tre og ble meldt på Gratishaugen . Fåmælte og trauste – det var en sensasjon da Hallgeir Brenden etter gull på 15 km i Cortina i 1956, og bildet da han klemte Sophia Loren (eller var det kanskje omvendt?) gikk Europa rundt.

Skøyteapatien skyldes heller ikke at nordmenn møter større motstand og at vi nå bare har én verdensrekord (eller er Eskil Erviks notering på 3000m fra 2005 slått? I så fall er det er nok fordi distansen nesten ikke står på programmet noen gang – jeg har ikke fulgt godt nok med).
Det skulle vært i oppveksten! Kommentarer var ikke så viktige, men facts var hellige, også for oss som gikk på søndagsskolen. Vi (i hvert fall endel av oss) noterte ned parsammensetningen før mesterskapene – den ble trykket i avisene – og kladdebøkenes tallkolonner av rundetider, slutt-tider og sammenlagt poengsum sto for enhver saumfaring. Mesterskapsoverføringene i radio var høydepunktene – Per Jorsett og Knut Bjørnsen var ikke i nærheten av å nyte samme ærbødighet, respekt og beundring – vi fulgte hvert skjær og feilskjær.

Kanskje var det Hjallis feilskjær på10 000 m i EM i 1951 som førte til at jeg havnet i pressen og ikke valgte matematikken.
Over til Bislett: Lørdag vant den nye skøytekometen Hjalmar Andersen både 500m og 5000m, og leder klart foran van der Voort. Nå ventet parademarsjen. Men så dristet nederlenderen seg til å slå Hjallis med et par meter i samløp på 1500m. Og den nasjonale skuffelsen over Geir Karlstads fall i Calgary i 1988, er for intet å regne målt med det mismot som spredte seg da Hjallis falt på 10.000 m, ble forbiløpt av van der Voort og senere brøt løpet.

Det ble murring. Var det en fotoblits som hadde ødelagt for Hjallis? Dagbladets Johan Brun hadde montert en ekstra blits på en stang i svingen. Hjallis fikk en skøyte borti en jernstang ved indre bane. Skøyten ble slått skjev og ble helt umulig å gå med.
Brun fikk beskjed om å fremkalle filmen snarest. Det viste seg at Hjallis var i balanse da bildet ble fotografert, men han hadde øynene lukket. Da løpsledelsen fikk beskjed om dette, ble det bestemt at Hjallis måtte ha blitt blendet av blitsen, og at han derfor skulle få gå løpet omigjen vel en halv time senere. Da vant han distansen så vidt foran svenskenes Carl Erik Asplund.

På gutterommet i Parkveien tumlet 13-åringen over livets store spørsmål: Var det riktig at Hjallis fikk gå omigjen? Ville det ha skjedd om den var van der Voort som hadde falt? Var det nasjonalsjåvinismen som slo ut? Tvil og usikkerhet flyttet skøyteløp et lite hakk ned fra det opphøyde.
For første gang etter en sportsbegivenhet var det ikke teksten jeg kastet meg over das Oslo-avisene kom til Molde tirsdag 30.januar (utenbys aviser kom alltid dagen etter den gang, tog Oslo-Åndalsnes og båt videre). Jeg gransket Dagblad-fotograf Johan Bruns bilde med lupe. Men det kunne ikke gi noe svar. Og om så var, at blitzen ødela, skulle Hjallis egentlig fått en ny sjanse? Det sto det mye om i spaltene.

Jeg ble interessert i journalistikken og dens vesen. Aldri før hadde jeg vel reflektert over at det var mulig å montere en blits på en stang i svingen for å få akkurat det bildet sportsredaktøren hadde bedt om av fotvekslingen til Hjallis. At det gikk av å planlegge på den måten (tidligere VG-redaktør Hans Chr. Vadset har sagt dette om nyere avistid: ”Planlegging var noe VG drev med. I Dagbladet hadde vi det bare gøy på jobb”).

Var kanskje journalistikk noe mer enn å møte frem ved store begivenheter for å skrive om og fotografere det som foregikk? Pressedebatten etterpå åpnet øynene også for pressens rolle som kritisk spørsmålsstiller.

En prosess ble satt i gang. Da jeg to år senere skrev stil om ”hva vil du bli når du blir stor?”, var matematikken forlatt. Jeg ville bli journalist i en av de tre avisene vi hadde hjemme: Romsdals Budstikke, Vårt Land og Stavanger Aftenblad.
I årenes løp ble jeg sjef i alle tre avisene. Det må vel kalles overoppfyllelse av et ønske.

PS. I ettertid har fagsjef Einar Engebretsen hos Interfoto funnet ut at blitsen på stolpen fungerte ikke, det måtte ha vært blitsen på Bruns Rolleiflex som hadde gått av. Men hvem bryr seg vel om blitser som smalt eller ikke smalt i går?

Over til Vancouver

Nå begynner den. Tiden for uhemmet og ureflektert begeistring. Alle direktesendinger i HD fra kl. 20.15 i kveld. Ohoi, Vancouver here we come!

Døgnet omkalfatres. Med fem olympiske ringer under øynene skal jeg møte hverdagen under de nødvendige minuttene det tar å skrå over gaten og kjøpe brød, melk og middagsmat. Nitid planlegging har stort sett ryddet kalenderen. For første gang er det ingenting som vil haste om morgenen, intet tidligfly som skal nås, ingen møter. Helt ubegripelig har kommuneadministrasjonen lagt et bystyremøte samtidig med 10 km fri teknikk kvinner. Uten kontroll med slikt er det godt med fjernkontroll.

I heimen har annethvert år vært det nærmeste vi kan komme unntakstilstand i fredstid. ”Live” begynte det med radio, (fjernsynet rapporterte første gang i 1964, fra 1968 i farger). 14-åringen satt klistret til Sølvsuperen og fulgte Veikko Hakulinen som med magiske 3.33.33 på femmila skrev seg inn i skihistorien i 1952. Og Niff – eller Finn Amundsen, som han visstnok het – fortalte om Kong Glad, som tok tre gull: ”Hjallis strekker armene i været for å takke publikum, men – de har nok mer å takke ham for”. 10.000-metertidene sitter spikret: 16.32.6 uken før på Hamar , 16.45.8 og 25 sekunder foran sølvvinneren på Bislet (like legendarisk er Kupperns 15.46.6 i OL-1960).

Stein Eriksen tok slalåmsølv i Rødkleiva og gull i storslalåm på Norefjell. Han var den første alpinist utenfor Alpene som vant i OL, akkurat som hopperen Helmuth Recknagel ble første utenfor Norden som vant en nordisk øvelse (1960), Franco Nones ble den første i langrenn, 30 km i 1968.
Første norske alpinmedalje var multitalentet Laila Schou Nielsen, som fikk bronse i kombinasjonen i 1936. Typisk for norsk holdning til nye ting i skisporten var vår protest i 1933 mot at alpinøvelser skulle inn på OL-programmet, på linje med våre reaksjoner mot skøyting – Bill Koch skøytet på med en fot, han vant sølv på 30 km i 1976 – og mot den ny svevestilen i hoppbakken som svensken Jan Bokløv lanserte for 20 år siden.

Det er feil når Wikipedia forteller at Birger Ruud tok gull i utfor i 1936. Den gang ble det bare utdelt medaljer i kombinasjonen, Han vant utfor, men endte tilslutt som nr.4. Allerede som 20-åring tok Ruud tok hoppgull i 1932, og gjentok bedriften i 1936. Da han var 36 år ble han med som leder til St.Moritz, men klarte ikke å holde seg unna bakken. Han overbevist stort på trening, ytre press brakte ham inn på laget – og det ble sølv!

Press var det også i 1960. Håkon Brusveen var hjemmeværende reserve, men da Kong Olav på en forespørsel svarte: ”Jeg ser gjerne at Brusveen blir med til Squaw Valley”, endret Skiforbundet laget. Brusveen kom til Squaw Valley og tok overraskende gull på 15 km foran medaljegrossistene Sixten Jernberg og Veikko Hakulinen. I stafetten ble det sølv, som ankermann kom han et snaut sekund etter Hakulinen.

Vi har ”vist verden vinterveien” helt siden Per Foss lanserte slagordet i det første OL i Chamonix1924. Like kjent ble Ole Reistads ”Samling i bånn” under patruljeløpet (gjestegren) i 1928 (brukes ofte feilaktig, se min blogg http://bore-aktuelt.blogspot.com/2008/11/samling-i-bnn.html)

Totalt har vi tatt 98 gull og 280 medaljer i alt,. Største gullgrossist er Bjørn Dæhlie med åtte, Ole Einar Bjørndalen har fem (hvorav fire i 2002).
Hjertet håper på mange norske triumfer, hjernen er mer nøktern og tror på 4-5. I alle falls må det bli bedre enn tombolaen i Calgary i 1988

Men enda viktigere enn norsk gull blir opplevelsene; de fortettede øyeblikkene (åpningsseremonien i Lillehammer 1994) de små, men viktige forskjellene (15 km 1980, Thomas Wassberg vant 1/100 foran Juha Mieto); spenningen (Bjørn Dæhlie endte 4/10 bak Silvio Fauner på stafetten i 1994); elegansen (kunstløperne); ørnesvevene og luftduellene (Toralf Engan og Veikko Kankkonen, en gull og en sølv hver i 1964), rivaliseringen (de amerikanske kunstløperne Nancy Kerrigan og Tonya Harding, nr.3 og 4 i Albertville 1992, den gråtende Harding da friløpet i Lillehammer gikk i vasken. Kerrigan fikk sølv selv om Hardings eksmann før lekene overfalt og slo henne med en kølle); overraskelsene (den ukjente polakken Ladislav Fortuna som virkelig hadde lykken med seg da han tok gull i Sapporo 1972, 1/10 foran Steiner fra Sveits); bragdene (Eric Heiden vant alle 5 distansene på skøyter i Lake Placid i 1980): politiske overtoner (Sovjet-Tsjekkoslovakia i hatkampen i 1972, fire år etter invasjonen); når en ”ond sirkel” brytes (Norges første gull på 30 km, Vegard Ullvang i 1992), når lilleputtene seirer (i Canada er curling nasjonalidrett, men med fantastisk norsk kosting under den siste steinen slo vi dem 6-5, med Pål Trulsen som skip).

Jada, jeg vet om Wada (World Anti-Doping Agency), og egentlig hadde jeg tenkt å skrive om doping (trippelgullvinner Johann Mühlegg og 3mils-vinner Lazutina ble disket i 2002, den største dopingsaken siden Ben Johnson ble fratatt gullet på 100 meter i 1988). Jeg vet at dopingfrie leker er en illusjon. Jeg kunne godt skrive mye og forarget både om det, om sportens uheldige sider, om pengejag, om NRKs tapetsering av programskjemaene osv. Men i de kommende dagene må jeg bare skifte gear. Fremragende prestasjoner, fightene om tiendeler og poenger vil nå være i mitt fokus. Enkelt og greit: Jeg gleder meg.

PS. En olympiade er tiden mellom to olympiske leker.

Våpensalg og etisk spagat

Målt i verdi pr. innbygger er Norge verdens 3. største våpeneksportør. Da er det ikke så rart at åtte norske forsvarsbedrifter spleiser med staten om en diplomatstilling i Washington for å fremme eksport av norske våpen og annet militært utstyr.

Norge har store skipsfartsinteresser. Da er det heller ikke så rart at Rederiforbundet ville betale en halv million for å få en diplomatstilling i Washington. Dette syntes Utenriksdepartementet var bra, inntil media grep fatt i saken, da var det ikke bra likevel:”Det er uheldig hvis det kan reises spørsmål om vedkommendes lojalitet og ansvar”.

VG kjører saken om våpendiplomaten. UD avfeier sammenligningene med rederisaken: ”Vedkommende er ansatt i Innovasjon Norge”. Men han jobber i ambassaden, har tittel som ambassaderåd og har immunitet som en norsk diplomat. Hva er egentlig den reelle forskjellen, hvorfor gjelder ikke samme resonnement som for skipsfarten?

Det er ikke merkelig at Washington D.C. er et viktig sted for norsk våpeneksport. I perioden 2001 – 2008 solgte vi bomber, granater, kanondeler og raketter for 17,1 milliarder kroner, av disse kom 7,7 miliarder fra USA.

Ideelt sett hadde det vært best med en verden uten våpen. I realitetenes verden mener jeg det finnes moralske og legitime grunner til å gå til væpnet aksjon. Men det må føres bedre kontroll med hvem norske våpen ender opp hos.

Vårt eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.. En slik garanti ville bedre sikre at kjøperland ikke selger dem videre til land som Norge ikke tillater som mottakere av norske våpen. Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette, eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør?

Det var paradoksalt at Musharraf kom til Norge for å takke for 300 millioner i norsk hjelp til katastrofeofre i Nord-Pakistan, samtidig som han kjøpte et nyutviklet norsk-tysk rakettvåpen for 300 millioner, til bruk mot misnøye i Nord-Pakistan.
Er det uproblematisk når Finansdepartementet fastslår at Våpeneksport til udemokratiske regimer som Zimbabwe er ikke grunn til utelukkelse fra Oljefondet av en kinesisk rederigruppe?

Er det grunn til applaus når DnB NOR og Fokus Bank inviterer kunder til å plassere penger i klasevåpenproduksjon, når Nordea ”lar pengene yngle i selskaper som fremstiller atomvåpen”? (Adresseavisen).
Norge er en viktig støttespiller i arbeidet for et forbud mot atomvåpen, men Nordea viser til at ”atomvåpen er lovlige”. Den norske Amnesty-lederen karakteriserer dette slik: ”Etisk spagat”.

Vi kan ha strenge regler for våpeneksport i Norge, Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, som for eksempel har eksportert til Saudi-Arabia, et av verdens verste diktaturer.
Nærings- og handelsdepartementet har imidlertid gjort det helt klart at norske bedrifter i utlandet må følge det regelverk som gjelder i landet de befinner seg i, uansett hvilke konsekvenser dette har for hvor norsk våpen ender opp.

Hos det politiske flertallet i Norge har det til nå vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsksprodusert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk.

Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.

Både SV, Senterpartiet og Venstre mener at Norge burde kreve sluttbrukererklæringer –også fra våre allierte. Nå er også Arbeiderpartiet på gli. Ifølge programmet skal partiet «arbeide for å få sluttbrukererklæring fra flest mulig land».
Soria Moria II er opptatt av å se videre på mulighetene for enda bedre merking og sporingsmekanismer. Da må det etableres et internasjonalt merkingssystem for håndvåpen og ammunisjon, i samarbeid med andre land kartlegges videre hva som er den mest effektive merkingen.

I mine år som styreleder i Kirkens Nødhjelp ble vi utfordret av våre partnere i sør for å begrense tilgangen på håndvåpen. De sliter tungt med direkte og indirekte konsekvenser av væpnede konflikter. Det kan handle om alt fra drap, voldteker og andre typer overgrep, til de samfunnsmessige kostnadene som følger i kjølvannet. Eksempler på dette kan være alt fra helse og skolevesen som ikke fungerer, til manglende grobunn for næringsliv og investeringer.

Jeg har besøkt Rio Janeiro der Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon arbeider for å begrense kriminaliteten i slummen ved å redusere tilgjengeligheten til håndvåpen. Den overhengende trusselen om våpenbruk gjør det risikabelt å drive skoler, næringsvirksomhet og helsetilbud. Dette undergraver befolkningens mulighet til å satse på sin egen fremtid. Overforbruk på våpenkjøp stjeler knappe ressurser fra offentlig skole og helsevesen. Mange utviklingsland mangler dessuten ofte kapasitet til å håndheve lover, forhindre våpenhandel og tilby hjelp til ofrene.
Det er flest fattige som rammes av væpnet vold. Verst er det i ustabile og ressurssvake samfunn, land i krig eller konflikt, enten pågående eller nylig avsluttede. Ifølge FN utgjør væpnet vold et av de største hindringene for å nå utviklingsmålene.

Norge bør kreve sluttbrukererklæring ved all våpeneksport og innføre et system for å kontrollere dette. En slik erklæring må også kunne etterprøves, f.eks i form av at norske inspektører kan reise rundt til våre allierte for å sjekke at våpnene blir brukt slik våre allierte sier de skal brukes. Amerikanske myndigheter gjør allerede dette i stor stil for sine egne våpen. Våpen og ammunisjon fra Norge må kunne spores tilbake til kjøper, og vi må få større åpenhet om norsk våpeneksport. Det må arbeidet for at staten bruker sitt eierskap til å sikre at salg av våpen og tilhørende ammunisjon foregår i samsvar med norske regler uansett hvilket land produksjonen foregår.

Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

Der Stålsett var, kommer kirken etterhvert

En av de viktigste personer i norsk kristenliv i skjæringsflaten kirke-samfunn, er Gunnar Stålsett. I dag fyller han 75 år.
Da han for snart 12 år siden ble vigslet som den 58.biskop på Oslo bispestol, refererte han i sin preken til de mange spørsmål om menneskeverd og kristen tro som det står strid om i vår kirke som i mange andre kirker rundt i verden: "Behøver frontene være så fastlåste? Er det ennå tid til samtale om hva som er troens bekjennelse og hva som er troens meninger? Vi må vokte oss vel for å bli for tålmodig på vegne av de som lider urett. Likevel ber jeg: la oss gå ennå en mil sammen. Vi er jo den samme kirke”. Sa Gunnar Stålsett, like aktuelt i dag som den gang.

I disse årene har han samtalt, har han forsøkt å bygge bro, har han forkynt Jesus på en måte som gir mening for mennesker og setter fri, har han snakket om grunnleggende spørsmål som har opptatt mennesker overalt og til alle tider på en slik måte at grenser oppheves mellom de som er innenfor og de som står utenfor. Med utgangspunkt i de gamle tekster har han gang på gang maktet å male en flik av himmel over selv de mest trøstesløse og sorgtunge situasjoner.

Men han har også vært utålmodig. Han har sett at fordi kirken skal være den samme, må den hele tiden forandres. Derfor har noen av hans synspunkter og enkelte av hans handlinger utløst aggresjon og angst og ønsker om tilbaketrekning.
Kanskje vil kirkehistoriens dom bli at der Gunnar Stålsett var, dit kom kirken etterhvert.

I all sin gjerning fremholdt han at det er menneskets verd som betyr noe. Det er først når vi møter medmennesker ansikt til ansikt at vi forstår dette menneskeverdet og at det kan skapes grunnlag for forsoning og konfliktløsning.

Stålsett har gitt viktige bidrag for å styrke vilkårene for et verdig liv for mennesker som faller på utsiden av normalitetsforestillingenes nådeløse grenser. Han har vært en talsmann for de verdier som gir grunnlag for rettferdighet, barmhjertighet og forsoning, han har medvirket til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn, du har åpent avdekket og motarbeidet forhold som truer grunnverdier som menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.

Han rykket ut til ensomme Arne, leste juleevangeliet utenfor Oslo S, gikk nedover Karl Johan sammen med Mona og samler penger til tv-aksjon. Så langt fra å løpe maktens ærend dro han til Davos og fikk verdens maktmennesker i tale med den nødvendige kritikk over den kommersielt drevne globaliseringsprosess. Han fastslo at mens vi har et velutviklet system for retur av tomflasker, ville ureturnerbare flyktninger hatt større beskyttelse av dyrevernloven enn det de får i praktisk politikk i Norge.
Aktivt og uredd har han brukt de posisjonene han har hatt i arbeidet for det som han tror på.

I august 2001 satt jeg på en strand på Naxos og hørte Gunnar Stålsett tale ved kronprinsparets bryllup, og jeg tenkte: Ja,akkurat slik skal kirken tale: "Guds veier er uransakelige. Kjærlighetens veier er underfulle. Kjære Mette-Marit, du viser mot og tro når du i dag sier ja til en ukjent fremtid. Du gjør det med verdighet. I dag står du sterkere rustet til å møte andre som bærer på smerte for sine liv. Jesus sier: ”Den som får lite tilgitt, elsker lite” (Lukas 7, 47).
Du har gitt morskjærlighet et ømt og viljesterkt ansikt. Som alenemor har du vist vei for andre, slik du har vernet om ditt barn...."

Med et klart program: "For hva er kirkens oppgave om ikke å gi mennesker livsmot og håp, hvor de enn er i verden? Hva er kirkens kall om ikke å vise en himmel over hvert menneskes liv?". Og om det som virkelig er viktig, viktigere enn all energitappende strid om homofili: "Nåden er det lim som holder våre liv sammen. Også våre valg kan bæres av Guds nåde – om vi bare våger".

Gunnar Stålsett vil bli husket for sine kloke, modige og stundom grensesprengende ord og handlinger. Redaktøren av Dagen skrev at han har vært en ulykke for kirken og devaluert bispeembetet ved å gjøre det til et politisk utspill-episkopat. Slike utsagn sier mest om avsenderen.

Ikke bare gjennom sine ord men like mye gjennom sine gjerninger igjen og igjen har Stålsett vist forskjellen på troens fundamenter som står fast og meninger som må brytes underveis. Han fortjener stor honnør fordi han har frontet viktige saker med engasjement og bibelsk inspirert sosialetisk tenkning, han har markert kirken i samfunnsdebatten på måte som har fått mange til å lytte, og Viking-trener Åge Hareide til å ønske følgende sammensetning av sin drømmemiddag: Vladimir Putin, Gunnar Stålsett og Englands landslagssjef Svennis Ericsson.

Stålsett skal ha sin del av æren for at vi har fått et bedre økumenisk klima i Norge de senere årene. Det samarbeidsklima vi opplever mellom alle tros- og livssynssamfunn, har gitt et grunnlag for å søke fellesskapsløsninger preget av tro og tillit.
”Må Gud signe deg i tjenesten som et vitne for sannheten” , var biskop Andreas Aarflots avslutningsord til Stålsett da han ble vigslet til Oslo biskop. Det er nettopp det han har vært.

Gunnar Stålsett holder fortsatt et høyt tempo, er stadig aktuell i økumeniske og fredsskapende prosesser, stundom er det ett og det samme. Han erlike våken og utfordrende som han har vært, han høres også når bispekåpen er lagt vekk.

En verdslig bønn til slutt: Vi må få en selvbiografi som forteller det meste om mennesker og hendelser fra Nordkapp til verdens ender.

Politikk, lobbyisme og åpenhet

Vi trenger større åpenhet når det gjelder påvirkning overfor politikere og embetsverk,og vi trenger en opprydning i forholdet mellom politikere og embetsverk. Heldigvis ser vi bevegelser i riktig retning.

Fremskrittspartiet: Vi må få klare regler når det gjelder statsråder, valgkamp og partiarrangementer, og embetsverket.
Enig. Saken er reist på bakgrunn av at embetsverket i en rekke tilfeller har vært med statsråderen Når en statsråd opptrer i egenskap av statsråd, vil det i mange tilfelle være naturlig at embetsverket er med. Det kan for eksempel tenkes at forsvarsminister Grete Faremo drar til Stavanger for å møte politikere eller tillitsvalgte i forbindelse med de problemene som flyttingen av Fellesoperativt hovedkvarter fra Stavanger til Bodø skaper Da er det naturligvis fornuftig at folk fra Forsvarsdepartementet følger henne som faglig støtte, klar til å gi input om spørsmål ministeren ikke uten videre kan svare på.
Men dersom forsvarsministeren før et valg reiser til Bodø på et partimøte eller debattmøte og skal høste politisk gevinst på et forslag/vedtak, bør embetsverket være hjemme.

“Ingen regjering har hatt så mange politisk ansatte som denne regjeringen. Hvis statsråden skal ha følge, kan hun eller han benytte seg av en statssekretær eller politisk rådgiver” (Anders Anundsen, Frp, leder av Stortingets kontrollkomite).
Enig igjen. En rekke valgkampopplegg i fjor høst bidra til å svekke tilliten til embetsverkets nøytralitet. Her trengs en opprydding og klarere forhold.

Venstre; Vi må få to lobbyregister, må få muligheter til å få innsyn i hvem som driver lobbyvirksomhet både overfor Stortinget og statsrådene.
Enig. Særinteressene blir stadig flere og sterkere. Påvirkningsbransjen er i vekst, og overgangen fra politikk til betalt lobbyisme er meget problematisk, særlig aktualisert når toppfolk i statsministerens umiddelbare nærhet går nesten rett inn i PR-virksomhet fordi de vært på maktens tinde, kjenner prosesser og nøkkelpersoner. Politikere og offentligheten (media) må få vite hvem lobbyistene arbeider for, i noen tilfelle helst også hvem de har arbeidet for tidligere.

Tre ganger siden 2003 har Venstre fremmet forslaget, første gang med støtte fra SV. Men da SV kom i regjering, var partiet imot.
Nå vil SV at alle de parlamentariske lederne skal ha et møte for å diskutere retningslinjer for lobbyister og politikk. Men hvorfor ikke la Stortinget, i full åpenhet, ta denne debatten når det der allerede ligger et forslag til behandling?
Mest viktig er det kanskje at slike register også gjelder forvaltning og departementer. Særlig i flertallskoalisjoner tas de viktigste beslutningen i lukkede fora.

Arbeiderpartiet: Vil ha åpenhet om og strengere regler for profesjonelle lobbyister som går ut av politikken og omvendt
”Jeg vil ikke bruke ordet lobbyvirksomhet, i hver fall ikke ennå” (Martin Kolberg, parlamentarisk nestleder). Men han vil vurdere karantenebestemmelser for statsråder og statssekretærer som går til næringslivet.
Enig. Det er på høy tid.

Når Bjarne Håkon Hanssen fikk den nye jobben, var det neppe på annet grunnlag enn hans politiske erfaring og konkrete arbeidsområder, senest med helsespørsmål.
En karantene på 6 bare måneder er egentlig latterlig. Hadde dette vært i USA, ville han ikke fått anledning til å arbeide på det saksfelt han hadde som statsråd før det var gått to år. I Canada er det fem års karantene for statsråder, når politikk mer blir en vei til og statssekretærer som går til næringslivet i en eller annen form.

Et lobbyregister vil i det minste bety at når Hanssen og de andre som har meldt overgang til lobbyismen tar kontakt med politikere og forvaltning i jobbsammenheng, kan det registreres og være åpent

Noen kommer, noen går. Er det et problem at folk som går fra informasjons- og PR-bransjen til politikken eller inn i byråkratiet, har hatt betalte oppdrag for sterke interesser? Engasjerer de seg i saker de har jobbet med eller der avgjørelsen i alle fall er viktig for tidligere klienter? Når er de inhabile?
Det vet vi ikke noe om. Deres kundelister er hemmelige. Offentligheten kan ikke bedømme deres habilitet. Det er ikke godt nok, ikke tillitsvekkende nok.

Fiskeriministerens bakgrunn som bedriftseier og aktiv i næringsorganisasjon har vært kjent. Habilitetsspørsmålet er i noen saker uklart, men offentligheten vet hva hun har arbeidet med. Det samme gjelder næringslivsledere (for få), LO-ansatte, tillitsvalgte i interesseorganisasjoner og lignende, som valgt til Stortinget. Alle har en bakgrunn, og langt viktigere enn politiske broilere som har levd omtrent hele sitt voksne liv i betalt politisk virksomhet er det at vi også får representanter med erfaring av fra norsk hverdag.

Informasjon og kunnskap er viktig for politikere. Informasjon kan gi endringer gjennom en beslutningsprosess - i alle hvis det ikke dreier seg om åpenbare kompromisser som er fastlåst av eliten i de tre regjeringspartiene og derfor ikke kan endres av Stortinget.

Både personer og organisasjoner som kjenner sakskomplekser fra levd liv, og interesser som arbeider via informasjonsbyråer kan gi, og gir sikkert ofte, nyttige innspill. Det er bare bra at kommunikasjon får en profesjonell utforming. Så må politikerne samle dette, veie argumentene mot hverandre, vurdere avsenderadressene.

I enhver beslutningsprosess er åpenhet et nøkkelord. Hvilke interesser står bak hvilken informasjon og hvilken holdning?
Habilitet og integritet er ikke noe man kan tildele seg selv, det kan bare omverdenen gjøre. Men da må det vært størst mulig åpenhet. I dag er systemene for dårlige.

Det utviklingen vi opplever, bidrar uansett til at folks respekt for og tillit til politisk virksomhet svekkes hvis det skapes et inntrykk av at politikk mer blir en levevei og karrierefaktor enn uttrykk for idealisme, samfunnsengasjement og ønske om å gjøre hverdagen bedre for folk flest

Gi Fredsprisen til regimekritiker

Vil Nobelkomitéen våge å tildele Fredsprisen til en kinesisk regimekritiker? I så fall vil man følge tildelingene til markante menneskerettighetsforkjempere som tyskeren Carl von Ossietzky ( 1935), sørafrikaneren Albert John Lutuli (1960), russeren Andrej Sakharov (1975), burmeseren Aung San Suu Kyi (1991) og den iranske advokaten Shirin Ebadi ( 2003).

Debatten om fredspris til kinesiske dissidenter kommer med jevne mellomrom. Gao Zhisheng og Hu Jia er nominert flere ganger, og for 2010-prisen er også Liu Xiaobo nominert. Å ære en av dem Nobels fredspris vil være en sterk understrekning av at de internasjonale menneskerettighetene må gjelde alle og overalt. Også i Kina, som har erkjent og underskrevet den over 60 år gamle FNs menneskerettighetserklæring, men til nå ikke har latt praksis følge ord. Regimet har flere ganger uttrykt at en pris til en regimekritiker vil være ren innblanding i Kinas indre anliggende.

Europaparlamentet ble utsatt for betydelig press fra Kina for å unngå at dissidenten Hu Jia ble tildelt Sakharov-prisen i 2008. Vil Europarådets gen.sekr. Thorbjørn Jagland, som også er Nobelkomitéens leder, følge i Europa-parlamentarikernes i denne sammenheng ærefulle fotspor?

Alfred Nobels testamente gjør det helt klart at prisen skal gå til en som arbeider for nedrustning, forsoning eller gjensidig forståelse mellom folk eller folkegrupper, for å forebygge væpnet konflikt, redusere omfanget og skadevirkningene av væpnede konflikter (gjennom for eks humanitært arbeid), for å avslutte væpnede konflikter gjennom fredsavtaler, eller simpelthen sprer informasjon om og mobiliserer støtte for fredssaken. Slik sett er Obamas pris etter min mening helt i tråd med den strengeste tolkning av testamentet.

Flere ganger har fredsprisen gått til mennesker som arbeider med andre viktige saker som humanitærhjelp, menneskerettigheter, miljø, klimaspørsmål, matvaresikkerhet, sosial rettferdighet og fattigdomsbekjempelse. Jeg er enig med av lederen av Institutt for fredsforskning (PRIO), Stein Tønnesson, som fremholder at ”menneskerettigheter ikke bare handler om ytrings‐ og forsamlingsfrihet og rettssikkerhet, men også om økonomiske og sosiale rettigheter som arbeid, bolig og mat. Ett av fredsforskningens mest solide statistiske funn er dessuten en nær sammenheng mellom fattigdom og ufred. Fattige land og befolkningsgrupper lider langt oftere under krig enn mer velstående land og befolkningsgrupper. Det er dessuten en alminnelig antakelse at en plutselig forverring i levekår øker faren for at det bryter ut væpnet konflikt, og hvis det skjer, forverres situasjonen for folk brukes i en snevrere betydning om fravær av vold eller krig”.

Men når det finnes sterke kandidater som trass i undertrykkelse og forfølgelser har arbeidet aktivt for menneskerettighetene, er det viktig at disse trekkes frem. I så måte forsvarer kinesiske dissidenter prisen. Selv om det i de senere årene i noen sammenhenger er blitt mer frihet i Kina, viser det seg gang på gang at åpenlys opposisjon mot kommunistpartiets maktmonopol møtes med undertrykkelse. Lederne er redde for uro, for oppløsningstendenser. Derfor blir enhver antydning om pris til opposisjonelle møtt med sterke reaksjoner fra myndighetene.

Nobelkomitéens mektige sekretær, Geir Lundestad, har flere ganger sagt at man ikke vil bry seg med reaksjoner fra makter og myndigheter. Og tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet, nå sekretær i Arbeiderpartiet, uatttalte med adresse til kinesiske myndigheter i 2006 at ”uansett hvem som får fredsprisen, så vil Regjeringen ta de følger som måtte oppstå, for komiteen gjør som den vil”.

Jeg tror dem. Så får vi vite i oktober hva komitéen vil i år. Jeg mener at en tildeling til en kinesisk regimekritiker vil vekke oppsikt, reaksjoner, debatt og nytt fokus på menneskerettighetene.

En liten kronologi:
1989: Fredsprisen gikk til Dalai Lama – Norges ambassadør iKina, Jan Tore Holvik, ble kalt inn til det kinesiske utenriksdepartementet for å ta imot en protest. Kina brøt nesten de diplomatiske forbindelsene med Norge.
1999: Rykter om at to kinesiske dissidenter ville få prisen, førte til skarpe kinesiske reaksjoner.
2000-2008: Kina ble tildelt OL i 2008. Det var et bredt internasjonal håp om at dette ville føre til at Kina ville øke sin respekt for menneskerettighetene, og mange mente at en fredspris til en dissident ville være uheldig. Men forholdene ble ikke bedre. .Dødsstraff ble idømt for omkring 68 ulike forbrytelser, og årlig ble flere tusen henrettet. Hundretusener ble holdt i forvaring uten tiltale. Aktivister møtte store hindringer når de forsøker å rette søkelyset mot overgrep, ofte ble de fengslet og torturert uten lov og dom. Myndighetene strammet grepet om journalister og bruken av Internett. Røster i Vesten advarte: En pris til en kinesisk menneskerettsforkjemper kunne skape negative reaksjoner fra både regjering og folk. viktige opposisjonelle stemmer ble fjernet.
2006: En stortingsdelegasjon fikk klar beskjed i Beijing: Dersom Nobels fredspris går til aktivisten Rebiya Kadeer, som kjempet for minoritetsfolket uigurenes rettigheter, vil det skade forholdet mellom Kina og Norge. ”Det var ille at Dalai Lama fikk fredsprisen i 1989, men at det vil være enda verre å tildele Kadeer prisen. Det vil skade forholdet til Norge”.2006: Edward McMillan-Scott, visepresident, i Europaparlamentet, sa i en rapport etter et besøk i Kina: Mine konklusjoner er at det kinesiske regimet har forblitt brutalt, tyrannisk og paranoid
2007: Hu Jia, en forkjemper for demokrati, miljøvern og rettigheter for HIV/aids-pasienter, holdt en tale om forholdene i Kina i EU parlamentet i Brussel etter deres invitasjon. Da han kom hjem ble han arrestert, og i april 2008 ble han dømt til tre og et halvt års fengsel.
2007: Gao Zhisheng , advokat, hadde ført en rekke svært kontroversielle saker om menneskerettighetsbrudd begått av kinesiske myndigheter. Han ble arrestert, torturert og satt i isolasjon i seks uker, etter at han hadde sendt et brev til den amerikanske kongressen om menneskerettighetssituasjonen i Kina.
2007-2010: Gao Zhisheng ble satt i husarrest, og senere isolert på et ukjent sted. Amnesty International frykter at han på nytt blir utsatt for mishandling, Er han drept som følge av vedvarende tortur?
2008: Gao Zhisheng og Hu Jia ble nominert til Fredsprisen
2008: Etter en tale om forholdene i Kina i EU parlamentet i Brussel etter deres invitasjon, ble Hu Jia arrestert og til tre og et halvt års fengsel
2008: Hu Jia ble nevnt som favoritt til Sakharov-prisen, som deles ut av EU-parlamentet. I et brev til presidentskapet sa Kinas EU-ambassadør, Song Zhe at en pris til Hu Jia «kun vil øke misforståelsen mellom de to sidene, og er ikke noe som fremmer globale menneskerettigheter». En talsmann for regjeringen sa: ”Vi vet alle hva slags person Hu Jia er. Han er en kriminell som er dømt for å ha oppfordret til å styrte statsmakten. Å gi en pris til en slik kriminell er et overtramp på Kinas rettsvesen og er fullstendig imot prinsippene av denne prisen”.
2008: Sakharov-prisen tilfalt Hu Jia. ”Han er en av de virkelige forsvarerne av menneskerettigheter i Folkerepublikken Kina. Vi sender med dette ut et signal om støtte til alle som støtter menneskerettigheter i Kina", sa Hans-Gert Pettering, EU-parlamentets president.
2008: Lederen for institutt for fredsforskning (PRIO), Stein Tønnesson, mente tiden var inne til å gi en kinesisk dissident prisen og syntes det vil være uheldig hvis fredsprisen ikke gikk til en person eller organisasjon som arbeider direkte med fred.
2008: Nils A. Butenschøn, direktør ved Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, mente at en pris til de nevnte kineserne kunne utløse motsatt effekt av den ønskede.
strong>2009: Aktivisten Liu Xiaobo ble nominert til Fredsprisen 2010 både av Václav Havel og lederen for den amerikanske PEN-klubben, professor Kwame Anthony Appiah ved Princeton-universitetet. Liu PEN-klubben arbeider generelt for styrking av ytringsfriheten verden over.
2009: 1.juledag ble aktivisten Liu Xiabo, som i over 20 år har arbeidet for å fremme demokrati og menneskerettigheter i Kina, dømt til 11 års fengsel. Hans forbrytelse? Medforfatter av det demokratiske manifestet ”Charter 08”, etter mønster av Charta 77, et opprop for demokrati og politiske rettigheter i det daværende kommunistiske Tsjekkoslovakia i 1977. Rettssaken varte i to dager og han fikk ikke skikkelig juridisk representasjon. ”Lius handlinger ligger utenfor rammene for ytringsfriheten”, het det i dommen.
2010: En talsmann for Kinas utenriksdepartement advarer Nobelkomiteen mot å gi prisen til Liu: ”Hvis Nobels fredspris gis til en slik person, er det åpenbart at det er fullstendig galt”.
2010: ”Fredsprisen blir stadig brukt mot sosialistiske land, og i dette tilfellet støtter en som vil dele opp kinesisk land”, skriver telegrambyrået Det Nye Kina.
2010: Nobelkomitéen vil på sitt møte 10. mars ha oversikt over antallet innkomne forslag til årets pris.

Kringkastingsrådet overflødig

Vi trenger ikke noe Kringkastingsråd. Hva skal allmennheten og NRKs ledelse med et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor
a) behandler en bønn om at Hopsi Deisi, Makka Pakka og Hinkelpinkel i «Drømmehagen» må få komme tilbake i de minstes faste leggerutine,
b) i et vedtak formulerer at ”Drømmehagen bør sendes på ettermiddagen”.

NRK Super har nemlig flyttet det populære barneprogrammet fra sin faste sendetid klokken 17.30. Etter at Fantorangen har inntatt skjermen på dette tidspunktet viser seg at selv om de små ”får både rosiner, bokstavkjeks og melk på flasken, så klarer vi ikke å få dem til å sitte i mer enn et par minutter før de ikke vil se mer”, forteller en bestemor. Nå er ”barna er helt uinteressert i hva som foregår på skjermen. De kaster et blikk, men fortsetter så med leken sin”. Men er nå egentlig det så galt, da? Heller lek enn tv!

En forbrukeropplysning: Ved å bruke opptaksfunksjonen på TV-en/PVR-dekoderen, kan man se et program når man vil.

Fremskrittspartiet ble plutselig kulturengasjert og ville ha kulturministerens forklaring i Stortinget på sendeskjemaets stokkinger (programredaktøren heter Stokke). Er man på jakt etter populære standpunkter, er det trygt å lene seg på småbarnsforeldre. Det var prinsipielt langt utover sidelinjen for det folkets kårne skal beskjeftige seg med. Men Kringkastingsrådets behandling er ikke mer prinsipiell. Det burde være en selvfølge at redaksjonelle valg må foretas bare av ansvarlige redaktører og de som er delegert myndighet av disse. Punktum.

Allmennheten kan og skal naturligvis ha sin mening om redaksjonelle valg både i NRK og aviser. Og det skjer utstoppelig. Kommentatorer kaster sine medieblikk i retning Marienlyst. Noen satser på telefoner og skriftlige ytringer til NRK, Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1, 0340 Oslo. Nettavisenes dessverre ofte manglende sil slipper igjennom krasse ytringer fra folkedypet. Fremdeles er det noen som skriver leserbrev og forfatter opprop. Det er rimelig fritt frem for ikke-voldelige demonstrasjoner. Det twitres og dannes Facebook-grupper. Alle kan være med.

Hvis noen føler seg krenket, forulempet ellert overhørt er det lov å skrike opp og håpe at noen på Marienlyst hører eller leser. Og det gjør de, mon det ikke er slik at over 10 telefonklager kalles en seerstorm? Uansett, det er fritt frem for Kristelig Kringkastingslag, Human-Etisk Forbund, Med Israel For Fred, Norsk Saueavlslag, og ”Bestemødre for Drømmehagen” å tute i de lurer og slå på de stortrommer som måtte finnes. NRK engasjerer, alle kan ha en mening om det som sendes, og ikke sendes, Om det er for få andakter og folkemusikk, for mye sport og Lotto-trekninger, om Dagsrevyens Einar Lunde kan dra til Afrika med reisebyrågrupper og snakke om Nelson Mandela og alt det andre han opplevde som NRKs korrespondent, om en fremtredende journalist kan ytre offentlig at den rødgrønne regjeringen bør fortsette, om Fredrik Skavlans svorsk og hvem som bør lede Melodi Grand Prix. Lenge leve engasjement og ytringsfrihet!

Seere og lyttere kan ha sterke synspunkter på om Midtøsten dekkes upartisk, om dekningen i det hele tatt kan være upartisk. Om det er rett av Dagsrevyen å bruke de første 7-8 minuttene på å fortelle at en folkekjær og entusiastisk sportsreporter er død, om det er altfor mange gjengangere i den innhentede politiske kommentarvirksomheten, om kulturnytt får for liten plass, om "Ti i skuddet" bør legges ned. Alt dette er det gode grunner for å mene mye og sterkt om.
NRK-ledelsen registrerer naturligvis dette. Alle ytringer og markeringer er med og danner et bakteppe når programpolitikk drøftes og sendeskjema legges, når man skal velge debattanter, musikkprofil, innholdsmessig dekningsområde i de ulike kanaler, når man prøver å oppfylle den interne målsettingen om å "være noe for alle".

Men NRK trenger ikke, og bør ikke ha, et politisk oppnevnt råd som driver programpolitisk detaljhandel, selv om det i mandatet ikke bare står at "Rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK", men sannelig også at "Rådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere".

Alt dette er prinsipielt galt, slik jeg ser det. NRK har et styre, og det er greit nok utpekt av Regjeringen. Der trekkes det opp de overordnede linjer for programvirksomheten, der legges budsjetter, der diskuteres mediestrategi (f.eks. engasjement i nye medier). Jeg var i noen år styrets nestleder, og vi var ytterst opptatt av at vi ikke skulle mene noe som helst om enkeltprogrammer eller redaksjonelle vurderinger. Vi forholdt oss til kringkastingssjefen. Bestemorytringer om at "vi har forsøkt å snakke om de nye figurene og om Fantorangen, for å prøve å gjenskape den tidligere hyggestunden, men vi får ingen respons " har ikke noe i et folkevalgt organ å gjøre.
I den grad de har mulighet bør NRKs medarbeidere på ulike plan offentlig (vanligvis i mediene eller på møter) kunne besvare spørsmål, imøtegå kritikk om detaljspørsmål, mens ledelsen tar det prinsipielle.

I dag er Kringkastingsrådet en klageinnstans for NRKs seere, lyttere og nettlesere. Men det er også Pressens Faglige Utvalg (PFU), som behandler klager der noen føler seg forulempet, mener seg utsatt for vinkling eller kryssklipping som etter deres mening gir skjevt bilde av saksforholdet, mener at kildebruken er dårlig, at ikke viktige opplysninger er kommet frem eller at en angrepet part ikke er kontaktet osv.

En behandling i PFU er ingen synsing a la Kringkastingsrådets diskusjoner. Utvalget kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse, eller saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer saken gjelder, bistand til å fremme den.
I utgangspunktet kan alle klage. Dersom klager ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, skal det som hovedregel innhentes samtykke fra disse. Det betyr for eksempel at den som klaget over at Siv Jensen ble omtalt som "pen og trolig lesbe", måtte ha spurt henne om samtykke til å fremme en klage
Når særlige forhold tilsier det, kan PFU bestemme at klagen behandles uten at samtykke er innhentet. I slike saker skal PFU samtidig drøfte om det skal gjøres unntak også fra hovedregelen om offentlighet.

Min erfaring etter noen år som medlem av PFU, er at saksbehandlingen er solid. En klage forelegges først den som det klages over. Kan man finne en minnelig ordning? Hvis ikke får den innklagede en uke til å komme med sitt svar, dette forelegges så klageren, som igjen har en uke til å kommentere. Kommer det da nye opplysninger eller synspunkter, får den innklagede en uke til endelig svar. Sekretariatet forbereder deretter saken for utvalget til drøfting, åpent for publikum. PFU har syv medlemmer - tre fra offentligheten, to redaktører og to journalister. Er det delte oppfatninger, er det slett ikke slik at skillelinjen alltid går mellom pressens egne og allmennheten.

Et eksempel på PFUs vurderinger: NRK ble felt i en klagesak som gjaldt flere nyhetsinnslag i forbindelse med en Brennpunkt-dokumentar. Hurtigruten påklaget innslagene og hevdet at hovedpåstanden var feil og at NRK derfor gikk lenger enn det var dekning for, at premissene for et intervju ikke var klarlagt, og at direktøren heller ikke fikk kommentere og imøtegå alle påstander.

NRK avviste alle klagepunktene, men utvalget fant at institusjonen hadde brutt god presseskikk. I sin uttalelse konkluderte utvalget med at NRK ikke hadde overholdt punktet om kildekritikk og kontroll av opplysninger, og det mente også at Brennpunkt "indirekte forledet kvinnen til å gi fra seg et skriftlig materiale hun ikke ville ha utlevert om hun hadde fått kjennskap til i hvilken sammenheng det ville bli brukt."
Dette er skikkelig saksbehandling. NRK bør ikke ha et dobbelt sett klageorganer.

Prinsipprytteri? Hvorfor jeg gidder å bry meg? Fordi redaksjonell uavhengighet er en skjør plante, fordi det er mange krefter som gjerne vil legge bestemte føringer for medienes innhold. Den nåværende forsvarsministerens far foreslo for eksempel - han var saksordfører i Stortinget for pressestøtten - en slags offentlig produktkontroll med avisene fordi de ikke oppfylte sin samfunnsoppgave godt nok.

Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.

Både friskest og sykest

Tillit er viktigere enn kontroll og mistenkeliggjøring. Dette er min konklusjon så\ langt på debatten om sykelønnsordningen. Alle synes å mene at det er nødvendig å gjøre noe med den, men uenigheten er stor om hva som skal skje. Min grunnleggende undring er denne: Hvorfor skal en som er arbeidsledig motta mindre fra samfunnet enn en som er sykmeldt og har full lønn? Og: Er ikke de uføre minst like trengende enn de kortvarig syke?

Andre spørsmål står i kø: Er det et paradoks at vi både er blant de friskeste i verden og blant de sykeste? Eller er det slik at vi har høy levealder fordi vi har høyt sykefravær? Nordmenn er i verdenstoppen når det gjelder trivsel på arbeidsplassen, men er det de få avvikene og ikke det store bildet som trekkes frem i arbeidsmiljøundersøkelser? Har mediene sin skyld i påstandene om det brutaliserte og terroriserte arbeidslivet?

Norge hadde ”rekordstort sykefravær i 3.kvartal, økningen var størst blant menn i næringer som er hardest rammet av finanskrisen” (Statistisk Sentralbyrå). Men SSB kan også fortelle at ”sykefraværet i 2012 vil være lavere enn i 2008”. Og mens noen viser til at Norge har høyere fravær enn mange land, opplyser SSB at ”europeere flest er ute av arbeidslivet innen de fyller 60. Det gir disse landene en pen fraværsstatistikk”. Interessant faktum: ”Sykefraværet i Norge er ikke høyere nå enn det var da sykelønnsordningen ble innført i 1977” (SINTEF). Men fraværet steg da ordningen kom, sank da arbeidsledigheten økte frem til 1993, sank da regjeringen begrenset adgangen til 100 prosent sykelønn i 2004.

Vi prøver et stort register hjelpetiltak for å få ned trygdeutgiftene. Men en professor i medisin konstaterer at ”forebygging reduserer ikke sykefraværet, og ingen vet om rehabilitering hjelper”. Han synes det er ”ufattelig at det øses ut hundrevis av millioner på tiltak man ikke kjenner effekten av”, og er skeptisk til at politikerne i for stor grad benytter brukertilfredshet som målestokk på om virkemidlene fungerer. ”Poenget er ikke om folk synes rehabiliteringstilbudene er bra, men om de har effekt i forhold til å få dem tilbake på jobb”.

Overdommer vil være, OECD, peker på at ”i Norge har ikke arbeidstakerne noe incentiv til ikke å være syk”. En klassisk råd: ”Kutt i sykepengeytelsene vil få ned fraværet” (professor i samfunnsøkonomi), og et klassisk motsvar: ”Slike kutt vil bare føre til at vi får økt press på andre stønader” (professor i sosialmedisin). Et viktig aspekt: ”Da full lønn under sykdom ble innført i 1978, var det for å ta bort den store urimelighet som lå i at store grupper allerede hadde en slik ordning, i hovedsak de med høyere lønn og mindre fysisk anstrengende arbeid” (ex-statsråd).

Det er ”ikke lett å få ned sykefraværet hvis statsministeren gir organisasjonene vetorett” (økonomiredaktør). Det kan kanskje skyldes et tidligere møte med proklamasjonen om at ”uansett om sykefraværet går ned eller ikke, vil vi aldri godta endringer i sykelønnsordningen” (tidligere LO-leder). Hun deler neppe en sjeføkonoms mening om at ”vi må være sikre på at folk overhode ikke har arbeidsevne igjen før de kan motta uførebetaling”.

Er arbeidsmoralen svekket? En tidligere statsråd mener at ”forbindelsen mellom det å yte og det å nyte er blitt svekket”, men hun motsies med at ”sykefraværet har ingen ting med moral å gjøre” (leder på sykehjem). Fastlegene hevder at ”nordmenn sykmelder seg lettere enn før”, men det tror ikke LO på: ”De aller fleste har høy arbeidsmoral og strekker seg svært langt i forhold til sin arbeidsplass”.

Arbeidsministeren er åpen for at fastlegene kan ha rett, og spør: ”Er vår holdning endret til hva det vil si å være for syk til å jobbe?” Her minner en professor om at jo bedre råd vi får, jo mer utvides sykdomsbegrepet, ”verken alkoholisme eller fibromyalgi var tidligere nok til å få uførepensjon”.

Ja, mon det ikke er slik at økt rikdom skaper økt tilgang etter helsetjenester, skaper nye og videre definisjoner på hva som er sykdom? ”Selv én lege pr. nordmann er ikke nok. For å unngå at helsetilbudet kollapser, må det settes grenser, stilles krav og gjøres prioriteringer” (fastlege og professor i samfunnsmedisin).

Andre årsaker: ” Muskel-og skjelettlidelser står for 40 prosent av sykefraværet” (forsker). ”Den gruppen som drikker litt for mye én gang, er en større utgiftspost for arbeidslivet enn de som faktisk har et alkoholproblem” (Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk).

Gode råd? ”Avskaff sykmeldingene” (kommunalsjef for helse og velferd. Frp-lederen følger opp:” Jeg har fått sykmeldinger kastet etter meg uten å være ordentlig syk”. Senterpartiet er av den oppfatning at ”redusert legemakt er hovednøkkelen til lavere sykefravær”. ”Halvér sykefraværet ved å følge regelverket”, sier konserndirektør, basert på sine erfaringer. ”Arbeidsgiver og arbeidstager bør møtes på fastlegens kontor” (tillitsvalgt lege). ”For å få ned sykefraværet må vi oppføre oss mer ordentlig mot hverandre” (fastlege). ”Dårlige ledere har betydelig ansvar for det høye sykefraværet” (institusjonssjef ved sykehjem).

”30 prosent av alle norske arbeidstagere opplever vold, trusler eller neglisjering fra sine overordnede, to, tre eller flere ganger i måneden. Fra arbeidskolleger er tallet 20 prosent” (SSB). Erfaring fra felten: ”Dårlige ledere har betydelig ansvar for det høye sykefraværet” (institusjonssjef ved sykehjem).” Unio-sjefen følger opp: ”Det at arbeidsgiver legger til rette for å komme tilbake, peker seg ut som det aller fremste tiltaket, og er mye viktigere enn trusselen om økonomiske følger”.

Ingen som lykkes med å få ned fraværet synes å ha satset på kontroll og sanksjoner. De ansatte har tvert imot fått større frihet og mer ansvar, medbestemmelse og kontroll over egen arbeidsdag. ”De ansatte laget egen turnus, noen vil jobbe dag, andre vil helst ha kveld og natt, fraværet gikk ned til 3,3 prosent” (sykehjem).

Gjøre noe med arbeidstiden? Glem det. ”Kortere arbeidsdager vil gi flere syke og mindre effektive arbeidstakere” (antagelse fra to av tre i undersøkelse fra bemanningsselskap).

Kan vi gjøre noe for at de fem prosent som står for 80 prosent av fraværet kan fortsette i arbeidslivet noen år til? ”Det offentlige må opprette jobber i egne virksomheter og gå inn med støtte til private bedrifter slik at det blir attraktivt å skape nye for de mange som ikke klarer å yte 100 prosent hver dag, de som vi i dag finner blant de sykmeldte og i køen av søkere på jobber som ikke finnes” (overlege ved arbeidsmedisinsk avdeling).

Egentlig er det en motsetning mellom det å skulle få flere syke i arbeid og ha mindre sykefravær. Vil ikke sykefraværet være høyt dersom vi virkelig mener noe med begrepet inkluderende arbeidsliv? ”Så lenge vi har en så høy produktivitet i yrkeslivet, er prisen et slikt sykefravær” (professor i trygdemedisin).

Et spørsmål som ingen kan gi et helt klart svar på: Hvis man strammer inn på retten til sykelønn, fører ikke dette bare til økt forbruk av arbeidsledighets- eller uføretrygd, større press på sosialkontorene? Vil dette gi større sosial forskjell mellom syke og friske, og større risiko for utstøting av arbeidslivet.

”Tenk deg at alle potensielt yrkesaktive er samlet i en stor pølse: Hvis du klemmer ett sted, tyter det ut et annet sted” (arbeidslivsforsker Ebba Wergelands pølsemodell for bruk av sosiale rettigheter).

Jeg har forsøkt å følge debatten om sykelønn og trygd. Men agendaene er mange, ekspertene strides og politiske holdninger er ulike, slik det fremgår av mitt lille dykk i avisklippene. Alle ordninger kan forbedres, poenget er som Venstre-høvdingen Bent Røiseland sa en gang: Revisjon - ikke revolusjon.
Men jeg føler meg overbevist om at tillit er viktigere enn økt kontroll og mistenkeliggjøring, at det er viktigere med fokus på de mange arbeidsplassene som sliter med høyt fravær, enn på den enkelte arbeidstager.

kirke + kunst = motstrøm + tyngde

Kirke og kunst - har de noe med hverandre å gjøre? Mye. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Begge skal forvalte det som ikke er til salgs. Sammen kan de danne en sterk motstrøm mot det lettvinte og overflatiske, og skape tyngde i livet.

Den norske kirke skal i løpet av 2010 ha kulturrådgivere på plass i alle 11 bispedømmer. Det var vært en lang vei dit fra indremisjonshøvdingen
Ole Hallesbys uttalelse i 1946 om at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten.

Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen som fremholdt at dersom de kristne betrakter kulturne og særlig kunsten som tabu, blir kristenheten en av de mange kultursekter som er vår tids forbannelse. Fangen fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden, men at det var en voksende lengsel etter annen tilnærming. Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken.

Erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, ble lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur.

Rolf Jacobsen sier i et vers: ”Guds stemme hører vi ikke, men vi finner veier overlat og spor i hjertene og stier med lavmælt lys”.
Vi finner spor av Gud og hans vesen overlat i kulturen, også der mange ikke hadde tenkt han skulle være. Gud har for eksempel en fremtredende plass i tekster av hip-hop-artister som Tupac Shakur og ”50 cents”.
Den barske filmtrilogien om ”The Matrix” fungerer som en moderne lignelse over det å bli født inn i Guds rike som en ny skapning. Når Deus Ex Machina sier «It is done», burde det vært tekstet med «Det er fullbrakt», som var Jesus' siste ord på korset
Der heltene i ”Ringenes Herre” tviler og svikter, velger de likevel å kjempe for det de tror på eller de angrer på sine feil og vil rette dem opp. I Tolkiens verden er det kamp mellom det gode og det onde, her er alvor og valg, og alle handlinger får konsekvenser.

Filmen "Heaven”, basert på et etterlatt manuskript av filmlegenden Krzysztof Kieslowski, ble vist i Tønsberg kirke i 2003. Da fremkalte kirkerommet nye motiver og bilder fra lerretet som en ordinær kinovisning aldri ville ha maktet. ”Det ble et livets lerret, hvor filmens budskap og kirkens budskap tangerte hverandre og fortalte at dette rommet er stort nok til å romme både Gud og alle våre timelige spørsmål og menneskelige undring” sa en prest etterpå.

Kirkerommet har til alle tider vært skapt og gjenskapt i tråd med endret liturgisk praksis og skiftende syn på hva kirkerommet som ramme omkring den kristne kult- og religionsutøvelsen kunne og burde brukes til. Slik ble jo kirkespill, liturgisk sang og religiøse prosesjoner et viktig stadium i utviklingen av klassisk musikk og teaterkunst.

Jesus brukte selv det vi i dag vil kalle kunstneriske grep i sin kommunikasjon: fortellinger, metaforer, lignelser – kommunikasjonsmåter som ikke alltid gir entydige og endegyldige svar, men som gjennom antydninger setter tanken på et spor. Som inviterer til selv å investere i å finne svar.

Kirken trenger i dag å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger å ta samtidens religiøse lengsel på alvor, trenger å forene tradisjon og fornyelse, trenger ikke å opptre som kunstneriske smaksdommere, trenger kanskje litt mindre frykt for samtidskunsten, trenger å innse at kunst ikke skal illustrere men fortolke.
Poenget må være å inspirere, peke på sammenhenger og muligheter. Stundom skinner Bibelens lys klarest gjennom poetiske tekster som aldri har funnet nåde for noen liturgikommisjon eller salmebokkomite. Ofte er jordens salt rammere i installasjonskunst og stand-up shows enn i liturgiens bønner og prekner.

Det kirken i vår tid sårt behøver, er ikke dekoratører - det er opprørere. Den trenger mennesker med en innsikt, et nervesystem og en uttrykksevne som setter dem i stand til å formulere en ekte menneskelig erfaring, som samtidig er et uttrykk for kristen livsfølelse og engasjement.
Stundom ser vi kraftige reaksjoner mot for eksempel en ny altertavle i en kirke. Men det er et svik mot fremtiden dersom dagens kulturarbeidere i kirken nøyer seg med å finne frem til det dekorative og det alle kan enes om og være såkalt rolige for.

Etter hvert har vi fått arenaer der kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere møtes for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Det er satt i gang prosjekter der man prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.

Kirken må bidra til kultur- og samfunnsdebatt,inspirere til økt kulturvirksomhet i et samspill mellom ulike kulturaktører fra det brede kulturliv, koordinere aktiviteter og bygge den kirkelig kulturkompetansen samt koordinere og videreformidle kompetanse fra de ulike kirkelige kulturfestivaler slik at kulturlivet får blomstre i lokalmenighetene.

De 11 nye kulturrådgiverne har her viktige oppgaver. De vil utad aktivt kunne fortelle aktørene på kunstfeltet om hvilke muligheter kirken gir som arena for kunstforståelse. Innad vil de hjelpe til i utviklingen av nye prosjekter og videreutvikling av det som allerede er i gang.

Den kulturarven kirken lokalt og nasjonalt forvalter er en stor ressurs på elementer til fornyelse av kulturarven. Men den er ikke bare historisk tilbakeskuende, det ligger elementer til fornyelse av denne arven i moderne kirkekunst.
Kristendommen er ikke bare en vesentlig faktor i den historie som har båret oss hit vi nå er, den må være også en kraft som kan bære vår kultur videre og et fundament vi kan bygge på. Kirken må derfor være aktiv i å skape fora og nettverk der alle krefter som er opptatt av ideen om det skapende mennesket og tanken om menneskeverd.
Til glede både for kirke, kunst og kultur.