Kamp om Høyres sjel

"For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.»

Høyre gikk til valg på denne formuleringen. Men betyr den noe i praksis? Er den bare et tomt skall, eller skal den gis substans?
Jeg har alltid synes at noe av det beste med Høyre har vært en kompromissløs kamp for personvern og personlig integritet. Men man er gått ut på dato hvis man har større glede av fortiden enn av fremtiden, hvis prinsippfasthet avløses av pragmatisme.

Dagens viktige spørsmål er dette: Skal Høyre svikte når det gjelder spørsmålet om å implementere EUs Datalagringsdirektiv (DLD) (mer om direktivet og mitt syn her )

Er det sant at det er de unge som skal skape fremtiden og gjøre verden til et bedre sted å leve i? Da bør Høyre lytte til dem: ”DLD bryter med våre viktige prinsipper. og det er uansvarlig dersom vi går inn for der. Partiet overdriver konsekvensene av å si nei”, sier Unge Høyres leder, Henrik Asheim. Hans råd er klart: ”Norge bør bruke reservasjonsretten for å stanse direktivet. Det er et stort nederlag og en fallitterklæring dersom vi stemmer for dette”.

En eldre røst, Michael Tetzschner: "Vårt frie demokrati utmerker seg ved at vi har stor tillit mellom folk og myndighetene. La oss ikke ødelegge denne viktige tillitskapitalen ved slike bestemmelser som ligger i direktivet. Vi med et konservativt ståsted har større grunner til å si nei til storebrorsamfunnet enn det sosialistene har”.

Amen.

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode forsetter (og glemte passord). Vil Høyre i en overdrevet frykt for EØS-avtalens fremtid følge Arbeiderpartiet, si ja til DLD og legge enda flere steiner i broleggingen av overvåkningsveien til et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig?

I denne saken uttrykker Frp konservatismen langt bedre enn Høyre: ”Vi har lagt alle mulige verktøy på politiets bord, men personvernet og beskyttelse av den private sfære går til kjernen av vårt partiprogram. Derfor vil vi bruke reservasjonsretten”.

Amen igjen.

”Våre myndigheter vil naturligvis aldri misbruke slike data”, hevdes det. ”Men i 1937 visste ingen hvem som ville styre Norge i 1942” (Andreas Wiese i Dagbladet)

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. En langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre.


Høyres standpunkt i denne saken er svært viktig fordi det etter alt å dømme vil være avgjørende. På den ene siden står Arbeiderpartiet. Enige og tro, med Helga Pedersen som stortingsgruppens forsanger uten kryss og b. På den andre siden står Frp, Venstre, SV, Sp og etter alt å dømme KrF-

Datatilsynet sier nei. Personvernkommisjonen sier nei. Sentrale Høyre-politikere sier nei. Den europeiske Open Rights Group mener i en uttalelse om direktivet at vissheten om at du i prinsippet er overvåket kan skape frykt, og at: ”This chilling effect is especially harmful in cases which attract abuses of power, namely in the case of organisations and individuals who are critical of the government or even the political system”.

Vil Høyregruppen i Stortinget bli tvunget til å stå sammen med Ap og godta DLD? Vil Erna svinge partipisken , den Høyre så ofte - og med rette - har kritisert Ap for å ta i bruk?
Skal Høyre være en garantist for Ap, eller en garantist for rettsstaten?

”Partipisk mot personvern og privatlivets fred kan bli en konservativ katastrofe” (Adresseavisen).