Konkurranse mellom de største partiene om hvem som kan foreslå de barskeste tiltakene og fremstå som mest handlingsdyktige når det gjelder innstramning av asylaksept og innvandring. Forsøk på å bløffe seg til opphold i Norge ved å oppgi falsk identitet og usann asylhistorie. Åpning for at mindreårige asylsøkere over 16 år risikerer å bli sendt ut etter fylte 18 - humanisme i praksis?
Mediahåndtering av enkeltskjebner, der følelser vektlegges tyngre enn opplysninger som trekker i motsatt retning av de følelsene redaksjonene inviterer til. Konsekvenstenkning – det er mange i samme situasjon som de med medieoppmerksomhet. Politikere med to tunger. - som sier en ting prinsipielt, men noe helt annet når enkeltsakene blir tatt opp i media. UDI (Utlendingsdirektoratet) og UNE(Utlendingsnemnda) – lette å skyte på, lett å deres arbeidsbetingelser med lover, politiske ”signaler” og et uhyre komplisert saksfelt.
Det handler om Norge anno 2009. Om det tema der holdninger står steilest mot hverandre i opinion og politikk. Om spørsmål som påkaller de største og ikke alltid mest reflekterte reaksjoner i begge ender av meningsskalaen . Om fremmedfrykt. Om politikeres teori og praksis. Om de mange av oss som lever bosettingsmessig langt borte fra den hverdag som andre opplever. Om en statsminister som ikke ville svare på om han ville sende et barn til en skole der et flertall av elevene har utenlandsk bakgrunn. Om bussing fra øst til vest. Om saker der gått så lang tid siden vedtak ble fattet at det av mange hevdes å være urimelig at det fremdeles opprettholdes og nå blir effektuert. Om de som trekker sakene sine ut gjennom aldri å forholde seg til utreiseplikten de har etter endelig avslag, samtidig som de vanskeliggjør tvangsretur gjennom å skjule seg på ukjent sted. Om noen enkelttiltak som er nødvendige, men et helhetsbilde som ikke er regjeringen verdig. Om kalde, nøkterne hjerner og varme hjerter.
Akkurat i dag handler det om to søsken: Abbas, 23 år og Fozia,24 år. Deres sak belyser noe av det dilemme som preger lov og håndtering, den har vært fremme i offentligheten flere ganger. Nå sist ved en artikkel i Dagbladet for et par dager siden av Trude Ringheim, og i dag i Dagsavisen av Arild Humlen,
leder av Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett
Abbas og Fonzia har bodd i Norge størstedelen av sitt liv, De er helt integrert, de har et sted å bo. Men de har nå sittet i kirkeasyl i 8 måneder . To ganger har tingretten gitt dem medhold, to ganger har UNE anket og fått medhold i lagmannsretten. Nå er saken sendt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Søsknene kom til Norge sammen med moren i 1989. Tidlig på 90-tallet tok moren dem med tilbake til Pakistan. I 1995 kom de igjen til Norge. UNE mener at moren da bevisst ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, slik at familien fikk innvilget en bosettingstillatelse de ikke skulle hatt. Moren opplyste at barna befant seg i Norge, mens de i virkeligheten hadde vært i Pakistan siden 1992. Dette førte til at bosettingstillatelsen ble tilbakekalt av Justisdepartementet i 1999, og dermed hadde søskenparet ikke lenger lovlig opphold i Norge. Moren som kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte likevel å bo i her med barna sine. I 2005 ble hun tatt og sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter.
Abbas og Fozia kjente ikke til situasjonen de var i, før politiet kom til skolen deres og arresterte dem i klasserommet. Ved hjelp av advokat har de gått rettens vei for å ordne papirene sine. Men ifølge UNE-leder Per Flatabø hører det med til sammenhengen at Abbas har begått kriminelle handlinger, som han to ganger er domfelt for. Han ble derfor varig utvist ved UNEs vedtak av 31. mai 2005. Det hadde vi ikke kunnet gjøre med en annen ungdom som hadde bodd 17 av sine 20 år i Norge.
Jeg kan skjønne tvilen hos saksbehandlere og rettsmyndigheter i denne saken. Men den er spesiell, og vil ikke kunne danne presedens. Det kan definitivt diskuteres om ikke dette er en menneskerettssak, og om det ikke har skjedd myndighetsmisbruk. De to har en så sterk tilknytning til Norge at det synes ikke rimelig at de skal straffes for morens feil og egne ungdomssynder, og derfor sendes til et land de ikke husker og en far de ikke kjenner. Når det er stor usikkerhet også i juridisk sammenheng, må tvilen komme ”tiltalte” til gode.
Klimaet og holdninger i saker som gjelder flyktninger og innvandrere.i Norge er blitt hardere i slike saker. Det begynte med Erna Solberg som kommunalminister, reduksjonen av FN-kvoten for overføringsflyktninger og avslaget på den forfulgte atomteknikeren Mordechai Vanunus asylsøknad. Viktige meningsbærere for humanistiske idealer i debatten rundt asyl ble svekket eller forsvant i stortingsvalget.
Arne Strand karakteriserer situasjonen godt i sin artikkel i Dagsavisen for en måned siden: ” "Ap brukte sine muskler og la SV flat i asylpolitikken. Resultatet ble en tøffere asylpolitikk enn Fremskrittspartiet førte for bare noen år siden. SV svelget en så stor asylkamel at pukkelen er lett synlig på partiets rygg."
Norge – landet som i Grunnloven forbød jødene adgang (opphevet i 1851). Først i 1956ble forbudet mot jesuitter (katolsk orden) opphevet.
Norge - landet som lenge stengte ute sigøynerne som gruppe. Som fengslet og utviste mormonske misjonærer (fordi de påsto at de var kristne, først på 20-tallet ble praksisen endret).
Norge - som i mellomkrigstiden nektet å ta imot store mengder jødiske flyktninger.
Norge – landet der generelle fordommer mot ”svake” deler av befolkningen (homofile, funksjonshemmede og andre avvikere) lenge sto sterkt. Norge - der fremmedlovene fra siste del av 1900-tallet har gått fra å være et grovmasket nett som kun stengte ute de færreste, til å bli et svært finmasket nett som de færreste slipper gjennom.
Vi har de senere år i flere sammenhenger bedt om unnskyldning for holdninger overfor og behandlingen av visse grupper. Hva vil fremtidige generasjoner si om de spørsmålene det her gjelder?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar