Er det slik at økte ledelseskrav om ekstern finansiering, sterkere innretting mot kortsiktig nyttetenkning og avvikling av den akademiske selvforvaltning innebærer at universitetene gradvis omformes til en serviceleverandører, der de vitenskapelig ansatte underordnes stadig sterkere byråkratisk kontroll?
Tror man at markeder og markedsorienterte målstyringsprogrammer er det beste utgangspunkt for kreativitet og nye oppdagelser?
Får kunnskapsarbeidere i dag den frihet og armslag de trenger for å være kreative og fungere optimalt? Har akademisk kontroll avløst akademisk frihet?
Spørsmålene reflekterer den uro jeg registrerer hos universitetsansatte, som opplever at Kvalitetsreformen i hovedsak resulterer i at kravet om resultat- og målstyring ødelegger friheten til å forske på det man vil, og at tiden blir oppspist av rapporteringsplikter.
”Universitetet skal bli stadig mer lik andre offentlige service-institusjoner, samtidig som det nettopp er ulikheten som gjør universitetet ettertraktet som institusjon”, sier Rune Slagstad, intellektuell sosiolog, idéhistoriker og rettsteoretiker som har stått sentral i flere tiårs samdfunnsdebatt.
Professor Hans Petter Graver, dekan ved det juridiske fakultet, UIO), følger opp: ”Fortsetter den etatifiseringen av universitetene som vi har sett de siste årene, har vi snart ikke universiteter lenger. I stedet får vi en slags forvaltningsorganer med ansvar for undervisning og forskning”.
Og endelig: Det er mange, mange år siden Hans Skjervheim treffendet uttrykte seg slik: ”Målstyringsprogrammet stammar frå bedriftsøkonomien, som logisk sett er den svakaste av alle samfunnsvitskapane. Alt i utgangspunktet vert det gjort så grove forenklingar at det heile vert absurd når det skal setjast i verk ved universitet og høgskular”.
Jeg registrerer en stadig økende lyst hos politikere og byråkrati av ulike slag til å regulere hva det skal forskes på. Fagfolk mener at det er få land i den rike delen av verden som har mer programstyrt forskning og så lite grunnforskning som Norge.
Nytenkende og viktige forskningsfremskritt kan i svært liten grad planlegges. Norge er i dag langt fremme på områder man for 20-30 år siden ikke tenkte på å utvikle. Det er høyst uforutsigbart, og i veldig liten grad planleggbart, på hvilke felt slik forskning vil oppstå. Er det noe nobelprisvinnere og andre toppforskere fremholder, er det at friheten til å følge egne forskningsideer er avgjørende for kvalitet i forskningen. Store forskningsresultater har ofte sprunget ut av tilsynelatende helt ”unyttige” refleksjoner og undersøkelser. Fri forskning er et sjansespill. Og sjanser må en ta, dersom en ønsker seg nye forskningsgjennombrudd, overraskende og avgjørende nye innsikter.
Universiteter og høyskoler forvalter store offentlige midler, og fellesskapet må kunne stille krav om at midlene brukes på en god måte. Det må stilles krav til ytelse. Men krav om om full kontroll over forskeres arbeidstid med tidsregistrering kan svekke kreativiteten, det er ikke alltid de gode idéene kommer i kontortiden. Fjernes noe av det særpreget og det konkurransefortrinnet universitetene har når de skal konkurrere om de beste hodene, kan det bli enda mer krevende å rekruttere unge forskertalenter og internasjonale toppforskere.
Jeg tror man oppnår mer ved generelt å gi forskere ressurser til å utfolde sine kvaliteter og utvikle sine talenter der de har sine interesser og er virkelig gode, enn å kreve at de må forske på temaer som noen har planlagt at de skal være gode på. Temaer som antas å ha nytteverdi i øyeblikket må ikke fortrenge dyrking og styrking av nysgjerrighetsdrevet forskning, fri forskning, grunnforsking.
Undersøkelser forteller at over halvparten av vitenskapelig personale mener det er vanskeligere eller betydelig vanskeligere å finne tid til forskning enn før kvalitetsreformens inntog. 6 av 10 vitenskapelige ansatte jobber lange dager. 61 prosent jobber mye mer enn vanlig arbeidstid og 3 av 10 litt mer. Og mens målsettingen ved UiO er at 10 prosent av arbeidstiden skal brukes til administrasjon, sier forskerne selv at de bruker 25 prosent. Det er samme tendens vi ser i grunnskole og videregående skole: rapportering, planlegging, møter og andre i og for seg gode tiltak, fører til at kanskje halvparten av arbeidstiden medgår til ikke-undervisning.
Jeg skjønner at avveiningen mellom tid til forskning og tid til undervisning, balansen mellom egeninteresse og studentinteresse, ikke er enkel. Men forskerønsket om at bare en fjerdel av arbeidstiden skal brukes til undervisning, er for sterkt. Det bør ligge en forpliktelse i dette å kunne stimulere og videreutvikle de som er fremtidens forskere. Hvis det lite mindre tid på undervisning, får man ikke de beste studentene å rekruttere fra. Men dette er også en konklusjon som burde få konsekvenser for antallet vitenskapelige stillinger.
En utvikling i retning av fagfolkenes stadig svekkete innflytelse på institusjonenes forskningspolitikk og strategiske valg, og heller ikke på sin egen situasjon som forskere og sine valg av forskningsemner, er lite fremtidsrettet. Dette resulterer gjerne i mer oppdragsforskning, bestemt av et styre som i ofte liten grad er valgt ut fra faglig legitimitet.
Også når det gjelder Kvalitetsreformen, ser vi det samme som i skolen: Nye oppgaver pålegges – uten at det kompenserer med menneskelige og økonomiske ressurser. Få reformer fullfinansieres. Det resulterer i denne sammenhengen i at hver enkelt forsker må akseptere det merarbeid reformen innebærer, og dermed må akseptere mindre tid til forskning.
Universiteter bør etter mitt skjønn ledes av en rektor som både er en anerkjent fagperson, og som har en klar evne til bedriftsledelse. Støttefunksjonene i økonomi, personell osv, er viktige og må selvfølgelig fylles av meget kompetanse. Men det overordnede ansvar, må ligge hos omtalte rektor. Kreativitet og nyskaping krever stor faglig frihet, kunnskapsarbeidere trenger armslag for å fungere optimalt. Det får de vanligvis best der den øverste ledelse forstår seg på de prosesser som ligger bak ny innsikt, nye løsninger.
Det samme gjelder sykehus, teatre og aviser. Lederen må være kjent i det faglige landskapet, må kjenne samfunnet (her mangler det stundom foruroligende mye innsikt hos såkalte profesjonelle, som i teorien skal kunne lede hva som helst).
I alle akademiske sammenhenger kan man med fordel lytte til professor Vigdis Ystad: ”Den frie tanke har kunnet fungere som et nødvendig korrektiv, som en kritisk instans, som en surdeig både innen avansert forskning og i vår kultur som helhet. Slik må det fortsatt være, dersom forskningen skal kunne givesentlige og nye bidrag til vår nasjons kunnskapsutvikling og kunnskapsoppbygging – og i større perspektiv: til en internasjonal utvikling av både faglig og menneskelig kunnskap og erkjennelse”.
Vel talt!
SvarSlett