Kirken skal bevare - og forandre

19 prester i Stavanger bispedømme vil ikke ha biskop Erling Pettersen som åndelig leder fordi han støtter homofilt samliv, forteller Stavanger Aftenblad i dag. Det samme gjelder for et lite mindretall prester i Sør-Hålogaland som ikke godtar biskop Tor B.Jørgensen, i Hamar som ikke godtar Solveig Fiske osv. Faktisk er det slik at rundt 150 prester over hele landet har skrevet under et opprop "For kirkens enhet". Gruppen, gjerne kalt Carissimi. har ikke tillit til flertallet i bispekollegiet. De mener at ”klassiske synspunkter” gradvis fortrenges fra kirkens ledelse: kvinners prestetjeneste, gjengifte, kirketukt ved nattverdbordet, adgang til å være fadder, adgang til å ha oppgaver i menighetsarbeidet, foruten etiske og ordningsmessige spørsmål knyttet til homoseksualitet.

Biskoper, teologiske professorer, prester og lekfolk i er uenige om hvordan Den norske kirke skal stille seg til teologiske, etiske og ordningsmessige aspekter ved spørsmål knyttet til ekteskap og samliv. Kirken har vært utfordret av synspunkter og praksis som har gjort seg gjeldende i samfunnet. Normer og holdninger knyttet til seksualitet og samlivsformer har vært i stor endring, og mye av dette er også gjenspeilet i lovendringer.

Disse spørsmål handler både om troskap mot Guds ord og om mennesker som er en del av vårt fellesskap og hvorledes de skal leve sitt liv og tjene Gud som mennesker, og som medlemmer og ansatte i Den norske kirke. Og heldigvis er dette ikke en sak om det kirken står og faller med: evangeliet om rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus Kristus.

Bevaring - og forandring
Mange opplever at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære. Men også de som befinner seg på den andre siden, føler at deres standpunkt bygger på Jesu liv og lære. De kjenner i tiltakende grad at dette er et standpunkt som har så mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Kirken har endret syn i mange ting og forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.

Tolke Bibelen rett
Vårt utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller . Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Vi kan bruke de samme begrepene, men likevel snakke forbi hverandre.

Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. I enhver tid har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Slaveriet
I løpet av 400 år ble mellom 10 og 12 millioner afrikanere fraktet over Atlanterhavet.
I tidlig middelalder var kirken en stor slaveeier. Det at kristne eide andre kristne som slaver, ble ikke sett på som problematisk. Kirken rettferdiggjorde portugisernes og spanjolenes erobringer ut fra ønsket om å spre den kristne tro. Ved å definere hvem som rettmessig kunne gjøres til slaver, bidro kirken direkte til å legitimere den atlantiske slavehandelen fra begynnelsen av.

Kvinners posisjon
I løpet av de siste 100–150 år har det skjedd store endringer innen Den norske kirke i synet på kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn. Holdningsendringene har gjerne funnet sted i tilknytning til lang politisk og teologisk debatt, og har sammenheng med endringsprosesser i samfunnet generelt og i synet på kvinners stilling spesielt. Striden om kvinners tjeneste i familie og menighet skyldes blant annet ulik vurdering av hvorvidt det patriarkalske kjønnsrollemønsteret og den mannsorienterte forståelsen som preger bibeltekstene, skal anses som normative.
Kjønnshierarkiet ble definert som gudvillet norm, siden kvinner var skapt for å tjene menns forplantning av sønner. Det vil si at slaver kunne bli frikjøpt, mens kvinner bare kunne oppnå likestilling i paradis.

I dag er det vanlig å lese Skriften som en støtte for tanken om alle menneskers likeverd og de sosiale implikasjoner det har, for eksempel når det gjelder menns og kvinners like rettmessige adgang til posisjoner i samfunns- og arbeidsliv. Et klart flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i støtten for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner.

Likeverd og rettigheter
Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.
Samtidig som jeg fremholder dette, er det også viktig å si: Menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Skilsmisse og gjengifte
Synet på skilsmisse og gjengifte har endret seg i Den norske kirke de siste to generasjonene. Inntil for om lag 30 år siden kunne det være vanskelig for en skilt og gjengift prest å inneha et embete. I dag er ikke dette like vanskelig.

En rekke prester har gjennom årene nektet å vie fraskilte og har argumentert med at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. Andre prester har forsøkt å skille mellom den skyldige og uskyldige part, og har vært villige til å vie den uskyldige part. Det ser imidlertid ut til at stadig flere prester finner det vanskelig – for ikke å si umulig – å felle en slik dom. Av dette har enkelte trukket den slutning at det er mest barmhjertig helt å nekte å vie fraskilte, mens andre har viet fraskilte under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet.

I dag er ikke skilsmisse og gjengifte lenger et randfenomen i samfunnet. Det er så mange som ønsker kirkelig vigsel etter samlivsbrudd at det er vanskelig for en menighetsprest konsekvent å nekte vigsel av fraskilte, selv om noen gjør det.

Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

Selvmord
En tid var selvmord uten videre den sikre vei til fortapelsen. Men mennesker for hvem den døde var en far eller mor, søster eller bror, begynte å tenke: Nei, slik er ikke Gud. Slik kan han bare ikke være. Dette er ikke Jesu røst, han som har sagt også til meg «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile». Så ble det etter hvert en kristen begravelse også for den som endte sitt liv for egen hånd.

Samtidsperspektivet
Vi må våge å være i dialogen i Skriften, i kirkehistorien og i livserfaringen i alle spørsmål som har med menneskers liv og frelse å gjøre.

Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. Slik utviklet kirken seg i en østlig og vestlig tradisjon, en ortodoks og en katolsk, en romerskkatolsk og en protestantisk.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse

Endring i standpunkter og holdninger til ulike spørsmål i kirken er ikke bare et produkt av bedre innsikt i tekstene selv. Det er ikke nøye lesning av enkelttekstene som alene utløser og driver til endring, men at lesning skjer i et tolkningsrom der også andre faktorer spiller med. Dette kan både være overordnede perspektiver i Skriften, og det kan være andre faktorer knyttet til lesernes situasjon, erfaring og kunnskap for øvrig.

Dialog med omverdenen
De svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Det innebærer ikke at kirken skal tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.
Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Det betyr ikke at interesser og anliggender som er ”fremmede” og i strid med Skriften, plutselig får overordnet normativ betydning. Poenget er at i dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster som også er til stede i ens omverden, leses teksten med litt andre øyne. Andre sider ved teksten letes fram, det legges mer vekt på andre tekster enn dem som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås.

Kirkens forsømmelse
I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Vi kan vie fraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser. Vi kan argumentere mot bruk av ekte vin ved nattverden, selv om alle bibelens skrifter forutsetter at det nettopp er vin det dreier seg om.

Her har vår kirke forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk? Verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

Hvis kirken skal være en etisk premissleverandør, må man våge å tilnærme seg spørsmål som også kan bli tatt for gitt blant kirkens medlemmer. Kirkens veiledning er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med folkemeningen, men må alltid være i dialog med den.

Kirkerådet og bispemøtet tar samlivsetikken alvorlig, og jeg regner med at en det utvalget som nå er nedsatt, vil synliggjøre en teologisk tilnærming til spørsmålene og gi en teologisk basis.

Lag kjøreregler
Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd en skarp uenighet hva Guds ord sa om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk og ligner til forveksling det som i dag høres om Guds ord og homofilt samlevendes mulighet til å inneha vigslede stillinger.
På begge sider dreide det seg om alvorlige overbevisningsgrunner. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning.
Det er en ånd av kjærlighet, respekt og åpenhet i en slik løsning. Jeg håper at biskop Pettersen og de andre biskopene som står for samme syn, sammen med Carissimi kan finne frem til en løsning i spørsmålet om tilsyn, mest sannsynlkigvis av den prost som er i direkte linje. Det er viktig at det nye flertall i kirken er mer raust i sin behandling av det nye mindretall – som før var flertall – enn det gamle flertall var i sin holdning overfor mindretallet.

På vei mot sannheten
Homofilispørsmålet er energitappende for kirken. Mitt håp er at vi i alle kirker i fremtiden skal ha rom for det respektfylte samliv i det mest rause fellesskap som finnes: Det som har Jesus Kristus som grunn og sentrum. Ut fra et helhetssyn på skapelse og frelse, menneskesyn og frelse, må vi fortsette å arbeide for enhet i et forsonet mangfold.

Evangeliet skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.